Herregud, for en hund jeg har!

For en helg dette har vært! Det har gått over enhver forventning, bedre enn en ønskedrøm. Det eneste negative er vel at den fine helga ikke varte lengre...

Fredag hadde jeg tatt ut avspasering fra jobben, og møtte noen bekjente på morgenen for å gå tur med hundene. X’en ble dermed mosjonert av to belgiske fårehunder og en schäferhund, vi går såpass mye tur alene at det er godt for henne å få opp tempo i lek og jakt med andre hunder av og til. Etter halvannen time i regn med innlagte spa-behandlinger (gytjebad, grøftebehandling, bekkebrus, også videre) var hun så passe skitten at det passet bra å dra hjem for å bade. Hjemme ventet Even, som ble skånet for en slik villbasstur, han fikk heller en roligere tur, hvor han kan få gå i sitt tempo, lukte på blomstene, tisse 17 ganger, og være gubbelille. Etter at begge hadde vært i dusjen høljet det ned ute, det trommet på terrassen av vannet. Og jeg pleier å føhne dyra utendørs, for å spare leiligheten for vann og hår overalt... Heldigvis gikk det over, det var faktisk sol en times tid, så jeg rakk å få de så godt som tørr. Even er ”heldigvis” såpass nedrøytet at det er råd å få ham tørr på overkommelig tid, i full pels tar det jo en kvart evighet å nå inn til huden på den karen...
Med rene og pene hunder og passe masse bagasje, var det bare å sette snutene mot Kristiansand. Jeg traff på en real ulykke, så jeg brukte to timer og et kvarter fra meg til avkjøringen til Drammen. Sist helg da det var utstilling der brukte jeg tre kvarter... Men så løsnet det heldigvis, og utover kveldingen fant jeg Hamresanden. Det ble en koselig kveld på hytta, og vekkerklokka kan aldri ringe sent nok morgenen etter... Selv om en bodde 200 meter fra ringen, var en sistemann på plassen og litt sånn hektisk stresset. Det er godt en ikke stiller valp lenger, først ut i ringen, hehehe!


Lille Kalinka syntes det var fint å hvile på bordhylla.

Even var selvfølgelig først ut av mine, og fikk en fin og rørende kritikk av dommer Arne Foss. Som han selv sa, så ble han lyrisk av å se tre slike veteranhanner i en rase som har det ryktet det har for levealder. Even ble belønnet med HP, og tredjeplass i klassen.


Even ble nummer tre i veteran med HP.
Foto: Hilde Berntsen

I beste hannhundklasse vant pappa Ola, og på tredjeplass med cert kom X’ens halvbror Bentley.

Åpen klasse er ofte den største klassen, så også her. X’en har stilt to ganger tidligere for Arne Foss, begge ganger med CK, men da som ”ung og lovende”, nå skal hun jo liksom framstå som voksen og ferdig. Ville han fremdeles like henne?
Fram til dommerbordet, herren Foss kommer bort til oss, ser på henne og utbryter ”ja, du har no itj blitt no’ styggar siden sist, nei!” Jeg hadde jo litt problemer med å forstå dommerens spansk sist helg, men trøndersk kan jeg (jeg har jo bodd der to år, jeg forstår de innfødtes lingua!), vi tolket dette som positivt!
Det ble mye løping i åpen klasse, ikke så lett i vått og glatt gress, svingene begynte å bli oppløpt og gjørmete, jeg spolte og sprutet, men vi løp det vi kunne. Og hurra, det holdt til førsteplass i klassen! CK ble det også, veldig fornøyd da! Flere pene tisper står bak oss, det er virkelig moro å gjøre det bra med konkurranse!
Etter hvert er det beste tispeklasse, og vi er tre klassevinnere som sikkert alle vil ha cert’et. Fra junior er X’ens halvsøster Bodil som tok certet på Østfoldspesialen, fra unghund står Aida som tok certet på Bjerke. Også er det oss... Vi løper og løper. Dommer takker av en veteran, dommer takker av noen i åpen klasse. Vi løper mer, dommer takker av junioren, mer løping, jeg jobber masse med X’en, hun står pent, jeg vet at dommer liker hodet hennes og sørger for at han ser det ofte... Løpe mer, før han begynner å stokke litt. Vi står som nummer to, mamma Lina er foran oss ser jeg, jeg aner ikke hvem som er bak oss, aner ikke hvor unghunden ble av, bare løper, sklir i svingene men holder meg på beina – og vi holder inn! X’en blir andre beste tispe, med cert, bare fineste mamma’n klarte å slå henne i dag!


