K-test, trekkhund, LP-nerver, CK og akuttdyrlegevakt - en uke i Stines liv...

Noen uker er litt over gjennomsnittet hektiske, svusj så nærmer det seg ny helg, og en må få satt seg ned og blogget - kan ikke gå på ny helg før den forrige er vel overstått!

Det har blitt mye hund i det siste - akkurat slik jeg liker det, hehehe! Tirsdag for en uke siden dro vi til Osloavdelingen i bernerklubben, hvor X'en fikk trekke vogn igjen - det ble filmet med mobilen, men jeg får ikke konvertert så jeg kan legge den ut på nett! Tips mottas med takk…

Onsdag trente vi en del lydighet, hvor jeg forsøkte å finne balansen mellom pirk på moment og å repetere hele øvelser, for ikke å få en forvirret X'en som på sist lydighetsstevne...

Torsdag dro vi til Vestby for å begå karaktertest. Ikke at jeg tror X'en er en hund med store mentale brister, men jeg er jo ganske utforskende i dette hundeholdet, og hadde lyst til å se hvordan en slik test foregikk. Og det er jo alltid interessant å se hvordan hunden reagerer og avreagerer i pressede situasjoner. Dessuten er det krav til kjent mentalstatus i det ene målet vi har for 2010... Eller 2011. Mål er til for å jobbes mot, så får vi nå det når vi når det.
Anyway, karaktertest er en mentaltest som er bestått eller ikke bestått, og X'en besto. Så da har vi fått vite hvordan hun er skrudd sammen i hodet, og vi kan fortsette å jobbe mot våre mål. Hun reagerte ikke alltid helt som forventet, det er mange som sier de blir overrasket av hunden sin i slike testløyper - men vi kan konkludere med at hun neppe utgjør noen stor trussel for samfunnet! :-D

Fredag morgen, avspasering fra jobben, det kan bare bety en ting - utstillingshelg! Bade hund, pakke stæsj, fylle bilen, et stopp på Bygdøy for å plukke med oss Norma og Anette, og deretter videre nordvestover. Vi skulle til Sandnes, NKK-utstilling og hver vår spesial. Hvis alle veier leder til Rom er det jaggu en del av dem som er innom Stavanger også – tre forskjellige ruter fant jeg. Og jo flere jeg spurte, jo mer forvirret ble jeg om hva som var best vei. Til slutt valgte vi den ruta som min kollega fra Stavangertraktene anbefalte – det ble via Dalen og Suleskarvegen. Og det er ei rute jeg virkelig anbefaler!
OK, veiene er svingete, fartsgrensene satt høyere enn du tror er mulig å kjøre, og tidvis er veien så smal at du må uti grøfta for å la møtende biler passere. Møteplassen er alltid for langt unna når breie bobiler kommer rusende, og du får kjent litt på dødsangsten når du kjører så nærme stupet du kan for ikke å skrape opp sidedøra eller miste sidespeilet… Men det glemmer du fort, når du ser landskapet, når du ser høstfargene som har begynt å komme, når du ser fjell og trær speile seg i blanke vann, når du ser sauene gresse, når du ser en åpenbaring av et mesterverk! Gåsehudtur!
Og ikke et eneste bilde ble tatt, en kan jo ikke stoppe overalt, like greit ikke å stoppe noen steder, kjøre på og ha nytelsessynene for oss selv… På vei hjem, ble vi enig, skulle vi stoppe et sted og gå en skikkelig tur. Men nå skulle vi komme fram med rene hunder til campingplassen, helst før åtte. Og det klarte vi med fin margin, og fikk installert oss i en trivelig hytte med passe plass til to mennesker og to hunder. En vellykket middagsjakt senere, var det tid for kveldsunderholdningen: Anette måtte ta det siste pelsstellet på Norma. Og mens jeg satt og så på forberedelsene, ble jeg mer og mer glad for å ha en rase med heller lettvint pelsstell. Barbermaskinen ble flittig brukt, en viss andel av øret skal barberes, halsen skal barberes, poter skal klippe slik og haler klipper sånn. Det vil si, Normas hale skulle ikke klippes, det hadde veterinæren gjort en liten måned før – da Norma fikk en bruddskade i halen sin! Men dagen før ble hun friskmeldt av veterinær og fikk klarsignal til å dra på utstilling, heldigvis, det hadde vært en lang tur alene… Og heldigvis for Norma, det var en stund snakk om amputasjon, og fordi engelsk springer spaniel er en tidligere kuperingsrase hadde det automatisk gitt aktivitetsforbud for Norma. Helsa kommer alltid først, men likevel surt å måtte pensjonere en toåring fra lydighet, utstilling og blodspor fordi hun har logret for mye…

Lørdag, NKK-dagen for oss begge, veldig glad for at terminlista var på vår side denne helga! Ringoppsettet var til og med optimalt for oss – X’en ville fint rekke klasse 1 før hun skulle inn i eksteriør, og berner ville trolig være ferdig før springer skulle i ringen. Kan en be om mer?

