NKK Bø og BIS-plassert - men først litt bildramatikk

Årets første NKK-utstilling er vel unnagjort. "Alle" sier at det er så stygge og dårlige veier til Bø, og at det er grusomt å kjøre dit. Men jeg er i hvert fall ikke skremt fra å ta turen på nytt - bortsett fra det lille, ubetydelige faktum at NKK Bø neste år er flyttet til Skien. Mulig jeg er herdet i min oppvekst, for veiene var nå i hvert fall bedre enn de jeg finner i hjembygda. Men det er klart - det er sikkert bedre å kjøre opp på lørdag ettermiddag når det har blitt brøytet, enn på søndag morgen når det snør kattunger og brøytemannskapet enda hviler ut etter foregående dags utmattelser.
Vi var i hvert fall en gjeng som fant ut at det var lurt og behagelig å leie seg inn på ei hytte, og bare kjøre tre-fire mil neste morgen.

Campingplassen lå i Seljord, så vi brukte selvfølgelig lørdagskvelden til å speide og speide, men ikke en gang etter å ha knertet noen øl og ei vinflaske så vi noe til denne ormen...

Søndag morgen, følelsen av god tid ligger som et varmeteppe på skuldrene, men tanken er likevel å komme seg tidlig avgårde, for å få fornuftig parkeringsplass og komme inntil ringen. Med meg i bilen har jeg også Anette og Norma, og de skal tidlig inn i ringen. Så vi tenker å være ved hallen i åtte-tiden.
Men nei.
Det hjelper nemlig ikke å bo så veldig nærme utstillingshallen, når bilen saboterer (noen må jeg skylde på...) Jeg klarte nemlig å kjøre meg fast i løssnø! Så det er ikke veiene i Telemark det er noe i veien med, det er de ubrøyta parkeringsplassene! Og jeg skal være ærlig, dette er min første vintersesong med egen bil og fast sjåførvirksomhet, jeg har ikke ervervet meg maksimal kjøreerfaring enda, så jeg gjorde på rekke og rad de feilene en kan gjøre. Da jeg merket at jeg sto fast, ga jeg på med gass for å få rygget ut fra løssnøen. Og da jeg kjente at jeg spant, ga jeg litt til gass for å få den ekstra hestekreften til å røske oss opp fra snøen.
Det hjalp ikke, gitt...
Høyre framhjul gravde seg lenger og lenger ned, og til tross for at vi fikk feid bort (i mangel på spade...) snøen rundt dekket, så det ut som om bilen lå og hvilte tungt på snøen, og "dumpa" som dekket hvilte oppi ble for mye. Bilen gikk verken fram eller tilbake, heller ikke med dyttehjelp fra de andre (takk og lov for at vi var folkerike på hytta, at ikke Anette og jeg reiste alene!)
I mitt indre så jeg for meg mulighetene til å få tak i Falck-bil tidlig søndag morgen i indre Telemark, og jeg begynte å planlegge hvem Anette og Norma kunne sitte på med for å rekke utstillingen. Og jeg forbannet meg selv. For en gangs skyld, jeg som alltid er så pliktoppfyllende og ryddig på det området, men for en gangs skyld hadde jeg på fredagskvelden oppdaget at jeg hadde glemt å føre over penger fra lønningskontoen til regningskontoen, så der fant jeg et par regninger det ikke var trukket for. Blant annet NAF-medlemskapet. Jeg formelig så Skjebnen og Ironien sitte på hver av skuldrene mine, og peke nese i speilet til meg...
Jeg skal ikke beskyldes for å tenke optimistisk, når jeg føler meg hjelpesløs. Banning hjalp jo ikke, overraskende nok, bilen sto og spant like godt. Å sparke i dekket hjelper heller ikke. Eller noe annet av det vi prøvde på.

