Ikke Møtt, Ikke Møtt, Ikke Møtt, Ikke Møtt, Ikke Møtt, Ikke Møtt

Det har blitt noen Ikke Møtt fra oss i det siste - X'en var påmeldt begge dager i Herning sist helg, og hun var påmeldt til NKK Hamar, og på alle tre ble det ikke møtt på grunn av pelsen. NKK Drammen ble IM fordi hun var drektig og NKK Kristiansand var IM fordi hun var nyparret. Jeg hadde en viss forventning om at det ble utfallet da jeg meldte på, men det er greit å helgardere seg om ikke planene blir som antatt. Jeg hadde trodd hun skulle hatt pels til Herning, men det har tatt lenger tid nå etter valpene.

I helga hadde jeg derimot tenkt til å stille henne. Pelsen er ikke akkurat på plass enda, men det hadde vært greit å få stilt henne et par ganger før de større utstillingene kommer, i fall vi har rustet i venstresvingene våre, hun er jo ikke utstilt siden desember 2010. Så jeg tenkte at denne helga kunne være en oppvarmingshelg. Jeg skulle jo uansett stille valpene, så en hund fra eller til?

Jeg gledet meg til å dra til Kongsberg i dag - det er alltid koselig å stille for Arne Foss, og det var såpass mange påmeldt at det ville være mye kjentfolk å se. Det var ikke så mange i Letohallen for fjorten dager siden, og det er mange bernerfolk (og andre raser-folk) jeg ikke har sett på lenge siden vi har hatt barselpermisjon i heimen. Litt skuffende at det ble dommerbytte på valpene, men det fikk så være, det så ikke ut til å bli kollisjon mellom ringene uansett, og det viktigste er at valpene har moro.
Siden jeg virkelig var i støtet og gledet meg til å få omfavne utstillingsabstinensene mine, bestemte jeg meg for å melde på til Orkdal på søndagen, så kunne jeg tilbringe noen dager hos ei venninne i Trøndelag. God plan!

Jeg må få være så ærlig å kunne si i min egen blogg at jeg gledet meg vilt til denne helga - jeg liker å dra på utstillinger, jeg liker å stille egne hunder - og jeg er ganske så stolt av hvordan Foenix og Hudson har utviklet seg så langt. Så det ville være moro å få vise dem fram for flere bernerfolk. Jeg synes de er fine ambassadører for Bosse (pappa'n deres altså, SE Uch Berntiers Opus One) som avlshund også. Og siden Hudson snart drar, var denne helga siste sjanse til å få vist ham fram. Jeg er stolt av F-kullet mitt, rett og slett. Jeg gledet meg til å se igjen folk, få målt valpene mine opp mot andre valper, sjekke hva X'en husker av gamet, komme meg ut og hjemmefra, treffe gamle studievenner i Trøndelag, roadtrip i vakker norsk natur, og alt annet som kunne skje disse dagene.

Men hva skjer når jeg gleder meg til noe?

Det går til helvete.

Hudson har fått en mild utgave av kennelhoste.
Jeg hørte ham harke en gang eller to et par dager, men det hørtes ut som om han bare hatt et rusk i halsen, og jeg koblet det aldri mot kennelhoste fordi det ikke skjedde så ofte. Så jeg dro på trening og turer og var ute i verden med hundene - jeg er veldig lei meg for at vi har smittet noen, men han viste jo ikke mer symptom enn når han spiser en tørr fôrkule litt for fort :(
Onsdag fant jeg derimot masse grønn, størknet snørr på nesa hans da vi sto opp, og da begynte det å ringe noen bjeller. En telefon til veterinær som bekreftet at de få harkene kunne være kennelhoste, men at det var feil type snørr. Vi holdt oss for oss selv et par dager og så an utviklingen til Hudson. Fremdeles bare et par hark per dag, men økt snørrproduksjon - og denne gangen blank og flytende, som veterinær sa var den rette sorten... Så da var det ikke noe annet i går enn å innse at der røk alle de fine planene mine. Jeg kan være så ærlig her at jeg innrømmer det falt noen bitre tårer da, for jeg har gledet meg så veldig! Jeg som er så påpasselig med mine hunder, ikke lar de drikke fremmed vann eller hilse på alt av fremmede bikkjer - og Hudson som er vaksinert for alt mulig rart i og med at han drar! Og likevel får vi kennelhoste. Familien har hatt hund siden 1982, og dette er første gang vi har det. Det er jo sånt som hører med og kan plukkes opp her og der, men det er surt lell. Kunne det ikke vært en annen helg? For jeg vil ikke være den som bevisst oppsøker andre hunder og kanskje påfører dem smitte. Så viktig er ikke utstilling, en må gjøre det riktige da.

Så må jeg jo skynde meg å legge til at Hudson virker overhode ikke plaget, ellers hadde jo hans velferd vært min første bekymring. Han er ikke syk, han er bare smittefarlig - og da er det lov å være skuffet og irritert på skjebnen som stakk kjepper i hjulene våre. Foenix og X'en viser foreløpig ingen tegn til harking og snørring, men de kan være like smittefarlige som Hudson, så derfor ble selvfølgelig alle hjemme.