Stine blir ganske glad for å vinne cert!
Foto: Hilde Berntsen

Pene certhunden!

Så er det utdeling av ulike gavepremier, og Even ropes inn i ringen for premie som eldste veteran – koselig! Premien er en Hilde Berntsen-malt porselenstallerken, og jeg ser med en gang at hun har malt Even; veldig, veldig koselig å få en så personlig gave! Evens kusine Amy (Misteltein’s Amazing Grace), som er født dagen etter Even, får tilsvarende gavepremie for eldste veterantispe.


Foto: Hilde Berntsen


Fatet hvor Even er malt.

Beste oppdretter blir Hiselfoss, som deltar med X’en, X’ens far, X’ens mor, og Bentley – som er sønn av Ola og barnebarn av Lina. BIR, BIM og to certvinnere, og tjukke slekta alle sammen!





Et bugnende premiebord, med deltagerpremie til alle, håndmalt CK- og cert-premie, fine rosetter, fôrpremie og mye fint å ta med seg hjem som minne fra en flott spesial. Velsmurt og flott arrangement på et fint utstillingssted. Og likevel bare noen og førti bernere som meldes på – det er både overraskende og skuffende. Hvorfor ikke støtte opp om avdelingenes spesialer, hva er galt med å stille for en gjennomført koselig og entusiastisk bernerdommer, risikere å vinne vakre håndmalte premier, og ha en trivelig helg i Kristiansand? Jeg skjønner det rett og slett ikke. Men tusen takk til avdeling Agder for en flott utstilling, gratulerer med gjennomføringen, vi sees neste år!



Så vendes bilen nordover igjen, men denne etappen ender for meg i Horten. Surrer litt rundt i byen før jeg finner Rørestrand camping. Og jeg må bare få si at der var det hyggelig betjening! Campingen er stengt natterstid med en bom, men det var parkeringsplass på utsiden for de som måtte dra før bommen åpnet ni. Jeg var ikke så lysten på å ha hundene alene i bilen så langt fra meg, men det var da ikke noe problem å ha hundene i hytta, det syntes de var bare koselig, for de visste hvor viktig det var å ha hunder i livet sitt! Vi skravlet litt, og jeg nevnte at vi hadde vært på utstilling, så da fikk jeg gratis dusjpoletter for å ta en god og lang dusj etter en dag i regnet. God service og ekstra forpleining fordi en har hund, det er ikke ofte en opplever!

Søndag hadde jeg meldt på til lydighetsstevne, for å få maksimal utnyttelse av helga. Arrangør Horten hundeklubb, 20 påmeldt i klasse 1, og dommer var Arild Eriksen. Startnummer ble delt ut på morgenen, og jeg visste dermed at alle var kommet og at vi ikke skulle inn før i fjerde og siste fellesdekk. X’en fikk derfor ligge lengst mulig i bilen, hvor det var svalt og fint. Når hun vel fikk komme ut prioriterte jeg generell lufting og strekke på beina, ville ikke tverre henne ut før vi skulle inn etter en lang helg.
Rett før vi skulle inn forlangte og belønnet jeg derimot kontakt, og hadde henne der jeg ville – passe dempet for å ligge i ro så lenge, men likevel klar over at vi skal jobbe.
Vi var første ekvipasje på denne fellesdekken, og det liker jeg – da blir vi fortere ferdig med tannvisning, ventetid er kjedelig… Dommer var koselig og flink for alle oss urutinerte og nye utøvere, og brukte god tid til å forklare hva vi kunne og ikke kunne, hva som skulle skje. X’en visste også hva vi skulle, for hun tittet veldig på meg mens dommer pratet, før hun etter hvert begynte å sige nedover, med et tydelig spørsmålstegn i øynene. Var ikke dette fellesdekk, da? Søta!