Jeg hadde vel kommet så langt i mine fantasier at jeg så for meg meg selv liggende langs bilen med stearinslys langs bunnplata for å smelte snøen som bilen hvilte på, mens jeg lurte på hvor fort en bil kan eksplodere i nærheten av åpen flamme. Men jeg har heldigvis sett på Mythbusters at en bil tåler en del før den står i åpen lue...
Det var da Tor Arne klarte å lirke bilen sin forbi min (som sto halvveis i løssnø og med rumpa trygt plassert på veien), og fant fram tauet. Det o store, fine forgylte tauet, som reddet dagen! Det var bare et lett røkk fra hans bil, så var vi på plass på veien igjen.
Og nei, dette har ikke noe med kjønn å gjøre, dette har med erfaring og utstyr å gjøre. Så nå skal jeg finne en liten spade jeg kan ha i bilen, så jeg slipper å bruke piasavakost for å fjerne snø, og jeg skal ha slepetau i bilen. Biltema, here I come! Også har jeg lært at en kommer seg lettere vekk fra slikt føre om en gir lite og lett gass... Lirke, lirke, ikke burne, burne...

Men så, så var vi avgårde til Telemarkshallen, og disse runde skiltene med sånne tall i midten var jo helt nedsnødd, så det var jo umulig å vite fartsgrensene der borte... Fem på ni, heseblesende og fremdeles på frustrert adrenalinkick ankom vi parkeringsplassen. Den nederste, den som er litt å gå fra hallen. Jeg lagde noen Bambiøyne som jeg satte i parkeringsvakta, og forklarte at vi hadde vært innblandet i et trafikkuhell, og om det var mulig at jeg kunne få kjøre opp til hallen og slippe av Anette og Norma som skulle FØRST i ringen? Snille mannen vinket meg videre, men jeg ble jo stoppet ved den øverste parkeringsplassen som var full og stengt. Men jeg dro nummeret mitt på nytt, så vi fikk parkere for å lesse ut de som skulle om ikke først så i hvert fall fort (og først av oss!) inn i ringen...

Men, jeg er ingen skurk, jeg er ikke en som prøver å snike til meg parkeringsplasser, så jeg trillet pliktoppfyllende ned til den nederste parkeringsplassen igjen, og fikk parkert. Rett etterpå så jeg en bil som gasset på og kjørte rett forbi parkeringsvaktene uten å betale. At det går an? Det er jo både frekt, gjerrig og farlig. Utstilling er ingen billig hobby, men det er ikke femtilappen i parkering som gjør det dyrt. Og en holder da et lavt tempo på en parkeringsplass som yrer av hunder i ulike størrelser, voksne og barn, traller og bur, og et lite kaos? Men ikke denne tosken.

Jeg har ikke vært i Telemarkshallen som utstiller før, bare ringsekretær, og det er romsligere når en står inni ringen hele dagen... For på utsiden av ringbåndene var det i hvert fall bra trangt, og ringen var ikke større enn den burde heller. Så det er tydelig at det norske utstillingsfolket vokser seg ut av flere og flere haller. Finanskrisen har ikke slått til i utstillingsringen, i hvert fall!

Jeg hadde meldt på begge de firbeinte, og Even var selvfølgelig først i ringen - og alene i klassen, omtrent som vanlig. Dommeren sa han var veldig i tvil om hva han skulle gjøre, for det var en veteran av god type og med mange fine detaljer. Men han landet på en HP, etter å ha tenkt seg en ekstra gang om. Dommeren beklaget nesten at han ikke kunne gi CK. Men, en kan ikke protestere, Even er nesten ti og et halvt år, jeg skjønner at en ikke gir CK til en hund som har blitt så gammel og tilsvarende "forfalt" - selv om jeg også kan forsvare en CK på Even. Dommeren dømmer, jeg er enig i både HP og CK, og takker for det jeg får. Og Even er jo superhappy uansett, det er jo så stas å få være med! Han er så gøy å stille, han riktig koser seg og nyter oppmerksomheten. Hyttetur var også stas, selv om han måtte forklares at den smale trappa opp til hemsen ikke var noe han behøvde tenke på å forsere da jeg gikk for å legge meg.



Så var det X'en inn i unghund, hvor dommer virket sikker på sin sak - førsteplass og CK!
Men i beste tispeklasse var det takk for i dag - med fare for å ha hakk i plata, men X'en vil trenge tid på å bli helt ferdig, hun er jo ikke akkurat liten, og hun skiller seg ut når hun får stå blant fullt utviklede treåringer i åpen klasse og championer. Hun skal få masse tid, men enn så lenge kan vi jo ha det moro i unghundklasse, og hennes resultat forsvarer at hun stilles, behøver ikke gjemmes bort i noe skap enda. En får nå legge ambisjonene ut fra hva hunden faktisk er god for, og i et slikt selskap ser jeg selv at hun ikke er helt der enda. Men vi kan være tålmodige, vi.

