2011 - året som gikk

Et år ebber ut, og det er igjen på tide å oppsummere, reflektere, mimre, konkludere, gledes og gremmes.

JANUAR
Januar handlet om salg og kjøp av hus. Jeg har ikke tenkt til å la det bli en årlig foreteelse, selv om det var januaraktiviteten i 2010 også...

Jeg hadde nøkkelen til et av flere ledige rekkehus på Mogreina jeg hadde tittet på sammen med mer kompetente mennesker, og fem minutter før jeg kom til megler for å legge inn bud ble huset solgt - at jeg hadde husnøkkelen var visst ikke tilstrekkelig hint om at jeg var interessert... Skuffet og sint forlot jeg den udugelige megleren.

Det ble et par andre visninger på eiendommer som ikke levde opp til prospektene, jeg leste mange prospekt som ville bli for dyre, jeg begynte å titte på boliger til leie, før jeg en torsdag kveld fant ut at faen heller, det var jo på feltet hvor jeg først tittet jeg ville bo. Så jeg tekstet megler samme natt og spurte om det var noe mer ledig, og ga streng beskjed om at han ikke skulle selge noen flere enheter før jeg hadde fått snakket med ham. Det kom umiddelbar beskjed om at det var tre ledige enheter.

Dagen etter var jeg på visning - to av enhetene var totalt uaktuelle på grunn av mengden renovasjon som krevdes, den tredje enheten tittet jeg på i ti minutter, før jeg returnerte til megler og tenkte at jeg må ha et sted å bo, det er veldig lite jeg har råd til alene, jeg orker ikke skuffelsen over å miste dette også, jeg har dårlig tid, jeg får bare håpe lykken står meg bi - også la jeg inn bud der og da.

Jeg bruker som regel lenger tid på å plukke ut ny bukse enn jeg brukte på denne visningen - men jeg visste at de var solgt som oppussingsobjekt, jeg visste at det var en felles, uspesifisert takst/prospekt for alle enhetene, jeg var så lei av hele kjøpsprosessen, og jeg var vel egentlig såpass langt nede psykisk at jeg kunne ikke gitt mer faen i hvordan jeg bodde, bare jeg kom meg ut av huset vi skulle selge og fikk meg et sted å bo som ingen eier kunne hive meg ut av.

I dag bryr jeg meg heldigvis litt mer om hvordan jeg har det i livet, og jeg har nok hatt flaks. Men for å være ærlig synes jeg at jeg fortjente det nå, etter et helveteår i 2010.

Bank i bordet, men foreløpig har jeg ikke oppdaget noen store feil og mangler på huset. Det er mye å pusse opp, men det har - kryss fingrene - foreløpig ikke vært noen stygge overraskelser. Jeg kjenner at jeg slår meg mer og mer til ro her, og begynner å anse det som et hjem. Jeg håper jeg kan få være her en stund.
Ellers ble det mye turer og litt trening i januar.

X'en på tur med miniatyr bullterrieren Bomsen.

Inngangspartiet til vårt nye hus.

FEBRUAR
I februar var jeg ringsekretær to helger - X'en var uten pels, så ingen vits i å stille henne.

Som vi har tradisjon for, blir X'en bruksberner når hun er naken, så i februar begynte vi på kurs i brukslydighet gjennom Stovner Hundeklubb, med instruktørene Kjersti Faanes og Mai Britt Ovesen. Det er to meget dyktige damer, flinke til å formidle, engasjerende, de så hver enkelt hund og ekvipasje, og jeg lærte mye om hvordan ulike øvelser kan trenes inn.

Jeg manglet totalt overskudd til å få trent nok hjemme mellom hver kurskveld, så vår synlige progresjon var ikke mye å skryte av - men vi har fått verktøy som kan taes fram når jeg har gode dager og orker å trene hund.

Det var ellers arbeid med takstmann, fotografering, visninger, vaske og rydde, visninger, fraværende budrunder og alt det peset.

