Boost camp

Denne helga var satt i lydighetens tegn, med konkurranseforberedende kurs i Kongsvinger hos Kruttlappen hundeskole. Fem ekvipasjer deltok, og det er passe størrelse for en slik helg. På kurset deltok en border collie, rottweiler, engelsk springer spaniel og to bernere – inkludert X’en. Det ble lagt opp slik at en ekvipasje jobbet med en øvelse, så gikk vi innendørs for å diskutere og kommentere. Det var rimelig kaldt i helga, så det var godt å trekke inn til kakao og romtemperatur med jevne mellomrom.
Instruktøren – og navnet bak Kruttlappen – er Line Torp, som jeg har gått kurs for før. Jeg er veldig fornøyd med hennes måte å instruere på, det er en god balanse av pirk, spark bak, belønning og motivasjon. Hun er ikke redd for å si fra når det trengs, men dreper deg heller ikke mentalt. En ærlig og inspirerende instruktør, med humor og kunnskap. Kan det bli bedre da?



Første øvelse vi jobbet med var lineføring, og at det var tungt og vanskelig å gå i snøen skal ikke få unnskylde X’ens prestasjoner. Vi er rett og slett ikke bra nok når vi kommer på nytt sted, hun har litt for mye nysgjerrighet rettet mot andre ting, litt for lite konsentrasjon rettet mot meg og arbeidet, for dårlig kontakt. Så der må jeg gå noen lange steg bakover. Jeg har tenkt på det selv, at det trolig er nødvendig både å fokusere mer på ren kontakttrening, og å bli flinkere til å trene på nye steder. Det krever mer planlegging, ikke bare stikke ned på idrettsplassen og ta en økt… Så nye steder, og ulike former for forstyrrelser. Hva sies for eksempel til mennesker som står rundt og synger "hode, skulder, kne og tå"? Så, alliere seg med noen og være forstyrrelser for andre. Kanskje kan da også slik trening bli morsommere for oss begge, siden "øyekontakttrening" har blitt nedprioritert til fordel for øvelser med mer action.




Bildeserie: Innkalling med stå


Springeren Norma må dykke etter leken sin.


Fant den!

Det er vi som kjenner hundene våre og vet hva vi sliter med, så etter at Line hadde fått bedømme lineføring (som jo sier en del om utgangspunkt og grunnlag) fikk vi selv velge hvilke øvelser vi ønsket hjelp til. Og jeg synes stå under marsj er en vanskelig øvelse. Vi hadde den inne, men rotet den bort, og jeg har surret med ulike måter å få den til. Det har vel blitt mest surr og lite framgang, og aversjonen for øvelsen har økt. Men vi må jo få den til, noe annet blir for dumt.
Og X’en er jo i stand til å stå på fire strake bein, det er ikke det det står på. Heldigvis kjenner Line oss litt etter tidligere kurs, så hun tok utgangspunkt i utstillingsringen. Der skal jo X’en stå. Nå tror jeg ikke at jeg bruker noen kommando på henne hele tiden i ringen, men om jeg gjør det er det i så fall nettopp "stå". Og X’en har en god og lang toleranse på å stå. Det er ikke noe problem å gå i fra henne, bevege seg rundt, gå tilbake, hun tåler fint forstyrrelser – og står. Men stakkars hunden har ikke lært at inkludert i "stå"-begrepet ligger også en stopp-handling! Så det er problemet vårt.
Jeg har fått forbud mot å trene denne øvelsen alene, fordi jeg ikke klarer å se om hun gjør riktig – og kan dermed belønne en god del feil. Jeg skal skaffe meg medhjelper som kan si fra om hun stopper når jeg gir kommandoen, så jeg får belønnet stoppen. Det vil også sørge for at jeg får bort mine doble og triple kommandoer. Type vri overkroppen bakover for å se om hun stopper, smelle ut venstre hånda for å hjelpe henne å stoppe, snu hodet bakover for å se om hun fortsatt står, osv. Skal jeg trene alene, skal jeg gå bakover eller sidelengs, for å få inn stopp-bevegelsen (er det et motsetningsfylt ord, eller? Stoppe OG å bevege seg... Men med godvilje skjønner sikkert leseren meg) og belønne riktig. Når jeg stoler på at hun vet hva det betyr kan jeg snu meg riktig vei – men ha ekstern hjelp (person eller speil) til å dobbeltsjekke for meg, så jeg kan fortsette å gå med rett og fin kropp...
Jupp, jeg føler vi fikk fin framgang på øvelsen bare i løpet av den økta, og jeg fikk fornyet tro på øvelsen – eller på vår mulighet til å lære oss den. Det er så mange måter å lære inn en øvelse, og vi må finne det som fungerer for oss. Noen har for eksempel anbefalt å kaste en ball bakover i det jeg sier stå, men da mister jeg i hvert fall X’en. Det blir for mye lek og moro, og jeg ser ikke at det ramler ned noen pollett. Jeg har også fått tips om å bråsnu meg for å "støkke" en bråstopp i hunden, men det tar hun bare som invitasjon til lek og kamping, og ikke det å bråstoppe med fire strake bein. Så hvis jeg konsentrerer meg om å gjøre det som fungerte i helga, tror jeg vi brått har øvelsen inne, jeg.