X'ens fine mamma Lina vant veteranklassen, og siden hun fikk CK ble hun også beste veteran. Og X'ens fine pappa Ola ble best i rasen. Heia familien! :-)
Ola stilte også avlsklasse, hvor X'en var med. Denne ble belønnet med HP. Så da var det å vente på finalene. En får satse på at Gro har god kondisjon, for hun skulle jo faktisk inn i intet mindre enn fire finaler! Gruppa med Ola, BIS oppdretter, BIS avl og BIS veteran.
I gruppa plasserte Ola seg som nummer tre - heia pappa'n!
Og i BIS avlsklasse tok han også førsteplassen! X'en viste seg som et naturtalent for slike seierspaller, for hun hoppet rett opp og ble sittende der. Pose!
Så, med HP på Even, CK på X'en og BIS på X'en (!) må en jo si seg fornøyd med en slik helg? :-D Koselig med "hyttetur", og veldig trivelig at Anette og Norma ville være reiseselskap.



Så er det bare å vente på Hundesport, hvor X'en og resten av avlsgruppa vil bli avbildet, og se hvor mange forskjellige retninger fem hunder kan se i...

Jeg kan ikke å gå!

En aktiv dag er snart over, X'en snorker på gulvet her, og jeg har mest lyst til å gjøre det samme. Men, det har vært en bra dag! Lang tur, dog litt mange skiløpere, men jeg benyttet det til gå pent-trening og passeringstrening. Det er nemlig mange som snørekjører med hundene sine, og jeg "antar" det er upopulært om X'en buser på for å leke med hundene. Ser for meg ei mølje av ski, liner, staver, bikkjer og sure eiere... Ikke at jeg helt skjønner hvorfor det er greit at snørekjørebikkjer lager spor i skiløypene, mens at vi som gikk på beina fikk sure blikk for å gå mellom skisporene? Det er mange oppslag om "vennligst ikke gå i løypene", og det må vel da menes de oppkjørte, og ikke mellom? For hvor skal vi ellers gå? Vente til snøen smelter? OK, jeg kunne gått inn i skogen, men i dag fristet det ikke å vasse i 70 cm bløt snø, så da trasset jeg meg inn i lysløypa. Vi fant også en skogssti som var litt oppgått, så vi gikk også en sløyfe der så X'en kunne få strekke skikkelig på beina. Det er ikke ordentlig tur når en må gå i kort lenke og stadig vekk gjøre holdt for passerende skifantaster. Men basing i snøen er morsomt, vennlig hilsen X'en.

Vi har trent lydighet i dag. I dag også, vi har hatt mange og korte økter gjennom hele uka med fokus på lineføring. I dag fikk jeg Hans til å filme oss, så jeg kunne se resultatet av arbeidet så langt. Og jeg kan vel i grunnen lett konkludere med at vi overhode ikke er i mål, men det er ikke X'en det står på. Jeg kan nemlig ikke gå... :-( Jeg må rett og slett lære meg å gå skikkelig, så kanskje ting kan se penere ut. Inn med rumpa, ut med puppene, opp med haka, rett i ryggen, litt bedre tempo så ikke sakte marsj må bli så veldig sakte, tydeligere tegn til X'en ved vendinger, konsentrere meg så jeg ikke begynner å løpe utstilling, vende uten å tråkke så mye på stedet - kanskje det da begynner å se penere ut?
Men likevel er jeg veldig fornøyd, for jeg har fått resultat på det vi har jobbet med: Kontakt og toleranse. Filmen er over fire minutter lang, og jeg delte ut fire eller fem frolic gjennom hele økta. Det betyr at X'en har blitt mye flinkere til å jobbe lengre om gangen, og jeg tror jeg kunne presset henne enda mer. Jeg har ganske dempet belønning når jeg trener lineføring, foreløpig, for jeg vil ha henne litt rolig, vi får ingen pen øvelse når hun er giret. Det blir bare hopping og tull, hun må være mer sanset. Så jeg virker sikkert småkjip med henne som ikke belønner mer, men foreløpig fungerer det. Jeg snakker litt til henne innimellom, type "flink jente" nå og da, men jeg skal vel klare å holde kjeft etter hvert og.
Nå som jeg ser at vi har god kontakt og toleranse, kan jeg kanskje begynne å stole mer på at hun gjør jobben sin - så jeg kan gjøre jobben min. Og deretter begynne å pirke på det mer tekniske, som plassering og holdt'er.
To minutter ut i filmen mister jeg henne, og det er fordi en dame går forbi oss rett utenfor kameralinsa. Så X'en kan gå fint når vi er for oss selv, men vi må uten tvil avansere forstyrrelser. Men, en skal ikke kimse av dagens forstyrrelse - X'en er ikke vant til at Hans ser på oss trene, og nå gikk vi flere ganger rett mot der han sto og filmet, uten at jeg følte hun gikk dårligere da.