Tannvisning: 10. Ikke noe å trekke her, X’en kan denne øvelsen, ikke antydning til å skulle reise seg eller hoppe opp for å hilse på dommer. Klok av skade passer jeg på at hun sitter rett før jeg gir klar-beskjed til dommer.

Fellesdekk: 10. Hun gikk passe raskt ned i dekk. De første sekundene lå hun og snuste ved siden av framlabbene sine, men kroppen lå i ro. Usikker på om jeg skal gjøre noe med den snusingen, hvor dødstille det forventes at de skal ligge. Men samtidig synes jeg de skal ha lov til å sondere terreng bittelitt. Hun lå i hvert fall rolig etter hvert også med hodet. På dette stevnet var det på de tre første fellesdekkene minst en hund som reiste seg, gikk etter eier, løp bort til eier, eller på andre måter nullet. Det var tydeligvis mange urutinerte hunder, og også på vår fellesdekk ble det uro. Hunden som lå i andre enden av rekka reiste seg, flyttet seg et par skritt, la seg ned, dommer ba eier vente, men da hunden igjen reiste seg fikk eier beskjed om å hente den. Jeg var veldig spent på hvordan X’en ville reagere – både på hunden og kommunikasjonen som var mellom dommer og fører, men hun lå helt rolig. Jeg mener dette er første stevne hun har vært med på hvor en hund reiser seg under fellesdekken. Uansett, fører går tilbake til hundene, og X’en spretter opp – på kommando! Yes, vi som har slitt med at hun enten spretter opp for tidlig eller må ha dobbeltkommando. Jeg har forsøksvis trent på at hun ikke skal sprette opp ved å belønne at hun blir liggende når jeg kommer inntil, men jeg har ikke helt klart å finne balansen mellom å holde henne nede og å få henne opp fort nok. Det jeg gjorde annerledes på dette stevnet (siden det er så lurt å prøve nye ting midt i en konkurranse, har jeg hørt…) var at jeg ga oppsittkommandoen i et annet, og blidere/lysere, toneleie. Vet ikke om det gjorde utslaget, men hun kom i hvert fall opp med en gang – og vi fikk ti på fellesdekk! For første gang, deilig!

Siden vi er første ekvipasje på de individuelle øvelsene får vi litt tid utenfor til å varme opp. Igjen velger jeg ikke å tverre henne med å brårepetere noe, så jeg fôrer henne med noen frolic’er for vel utført arbeid så langt, før jeg belønner noen fine sitter med god kontakt. Hun er helt på nett, og vi går inn i ringen. Hun følger meg i fin lineføring helt ned til dommerbordet, og jeg får en god følelse. Ikke bare skjønner hunden hva vi skal, hun har lyst til å gjøre det også!

Lineføring: 8,5. Jeg merker at jeg går for sakte, men jeg er sliten og tung i kroppen, får ikke med meg beina, så det blir det tempoet det blir. Likevel synes jeg hun følger meg fint i vanlig marsj og springmarsj. Sakte marsj blir litt dølt, hun faller litt ut – ikke mye, men nok til at hun rekker å snuse litt mens vi går bortover. Hun datt vel også ut i helomvendingen, men ellers er det mye bra – fine holdter, fine vendinger og fine temposkifter, sier dommer.



