Working girl in the public

X'en har vært med meg på jobb noen dager nå, og det har gått overraskende bra - jeg sluttes ikke å forundre meg over den valpen, og er så stolt over hva hun møter med åpent sinn og mestrer eksemplarisk.

Hittil har vi tatt buss til Oslo S, og tog videre, men det må jeg nok stoppe med snart. På "vår" togstasjon må jeg gå opp og ned en trapp for å krysse jernbanesporet, og det er realt tungt å bære X'en. Hun legger trolig på seg et kilo eller så for hvert tiende trappetrinn... Så til jul ønsker jeg meg undergang.
Vekta stoppet forresten på 12,2 kilo i dag, hvis jeg ikke så mye feil. Veide først meg selv, og deretter oss sammen, og differansen skal bli drøye 12 kilo. Ni uker og en dag gammel.

Første dagen på jobb tok det vel nesten en time å komme fra heisen til pulten, for man må jo hilse! Jeg er jo velsignet med for tiden å ha en arbeidsplass hvor det ikke er noe problem å ha med hund, og så og si alle faller jo for en valp som henne.
Jeg hadde fryktet at hun ville kjede seg mye, men hun slår i hjel dagene med å sove, spise, knaske griseøre, drikke, titte på forbipasserende, litt kos her og der, og selvfølgelig turer ut for å lufte seg og strekke på beina.

Det er hunder av flere raser og i alle aldre blant kollegaene, så hun har fått hilse på litt av hvert. Særlig dachsevalpen Lus og labradoren Preben har falt i smak - de går det an å leke med! Hun har også hilst på den digre leonbergeren Gåggen, jeg tror hun fikk med seg pomeranienvalpen Morten (men han kan ha blitt oversett, lille saken), og cesky terrierne Doffen og datter. Hun har også hilst på weimaraneren Roy og collien Flash.
Jeg er overbevist om at det er sunt for henne å treffe hunder av ulik størrelse, fasong og utseende, så hun ikke blir "rasist" eller redd de som skiller seg kraftig fra henne. Det forutsetter selvfølgelig at det er hunder jeg kan stole på, som oppfører seg korrekt og sunt mot valper. Hun skal ikke sosialiseres for enhver pris!

Når vi venter på toget på Oslo S er hun veldig nysgjerrig på duene som spankulerer rundt. Hun stiller seg enten opp med en intens nese, eller går forsiktig mot dem. Jeg må sjekke stamtavla lenger bak, for å se om det er noen stående fuglehund bak der...

Jeg har tidligere sagt at dette vil bli et mer urbant hundehold enn jeg tidligere har vært vant til, og hun har allerede vært med på utekafé for å drikke kaffe latte. Hun slår seg jo fint til ro uansett hvor vi har vært. Legger seg ned, titter på det som skjer, eller bare hviler/sover litt. Jeg går også fast med et gnagebein eller tilsvarende i veska, for å kunne aktivisere henne litt.

Her en dag ble jeg stoppet av ei jente på min alder som bare måtte få kose litt med en bernervalp. Det viste seg at hun var vokst opp med berner, og foreldrene hadde importert to fra Tyskland (trodde hun det var) da hun var helt liten. Dessverre husket hun ikke hva hundene het, og jeg var for høflig/sjenert til å spørre hva etternavnet hennes var... Men verden er ikke så liten, man treffer artsfrender overalt, og det er mange hundefolk "der ute". Jeg får stadig spørsmål om ikke det er en berner sennen/setter (!) eller st. bernhardshund. En mente til og med å vite at dette var en utrolig sjelden rase, og at det var gøy å få treffe en av de få som fantes i landet...

Jeg kan ikke gjenta alt det rare/dumme/feilaktige/morsomme/søte jeg hører og opplever med X'en på tur, jeg bare konstaterer at jeg har hatt et helt annet offentlig liv så langt denne uka. En ting er at fremmede uten videre tar kontakt med X'en, og kanskje også med meg. En annen ting er at jeg føler jeg tar en helt annen plass i bildet.
Fra før av er jeg gjennom studiene veldig observant på hva slags plass man tar og får i "bildet" i kraft av å bli oppfattet som enten gutt eller jente av omgivelsene.
Å gå med X'en blant folk er som å gå hånd i hånd med kjæresten sin. Man blir observert, og man kjenner at man er stolt fordi folk ser etter dere. Det er noen som ser på kjæresten din, det er noen som ser på hunden din. Noen synes du har noe realt fint med deg. Den store og viktige forskjellen er selvfølgelig at mens noen kan få seg til å legge an på og kapre kjæresten din, har jeg papirer på at X'en er vår - og det er opp til meg om hun havner i et annet hjem (som har like store sjanser som den omtalte snøballen i helvete). Hjertet svulmer litt, man blir litt varm og glad for at man har kapret noe andre verdsetter. Kanskje litt... status? Hmm... I hvert fall stolthet.
Men så har du motsatt reaksjon også. Man kan se på et par, og lure på hva i alle dager h*n gjør med den partneren, hvordan kunne h*n finne på å velge han/henne? Kunne ikke h*n finne noe bedre? Jeg får de blikkene også. Mennesker som titter nesten stygt, nesten med vemmelse. Æsj, en hund. Som får smale øyne når jeg løfter opp X'en og stiller meg bak dem for å gå inn på bussen. Som rynker på nesa når X'en gjør fra seg på bussholdeplassen. Som med hele kroppsspråket viser motvilje til dyret når de kommer inn på bussen og ser hun ligger på gulvet.
Så har du selvfølgelig en hel del i midten, som ikke legger merke til eller ikke bryr seg om dyret, verken i den ene eller den andre retningen. Sånn er det, og sånn skal det være - jeg tror ikke at hele verden synes X'en er verdens fantastiske, bare fordi jeg har falt for henne. Jeg vet at mennesker er redd hunder, jeg vet at ikke alle har det samme forholdet til hundehold, og jeg vet at jeg har et ansvar for å være en bevisst og seriøs hundeeier. Fordi mulighetene for å ha hund kan innskrenkes og vanskeliggjøres fra offentlig hold. Mens for eksempel å få barn er en privatsak, og man unnskylder seg ikke for å ta med barnevogn på bussen.
Selv om jeg garantert har sendt blikk med vemmelse når barnevognas innhold hyler fra Nationaltheateret til Hauketo (25 minutters busstur)...