2008

Et år er gått over i historien, og det er på tide å oppsummere. Men hvordan? Kronologisk? Etter høydepunkt? Fakta og tall, eller emosjoner og historier? Det blir vel litt som Ole Brumm; ja takk – begge deler.

For det kan ikke være noen tvil om hva som er årets høydepunkt, hva som står seg ut i rekken av gode og minnerike opplevelser, hva som fremdeles kan fremkalle tårer og gåsehud.
3. juli 2008, rundt klokken 11:30 (i hvert fall ut ifra når skrytemeldinger gikk ut fra mobilen min…) ble X’en plassert som nummer en i juniorklasse tispe på World Dog Show i Stockholm, og fikk dermed tittelen juniorverdensvinner 2008! Drømmen en aldri tillot seg å ha gikk i oppfyllelse. Det er helt ubeskrivelig, men jeg har gjort mitt beste i en lang blogg her.



En annen god opplevelse kom i oktober, da X’en fikk konstatert A på både hofter og albuer. Det er alltid godt å ha slikt unnagjort, og med et godt resultat. Like etterpå kom samme resultat på en søster i Finland, og dermed oppfyller X’en raseklubbens avlsregler. Nå vil jeg blant annet se an røntgenresultatene på en rekke halvsøsken som ble født utover høsten 2007 og vinteren 2008 før jeg endelig bestemmer meg for et kull på X’en, og det blir ikke Latruda-valper i 2009, men valpeplanene ligger fremst i bakhodet og vi tenker hannhund mens vi avventer resten av halvsøsknene. Foreløpig ser det i hvert fall veldig bra ut på de som er røntget, det er også godt eksteriør og mentalitet å vise til, så jeg håper hele pakka kommer på plass.

Før fylte 15 måneder klarte også X’en å dra i land sin andre tittel – jeg er ganske fornøyd og stolt av dyret vårt! Denne gangen dro vi til Danmark, og etter en klasseseier også der kan vi nå føye nordisk juniorvinner 2008 til tittelrekken. Blogg fra turen her.

X'en 14 måneder gammel:




Hvis vi lar to valpeshow romjula 2007 få stå som en tjuvstart på 2008-sesongen i utstillingsringen, endte X’en med 15 valpeshow og 17 starter som voksen – 15 som junior og to som unghund. X’en var ingen stor stjerne som valp, og trengte tid på å vokse på plass i den store kroppen sin. Vi måtte også finne ut av det med hverandre for å få et godt samarbeid i ringen – det er litt vilje og mening i det dyret… Dessuten var hun forbannet med en rekke pene halvbrødre. Så det var alltid en av dem som slo oss de seks gangene vi sto med BIM-rosetten. Valpeshowkarrieren ble avsluttet på Pinsetreffet med en tredjeplass i en stor klasse, og jeg er veldig fornøyd med det også.



Debuten i junior kom ni måneder og en uke gammel, på Svenska Sennenhundklubbens jubileumsutstilling i Karlskoga. Det var en stor klasse med over tyve påmeldte, men likevel klarte X’en å få en HP – en fin debut! Og deretter har det gått slag i slag gjennom sommeren og høsten. Vi har da hatt våre nedturer, men de glemmer en lett. På 15 starter i junior har det blitt 2 HP’er og 8 CK/excellent, og på to starter i unghund har det blitt en HP og en CK. X’en har flere klasseseire og andre gode klasseplasseringer. På fire utstillinger har hun også plassert seg som nummer fire i beste tispeklasse! Det betyr at hun plasserte seg blant topp 20 på raseklubbens mestvinnendeliste for tisper (kun hunder med BHK-/BTK-plassering får poeng, men likevel har over 80 tisper plassert seg i løpet av 2008), en sekstendeplass har jeg fått uoffisielt bekreftet – og det er vi veldig stolt av!
X'en er også dobbelt kvalifisert for Crufts 2009, ved å vinne klassen på World Dog Show i juli og på NKK Drammen i august.

En annen minnerik utstilling er nok nettopp NKK Drammen på X’ens ettårsdag 16. august, da vi vant en stor juniorklasse og ble 4 BTK for tidligere berneroppdretter Ingela Gram (kennel Foursome). Det er visst også andre grunner til at den utstillingen ble så minnerik…

Her kan du se høydepunktene fra X’ens utstillingskarriere.

