Vi går fortsatt på valpekurs, og X'en stortrives. Forrige uke introduserte vi dekk og lineføring, samt at vi avanserer allerede påbegynte øvelser. Det gjør vi for eksempel med større avstand og lengre tid - sitte lengre før godbiten kommer, bli sittende selv om vi går kjapt noen decimeter unna, også videre.
Da vi kom til kursplassen på onsdag, oppdaget jeg at X'en faktisk småjogget for å komme fram. Hun fikk det samme bevegelsesmønsteret hun viser når vi nærmer oss hjem eller kommer ut av heisen på jobben. Hun strammer seg opp, øker takten, logrer og leder an til dit vi skal. Et sikkert kjennetegn på at hun gleder seg og vet hva som skal skje. Og for meg er jo det den beste tilbakemeldingen når vi går på kurs! Arrangørene er veldig klare på at lek mellom valpene skal overhode ikke foregå, verken før, underveis eller etterpå. Valpene skal forbinde dette stedet med trening. Leking kan foregå på andre steder, til andre tidspunkt.Mandagen fikk vi forresten en skarp leksjon i betydningen av gode og trygge bilbur, etter at en av valpene klarte å låse seg inne i bilen i en pause... Nøklene? I tenningen, selvfølgelig.
Gårsdagens kurskveld ble noe annerledes, da instruktør brått ble innlagt på sykehus - håper alt går bra med henne! Mitt parti ble delt i to, og fordelt på de to andre valpekurspartiene. Dermed ble det for X'en nytt sted, ny instruktør, flere og nye hunder og mennesker, samt små endringer i hvordan øvelsene skal gjøres. Men jeg synes hun mestret det utmerket. Kontakten vår er upåklagelig - det vanker jo godbit for å stirre eieren i øynene! I hvert fall inntil noe uimotståelig frister annet steds...
Når vi så kommer hjem igjen, er det tydelig at hun er sliten. Da har hun nesten ikke noe energi igjen altså, i hvert fall ikke før jeg finner fram vommen til kveldsmat. Jeg innbiller meg også at hun er noe roligere dagen etter, men det kan være innbildning - hun sover uansett mye i løpet av arbeidsdagen.
Torsdag fikk jeg besøk av ei venninne, og dermed forsvant veiing fra arbeidsplanen. I helga var vi bortreist, nå er det allerede tirsdag, så vi får like godt vente til fjortenukersveiing på torsdag.
Valpen er fremdeles så søt at hun sjarmerer folk på Oslo S. Mange som vil kose, både på toget, t-banen og på stasjonene. Jeg har dog blitt litt strengere med hvem som får lov - jeg kan ikke holde på å miste tog og baner og komme for sent på jobb bare fordi noen vil kose med valpen... Men når man får kommentar om at synet av den valpen ga en god start på dagen, blir man jo urettmessig og underlig stolt av dyret. Samtidig som det overrasker meg at folk som i løpet av samtalen sier de selv har hund likevel begynner å kose med X'en uten å henvende seg til meg først. Er det ut å spørre eier om lov? Er det så liten kunnskap om hunder i befolkningen, selv den hundeeiende delen av den? Flere personer "hiver seg over" valpen daglig. Hun tåler det, men det vet ikke de.
Jeg kjenner også at jeg blir griseirritert når X'en får lov til, eller til og med oppfordres til, å bite i vedkommendes skjerf, vanter, hva som helst. Jeg irettesetter og fjerner tøyet. Personene ler og sier det er greit. Nei, det er ikke greit. Dyret får ikke lov til å bite på klær eller leke på den måten. Det er ikke greit for meg, og det er jeg som skal forholde meg til hunden 24/7.
Jeg begynner også å bli lei av å svare på hvilken rase det er - eller å avkrefte at det er en st. bernhardshund. Trodde faktisk folk så forskjell... Jeg tror kanskje at jeg til jul ønsker meg ei t-skjorte hvor det på framsiden står "Gi faen i bikkja mi", og på baksiden står "Nei, det er en berner sennenhund". Hver dag hører jeg folk gå bak meg og diskutere hvilken rase det er, og komme med de underligste forslag. Gordon setter - hva gir du meg?
I helga var X'en og jeg på besøk hos familien. Vi overnattet hos pappa, og siden det ikke er like valpesikkert der som hjemme, hadde jeg med bur. Valpen har aldri sovet i bur, så jeg var type skeptisk. Men det måtte bare gå. Og hun overrasket meg stort! Fredag kveld fikk hun med seg et griseøre inn i buret. Gråt i noen minutter, men angrep deretter godisen. Og så sovnet hun. Våknet i sekstiden, fikk frokost og lufting, og så måtte vi diskutere litt om det med helgedager og å sove lenger... Men vi fikk begge sovet litt til. Natt til søndag gikk det enda bedre. Så jeg er stolt over valpen vår! Noen ganger er bur rett og slett en nødvendighet, noe hun ikke har vært helt enig i.Kimito var kommet en tur ned fra Bodø, og X'en hadde store håp om at han skulle være lekeonkel. Men det var ikke snakk om. Han fortalte henne tidlig og tydelig at det var ikke hans oppgave, han var ikke interessert i henne, hun hadde ikke noe med ham å gjøre, og for øvrig var den plassen hans. Men utover helga tødde han såpass opp - og innså vel at hun kom til å være i nærheten en stund - at han gikk inn i sin gamle oppdragerrolle. Når X'en ikke kom på innkalling etter luftetur, gikk han ut og hentet henne. Fantastisk å se, det er nesten usynlig det språket han bruker, men likevel så rikt på resultat.
Stakkars Joakim nevø var så forkjølet at han ikke klarte å snakke norsk, mente han, men vi hadde det koselig for det. Vi fikk bakt "guttekæller" (gøttekæller, også kjent som julemenn eller kakemenn), og lekte riddere. Jeg fikk være "bompasjon" (bomstasjon) som de onde ridderne måtte gjennom før de skulle til de gode ridderne for å bli halshugget og dødd. Så det så.
For de som lurer på om vi enda sover på madrass sammen med X'en i gangen:
Vi trengte ikke å bo i leiligheten mer enn i tre måneder, før soverommet var i stand. Da var seng satt sammen og madrass i spesialmål ankommet. Før det brukte vi udde nødløsninger, så lekk luftmadrass i gangen var ikke alltid så ille. Men har man brukt så mye penger på en seng som vi har, så skal den også brukes. Derfor sover vi nå på soverommet, og X'en er fremdeles i gangen. Men vi har grind i døråpningen, slik at hun ikke blir helt alene. De par første nettene var hun noe indignert og lei seg, gråt og maste, men hun falt til ro etter hvert. Nå er det ikke noe problem, hun har laget seg en kosekrok - men spretter opp når klokka ringer, klar for mat og en ny dag. Hun må nok lære seg hva snoozeknappen er, for den er jeg glad i...
Noen ganger savner jeg nesten det å ligge i gangen med henne, for da hadde vi vår lille kosestund. Koste og pratet litt, før vi sov. Ble vekket av valpen på morgenen, og fikk en liten morgenstund også. Men, men, Hans er heller ikke å forakte! :-)
Jeg har flere bilder som skulle vært lagt ut, men de er enda på kamera, så det får bli i morgen. Eller en annen dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar