NKK Bø og BIS-plassert - men først litt bildramatikk

Årets første NKK-utstilling er vel unnagjort. "Alle" sier at det er så stygge og dårlige veier til Bø, og at det er grusomt å kjøre dit. Men jeg er i hvert fall ikke skremt fra å ta turen på nytt - bortsett fra det lille, ubetydelige faktum at NKK Bø neste år er flyttet til Skien. Mulig jeg er herdet i min oppvekst, for veiene var nå i hvert fall bedre enn de jeg finner i hjembygda. Men det er klart - det er sikkert bedre å kjøre opp på lørdag ettermiddag når det har blitt brøytet, enn på søndag morgen når det snør kattunger og brøytemannskapet enda hviler ut etter foregående dags utmattelser.
Vi var i hvert fall en gjeng som fant ut at det var lurt og behagelig å leie seg inn på ei hytte, og bare kjøre tre-fire mil neste morgen.

Campingplassen lå i Seljord, så vi brukte selvfølgelig lørdagskvelden til å speide og speide, men ikke en gang etter å ha knertet noen øl og ei vinflaske så vi noe til denne ormen...

Søndag morgen, følelsen av god tid ligger som et varmeteppe på skuldrene, men tanken er likevel å komme seg tidlig avgårde, for å få fornuftig parkeringsplass og komme inntil ringen. Med meg i bilen har jeg også Anette og Norma, og de skal tidlig inn i ringen. Så vi tenker å være ved hallen i åtte-tiden.
Men nei.
Det hjelper nemlig ikke å bo så veldig nærme utstillingshallen, når bilen saboterer (noen må jeg skylde på...) Jeg klarte nemlig å kjøre meg fast i løssnø! Så det er ikke veiene i Telemark det er noe i veien med, det er de ubrøyta parkeringsplassene! Og jeg skal være ærlig, dette er min første vintersesong med egen bil og fast sjåførvirksomhet, jeg har ikke ervervet meg maksimal kjøreerfaring enda, så jeg gjorde på rekke og rad de feilene en kan gjøre. Da jeg merket at jeg sto fast, ga jeg på med gass for å få rygget ut fra løssnøen. Og da jeg kjente at jeg spant, ga jeg litt til gass for å få den ekstra hestekreften til å røske oss opp fra snøen.
Det hjalp ikke, gitt...
Høyre framhjul gravde seg lenger og lenger ned, og til tross for at vi fikk feid bort (i mangel på spade...) snøen rundt dekket, så det ut som om bilen lå og hvilte tungt på snøen, og "dumpa" som dekket hvilte oppi ble for mye. Bilen gikk verken fram eller tilbake, heller ikke med dyttehjelp fra de andre (takk og lov for at vi var folkerike på hytta, at ikke Anette og jeg reiste alene!)
I mitt indre så jeg for meg mulighetene til å få tak i Falck-bil tidlig søndag morgen i indre Telemark, og jeg begynte å planlegge hvem Anette og Norma kunne sitte på med for å rekke utstillingen. Og jeg forbannet meg selv. For en gangs skyld, jeg som alltid er så pliktoppfyllende og ryddig på det området, men for en gangs skyld hadde jeg på fredagskvelden oppdaget at jeg hadde glemt å føre over penger fra lønningskontoen til regningskontoen, så der fant jeg et par regninger det ikke var trukket for. Blant annet NAF-medlemskapet. Jeg formelig så Skjebnen og Ironien sitte på hver av skuldrene mine, og peke nese i speilet til meg...
Jeg skal ikke beskyldes for å tenke optimistisk, når jeg føler meg hjelpesløs. Banning hjalp jo ikke, overraskende nok, bilen sto og spant like godt. Å sparke i dekket hjelper heller ikke. Eller noe annet av det vi prøvde på.

Jeg hadde vel kommet så langt i mine fantasier at jeg så for meg meg selv liggende langs bilen med stearinslys langs bunnplata for å smelte snøen som bilen hvilte på, mens jeg lurte på hvor fort en bil kan eksplodere i nærheten av åpen flamme. Men jeg har heldigvis sett på Mythbusters at en bil tåler en del før den står i åpen lue...
Det var da Tor Arne klarte å lirke bilen sin forbi min (som sto halvveis i løssnø og med rumpa trygt plassert på veien), og fant fram tauet. Det o store, fine forgylte tauet, som reddet dagen! Det var bare et lett røkk fra hans bil, så var vi på plass på veien igjen.
Og nei, dette har ikke noe med kjønn å gjøre, dette har med erfaring og utstyr å gjøre. Så nå skal jeg finne en liten spade jeg kan ha i bilen, så jeg slipper å bruke piasavakost for å fjerne snø, og jeg skal ha slepetau i bilen. Biltema, here I come! Også har jeg lært at en kommer seg lettere vekk fra slikt føre om en gir lite og lett gass... Lirke, lirke, ikke burne, burne...