Mamma var på besøk fra Bodø, og det var veldig koselig å få se både henne og Kimito igjen.
I februar arrangerte Osloavdelingen sin årlige årsfest, og det var masse god mat og trivelig selskap. Avslutningsvis ble det delt ut premier for avdelingsmesterne 2010 - hvor Even ble nummer to på veteranliste og X'en ble nummer to på både eksteriør- og lydighetslistene.

X'en trener på hopp.

Kimito.

MARS
Jeg gikk inn i mars som arbeidsledig, da prosjektet jeg jobbet med ikke lenger hadde finansiering. I og for seg ga ikke det noen praktisk betydning for meg, siden jeg hadde gått sykemeldt siden september, og ikke så for meg å kunne bli friskmeldt med det første.

Ellers fortsatte brukslydighetskurset.

To lydighetsstevner fikk vi også med oss, begge gangene med poengsummer rundt 150, og vi kjente lukten av opprykk!

Denne måneden var det årsfesten til Oslo og omegn dressurklubb, hvor vi spiste god mat og nøt showet på Wallmans salonger - morsomt å ha vært med på det.

Ellers handlet mars om pakking og den tunge fordelingen av møbler og ting - men på slutten av måneden dukket jeg opp fra avispapir og banankasser, og tilbragte tre dager i frisk luft ved Holmenkollen skistadioen for å jobbe som frivillig under VM i hundekjøring.

APRIL
1. april overtok jeg rekkehuset på Mogreina, og begynte et sårt tiltrengt oppussingsarbeid. Første punkt på programmet var nedvasking av huset det ikke hadde bodd folk i på flere år, og deretter prioriterte jeg vaskerommet i tro på at om jeg først fikk inn vaskemaskin og slikt der ville jeg aldri få gjort noe.

Oppussingsarbeidet jeg kan se tilbake på i år er maling av vaskerommet - grunning på veggene, to strøk med våtromsmaling på vegger og tak, og deretter to strøk med epoxymaling på gulvet.
Vedbod og et lagerrom i kjelleren har fått to strøk på vegger og gulv.
Et annet, stort lagerrom har fått malt to strøk på to murvegger, et strøk på en murvegg (et gjenstår) og et strøk på en panelvegg.
I stua har jeg revet taket, så har snekker og maler spikret opp nytt stendverk, festet gipsplater, sparklet skjøtene og malt det hvitt som en jevn, ren overflate. Jeg har sparklet rillene i panelet på den ene veggen, og deretter tapetsert. Snekker har fått opp panelplater på de øvrige to og en halv vegg, byttet ramme og lister rundt verandadør og vindu, laget dypere vinduskarm, festet nye gulvlister, og festet nye taklister som jeg hadde malt først. Deretter hadde jeg elektriker til å legge opp nye ledninger og stikkontakter i stua, samt murer for å installere ny vedovn. Sånt blir en jævlig blakk av, men det har blitt veldig, veldig fint her - jeg kan ikke helt tro at stua var så rød, mørk, grell og liten når jeg nå ser hvor lys, fin og ikke minst personlig den har blitt.
Hunderommet har også blitt klargjort - alle vegger har fått to strøk, tak- og gulvlister har fått to strøk, brun vinduskarm og -ramme har fått tre strøk for å bli hvit, og jeg snekret hylleplater til et innbygget enkelt garderobeskap som bare hadde stang for kleshengere.

Ellers har selvfølgelig møblering og utpakking vært en viktig oppgave på agendaen. Jeg synes jeg har fått gjort mye på de ni månedene jeg har bodd her, særlig med tanke på at jeg ikke gjorde noe fra St. Hans og et par måneder utover - for i april ble også X'en parret! Den vakre SE Uch Berntiers Opus One var hennes utkårede, og i løpet av påskedagene ble det fire parringer og perfect match mellom de to.

I april ble også huset i Oslo solgt - phuh.