I lydighet klasse 1 var det påmeldt hele tre ekvipasjer, så jeg hadde jo grande ambisjoner om en pallplass! En møtte ikke, så det ble hele to hunder til fellesdekk. X’en har trent fellesdekk med få og mange (17 på det meste…), så jeg var ikke veldig bekymret for det. I dag var det også dommerelev, det bekymret meg mer. Det vil nødvendigvis ta mer tid når dommer og elev skal diskutere hver øvelse seg i mellom, og jeg var redd X’en ville begynne å kjede seg og bli kreativ for å få det morsommere i ringen.
Tannvisning: 10, som vanlig ikke noe å utsette.
Fellesdekk: 9,5. Cirka halvveis reiste den andre hunden seg og beinet bort til eier – det har ikke X’en opplevd før. Hun fikk litt lang hals, og tittet veldig på meg – hva slags øvelse var det der, var det noe vi hadde trent på? Men heldigvis, hun ble liggende, og lå snart like rolig som før den andre forsvant. Trekket kom fordi hun var litt seig i oppsittet.
Lineføring: 7,5. Seigt fortsatte å bli vårt stikkord for denne dagen, kombinert med uengasjert, umotivert og utenfor dekning. Hunden min hang i lina, måtte nappes med av og til, datt ut, spiste gress under sakte marsj (!), og var virkelig ikke min vante hund.
Fri ved foten: 5. Lufta gikk litt ut av meg, og selv om jeg forsøkte å tenke ”gå fortere” på denne øvelsen, ødela jeg mye. Jeg klarte ikke å følge en eneste plan eller kriseplan, alt ble surr og rot. X’en falt virkelig av i helomvendingen, hun fortsatte rett fram og hadde fått kontakt med noen på utsiden av ringen. For å forhindre at hun forsvant ut, kalte jeg henne til meg, og hun snudde da – men hun hadde jo subbemarsj hele tiden. Ikke antydning til glød under springmarsjen, var bare utenfor dekning… Og hvorfor var det min skyld? Vel, jeg kunne for eksempel tatt en kjapp dobbeltkommando med en gang jeg så at hun var såpass borte for å få henne på nett, og gått på i en helvetes fart for å trigge henne med. Det tenkte jeg ikke på, jeg forsøkte å gå som vanlig i håp om at hun ville henge på. Men jeg klarte jo ikke å følge den planen helt heller, så tidvis snudde jeg meg bakover for å se hvor hun var… Og dommer fortalte meg etterpå at for hver gang jeg snudde meg, jo lengre bak falt hun, jeg presset henne bakover. Han anbefalte også at jeg ved starten etter hver holdt gir kommando, venter litt, og deretter går – nå starter jeg med en gang, går fra hunden, og hunden henger etter før jeg har gått to steg. Men vi karret til oss en femmer, hun var jo ofte i rimelig nærhet av meg, gjorde vel de holdtene hun skulle, hadde temposkifter. Det var noe der, langt langt inne..
Dekk fra holdt: 0. Riktignok hadde vi trent mye vendinger (se hvor mye det hjalp…) og stå under marsj denne uka, men klok av skade fra sist stevne la jeg også inn et par dekk fra holdt for å repetere de. Det var tydeligvis ikke nok for X’en, for på høyde med dommer stopper jeg, og dyret blir stående. Jeg kommanderer sitt, hunden står, jeg kommanderer sitt, og hunden legger seg. Øvelsen avsluttes ellers som den skal. Dobbeltkommando gir automatisk null, og om hun så hadde valgt å legge seg etter den første kommandoen hadde også det gitt null pga feil utførelse av øvelsen – hunden skal i dekk via holdt. Jaja, vi tenker stadig lure ting der (siden dette ikke er en live reportasje kan jeg jo legge til at i forgårs hadde vi en lydighetsøkt, hvor jeg tok stå under marsj og dekk fra holdt annen hver gang, fire-fem ganger hver, og hun utførte de knall hver gang. Ingen forveksling, ingen forvirring, gjorde det hun skal. Stevnenerver er noe dritt!)
Innkalling: 7,5. X’en har en kjapp reaksjon, spretter opp og kommer i flott fart, kommer inn og setter seg litt skjevt – og det gir et halvt poeng trekk, ellers en knalløvelse. Ja, om du ser bort fra det faktum at hun la seg ned da jeg gikk fra henne. Faen… Det gir automatisk to poeng trekk. Hun har aldri gjort det på stevne, men av og til på trening. Og det kjipe er at jeg husker pokker ikke hva slags kommando jeg ga henne i det jeg gikk fra henne, for der er jeg plagsomt lite konsekvent, og jeg innbiller meg at det er en bestemt kommando som gjør at hun legger seg. Men hvilken? Dritt, her må jeg velge meg én kommandotaktikk, holde meg til den, og håpe hun ikke gjentar den suksessen. Anette, som satt ringside, fortalte forresten etterpå at det var ikke en kjapp klaskedekk, X’en hadde tvert imot seget sakte ned fra sitt til dekk, som om hun visste at hun ikke hadde lov, men heller ikke orket å sitte oppe. Kan hun ha vært sliten den dagen? Det vil jo i så fall forklare en del…