Og vi har da fått en blå også, men som gode venner sa da – det beviser jo bare at X’en også er en brukshund! (Jamfør at typiske brukshunder er så raseutypiske at det er vanskelig å få en blå, men at de trenger den blå for å få utløst brukschampionatet sitt)
Og X’en har fått prøve seg på litt av hvert i løpet av 2008. Jeg har hele tiden sagt at X’en vil bli en prøveklut, og at jeg av nysgjerrighet og kunnskapstørst vil prøve ut ulike hundesporter. Kanskje finner vi også en sport som er så besnærende at vi blir ved den? Foreløpig har X’en gått på valpekurs, hverdagsdressurkurs og bronsemerkekurs. Vi har lært mye og blitt bedre kjent med hverandre, jeg har fått innspill til hvordan jeg vil og hvordan jeg ikke vil trene, og jeg har gang på gang fått konstatert at det er mye treningsvilje, arbeidslyst og lettlærthet i X’en. Jeg har faktisk satt som et mål å debutere i klasse 1 i løpet av 2009. Vi setter oss langsiktige mål, og trener for moro skyld uten større ambisjoner enn framgang og glede. X’en har også fått en smakebit av en innføring i rundering og spor, og begge deler kicket hun meget positivt på. Så et annet mål for 2009 er å finne mer langvarige kurs hvor vi kan lære mer om dette. I 2008 har vi også gått to handlerkurs. Utstilling er tross alt min primærinteresse, men en kan alltid lære mer selv om en har vært noen ganger innenfor ringbåndene. Og jeg lærte mye på de to kursene, og føler det gir utbytte i ringen.

X'en går spor:






X'en utfordrer hjernen:


X'en runderer:




X'en trener lydighet:


Men viktigst av alt er X’en en super hund med en herlig mentalitet – hun er uredd, nysgjerrig, lever livet, lettlært, morsom, snill, av og til litt full av faen og seg selv, bittelitt bortskjemt, men verdens beste – hun beriket livene våre på en måte vi aldri kunne sett for oss. Hun har sine fakter og meninger, men vi liker henne kjempegodt. Hun er tilpasningsdyktig og fleksibel; hun har vært med på mye forskjellig i sitt hittil korte liv, og det har aldri vært noe problem. Ni uker gammel ble hun med på jobb, kjørte buss, t-bane, tog, slappet av på kontoret, gikk i folkefulle gater. Å trene i en parkeringskjeller er helt naturlig, å reise med fly er bare kult. Utstillingshaller går hun inn i med den største selvfølge, mennesker er til for å kose med henne og hunder er til for å leke med henne. Vi har i verste fall bare omvendte problemer – litt for sosial, litt for glad i andre, litt for nysgjerrig. Men det går jo an å rette på, om det virkelig plager oss så mye…
Noen utfordringer har det jo vært i løpet av valpe- og tenåringstiden, men de har vi lagt bak oss etter hvert som de har blitt løst. Det er vel en slik fortrengningsmekanisme som gjør at en får lyst på en valp til etter hvert. Om vi skulle gå rundt og huske på tre-fire uker med diaré fem ganger om natta, hver natt, hadde det kanskje ikke kommet flere hunder i heimen! :-)