Måneden ble avsluttet med et ringsekretæroppdrag, og vi rakk et sporstevne rett før parring.

X'en er oppussingsassistent.

X'en og Bosse.

På brukslydighetskurs.

MAI
I mai fortsatte selvfølgelig oppussingsarbeidet, og endelig hadde isen gått fra parkeringsplass, hage og inngangsområdet - så en kunne endelig tørre å hente flyttelasset uten å risikere fall og brudd på både bein og servise. Takket være familie og venner fikk vi med oss alt fra Oslo til Mogreina på bare to runder med leid kapellhenger. Riktignok tok jeg med esker og sekker hver gang jeg var i Oslo for legetime eller visning, men det var likevel bare en dråpe i havet.

Nye eiere overtok huset 1. juni, så utvasking og avslutning av det praktiske arbeidet i salget var også tema denne måneden.

Ellers ble det litt utstilling også - som ren tilskuer. Jeg var med min tante og gode venninne til internasjonal utstilling i Danmark og Sverige - og siden hun har hunder i gruppe 9 stilte vi motsatt dag av berner i begge land, og jeg så ikke en eneste ordentlig hund hele helga :D

Jeg fikk også testet å være ringsekretær på en schäferspesial, og jeg må bare få si at schäferfolket er mye bedre enn sitt rykte, i hvert fall de som var på Biri.

Osloavdelingen arrangerte temakveld med pelsstell og utstillingsteknikk i forkant av sitt matchshow, og jeg forsøkte å si noe fornuftig om klipping av ører, stabling av bein, riktig tempo i ringen og noen hint om hva dommerne ser etter.

I mai får Latruda's Enya sovne inn, tolv og et halvt år gammel. Hun var den siste Latrudaen.

Men høydepunktet i måneden var da jeg 20. mai fikk konstatert at X'en var drektig ved hjelp av ultralyd - hele meg sitret i overbevisning om at hun var drektig på grunn av all verdens tegn hun har vist, men jeg var livredd for at det skulle være synsbedrag på grunn av ønsketenkning, så jeg forsøkte å forberede meg på negativ UL. Men nope, Wenche Farstad så minst fem fosterblærer!

X'en og jeg utforsker våre nye turområder.

X'en viser fram sin gryende drektige time.

X'en er fortsatt oppussingsassistent.

JUNI
Innimellom tre ringsekretæroppdrag var jeg denne måneden opptatt av å gjøre klart til fødsel - sørge for at en har alt en trenger av utstyr, sanke inn aviser fra venner og kjente som hadde spart, finlese "fødselsbibelen", kjøpe det en ikke hadde av nødvendigheter, ta røntgenbilde, snekre valpekasse og flytte inn på hunderommet.

24. juni kom til slutt verdens vakreste trio til verden, via keisersnitt da X'en ikke fikk pressveer. Vi trengte et par dager på å komme inn i alle rytmer og rutiner, stakkars X'en var omtåket og skjønte ikke helt hva hun skulle gjøre med en gang. Dermed ble det min oppgave å hjelpe valpene å tømme blære og tarm, vaske og stelle etter mat. Men når X'en skjønte hva slags ny rolle hun hadde fått, gjorde hun en kjempejobb!

Den første tiden tilbragte valpene på hunderommet i andreetasje, med håndtering, veiing, kloklipp, ulike lyder og lukter, enkelte besøk og en ellers rolig og trygg oppvåkning til verden. Rett før de fylte tre uker begynte utfartstrangen å bli stor, valpekassa for liten og lav, og vi meldte flytting til stua i førsteetasje. Der fikk de en stor grind å være i når det ikke passet å ha de løs i hele etasjen. Bevegelsene var ikke av de beste med store bollemager, men nysgjerrigheten overvant balansen, og de "fartet rundt" for å utforske alt det rare som kan være i en stue, kjøkken og gang. Fast føde - om grøt og most vom kan kalles fast - fikk de også smake, og etter hvert ble døra til en helt ny verden åpnet - nemlig verandadøra. Bilturer, besøke andre, skogsturer, veterinærbesøk, besøk til oss - valpene fikk møte verden, og vi koste oss vanvittig.