Stå under marsj: 7. Tidenes seigeste innmarsj, X’en stopper nesten opp et par meter foran dommer, men kommer etter, jeg gir stoppsignal, og enda så treig innmarsjen er klarer hun å gå et par skritt etter avgitt kommando. Men resten av øvelsen er vel tålig greit, og en kan ikke få bedre poengsum når en har sirup mellom tærne…
Hopp over hinder: 0. Vi har slitt med hinderet, men jeg tror ikke dette er et tilbakefall, jeg tror det er en hund som ikke hadde ork til å hoppe og som ønsket letteste motstands vei. Når vi er foran hinderet gir jeg kommando (vanligvis hadde hun da vært i lufta allerede), hun lener seg mot høyre for å gå forbi, jeg kommer meg fram og presser henne tilbake med kneet, håper å redde øvelsen i land, men hun siger forbi på venstre side. Ingen fart, ingen lyst, ingen motivasjon for det hinderet i dag.
Helhetsinntrykk: 8. Det var vel kanskje litt snilt, men dommer så at vi hadde mye bra i oss som vi dessverre ikke fikk fram i dag – han skjønte det var både nerver, urutinert ekvipasje og en dårlig dag. Men han belønnet det potensialet han så med en åtter.
Summa summarum ble dette 117.5 poeng, og det er vår nest høyeste poengsum i offisielt stevne noen gang – men jeg ble likevel skuffet og misfornøyd fordi forrige stevne var så knallbra. Så mange rundt meg har ønsket lykke til, sagt at neste gang tar vi sølvmerket, neste gang tar vi opprykket, nå var vi nære, nå er vi snart der. Jeg fikk nok litt prestasjonsangst, dertil mer nerver, og jeg stivnet mentalt i ringen. Jeg klarte ikke å improvisere og gjøre noe som helst for å hjelpe X’en, jeg var defekt robot som forsøkte å gjøre rutinene våre på automatikken, og likevel klarte å kødde det til. OK, lærdom – om ikke annet skal jeg i hvert fall holde helt kjeft om når neste stevne er, så jeg slipper å tenke på de som sitter hjemme og krysser fingre, som jeg skuffer gang på gang på gang fordi jeg kødder det til i ringen.
Den eneste trøsten er at den andre ekvipasjen dro på seg en null mer enn oss, så vi knallet til med klasseseier – hurra for det, liksom! Og når vi for kanskje første og siste gang vinner et LP-stevne, så er det ikke en gang noen premier eller rosetter! Det synes jeg var trist, måtte til og med spørre i NKKs informasjonsstand, men det er kun premiering til de som får førstepremie. Men jeg vant jo klassen… Jaja, vi kommer tilbake sterkere ved neste korsvei.
For å avslutte med noe veldig positivt: I både klasse 2 og 3 var det en ekvipasje påmeldt, og det blir det lite fellesdekk av. Derfor spurte de om X’en kunne bli med. Nå er det fellesdekk med skjult fører i 2 og 3, det har ikke vi trent på, så vi tok derfor vanlig dekk. Men i klasse 2 er det tre minutter og i klasse 3 er det fire minutter! Og flinkeste X’en lå og lå, der får en igjen for å trene dekk i ulike tidslengder, og ikke avslutte på slaget to minutter senere hver gang. X’en virker så trygg i fellesdekk at jeg tror jaggu vi skal begynne å trene med skjult fører. Mens kritikker ble regnet ut, var det fritt fram i ringen for de som ville, så jeg benyttet anledningen til å ha real moro i ringen med X’en. Og den som hoppet hinderet med sprut og iver to ganger, det var X’en. Den som langet ut i fri ved holdt med knallkontakt, det var X’en. Den som stoppet på en flott stå under marsj, det var X’en. Den som skjønte og visste nøyaktig hvordan dekk fra holdt foregår, det var X’en… Men, den som var helt avslappet og ga faen, det var Stine… Går det under dopingregelverket om jeg bare tar en pitteliten valium eller tre før neste stevne? Det verste er jo at jeg ikke merker nervene mine selv i noen særlig grad, jeg føler meg ikke nervøs, jeg bare stivner og blir teit i ringen, og klarer ikke å løse opp. Jaja, vi gir ikke opp, jeg må bare kjøre på for å få trygghet og rutine. Dommeren var i hvert fall veldig hyggelig, og kom med mange gode tips underveis, jeg går gjerne for Terje Haugen igjen.