Fri ved foten: 7. Tempoet blir ikke noe bedre her, men vi jobber oss fint gjennom U’en. I helomvendingen faller X’en litt ut (ja, jeg vet, vi jobber med helomvendingene) og hun kommer joggende etter meg og kommer opp på høyre side. Jeg VET at jeg ikke har lov til å ta på hunden under øvelsen, så det blir noen dansetrinn og litt klabb og babb for å få hunden over på riktig side – for hun kan gå fint med kontakt på høyre side også, hun… Men vi kommer oss videre, hehehe! Dommer må åpenbart trekke for den danseoppvisningen, samt fremdeles litt snusing i sakte marsj. Men vi er fornøyd, jeg kjenner at både jeg og hunden gir det vi klarer på en litt tung dag.



Dekk fra holdt: 0. Fin innmarsj, hunden setter seg fint og raskt, og titter på meg når jeg gir dekk-kommando. Jeg venter litt, ingenting skjer, og jeg må legge på en ny dekk-kommando. I visshet om at det automatisk gir null avslutter vi øvelsen ellers perfekt – kjapp oppsitt og det hele. Men jeg rister det av meg, det er flere øvelser.
Under analysen når vi er ferdig innser jeg lett at det er min feil, jeg har feilet i oppladningen til dette stevnet. Jeg har prentet og pirket og prentet og pirket på rette sitter – vi har gått, styrt henne i rett sitt, gått to skritt, styrt i rett sitt, også videre. Jeg har vært så fokusert på delmomentene som ikke fungerer, at jeg har totalt ignorert det å repetere hele øvelser. Så jeg tror at X’en var så innstilt på at vi sitter og går, går og sitter, at hun ikke fattet at det var mulig å skulle legge seg ned. Det som har vært en knalløvelse for oss i lang tid – her dreit jeg meg ut, jeg må huske å holde ved like kremøvelser, og jeg må huske å repetere alle øvelser før et stevne. Konkurransetrene og pirketrene, slå seg selv i hodet. Men jeg lærer, jeg tror virkelig at jeg gjør det.

Innkalling: 8. Blir sittende fint, hører tydelig kommandoen min, men må bare tenke seg litt om før hun reagerer – skal hun virkelig løpe helt bort dit? Mente jeg virkelig det jeg sa? Men så kom hun, i ganske fin fart (hun er raskere til vanlig, men dommer syntes tempo var fint), og avslutter som vanlig med en noe skjev sitt. Men den har vi jo valgt å ignorere, til fordel for høy fart og kremt reaksjonsevne kremt…

Stå under marsj: 6,5. Vi er tunge i beina begge to nå, jeg kjenner at innmarsjen er seig, det er langt fram til dommeren. Jeg gir kommando, husker å bruke riktig stemme denne gangen, slenger på litt hånd for å safe, og likevel går hun noen skritt videre. Vi må trygge denne øvelsen, det er nok vår mest ustabile greie – kan være knallreaksjon en gang og ingen reaksjon neste gang… Men, vi får nå poeng, og hun har en fin nedsitt når jeg kommer inn.

Fritt hopp over hinder: 9. Litt tjuvstart og litt rotete avslutning (jeg tar noen løpesteg for å ta igjen hunden), men alt i alt likevel en fin øvelse. Og, klapp på skuldra til føreren: Jeg så at hun satt skjevt foran hinderet, og rettet henne opp – jamfør sist, uoffisielle stevne.

Helhetsinntrykk: 8. Dommer sa at da vi begynte gledet han seg over at han nå endelig kunne få gi en tier i helhetsinntrykk (han hadde gitt flere 0’er der før vi kom inn!), men dessverre tapte vi oss utover med tempo og presisjon, dalte litt øvelse for øvelse. Men, masse fint å jobbe med, et veldig bra utgangspunkt for videre arbeid, og dermed 8.