Men så, så var vi avgårde til Telemarkshallen, og disse runde skiltene med sånne tall i midten var jo helt nedsnødd, så det var jo umulig å vite fartsgrensene der borte... Fem på ni, heseblesende og fremdeles på frustrert adrenalinkick ankom vi parkeringsplassen. Den nederste, den som er litt å gå fra hallen. Jeg lagde noen Bambiøyne som jeg satte i parkeringsvakta, og forklarte at vi hadde vært innblandet i et trafikkuhell, og om det var mulig at jeg kunne få kjøre opp til hallen og slippe av Anette og Norma som skulle FØRST i ringen? Snille mannen vinket meg videre, men jeg ble jo stoppet ved den øverste parkeringsplassen som var full og stengt. Men jeg dro nummeret mitt på nytt, så vi fikk parkere for å lesse ut de som skulle om ikke først så i hvert fall fort (og først av oss!) inn i ringen...

Men, jeg er ingen skurk, jeg er ikke en som prøver å snike til meg parkeringsplasser, så jeg trillet pliktoppfyllende ned til den nederste parkeringsplassen igjen, og fikk parkert. Rett etterpå så jeg en bil som gasset på og kjørte rett forbi parkeringsvaktene uten å betale. At det går an? Det er jo både frekt, gjerrig og farlig. Utstilling er ingen billig hobby, men det er ikke femtilappen i parkering som gjør det dyrt. Og en holder da et lavt tempo på en parkeringsplass som yrer av hunder i ulike størrelser, voksne og barn, traller og bur, og et lite kaos? Men ikke denne tosken.

Jeg har ikke vært i Telemarkshallen som utstiller før, bare ringsekretær, og det er romsligere når en står inni ringen hele dagen... For på utsiden av ringbåndene var det i hvert fall bra trangt, og ringen var ikke større enn den burde heller. Så det er tydelig at det norske utstillingsfolket vokser seg ut av flere og flere haller. Finanskrisen har ikke slått til i utstillingsringen, i hvert fall!

Jeg hadde meldt på begge de firbeinte, og Even var selvfølgelig først i ringen - og alene i klassen, omtrent som vanlig. Dommeren sa han var veldig i tvil om hva han skulle gjøre, for det var en veteran av god type og med mange fine detaljer. Men han landet på en HP, etter å ha tenkt seg en ekstra gang om. Dommeren beklaget nesten at han ikke kunne gi CK. Men, en kan ikke protestere, Even er nesten ti og et halvt år, jeg skjønner at en ikke gir CK til en hund som har blitt så gammel og tilsvarende "forfalt" - selv om jeg også kan forsvare en CK på Even. Dommeren dømmer, jeg er enig i både HP og CK, og takker for det jeg får. Og Even er jo superhappy uansett, det er jo så stas å få være med! Han er så gøy å stille, han riktig koser seg og nyter oppmerksomheten. Hyttetur var også stas, selv om han måtte forklares at den smale trappa opp til hemsen ikke var noe han behøvde tenke på å forsere da jeg gikk for å legge meg.



Så var det X'en inn i unghund, hvor dommer virket sikker på sin sak - førsteplass og CK!
Men i beste tispeklasse var det takk for i dag - med fare for å ha hakk i plata, men X'en vil trenge tid på å bli helt ferdig, hun er jo ikke akkurat liten, og hun skiller seg ut når hun får stå blant fullt utviklede treåringer i åpen klasse og championer. Hun skal få masse tid, men enn så lenge kan vi jo ha det moro i unghundklasse, og hennes resultat forsvarer at hun stilles, behøver ikke gjemmes bort i noe skap enda. En får nå legge ambisjonene ut fra hva hunden faktisk er god for, og i et slikt selskap ser jeg selv at hun ikke er helt der enda. Men vi kan være tålmodige, vi.

X'ens fine mamma Lina vant veteranklassen, og siden hun fikk CK ble hun også beste veteran. Og X'ens fine pappa Ola ble best i rasen. Heia familien! :-)
Ola stilte også avlsklasse, hvor X'en var med. Denne ble belønnet med HP. Så da var det å vente på finalene. En får satse på at Gro har god kondisjon, for hun skulle jo faktisk inn i intet mindre enn fire finaler! Gruppa med Ola, BIS oppdretter, BIS avl og BIS veteran.
I gruppa plasserte Ola seg som nummer tre - heia pappa'n!
Og i BIS avlsklasse tok han også førsteplassen! X'en viste seg som et naturtalent for slike seierspaller, for hun hoppet rett opp og ble sittende der. Pose!
Så, med HP på Even, CK på X'en og BIS på X'en (!) må en jo si seg fornøyd med en slik helg? :-D Koselig med "hyttetur", og veldig trivelig at Anette og Norma ville være reiseselskap.



Så er det bare å vente på Hundesport, hvor X'en og resten av avlsgruppa vil bli avbildet, og se hvor mange forskjellige retninger fem hunder kan se i...