Ni uker gammel flyttet den ene hannvalpen fra oss, til Sandefjord - Latrudas Fingers Crossed, Miko til daglig. Tispevalpen fikk navnet Latrudas Foenix From the Ashes, Foenix til hverdags, og måtte bare bli igjen her hos oss. Den tredje valpen fikk navnet Latrudas Four Leaf Clover, Hudson til vanlig, og vi fikk dele fem minnerike måneder sammen før han reiste til sin nye eier i Australia.

Jeg skal ikke skrive så altfor mye om valpetiden her, da det er en utførlig valpedagbok fra hele tiden på hjemmesiden, men konkluderer med at det var en fantastisk opplevelse jeg er så takknemlig for å ha fått være med på. Jeg er stolt av de tre valpene! Tusen takk til Stina og Kaj, og alle andre som har bistått og hjulpet meg så denne drømmen kunne gå i oppfyllelse!

Hunderommet er ferdig oppusset, valpekassa står klar og vi venter på valper.

Trioen har kommet til verden.

JULI
Jeg rakk tre ringsekretæroppdrag i juli også, takket være gode venner og familie som stilte opp som valpevakt. Jeg synes det er så givende og lærerikt å få være ringsekretær, så jeg forsøker å si ja til flest mulig oppdrag.

Ellers gikk selvfølgelig måneden med til valper, valper og valper.

15. juli sovner Kimito inn, 14 år og nesten fire måneder gammel.

Latrudas Four Leaf Clover, 14 dager gammel.

Latrudas Foenix From the Ashes, 33 dager gammel.

Latrudas Fingers Crossed, 33 dager gammel.

AUGUST
Valpene ble denne måneden valpetestet av Line Torp, og det var kjekt å få en utenforståendes erfarne formening om valpene - både å få bekreftet en del en mente å se selv, men også få påpekt ting en ikke har sett selv enda.

Et ringsekretæroppdrag fikk jeg også presset inn - noen synes kanskje jeg var mye borte fra valpene i helgene, men jeg gikk jo sykemeldt hele tiden og kunne bruke 24/7 på valpene alle andre dager, så jeg tror nok ikke valpene led noen nød av at jeg tilbragte fem-seks dager på utstilling - jeg passet også på å ikke være borti andre hunder mer enn nødvendig, og jeg skiftet klær før jeg gikk inn til valpene for å unngå smittefare.

Siste helga i august dro Miko til nye eiere, og samme helga var Hudson og Foenix på valpekurs hos Kruttlappen hundeskole. De syntes det var mye rart og morsomt som skjedde, og jeg fikk oppfrisket valpetreningstriksene fra da X'en var valp.

I august fylte jeg også 30 år, men tanken på å gå gjennom min første bursdag etter alle endringene som skjedde året før gjorde meg både kvalm og deprimert, så jeg valgte å late som om jeg ikke hadde bursdag i år. Heldigvis respekterte de fleste venner og familiemedlemmer det. Det er tøft med alt som skjer for første gang etter store endringer i livet, og enhver må få velge den måten som passer en best for å håndtere det.

SEPTEMBER
September var en tung måned helsemessig - trolig en reaksjon på et veldig intenst år så langt, kropp og sjel hadde fått nok. Så med unntak av en ringsekretærhelg, holdt jeg lavt tempo. Jeg fokuserte på sosialisering av valpene individuelt og sammen, fysisk fostring av alle tre, X'en fikk trene LP og gå spor igjen på gode dager, og jeg forsøkte å gi henne alenetid så hun ikke skulle føle seg tilsidesatt av Hudson og Foenix. Ellers ble det litt oppussing, og hyppige turer til Oslo for behandling der.

