Skamklippet og restituert

Noen ganger får jeg gode impulser, men som regel har jeg ganske dårlige impulser. Jeg fungerer best om jeg lar hjernen ligge i bløt et døgns tid og fundere godt over noe. Da slipper jeg den enerverende bondeangeren dagen etter... Den jeg har i dag...

Så, det begynte med at jeg fant noe i all pelsen på det ene frambeinet til X'en, og trodde først det var en diger knute. Men nei, det var noe som satt fast i huden. I cirka tre minutter tenkte jeg innbitt og vondt på kreft, for vi vet jo at fem til syv år er en krisefase for berneren hvor mye sykdom dukker opp, og X'en er tross alt fem år om to måneder, så jupp, jeg er i litt kriseberedskap mentalt, bare fordi det er sånn JEG fungerer. Ting gjør så mye mindre vondt om en har litt worst case scenario-tankegang som basis. En småhysterisk telefon senere var jeg påminnet om at kreftkuler er under huden. Bada bim bada bom, vi konkluderte med at X'en har fått ei vorte. Tenk så lettet jeg ble når jeg i 1/20 av en time trodde at jeg var i ferd med å miste henne!

Anyway...

Vorta, som er på størrelse med og har struktur som en rosin (og jeg synes rosiner er ganske ekle i utgangspunktet, jeg liker de ikke mye bedre når de sitter på kroppen til hunden min) har kommet rimelig hurtig, tør jeg påstå - jeg hadde gjennomgang av pelsen til X'en før hun dro på feriekoloni hos pappa for ei drøy uke, så den har vokst ut i løpet av den tiden, tør jeg påstå. Jeg har derfor fulgt med som en hønsehaukmor for å se om den vokser.

I går skulle jeg skrelle av mer død underull fra mor og datter, og da gikk det en liten faen i meg. Det er vanskelig å følge med på noe som er gjemt i masse pels. Så da tok jeg saksa fatt, og tenkte jeg skulle finklippe rundt der vorta henger, helt oppe ved albueknølen. Som tenkt, så gjort.

Er dere klar over hvor snål en berner ser ut, med faner som starter langt nede på frambeinet?

Snipp snapp, så måtte jeg jo klippe bort resten av pelsen på det beinet, i håp om å få en mer estetisk (naken)berner igjen. Men det fungerte jo ikke, det ødela jo enhver symmetri, samt at jeg kan bare ikke gå og småhumre av X'en i lang tid framover, stakkaren vil jo få ødelagt enhver selvtillit om jeg skal fnise over hvor rar hun ser ut, selv om det er på grunn av min saks.

Så da skrellet vi av fanene på det andre frambeinet også.

Og jeg hadde en stykk bernertispe oppstilt på trimmebordet mitt, som da  egentlig bare hadde noe pels tre steder - i brystet, på halen og fanene på bakbeina.

Det så jo bare teit ut. Lange, tette faner, og ellers pelset som en grosser?

Snipp, snapp, så forsvant fanene på bakbeina også. Hun har nå like mye pels på baksiden som hun har på framsiden av beina sine.

I går tenkte jeg at det var lurt. Hun skal uansett ikke stilles på noen måneder, siden hun er naken (og hun skal parres på neste løpetid, så om hun blir drektig blir det ikke noen utstillinger før NKK Ålesund våren 2013 eller noe sånt noe). Det trekker jo i hvert fall inn mindre søle og skit, det er lettere å se etter flått på beina, og jeg kan følge med på den fordømt ekle og irriterende vorta.

Men jeg angrer som en skadeskutt helt i dag. Hun ser jo så snål ut, som en blanding av en bernervalp og en voksen grosser! Det er meningen at det skal være litt faner på disse dyrene våre, altså. Jeg er nemlig ikke veldig god på å svinge saksa, så det er både hakkete og ujevnt. Hadde jeg enda hatt vett til å klippe bare litt om gangen, for å lære, men neida, vi fjernet alt med en gang, snipp snipp. Det fikk meg også til å innse at jeg ønsker meg en bedre saks, en som er mer tilpasset oss innbitte venstrehendte, så jeg slipper å få vannblemmer og krampe av å bruke den.

Holy macrell, se hvem som er tilbake og blogger! Alt som trengtes etter flere måneders aversjon var å gjøre seg selv til en komplett idiot, og et sadomasochistisk behov for å spre det til flest mulig.

