BIS 4!

Nå skal jeg være skikkelig dårlig forfatter, som ikke kjenner de litterære grepene om spenningskurve og å utsette de dramatiske høydepunktene til sist i litteraturen. Jeg skal bare rope det ut: FY SØREN FOR EN HELG!



Enda så mange utstillinger jeg har vært på etter hvert, slår det meg gang på gang hvor fascinerende det er hvordan utstilling kan spille på hele det emosjonelle registeret - fra dyp frustrasjon til overveldende lykke, begge deler med tårepotensiale...

Det var altså utstilling i helga. Berner som vanlig innkalt til ni begge dager (lurer på om jeg får innkalling til 12 eller 13 om jeg bytter rase til whippet eller welsh corgi, eller noe annet langt uti alfabetet?), men denne helgen spratt jeg opp når vekkerklokka ringte klokka 06, veldig klar for moro! En god magefølelse for denne helga hadde jeg hatt lenge også, jamfør forrige utstilling... Begge påmeldt begge dager, så noe måtte en jo kunne komme hjem med?

Utstillingen var på Hellerudsletta - veldig deilig å ha så kort kjørevei, under tre mil. Men jeg liker å være tidlig ute og å ha god tid på morgenen, så jeg var på parkeringsplassen i god tid før åtte. Og da var det litt småkaotisk - ingen parkeringsvakter, og du satte bilen der du ville. Og alle vil jo nærmest mulig... Men jeg fant en god plass, som virket logisk. Utover dagen ble flere biler ropt opp, fordi de var parkert på ulovlige steder - for eksempel rett foran de store hallene, så de blokkerte inngangsdørene. Hva tenker egentlig folk med?

Snille Stian og Kathrine hadde hentet Even for meg, så jeg slapp å kjøre til pappa for å hente gubbegutten. Og jaggu hadde de ikke badet ham også! Snilleste, det! De er jo "besteforeldrene" til Even, og sier i hvert fall selv at de setter stor pris på å ha ham. Så han var stelt og pusset, og blitt passe bortskjemt. Stian hadde vært innom sine foreldre, og der hadde gubben blitt servert brødskive med leverpostei fra kjøkkenbenken, og han hadde klart å få i seg seks-syv skiver! Bortskjemte gamle mannen... Men, vi er egentlig enig alle sammen om at en kan få flere privilegier når en har passert ti år, selv om Stian himler litt med øynene over hvor bortskjemt Even blir :-) Even er så glad i Stian og Kathrine, og gjensynsgleden er står hver gang. Og de smelter litt av gutten, jeg gjør det selv jeg...

Lørdag var dommer Christine Rossier fra Sveits. Jeg hadde sagt ja til å hjelpe til med en juniorhannhund, så jeg skulle da få løpt nok den dagen.
Junioren, på ti måneder, først inn. Han er ung, og dommeren ønsket seg mer, så da ble det blått og takk for i dag.

Deretter Even inn i veteran. Han gjør tingene sine, vi begynner jo å få rutine nå etter comeback’et. Han har hele livet hatt en tendens til å være "en leaner", altså en som skal stå og lene seg inntil. Men nå ser det ut til at han har blitt gammel nok til å kunne stå på egne bein... Han er jo så god, og elsker å være i ringen. Når jeg kommer til pappa, hopper han rett inn i bilen min for å være med hvor en jeg kanskje skal. Han er klar for moro, han! Og når vi kommer på utstillingsplassen er det kar som tasser rundt! Han strammer seg opp, og drar til seg alle inntrykk og lukter. Inne i hallen titter han rundt på alle disse rare hundene som er der, og tror at alle mennesker har kommet for å kose med ham, Evensen. Det kan da ikke være noen annen grunn til at de er der?

Even er i flott form for tiden, og det har vært så gøy å stille ham i helga. Han har vært skikkelig med, og vist seg fram. Han har rett og slett showet og vært kongen i ringen!
Det til tross, ble det "bare" HP på lørdag. Men jeg er fornøyd med det, målet når vi går inn i ringen er HP, og en skal være fornøyd når mål nås.