X'en og barna på tur.

Foenix og Hudson, nesten tre måneder gamle.

Foenix og Hudson sover ettermiddagslur sammen.

OKTOBER
Deretter kom en måned som var mye bedre for meg, på alle måter.

Vi innledet måneden med et sporstevne, hvor jeg var innmari fornøyd med sporet, men lydigheten var skikkelig bad. Siden vi var på rett side av fjorden, var vi også innom Miko for å treffe ham igjen, og det var stor gjensynsglede for hele søskenflokken.

Jeg lurte veldig på om jeg skulle gidde å dra på LP-stevnet vi var påmeldt dagen etter, men siden jeg våknet i tide ble det til at jeg satte meg i bilen og dro avgårde. Det viste seg at vi hadde startnummer 1, så da ble vi i hvert fall fort ferdig. Jeg hadde en ganske god følelse da jeg gikk ut av ringen og var fornøyd med hvordan vi hadde klart å jobbe. Jeg håpte bare veldig at vi ikke hadde gått til 159 poeng eller en sånn "drittsum". Gleden var derfor vill da vi ble ropt opp med 160.5 poeng, førstepremie, fjerdeplass og opprykk! Da rant tårene, endelig fikk vi uttelling for all trening, endelig nådde vi milepælen! En liten pokal fikk vi også, fine dagen!

Allerede helga etter var det nytt LP-stevne, som jeg ødela fullstendig for oss selv, og vi gikk til "katastrofesum", og jeg var så skuffet over meg selv at jeg trengte noen dager på å tilgi meg selv for idiotiske feil. Heldigvis var vi påmeldt konkurransekurs hos Kruttlappen hundeskole helga etter, og fikk fornyet selvtillit, motivasjon, kunnskap og tro på oss selv. Såpass tøffe følte vi oss at vi ble med på ferdselsprøve helga etter - og såpass fornøyd med X'ens innsats var jeg at jeg ble rett og slett forbanna over at vi strøk. Men hey, jeg har grått så mange tårer over bitter skuffelse, frustrasjon og nederlag - så å kjenne på sinne var en kjærkommen avveksling i alle følelsene en legger i hundeholdet sitt.

Denne uka hadde vi også besøk av australske Kim, som egentlig skulle hatt med seg Hudson hjem, men på grunn av rabiesutbrudd på Svalbard ble Hudsons avreise forsinket med en måned. Dog var det veldig koselig å få bli enda bedre kjent med Kim og treffe henne live. Vi rakk både turistifisering og hundeutstilling mens hun var her. Jeg hadde søkt om dispensasjon for å få meldt på valpene til utstillingen 23. oktober, siden det kun manglet en eneste dag på at de var fire måneder - så kunne Kim fått stilt sin valp på norsk utstilling, det hadde vært gøy. Men søknaden ble blankt avslått.

I og med at avreisen til Hudhud viste seg å være forsinket, fikk jeg derimot hevet meg rundt og meldt på begge to til valpeshowene helga etter. De syntes sånn utstilling var kjempegøy, struttet rundt i Letohallen med store øyne og blide haler, og gjorde gode figurer i ringene også - kjempegode kritikker, positive opplevelser, løp fint og sto så godt de kunne, og vant klassene sine begge dager. Riktignok uten konkurranse, og de tapte for eldste valp i BHK/BTK, men på valpeshow teller jeg positive opplevelser og erfaringer - ikke rosetter.

Kim og Hudson.

Hudson fire måneder gammel.

Foenix fire måneder gammel.

Foenix, Hudson og Miko 14 uker gamle.

X'en og jeg på konkurransekurs, jobber med ruta.

X'en på konkurransekurs, trener på apportering.