Så hopper jeg elegant over det faktum at siden sist innlegg har Foenix hatt flere gode valpeshowresultat, jeg trodde jeg skulle miste henne da hun spiste noe som slettes ikke lar seg fordøye og satte seg fast i tarmen, og dermed ga hasteoperasjon en onsdag kveld - men hun er en fuckings fighter (eller en Foenix From the Ashes), og i løpet av forsommeren har hun gjort god figur i juniorklasse både her og der, med klasseplassering på to internasjonale utstillinger, CK og annen moro.
Jeg skummer lett over at Foenix og jeg dro på jentetur med Sitronen (den på fire dekk) til Østerrike, og dette var et rite de passage for min del. For snart to år siden smuldret jeg opp, og jeg mistet min selvtillit, min tillit, min styrke, selvstendighet, uavhengighet, egenrådighet og min utforskertrang. Det har vært en pokkers prosess å gå videre - for ja, jeg tror jeg går videre, jeg går ikke tilbake til den jeg var, for det som var har vært, og en kan ikke gå tilbake til noe som ikke lenger er. Jeg er langt fra ferdig, men jeg så på dette som en midtsemestertentamen, eller noe sånt noe. Å sette seg i bilen uten annet selskap enn en hund (og dette er en av få settinger hvor jeg vil si noe som kan ligne på "bare en hund"), kjøre 180-200 mil og klare seg på egenhånd i ni dager var en stor test for meg. Men jeg klarte å gjennomføre det uten panikkanfall, uten angstsammenbrudd og andre episoder, og dermed kom jeg hjem med en følelse av seier og styrke. Jeg kjørte alene, jeg fant fram, jeg hadde forberedt mye overnatting på forhånd, jeg klarte meg, jeg koste meg, jeg snakket litt mindre tysk enn ønsket - men jeg snakket tysk, jeg stilte egenoppdrettet hund på spesialen hvor vi var kun en av ni i klassen som fikk høyeste premiegrad, vi hadde en heller kort opptreden på verdensvinneren på grunn av hennes mørke føtter - men innen jeg var i ringen hadde jeg allerede overvunnet flere uventede situasjoner som for et år siden hadde gjort meg til et skjelvende, gråtende søppelmenneske, så drit i sløyfefargen! Jeg ferierte alene (en stor bøyg for meg, selv om jeg lente meg litt på lenka til Foenix), jeg koste meg alene på konsert, jeg utforsket gamlebyen i Salzburg og østerrikske naturopplevelser - og for å sitere min favorittkarakter i min favorittserie: Oh my God, you should have seen it!
Selv da jeg holdt 130-ish rett etter broa tilbake til Sverige og punkterte, hadde jeg i grunnen hvilepuls fra jeg fikk styrt bilen ut i veiskuldra til vi var tilbake på E6 med nytt dekk. Det mest "opprørende" med den opplevelsen var den klisjeen jeg landet i, da jeg måtte låne toalettet på garasjen som fikset dekket, og fant meg selv i et trangt rom med en stabel porno ved siden av do og en falmet pinup-poster fra 1984 smurt utover hele døra - for det var en bitteliten kalender i det ene hjørnet, må vite. WTF?

Jeg kom hjem og følte meg sterkere, og det føles godt. Jada, jeg gikk på en smell, og har vært mye sliten etter en slik tur, som ble innrammet av ringsekretærarbeid på NKK Lillesand rett før jeg dro og deretter hovedspesialen på Frya rett etter at jeg kom hjem - men det er rent fysisk, og det kan jeg fikse. Jeg kan sove meg uthvilt, men jeg kan ikke sove meg glad eller trygg.

Vet dere hva?

Jeg tror jeg er tilbake!

Jeg er langt fra mål, men jeg begynner å kjenne igjen terrenget i denne løypa jeg er kastet ut i.

Mor og datter har iført seg matchende sommeroutfits, så det blir en stund til de entrer utstillingsringen igjen. Men jeg gleder meg til å stille Foenix videre i juniorklasse til høsten; det er moro å starte på nytt med ny hund. Trolig vil denne sommeren gjøre henne godt, for hun er en slow riser, og har mye valp i seg enda - mest inni hodet, men en del utenpå også. I mellomtiden soler jeg meg i glansen av Hudson, som har begynt å vise fram potene sine i Australia, uten å gjøre skam på seg selv. Jeg håper også å få sett Miko igjen snart, og snart er det tid for røntgenfotografering - grøss og gledelig gru.