Foenix får nye valpeshow, dog ikke så mange, det er lite valpeshow utover. X'en får prestere på rutine når hun skal i ringen neste gang. Hudson skal selvfølgelig stilles i Australia. Men jeg skulle ønske flere hadde fått sett ham her, før han dro, når han uansett ble så lenge og mulighetene var der. Det er greit med Ikke Møtt når det ligger en antagelse om det ved påmelding. Men Ikke Møtt på grunn av syke hunder irriterer meg. Særlig når to hunder strengt tatt ikke er syke, og den tredje ikke har redusert allmenntilstand og så langt i dag ikke har harket en eneste gang. Da er det lov å mugge litt på skjebnen...

For å bevise at han er i utmerket form og i slag, har Hudson gjort fantestreker i dag. Igjen. Han gjør så mye ramp og må passes godt på, og han er en luring som tilsynelatende ikke en gang trenger å tenke for å finne på nye streker. Han er en utspekulert liten bøllegutt, og har kostet meg noen lapper i ødelagte ting... Han har for eksempel tatt laptop-laderen to ganger, han har en forkjærlighet for å knaske stearinslys, han var ikke gamle gutten før han sto på bakbeina og plukket ting fra kjøkkenbenken han ville ha, og kom joggende inn på stua med skarpe kniver og andre farlige gjenstander i munnen. Han har lært meg en del om å rydde og valpesikre bedre, men han ligger av og til et hakk foran meg. Sist helg fikk han tak på mobilen min, så den avgikk ved døden.
I dag holdt han på å sette seg i livslang lommepengegjeld.
I påvente av murer og elektriker som skal fullføre oppussingen i stua, har jeg ikke gjort annet enn å blokkere inngangen til den delen av stua med diverse som valpene ikke skal komme seg under, over, gjennom eller forbi. Trodde jeg. Tidligere i dag tok jeg et malingstrøk på indre vinduskant og ny vinduskarm, og pakket penselen inn i plast så den ikke var våt av vann når jeg skulle ta strøk nummer to noen timer senere. Dette la jeg fra meg på det jeg trodde var et sikkert sted.
I mellomtiden oppdaget jeg at jeg manglet noen ingredienser til morgendagens farsdagskake (nemlig selve kakemiksen fra Toro, hehehehe, jeg er da ingen baker!), så jeg svippet bort på Kiwi. Tre kilometer unna. Riktignok brukte jeg noen minutter på å avgjøre hvilken av miksene jeg skulle ha, det er jo så mange valg! Blåbærmuffins? Sjokoladecookies? Sjokoladekake? Brownies? Gulrotkake? Pavlova? Gjærbakst? Den andre sjokoladekakevarianen? Rosa muffins? Jeg hadde litt beslutningsvegring en stund, før jeg til slutt fant meg i kassa med en pakke.

Anyways, vel hjemme ble jeg møtt av tre lykkelige hunder, jeg var jo borte en tyve minutters tid!
- Hvorfor er du hvit på nesa, spør jeg Hudson, og kjenner etter om han har fått noe superdisgusting snørr på seg. - Har du kommet deg inn i stua og snust på vinduskarmen? spør jeg ham. Han logrer ivrig og er lykkelig for all oppmerksomheten.
Jeg går inn på kjøkkenet med handleposen, og deretter til stua for å se om det er noen stygge merker i malingen på karmen som må fikses. Og da ser jeg marerittet: To tredjedeler av sofaen min (som er splitter ny, by the way, riktignok billig sofa for å tåle hundepåvirket slitasje, men litt lenger hadde jeg tenkt å ha den) er insmurt i hvit maling, og rundt om i sofaen ligger ødelagte ubrukte pensler, ødelagt brukt pensel, markeringsteip er makulert, en dorull har blitt til konfetti, og en slik støvmopp med lange fargerike hår er drysset over malingen i sofaen som et jævla kakestrøssel. Åh, da var jeg så sint at alle tre hundene la seg på kjøkkenet før jeg var ferdig med alle banneordene jeg kan og noen nye jeg lagde underveis. Jeg fikk sanset meg og sjekket Hudson nærmere uten å være sint, og fant ingen rare farger inni munnen hans. Jeg ringte Giftinformasjonen for sikkerhets skyld, men de mente at det ikke var noe problem med vannløselig maling i så små mengder. Og ut fra utseendet på pensel, sofa og hund, har han nok tygd mest i håndtaket og sveivet penselen rundt i sofaen.
Så var det fram med white spirit og kluter for å få skuret sofaen sort igjen, mens jeg fabulerte på om det var penest med sort maling eller sort sprittusj oppå alt det hvite. Men bank i bordet, det ser ut til at jeg har fått bort alt sammen, selv om det er en viss struktur i skinnet på sofaen som malingen lå nedi. Men det gikk med en halvliter white spirit, så i morgen må jeg få vasket sofaen med såpevann så det ikke er farlig for noen å sitte i den - nå er den enda bedre sperret bort enn den var, så ingen hunder kan komme bort til den. Jeg antar jeg også bør smøre sofaen inn med et eller annet for å motvirke sprekker i skinnet etter all white spiriten. Vil olivenolje fungere, mon tro? Eller kanskje en god krem fra Body Shop?

Og til de som lurer, nei, selvfølgelig har jeg ikke bilder av helvetet her, det var i grunnen ikke det første jeg tenkte på.
Hudson er en liten håndfull, det skal han ha, og han er så kreativ og utspekulert. Men heldigvis for ham er han så søt at han tilgies lett. Det var en fem minutters tid jeg skulle ønske det var i går han skulle dratt til Australia, men det gikk fort over, og jeg gruer meg fremdeles til han skal dra.