NOVEMBER
Jeg hadde så mange planer i november som jeg gledet meg til, men de gikk i vasken, alle som en.
Jeg hadde meldt på X'en til Herning, men pelsen brukte mye lenger tid på å komme tilbake nå enn tidligere, så vi ble hjemme. Helga etter skulle jeg stilt både Foenix, Hudson og X'en først i Kongsberg og deretter Orkdal, for å besøke ei venninne i Trondheim. Men så fikk Hudson kennelhoste, og da var det ikke noe annet alternativ enn å bli hjemme, selv om det var bittert. Men en tar ikke med syke hunder og risikerer at andre blir smittet.

21. november reiste Hudson til Australia, og da brast litt av hjertet mitt - gode, herlige Hudson! En kan aldri helt forberede seg på en slik avskjed, selv om jeg hadde vist om den i fem måneder.

Helga etter var det Norsk Vinner på Lillestrøm, og X'en var påmeldt i lydighet lørdag og eksteriør søndag. Lørdag var jeg ukonsentrert, umotivert, jeg hadde rett og slett en veldig dårlig dag helsemessig - og jeg burde latt være å starte. Men jeg er flinkere til å konsekvensutrede i ettertid enn å gjøre tiltak der og da... Så vi startet, og det var ikke moro for verken meg eller hund. Nervene svømte i blodårene mine, jeg klarte ikke puste, jeg så ikke klart, jeg samarbeidet ikke med X'en og alt gikk til helvete. Etterpå forsvant jeg ned i et av de mørke depresjonshullene jeg får med ujevne mellomrom, og jeg orket ikke utstilling på søndagen.

Jeg har ikke sagt så mye i bloggen om hva slags helseproblem som ligger til grunn for sykemeldingen min - det er lettere å snakke om beinbrudd, migrene eller kreft - mental lidelse er mer dodgy, virker det som. Mange synes det er ukomfortabelt å høre om, en vet ikke hvordan en skal håndtere det. Jeg vet ikke selv hvordan jeg skal håndtere det, men jeg lærer.

Jeg sliter med en langvarig depresjon, og har i tillegg et par andre psykiatriske diagnoser i kofferten for tiden. For et år siden ble jeg innlagt på akuttpsykiatrisk, og jeg har kommet langt etter det. Men det er langt igjen, jeg har stadig tilbakesteg, og det er en tung prosess. Jeg går jevnlig til psykolog, og forsøker å bli flinkere til å identifisere mine egne faresignal og behov - ikke pushe meg ned i kjelleren igjen, og fokusere på det som gir energipåfyll og positivt tilskudd i hverdagen. Jeg er litt for flink pike og gjør for mye av det jeg tror andre forventer at jeg bør gjøre - jeg jobber med å bli flinkere til å ignorere det.

Hudson reiser til Australia.

DESEMBER
I desember hadde jeg all verdens intensjoner om å kose meg med adventstiden, forberede meg til jula uten stress, og bare nyte en julefeiring hvor jeg forsøkte å lage noen nye og egne tradisjoner i mitt nye liv. Og jeg synes jeg lyktes ganske godt med det.

I desember ble stua så godt som ferdig oppusset, med elektrisitet installert og vedovn montert etter snekkerarbeidet som ble utført i november. Nå må bare jeg få på plass detaljer og de personlige tingene.

Ellers ble det en tur til Stockholm og Nordisk Vinner. Resultatet var vel ingen höjdare, men det var veldig koselig å se igjen Bosse og hans utvikling, Stina og Kaj fikk treffe Foenix for første gang, og det var virkelig moro å være på utstilling igjen.

I romjula fikk Foenix kose seg på valpeshow, og det gjorde hun til gangs -Frøken Hoppetusse Hurlumhei storkoste seg i ringen! Men til tross for manglende trav klarte hun å karre til seg en fjerdeplass av syv.

Familieportrett - Bosse, Foenix og X'en.

X'en og Foenix foran juletreet - første gang jeg har juletre i eget hjem.

Det har skjedd enormt mye i 2011, heldigvis med mer positive fortegn enn 2010. Jeg har brettet opp ermene og stålsetter meg for 2012.