Jeg er superfornøyd! X’en var tydelig sliten etter helga, jeg var noe lemster i kroppen etter tung løping lørdag og to netter i udde senger og mye kjøring – ingen av oss hadde en optimal dag. Men hun hadde en flott utholdenhet, hun hadde en herlig samarbeidsvilje, hun holdt kontakten for det meste, og var en helt annen hund å konkurrere med nå enn før sommeren. Det er tydelig at vi har fått et bedre samarbeid, vi har fått konkurranserutine, jeg har større trygghet i ringen, og det smitter over på hunden. Vi har mer forståelse for hva vi holder på med, ting er mer forutsigbare og positive. Nå må jeg bare bli flinkere til å forberede oss før konkurranse i treningen, ikke bare på selve stevnedagen, men den siste uka før. Jeg har lagt en plan før neste stevne, så får vi se hvordan det fungerer.
Jeg husker aldri koeffisienter og slikt, så jeg ante ingenting om poengsum – men ut fra hva andre i ringen presterte hadde jeg en følelse av at vi måtte havne på en god plass på resultatlista. Og da det var utdeling av kritikker og premier, drøyde og varte det før vi ble ropt opp, nesten så jeg trodde vi var glemt. Men så, på sjetteplass av 20, kom vi! Og vi ble dermed også den første ekvipasjen som fikk premie – nye godbiter til X’en, ikke alle premier må i premieskapet. Summen ble 146,5 poeng, og andrepremie. Dette er faktisk 29,5 poeng bedre enn vår beste poengsum på offisielt stevne så langt, så jeg er knallfornøyd! Syv poeng på dekk fra holdt ville gitt opprykkssum og førstepremie, men det bryr jeg meg ikke så veldig mye om – vi skal ikke opp i klasse 2 med det første uansett, vi vil være stabile i klasse 1 før vi tenker på en annen klasse. Jeg tror klasse 2 blir for tøff om vi skal rykke opp med en gang vi har knepet 160,5 poeng. Jeg skulle gjerne hatt sølvmerket – beviset på at en har gjennomført alle øvelser med karakter i en konkurranse, men det kommer en annen gang. Vi prøver oss fram, og må finne ut av hvordan LP fungerer.

Det var et koselig stevne, med digre pokaler til de tre beste i hver klasse, og for øvrig premiering til 1/3 i hver klasse. Skyggefull og fin parkeringsplass, bare 20 kroner for parkering og katalog, god kjørebeskrivelse, god mat, stor ring med godt underlag, flinke arrangører – et godt stevne! Skal en klage på noe, må det være at ringen med klasse 2 og eliteklasse lå mye fredeligere til enn ringen med klasse 1 – den lå rett ved kiosken, og den lå langs veien som alle kom gående fra parkeringen. Så det ble mer forstyrrelser der enn ved den andre ringen. Det var ikke noe problem for oss som hadde sent startnummer, men for de første som startet var det litt mye aktivitet rundt ringen, synes jeg. Ikke så lett å være debutant, når bikkja har all fokus rettet mot det som skjer på utsiden av ringen.
Ellers er det jo vanvittig koselig når fremmede kommenterer prestasjonene en har gjort i ringen, skryter av hunden og roser innsatsen! Jeg blir jo litt satt ut, men det er veldig hyggelig, særlig når en synes selv at en gikk en god konkurranse.

Av de 20 i klasse 1 var det faktisk 15 forskjellige raser – moro! Det kommenterte dommeren også, at de liker å se spekter og rasebredde i lydighet. Det var faktisk ingen border collie i klassen, synd, det er jo alltid et mål å slå en bc, er det ikke? :-D




Alle foto søndag: Toril Brynestad

Så var det bare å finne gasspedalen for å komme seg til Oslo, plukke opp Hans, og kjøre videre til søsteren for å feire pappas bursdag og levere tilbake Even. Svusj, så var den helga over, men det er en helg jeg vil huske lenge!