X’en inn i unghund tispe, tre påmeldt i klassen. Vi løp, og vi løp, og under den individuelle bedømmelsen løp vi. Og så litt til. Jaha, hva var dette? Dommeren spør meg til slutt om hunden er røntgenfotografert på albuene, hvilket hun er, og om hun var fri, hvilket hun også er. Dommer mente nemlig at det "noe" med det ene beinet under bevegelse. Ikke akkurat halting, men et eller annet som ikke var helt fritt, prøvde hun å forklare. Vi løp jaggu en gang til, uten at jeg ble noe klokere, og det ble tydeligvis ikke dommeren heller. Vi ble vinket til side, og jeg sto klar for å ta imot kritikken. Men så begynner dommeren å diktere kritikk på neste hund i klassen. "Ja, det ble KIP?" spør jeg ringsekretær, jeg ser jo ingen grunn til å stå der rett ved dommerbordet og blomstre. "Hun har ikke bestemt seg," svarer ringsekretær, hvorpå jeg spør om jeg kan vente på utsiden i stedet. Og ringsekretæren ber meg om å gå ut og løpe med henne, i fall hunden trenger å varmes opp mer. Så jeg kommer meg ut av ringen, finner en liten plass hvor vi løper og løper og løper og løper. Jeg ser på beinet til X’en, ser under poten, drar og strekker, men finner ingenting. Jeg klarer ikke å se noe halting, men det er jo ikke så lett å se venstresiden på hunden en stiller heller. Jeg blir kalt inn i ringen igjen. De to andre i klassen har fått blått. Jeg blir bedt om å løpe en runde, og får CK! Da syntes vel ikke dommeren at X’en haltet likevel, da?
Relativt kort tid etterpå er det inn til beste tispeklasse. Fire tisper har fått CK, så en plassering er jo garantert. Vi løper en runde, før dommeren stokker oss på plass og avslutter bedømmelsen. Så kommer hun til X’en og meg som har fått fjerdeplassen, og sier at hun ikke kan plassere oss lenger opp fordi hun halter!

Jeg skjønner at det har vært vanskelig for dommer å avgjøre bevegelsesmønsteret til X’en den dagen, men jeg skulle ønske at hun hadde hatt en gjennomført bedømmelse av X’en. Enten si at hun halter og at vi skal ha KIP, eller gi oss den plasseringen hun ville gitt oss og anse bevegelsene for gode nok.
Jeg sitter igjen med en litt småbitter smak i munnen. Jeg synes selv ikke noe om å sitte ringside, og se hunder som halter få høy premiering. Så jeg skjønner om folk på utsiden har reagert på det som skjedde lørdagen, hvis X’en faktisk haltet eller stakk på beinet. Jeg aner ikke, jeg klarte ikke å se noe. Jeg trodde hun ikke haltet, siden vi fikk CK, men vi ble i BTK plassert lenger bak enn tiltenkt fordi hun haltet? Jeg er forvirret, og skriver derfor dette som en forklaring til de som kom og lurte på hva pokker som skjedde. Jeg vil tro det var flere som lurte, uten å spørre meg også.
Hvor høyt oppe vi egentlig skulle vært, vil jeg jo aldri få vite. Mistet vi et cert, eller var det bare en plass lenger opp (cert’et gikk til nummer to) dommer kunne tenkt oss?
Jaja, dommeren dømmer, selv om vi tydeligvis var et vanskelig case den dagen, og jeg er jo kjempefornøyd med resultatet! Det er omstendighetene rundt avgjørelsen som gir en noe emmen smak i munnen.

Veteranen Vega fikk CK og cert, så da var det ingen grunn til å kåre beste veteran – dommeren burde jo sette opp henne foran Even med HP.
Gratulerer til Lillian og Cinnia med BIR, og grattis til Lena og Tumle med CK og 4 BHK!