Siden X’en ble med i både klasse 1, 2 og 3 tok det lengre tid enn forventet, så i eksteriørringen var de kommet helt til juniortispe innen jeg var der. Det er jammen bra hun har gått over til åpen klasse!
Det var en ganske stor åpen klasse, ikke overraskende, det er jo mange som ønsker seg og trenger disse NKK-certene. Dette begynner å bli en lang blogg, og jeg er hører senga rope, så vi tar kortversjonen nå (det drøye LP-referatet er vel så mye for min egen del, så jeg kan jeg gå tilbake og se hva som har gått galt og hvorfor, dårlige utstillingsresultat får jeg ikke rettet opp i på samme måte som en dårlig dekk fra holdt! Enn om det var så lett…):
Vi fikk vår førstepremie, og jeg var godt fornøyd da vi endte som nummer tre i klassen med CK.
Og, fordi jeg liker bredden av kvalitet i X’ens linjer, oppsummerer vi kjapt med at pappa Ola ble BIR, halvbroren Bentley tok certet, tante Trulte ble beste tispe, mamma Lina ble tredje beste tispe og BIS2 veteran i store ringen!

Etter utstillingen skulle vi lufte hundene, og da haltet Norma! Fort gjort å få en strekk i vått gress, kanskje hadde beinet sovnet? Ingenting å se. Men hun var tydelig ikke i form. På hytta pakket hun seg inn i dyna, og viste smertetegn. Vi klarte ikke å finne noe, klemming flere steder på beinet uten at hun reagerte ytterligere. Men så, etter en stund, oppdager Anette at Norma har hovnet opp på den ene tåa, den er dobbelt så stor som på den andre foten! Slik kan hun ikke gå, vi må få tatt en sjekk hos veterinær. Så jeg ringer Bjørg Andreassen for å få telefonnummer til nærmeste dyreklinikk – tusen takk for hjelpen! De har ikke vakt, så jeg sendes videre, men på fjerde veterinærkontoret får vi treff, og mannen mener at hevelse kan tyde på infeksjon, og det bør fikses fortest mulig. Så ut i bilen for å finne Hinna, litt sightseeing, men til slutt er vi på klinikken. Det viser seg at stakkars Norma har brukket kloa, helt nede ved rota! Ikke rart hun har vondt! Så vi drar derfra med antibiotika, skjerm, potesokk og smertestillende, og den saligheten kostet over 2.600 kroner. Takk og lov for forsikring, det er dyrt med akuttbesøk på en lørdagskveld…

Søndag og nye utstillingssjanser. Også her en stor åpen klasse, og i dag blir vi nummer fire. X’en er blant de yngste i klassen, de som slo oss lørdag var syv og fem år gamle, så de trenger tid på å bli ferdige, og det er aldri for sent! Vi henger med, plassering i den mengden er jeg fornøyd med. Igjen blir pappa Ola BIR og tante Trulte BIM, mamma Lina vant veterantispe. Dommeren hadde god tid, brukte over tre timer på 40 bernere, og springer som var innkalt til halv ett! Nå skulle jo ikke Norma i ringen med ødelagt fot, men det var den opprinnelige planen. Vi skynder oss til spanielenes utstillingsområde for å få tilbake påmeldingsavgiften, og der er dommer langt unna å kunne begynne på springer, forsinkelser også der. Klokka nærmer seg halv to, og valget er enkelt – Anette orker ikke å se på bedømmelsen og måtte lure på hvordan Norma kunne gjort det, vi har syv timers kjøring foran oss – vi drar hjem.

Kjøreturen hjem er om mulig enda vakrere – sauer sankes inn av border collies i aksjon, sola skinner, jeg føler meg sikrere på veiene og vi kommer oss kjappere framover, må ikke stoppe for alle biler jeg møter… Kø ved Kongsberg, men ellers en problemfri tur. Tusen takk for at du ville være med, Anette, dette gjør vi om igjen neste år, da skal Norma holde seg frisk, og vi skal få gått den fine turen i de vakre omgivelsene over Suleskar!