Anoreksi, redsel og nakkeflekk

Det er for så vidt ikke av mangel på noe å skrive om at det er en uke siden sist blogginnlegg, men jeg antar det begrenser seg hvor interessant det er i lengden å høre om rare kommentarer fra bybildet og søte fantestreker fra X'en.

Når det er sagt, så er X'en (enda) en behagelig valp. Hun er tålmodig på jobben - får tiden til å gå ved å sove, leke med noen leker, surre seg fast rundt kontorstolen, hilse på kollegaer og makulere pappruller. På buss og tog - og til og med i heisen! - er hun så avslappet at hun legger seg ned. Ikke noe pes der, nei.
Men, hun kan vise sine energiske sider når hun får leke med noen av de andre hundene på jobben. Hun har for tiden lagt sin elsk på leonbergeren Gåggen, som hun synes er fryktelig stor og fin. Noe å strekke seg mot? Også pomeranianvalpen Morten er spennende, men han er jo så pitteliten - veier under ti prosent av hennes vekt... Må nesten kontrollere deres leking litt.

X'en har siden sist bikket ti uker, og pappa som var på besøk i går kunne i hvert fall tydelig se at hun var blitt større på fjorten dager. Vanskeligere å se for oss som tråkker i føttene på hverandre.

Ellers har vi for tiden fokus på rutinene som mer og mindre bevisst har oppstått, for å se hva som fungerer og ikke. Noen fungerer ikke, og må endres. Og det er jo ikke alltid like populært hos X'en... Særlig ikke de som gjelder fôring...

Hun blir derimot flinkere og flinkere til å gå i bånd, og vi kan stille litt høyere krav til henne. Foreløpig har vi vært fornøyd så lenge hun har blitt med oss, og hatt fokus på lokking og positive opplevelser. Nå virker hun så varm i lenka, at vi kan kreve litt mer. For eksempel opprette et skille mellom ulike former for tur. Rusletur i lysløypa tillater mer enn å gå i sentrum. X'en må nemlig lære seg at ikke alle mennesker på Oslo S har lyst til å hilse...
Samtidig har også hun som er i andre enden av lenka blitt tryggere på seg selv og hva hun kan gjøre. X'en vil neppe dø på seg eller få sterke aversjoner mot lenke for resten av livet, selv om jeg skulle bli litt strengere.

Vi synes også å merke at nettene går bedre - færre turer ut i løpet av natta, faller lettere til ro, og er i ro til VI velger å stå opp. I hvert fall på hverdagene. Har aldri hatt som tradisjon å stå opp i åttetiden på ordinære lørdager, men slik ble det i dag. Men skal vel ikke klage, det ble åtte timers søvn. Jeg har bare noen sovevaner som ikke ligner alle andres...

Det har ikke blitt så mye hjemme alene-trening i leiligheten som ønsket, men jeg ser i hvert fall at hun klarer det utmerket på jobben. Hvis jeg forsvinner for å hente noe på kopirommet, for å spise lunsj eller sitte i et timeslangt møte, er reaksjonene hennes likevel rolige og positive. Enten sitter/ligger hun i åpningen til kontoret rimelig avslappet, eller så leker hun lenger inn i kontoret/under pulten. Det er ikke noe gråting eller bjeffing, som det var de første gangene - og jeg har allirt meg med noen kontornaboer som lytter for meg. Hun gjør heller ikke hærverk. Denne oppførselen må vi nå bare klare å overføre til hjemmet, hvor hun gråter hvis jeg går på do og Hans sitter på kontoret.

Så over til seksjonen for rare utsagn:
På torsdag ble vi stoppet av en dame som bare måtte få hilse på denne berner sennenhundvalpen. Damen kunne fortelle at hun selv hadde drevet med st. bernhardshund. Dessverre var det så mye dysplasi at hun ikke hadde orket å fortsette. Så klarer hun å lire av seg følgende: "Den valpen din ser jo virkelig lubben ut, du må passe deg så du ikke påfører den HD!" Dernest graver hun mer enn høflig er om jeg har tenkt på HD og tatt hensyn til det når jeg kjøpte valpen.
Først av alt har ikke damen tatt på andre områder av X'ens kropp enn hodet. Men det er også en veldig skummel kommentar å komme med. Hun kjenner ikke meg, og aner ikke noe om min erfaring og kompetanse. En helt fersk hundeeier kunne jo trodd på damen, og dratt hjem for å slanke valpen.
Jeg må ærlig talt innrømme at til tross for at jeg synes X'en er tynn nok, gikk jeg og kjente på henne hele kvelden. Dagen etter konfererte jeg med tre andre på jobben, og vi kom fram til at X'en overhode ikke er lubben. Jeg visste det, men det sier litt om hvor satt ut jeg ble av damen. Hva om jeg ikke hadde noe hundeerfaring? Det er rett og slett uansvarlig at mennesker uttaler seg om slikt i hytt og pine.

Bare minutter etter at jeg forlater denne damen, hører jeg at to damer kommenterer den nydelige bernervalpen. Så hører jeg den ene si "det er søte valper, men det er virkelig synd at de blir så engstelige som voksne!" De nærmer seg der jeg står, og jeg klarer ikke å dy meg, men spør om det er berner sennenhund hun mener er så redd. Ja, det var hennes erfaring. Jeg må bare beklage, og si at min erfaring er en helt annen. Jeg anser rasen for å være sosial, god, familievennlig og glad i mennesker. Damen bemerker at det er hyggelig å få hilse på en bernervalp som er så tilgjengelig, men hun har kjent -tre- voksne bernere som alle var redde. Da klarer jeg ikke helt å bremse meg selv (fremdeles litt frustrert over st. bernhardsdamen, og irritert over snappy comebacks jeg aldri fikk ut av meg), men forteller at dette er vår tolvte berner (det er sant) og at jeg har 25 års erfaring med rasen (det er jo for så vidt sant), og at jeg har møtt tusener av bernere (har ikke regnet på det, men det er sikkert også sant). Kun et fåtall vil jeg definere som redd, og jeg vil ikke anse det som et karaktertrekk for rasen.
Jeg er så glad i denne rasen, og orker rett og slett ikke høre på slike usannheter. Jeg benekter overhode ikke at det finnes individer som kunne vært mer frimodig, eller som har avvikende temperament - men det er ikke noe som preger rasen som helhet, som denne damen trodde.

Helt til sist:
X'en har fått utvidet nakkeflekken sin. På vei til jobb i går gikk hun og snuste og lekte i løvet. Så oppdager jeg at hun har blitt så tilsynelatende støvete på øre og i bakhodet. Men når jeg skal tørke det av, er det litt klissete. Jeg ser da også at lenka har fått grå flekker. Ti meter lenger bort på togstasjonen sitter en mann og maler ei søppelkasse. Jeg spør han om også den i andre enden av stasjonen er malt. Han bekrefter dette. Ved siden av seg har han et nymalt-skilt, og jeg kommenterer at det kunne være lurt å ha et slikt ved den andre søppelkassa. Men han trodde de fleste kom inn på stasjonen fra andre enden...