Rasen ferdig bedømt, og jeg har egentlig tenkt til å hive bikkjer og pikkpakk i bilen for å komme meg tidlig hjem, for en gangs skyld. Nyte dagslys og pent vær, gå tur og slappe av i sofaen hjemme. Men neida, på vei tilbake til ringen etter å ha hentet premier, blir jeg sugd tak i av en passe desperat arrangør. De har hatt sykdomsfrafall blant ringpersonellet, og trenger intenst hjelp! Klokka er knapt halv elleve, det er mye igjen av utstillingsdagen, og det er jo uutholdelig for en person å være både skriver og ringsekretær i en ring med nesten 90 hunder. Så jeg springer bort til nevnte ring, og trår til. Det var den fridagen... Men, koselig dommer, alltid trivelig å jobbe med Eivor, og hyggelige miniatyreiere, så det var jo gøy å være på jobb igjen. Selv om Exporamasenteret ikke er det beste stedet å jobbe, med hardt gulv og luft som suger all fukt ut av kroppen din. Ringen var naturlig nok langt på etterskudd, men vi kom oss greit i havn.

Og snilleste Stian og Kathrine tok seg av bikkjene, som jeg dumpet fra meg ved raseringen. Luftet de og satte dem i bilen for meg, sørget for at de fikk vann, og hjalp en håpløs eier som ble litt tatt av ringstormen...
Klokka fire fikk jeg dratt fra hallen, og med honoraret jeg fikk for å jobbe tjente jeg jo nesten på denne utstillingen!

Hjem, lufte hundene på en liten runde, stirre intens på X’ens venstre frambein uten å se noe som helst tegn til halting eller avlastning. Opp i leiligheten, og der sluknet jeg på sofaen. I nitiden fant jeg ut at jeg kanskje skulle ha middag, og de firbeinte prøvde også å hinte om slikt... Så da ble det vom på dem og lasagne på meg.
Jeg studerte også X’en i lyset fra ei god lampe. Tøyde og strakk mer på beinet, masserte, kjente. Jeg studerte poten for å se etter hakk og skader, rødt og ømt. Ingenting. Så min teori er at enten hadde beinet sovnet, eller så var gulvet litt ekkelt så hun kompenserte i svingene. Jeg er opptatt av å få varmet opp hundene før de skal inn i ringen og løpe, men det forutsetter at det er mulighet for det. Rundt ringene var det ikke mer plass enn vanlig, og ute var det såpass glatt eller snørikt at oppvarming var vanskelig. Det hjelper ikke bare å gå morgentur før en drar hjemmefra, når de skal i ringen to timer senere. Da er oppvarmingen kjølnet ned igjen.

Søndag, ny dommer og nye sjanser. Etter at påmeldingsfristen hadde gått ut, fikk jeg høre fra en bekjent at Gert Christensen foretrakk små hunder på hennes rase. Så jeg hadde litt bondeanger for at jeg meldte på X’en for ham. Hun vil aldri kunne betegnes som en liten berner... Men Even, derimot, burde jo kunne ha bra størrelse i dommermannens øyne? Det kan være greit å melde på to så forskjellige hunder som det Even og X’en er...
Stian, Kathrine og Bentley ankommer utstillingsplassen, og da er det en herremann som blir glad for å se "besteforeldrene" sine! Det er helt tydelig at Even har det veldig, veldig godt hos S&K når han er der, og jeg tror Stian kan slutte å være så oppgitt over hvor bortskjemt Even har blitt på sine gamle dager, jeg tror nemlig han bidrar til det selv og, jeg!
Stian kunne fortelle at han hadde tatt en liten middagshvil på sofaen lørdagskvelden. Og da fant han sorte hår der... Og ingen av deres hunder pleide å gå i sofaen. Så han trodde kanskje synderen var gubbegutten, som har funnet ut at når en har blitt ti år gammel nullstilles alle regler. Da tar en seg til rette og gjør som en vil. Skal tro om han har lyttet mye til Wenche Myhre? Han hopper opp i fanget til Kathrine og gjør alle disse tingene som ville stemplet ham som en uoppdragen hund uten grenser. Men, vi lar oss bare sjarmere av det når det er ham det gjelder...