Det er så bra å få sett på de andre ekvipasjene – vi trente ikke parallelt, men tok en og en hund/fører for oss. Mange sliter jo med utfordringer som andre også kan ha eller kan komme til å få, så det er lærerikt å se hvordan andre trener og løser. Vi var to som ikke har debutert enda, to som er midt mellom klasse 1 og 2 og en som er midt mellom klasse 2 og 3. Dermed fikk jeg også sett på øvelser som kommer etter klasse 1. Nå vet jeg ikke hva jeg har ambisjoner om, en får ta øvelse for øvelse og stevne for stevne, per i dag er målet å starte i klasse 1. Men om en ikke retter seg mot å konkurrere i noe høyere, kan en jo likevel trene på andre øvelser. Og jeg kjeder meg av og til med klasse 1-øvelsene, så da er det greit å få presentert innlæring av andre øvelser. Ruta virket for eksempel som en fartsfylt og artig øvelse jeg vil introdusere X’en for, så har vi det som avbrekk etter trøtt lineføring og kjedelig enkeltdekk. Vi har også to apportbukker stående hjemme, som vi kan gjøre noe konstruktivt med.

Thomas digger ruta:








Trofaste bloggere vet at vi har startet med trikstrening i år, og det er kjærkomne avbrekk i LP-treningen. Så variasjon blir cluet framover. Det vil trolig også øke konsentrasjonen hennes, siden repertoaret vårt blir mer variert og dermed uforutsigbart for henne. Hun må være mer på alert’en, hva kommer nå?



Border collien Shanti trener på apportering.

Hopp over hinder har X’en aldri vært borti, så det fikk vi prøve nå for første gang. Og X’en kan jo hoppe, det beviser hun stadig vekk i skog og mark. Men hun kan ikke kommandoen. Så strategien ble å få henne til å hoppe fram og tilbake en rekke ganger, bare for å hjernevaske inn ordet. Vi hoppet med lav høyde på hinderet, så vi får inn bevegelsen men ikke nødvendigvis belastningen. Etter å ha sendt henne fram og tilbake, begge veier, ved hjelp av godbiter jeg viste på andre siden av hinderstolpen, fikk hun hoppe mens jeg gikk fram sammen med henne. For sikkerhets skyld plasserte vi figuranter tett inntil hinderet, så hun ikke skulle kunne gå rundt, men det virket ikke som om hun hadde vegring for hinderet, var bare moro det!


I'm flying hiiigh!




Hoppe over hinderet fra begge kanter.


Stadig mindre godbitpåvirkning, hun skjønte sånn hopp, hun!

Vi avsluttet også med fremadsending over hinderet, siden det er en øvelse i klasse 2 (?), og gir variasjon i treningen. For matvraket X’ens del ble det motivert ved at jeg skritter over hinderet, plasserer ekstern belønning (godbit i matskål/på brett) i posisjon, skritter tilbake over hinderet, og sender henne fram på kommando. Og deretter jeg etter, fremdeles over hinderet, for å gi masse ros og belønning der hun er. Kommanderer i sitt, gjentar prosedyren og sender fram til motsatt side. Jeg skriver det så jeg skal huske det selv – om hun ser at jeg går over hinderet, skjønner hun at hun skal over hinderet. Går jeg rundt hinderet, kan hun erfare at det er en mulighet. Men, Line sa jeg kunne slutte å gå over når det ble for høyt, for innen da burde hunden ha skjønt at hun skal over. Takk og lov, jeg er ikke like lett i rumpa som X’en...


Monkey see...


...monkey do...