Vi må ikke glemme Even og Kimito, to eldre herremenn som også er en del av Latruda, og bor hos henholdsvis pappa og mamma.
Even fylte ti år 16. oktober, sammen med to av sine søsken – vi er stolt over at halvparten av kullet kunne nå en slik milepæl! I august tørket vi støv av gutten, og meldte han på i veteran på Østfoldavdelingens spesial. Det var Stian, som hadde Evens pappa, som pushet på der. Det var jo uansett gratis, så hvorfor ikke? Det kunne jo være trivelig å få vise at en berner kan bli så gammel, selv om han ikke er like sprek som sist han var i ringen! Even var nemlig ikke vist på nesten syv år. Even ble to av to i veteran, med HP. Og der og da tentes en gnist, et ønske om å stille ham mer i veteran. Det var så gøy å få vise en eldre herremann, og Even stortrivdes i ringen! Dermed fikk jeg etteranmeldt ham til avdeling Agders spesial noen uker etterpå. Der var det tre i klassen, Even som definitivt eldst, og mitt ønske var jo bare å få vise ham, og å ha det moro i ringen med en gammel gutt som syntes det var gøy å få komme på utstilling igjen. Men, i Agder gikk Even hen og vant veteranklassen! Med CK! Da var det nære på det kom tårer, for Even er hjertebarnet mitt, og det betyr så mye at dommeren verdsetter de kvalitetene jeg ser i Even. Hadde en hatt krystallkule, skulle ting vært gjort annerledes tidligere år, og vi kunne kanskje hatt Evenbarn i dag. For den levealderen som kullet representerer, er en viktig verdi i seg selv. Men det visste vi jo ikke da, og prioriterte derfor annerledes…
I oktober fikk Even være med på utstilling igjen, og for tidligere berneroppdretter Gunnel Holm fikk vi CK! Hun var tydelig imponert av ham, og vi var veldig nærme en bøtteplass, men de unge og championene trakk det lengste strået. Vi slo derimot veterantispa, og fikk dermed være med i BIS veteran. Det ble ingen plassering, men det var likevel veldig moro å få løpe i ringen med Even, få vise fram for alle som satt ringside at her kom en gammel gutt som logrer og løper på. Bare så blodig urettferdig at Even måtte konkurrere med hunder på fem kilo og syv år, og nødvendigvis i bedre form. Men sånn er en BIS-finale; umulig å gjøre rettferdig for alle.
Even er og blir en gladgutt; dum og deilig er han alltid kalt. Han har noen dager hvor en aldrende kropp har litt vondt, men han kommer seg over kneika og går på. Han har forkalkninger i bakparten, så noen dager er han litt stivere enn ellers. Han har fått seg et back on track-dekken (LINK), og det virker som om det går lengre og lengre tid mellom de stive dagene, og at det har effekt på ham. I november trodde vi dog at vi skulle miste ham, for han ble så veldig, veldig dårlig. Men når avgjørelsen om avlivning er tatt blir han noe bedre, og vi avventer derfor litt. Og han kom seg også over den kneika, og ble seg selv igjen. I romjula var han faktisk med på utstilling igjen, og fikk CK med en flott kritikk som blant annet sa ”beveger seg med ungdommelig glød”. Ingen skulle tro at han var alvorlig syk en måned tidligere… Med fire av seks mulige tellende ble Even andremann på mestvinnendelisten for veteran hannhund i raseklubben – vi er stolt av gammelguttegubben vår!
Mens familien var i London i desember, tilbragte han fem dager i Fredrikstad hos ”farfar Stian”, og det var tydelig at det gjorde ham godt. Han har hele livet vært en flokkhund, og han blomstrer når X’en kommer på besøk. Even bodde før sammen med sin søster Embi, men ett år etter at vi mistet henne virker det fremdeles som om han foretrekker flokklivet og ikke helt liker singlelivet. Men han satte aldri større pris på X’en som valp, syntes faktisk hun var litt plagsom og ekkel, så det å føre en valp inn i hans liv nå ville være slemt gjort overfor Even.





Kimito ble 11 år i mars, og virker på mange måter mye eldre enn Even. Men så ligger han jo også halvannet år foran, og jeg ser ham såpass sjelden at det er større endringer. Han sover mer, hører dårligere, og har blitt litt gretten – har litt mer meninger om hva han vil, om han vil, når han vil. Ting skal skje på hans premisser. Men gamle gubber skal få være litt sære. Han hopper frisk og glad opp og ned trappene, løfter på beinet og er kar, og lever et godt liv. Han trives mye bedre med å være alenehund, og synes det er mer plagsomt enn noe annet når han må forholde seg til X’en.

Kimito


På den private fronten er et annet høydepunkt i 2008 helt klart Sitronen – livet ble så mye enklere etter at Sitronen kom inn i våre liv. I ettertid skjønner jeg knapt at jeg orket hele seks måneder med hund uten bil. Aldri mer billøs!

2008 har vært et supert år, og fallhøyden er stor når vi nå går inn i 2009. Vi tør likevel å håpe på flere høydepunkt og opplevelser i utstillingsringen, vi ønsker oss spennende og lærerike kurs, vi satser på koselige skogsturer og gode kosestunder, og vi håper 2009 byr på en god balanse av medgang, motgang, utfordringer, latter og hodebry.
2008 har gitt nye bekjentskap og vennskap, og vi ønsker våre nye og gamle venner et riktig godt nytt 2009!

X'en med sine venner Josie (toller) og Norma (springer)


X'en og kompisen Mikkel (langhåret collie)


X'en og kompisen Tumle


Even og X'en ønsker alle kjente og kjære et riktig godt nytt år!