Even igjen alene som veteranhannhund, like beklagelig som det er blitt selvfølgelig. Ringen i dag virker noe større, og jeg synes det er bedre å løpe der. Litt mer langsider, litt mindre svinger. Even er fremdeles i farta, og det er altså så moro å være med ham i ringen! Selv om jeg har HP som mål, har jeg likevel så få ambisjoner på hans vegne at det er utelukkende moro å stille ham. Med X’en kan jeg bli skuffet over resultat, og jeg har mål og tanker om resultat. Men Even, det er bare for kos og hygge. Men når dommeren sier at visst skal veteranen ha CK, da blir en jo fryktelig, fryktelig glad for det!
Tre hannhunder fikk CK, og Even blir 3 BHK, og det ville jo vært et dårlig tegn for rasen om ingen kunne hamle opp med en tiåring. Så det lover godt at det er to juniorer som sto først – grattis til Lena og Tumle med 2 BHK! Beste hannhund og senere BIR ble Cafrida’s Kinetic Kentucky King.



Så er det X’en i unghund, to i klassen i dag. Vi løper en runde, og jeg synes hun flyter godt i ringen. Står pent og er fin å stille. Og yes, det holder helt i mål og vel så det – klasseseier med CK.
Fem tisper får CK og kvalifiserer seg til BTK. X’en holder stand, og vi sikrer oss en tredjeplass. Vi rykker stadig framover i køen? Jeg synes X’en har hatt en fantastisk karriere i ringen så langt, vi har flerfoldige klasseseire og CK’er, flere bøtteplasseringer, og jeg er den første til å innrømme at det hadde smakt med et cert... Per definisjon er jo CK og cert like mye verdt, en må ha CK for å få cert’et. Men cert er cert, det er noe eget ved det, og rager godt over CK. Men, X’en er ikke ferdig, og vi har det ikke travelt. Det kommer det som komme vil, når det kommer.
Veterantispa Doremi’s Akela Pix fikk også CK, så i dag ble det en reell kåring av beste veteran. Akela er tre måneder eldre enn Even, så det er to ekte veteraner som løper etter hverandre i ringen. Og jeg må få si at jeg får gåsehud når det klappes ringside for veteranene – det er veldig, veldig hyggelig at veteraner blir verdsatt såpass at folk klapper for oss. Even trekker det lengste strået, og blir sendt til BIS-finalen!



Til sekretariatet for å hente premier og kjøpe rosetter, og der hukes jeg igjen tak i av utstillingens leder. De mangler fremdeles ringpersonell, om jeg har mulighet til å stille opp? Jeg får klarert at det er greit at jeg går i BIS veteran-finalen senere på dagen, og at det er en annen dommer jeg skal jobbe for enn den som dømmer finalen. En skal strengt tatt ikke jobbe og stille på samme utstilling, men hva gjør en når det er krisesituasjon? Arrangør er desperat, noe må de gjøre for å komme i land.

Når vi er ferdig i ringen, har de kommet et stykke ut i valpefinalene. Jeg har derfor god tid til å lufte og vanne hunder, og gjøre klar Even. Han er superlykkelig for å se meg etter å ha ligget noen timer i bilen, og vi tar en ruslerunde på området. Han lukter seg av gårde, og tisser cirka 47 ganger (hannhund...), mens jeg forteller ham hvor fantastisk han er...
Gjensynsgleden er omtrent like stor når vi kommer inn i hallen igjen og finner Stian og Kathrine. Opp i fanget og hilse og kose, og hurra! Tenk så godt å være hund, og ha så stor glede av så små ting, opptil flere ganger om dagen!

Vi ser Kentucky berner bli nummer to i gruppa, før vi setter oss i et hjørne for å spise hver vår vaffel og dele en pølse. En tredje vaffel forsvinner i lomma, mens jeg forklarer for Even at den kan han få som godbiter i ringen hvis han er flink gutt. Han skjønner sånt, nemlig.
Siste shining av pelsen, før vi finner plassen vår i oppsamlingsringen. Jeg har allerede skummet katalogen for å se hvor mange raser det er påmeldt veteran i (sa noen konkurranseinstinkt?), og lett konstatert at det er flere enn de fire som skal plasseres. Og at mange av dem veier under syv kilo og er trolig halvveis i livet. Jeg gjentar for meg selv mitt sure mantra om at BIS veteran skulle vært delt i to, over og under 30 kilo, men rister det av meg. Det er ni-ti hunder i finalen, blant annet en pyreneerhund jeg har sett bli plassert flere ganger, en boxer jeg vet er bra, en tervueren som ser så flott og stram ut, og en haug med miniatyrer som sikkert er midt i ungdommen og freshe...



BIS-dommeren dømmer gruppe 10, så det blir ingen forhåndsgranskning. I stedet for at Even må stå oppstilt og kjede seg, står vi og småleker, koser og prater. Jeg deler opp vaffelplata så den er klar, og Even står og logrer og stepper – skjer det noe snart?



Stian kommer for å ta noen bilder av Even. Avslutningsvis klapper han Even bak øret, også sier han "nå løper du bare på!" Om han sa det til meg eller til Even vet jeg neimen ikke, men Even og jeg ble enig om å gjøre det begge to, vi.
Og inn løper vi! Jeg synes Even går bra, det føles bra. Siden dommer ikke har sett hundene før, går han over dem i ringen. "Kroppsvisitas", løpe fram og tilbake, og deretter rundt. Og han spør ikke om alderen! Sukk, det er jo en del av trumfkortet vårt, han er over ti år, en må jo ta hensyn til det? Du må jo skjønne at han ikke er like sprek som en åtteåring? Vel skal en hund bevege seg og ta seg ut i ringen, men en må da vel ta litt hensyn til alderen? Spør hvor gammel han er da, la deg imponere!?! Men nei.





Så skal dommen falle, og Even står stramt og fint. Ikke noe "støttekontakttendenser" nå nei (en bekjent ga ham det tilnavnet etter å ha forsøkt å hjelpe til på en fotoshoot, hvor Even bare ville leeeene seg inntil henne, og nesten ramlet da hun tok to steg bakover!), han står på fire strake bein, logrer og er med på moroa. Jeg synes jeg ser dommeren titte bort på oss, men nei, han skjeler sikkert. Lista overleveres speaker, og hun starter: BIS 4 veteren i dag er katalognummer 115, berner sennenhund! FY ****! Jeg gir Even en kjempeklem, før vi løper fram til den grønne bøtta og mottar rosetten. Åh, han må få en klem til – så ufattelig moro! Gamle gubben klarte det han, han trengte ikke noe aldersalibi, han var bra nok i seg selv han, og showet seg til en fjerdeplass i BIS-finalen! Det et tårer i øyekroken min nå, ja.



Pyreneerhunden ble nummer tre, og noe lite noe ble 2 og 1, men jeg aner dessverre ikke hva eller hvem – det er flaut, jeg var så overrasket og lykkelig at jeg fikk ikke omtåket meg til å gratulere vinneren. Pinlig!
Så er det bare å pakke sakene sammen, og sveve hjem. Stian og Kathrine får med seg Even og fôrsekken vi vant for å avlevere til pappa, mens jeg tar BIS 4-rosetten og tenker ut æresplass til den på vei hjem...
Tusen takk til Stian og Kathrine for all hjelp i helga – transport av gubben, bad og klipp, lufting, fotografering og heiagjeng! Dere er supre, både som besteforeldre og som venner!

(Det finnes visst ikke noen bilder av X'en fra helga, men hun ser cirka lik ut som på de 30 bildene jeg tok av henne fredag før utstillingen, som du finner her.)