Nå har ikke vi hinder, og jeg tror neppe jeg gidder å kjøpe et med det første. Jeg har jo tilgang til hinder i Stovner HK, og som Line sa kan en lett finne kreative løsninger for å få inn hopp. Bruskasser og kosteskaft, og annet vi finner anvendelig.
Det som kan være utfordringen i den øvelsen er jo at hinderet blir så artig at hun ikke trenger noen kommando. Jeg har tidligere sett tips om å trene mye FVF rundt hinderet, gjerne rett mot hinderet og vending rett foran, for at hunden skal erfare at ikke alle marsjer rett mot hinderet avsluttes med et hopp. Greit å ha i bakhodet.

Det var lenge siden vi hadde trent på dekk fra holdt, så vi gjennomførte den en gang for å se om det var noe å pirke på der, men øvelsen sitter fint – bare fortsette med å belønne og avslutte mens hun enda ligger nede, så hun ikke får avslutte øvelsen med oppsitt på eget initiativ.

Dekk fra holdt:






Med flere personer til stede, benyttet jeg anledningen til å trene på tannvisningen. X’en og jeg har jo dette motsatte problemet. Det er ikke tilgjengeligheten hun stryker på, det er sansetheten... Men, vi har bevegd oss fra hund som hopper opp på to bein for å kline med dommeren, til hund som sitter rolig og venter – så lenge belønningen er innen rekkevidde. Strategien har vært å øke toleransen gradvis, uten å gi rom for å feile, hun må ikke få erfare at det er mulig å reise seg og hilse, for hun får jo belønnet seg selv med personkontakt innen jeg rekker å gripe inn. Så vi tar det sakte og er avhengig av figuranter som skjønner opplegget mitt, men vi har framgang. Det vanskeligste har vært å sitte i ro når jeg håndhilser med "dommeren", men hun blir bedre og bedre. Stakkars, ikke lett å være selskapssyk og hilseglad hund!

Tannvisning:


Dina trener på stå under marsj:










Innkalling er en øvelse hun har begynt å tøyse med, så vi jobbet litt med den. Også nå la hun seg ned etter at jeg hadde forlatt henne ved et par tilfeller. Strategi: Belønne sittmomentet; gå ifra og snu for å belønne at hun sitter. Hun er tydeligvis usikker på om hun skal sitte eller ligge, så da må vi prente inn forskjellen. Hvis jeg kommanderer sitt for strengt, får jeg en veldig treig reaksjon på selve innkallingen (vi snakker 30-40 sekunder hvor hun sitter og tenker etter om jeg virkelig mente det...), så jeg må finne balansegangen mellom god sitt og rask innkalling. Rare dyret, den øvelsen som var så fin, lurer på hva som har skjedd der. Hun la også inn en ny vri i helga, og avsluttet øvelsen med å klaske i dekk på min venstre side. WTF? OK, ren sitt-trening framover, og håpe at hun glemmer sin misforståtte tro på at dekk skal være involvert i innkallingsøvelsen. Søta...

For ja, hun er jo søt når hun er kreativ, finner på ting, tenker selv og prøver seg fram. Enn så lenge, mulig min fasinasjon av hunden byttes ut med frustrasjon om ikke polletten detter ned om en stund. Vi får bare trene videre, mulig det kan være greit med en medhjelper som kan si fra når hun legger seg ned så jeg får reagert fortest mulig.

X’en fikk også være forstyrrelse for en av de andre hundene. Etter Lines anvisninger bevegde vi oss rundt, X’en ble kommandert av meg, vi nærmet oss, fjernet oss, og avslutningsvis fikk X’en og berneren Dina leke sammen (i bånd) som ultimat forstyrrelse. X’en synes jo også andre hunder er spennende, så da benyttet også jeg anledningen til å belønne kontakt mens vi vandret rundt. Dina var forstyrrelse samtidig som oss, bevegde seg i nærheten av oss, og siden de to har lekt sammen før var de mer enn klar for å leke videre.

Avslutningsvis var det intensiv trening av førerne. Ulydighetstrening! Skal konkurransen gjennomføres godt, krever det at jeg tenker selv, og ikke bare blindt og automatisk adlyder dommers anvisninger. Det er lov å ta seg to sekunder for å tenke og forberede hunden på at vi nå kommer til å svinge 90 grader til høyre. Så mens Line kommanderte, måtte vi gjøre noe annet enn det hun kommanderte, for å tvinge oss til å høre en ting og gjøre noe annet. Dritvanskelig! Jeg er altfor lydig og pliktoppfyllende...

Og etter en slik helg spinner en av fornyet påfyll av energi og motivasjon, inspirasjon og treningsglede! En får igjen troen på at X'en kan ha noe i en lydighetsring å gjøre...

Takk til Anette som tok bildene jeg er med på. Flere bilder kommer i galleriet på hjemmesiden snart, det ble litt overkill å legge inn alle her.