Lineføring 150209 from Stine Bøe on Vimeo.

Senere dro vi til Holt hestesenter, hvor OODK hadde sin månedlige ekskursjon. Der var det svømming som sto på timeplanen.
X'en var vel ikke direkte imponert over planene mine, og kunne helt klart tenkt seg morsommere ting å gjøre. Hun har ikke svømt før, jeg har aldri fått henne langt nok ut i vannet, hun bare plasker og leker der hun har fotfeste.
De ble "longert" i en tyve-tretti meter lang bane, med rampe i hver ende, og ved hjelp av litt mild overtalelse kom hun i gang. Det ble mye plasking og spruting til å begynne med, men når hun roet seg og kjente etter kunne hun visst svømme likevel, og fant en fin rytme. Det var tydelig at hun måtte jobbe og ble sliten, men de som eide stedet var flinke til å si at nå var nok, og ikke presse hundene for mye.
Det var ikke så verst å få avslutte med en varm dusj og føhning på bordet, og om hun ikke var vant til å svømme fra før av viste hun i hvert fall de som var der at hun kunne sånn trimmebord og føhner. Søta!







Først en enkel sele, deretter svømmevest, og to leietau festes i selen for å "longere" henne i vannet.




Det ble plasking til å begynne med. Mye plasking!





















Nå er vi slitne alle sammen, X'en vil knapt nok bli med Hans ut på en tissetur, vil bare soooove.

Wild card?

Jeg kvapp i bilsetet da jeg nylig på radioen hørte om TV2 nye storsatsning - en realitykonkurranse som skal hete X Factor? Hvorfor er ikke vi orientert om dette? Hvor frustrerende er det ikke at jeg må høre det via Silje Stang på P4? Vi føler oss forbigått, utelatt, glemt og oversett. Dette MÅ jo være et konsept som er skreddersydd for X'en, ellers vil en jo måtte kunne mistenke TV2s navnevalg som et rent plagiat?

X Factor er altså en ny talentkonkurranse, hvor de hevder at de kun skal ha syngende på auditions (i motsetning til for eksempel Norske Talenter, og overhode ikke det samme som Idol). Nå har jo ikke de møtt vedkommende som programmet hyller/kaller opp, så det er klart at de vil jo måtte gjøre unntak for X'en - eller så må vi gjøre en pokkers god innsats for å lære inn en god hals før de ringer.

For ja, jeg regner jo med at de ringer fra TV2, kanskje Charlotte Thorstvedt selv. X'en er jo det åpenbare wild card som dukker opp en som en flott og uventet overraskelse i første programmet etter at auditionrundene er over.
Nå må vi bare pønske ut hva vi skal spesialisere oss på av talent - skjønnhet, spor eller lydighet?

Og når vi snakker om skjønnhet, så må vi selvfølgelig gratulere X'ens vakre mamma (Int.Nord.Uch. Enslige Evelina av Hiselfoss) som først ble beste tispe i dag, og deretter showet seg til en andreplass i BIS veteran-finalen. Gratulerer så mye til Lina og Gro!
Og lykke til i morgen for Tor-Arne og Frodo (Nord.Uch. Lille Frodo Lommelun av Hiselfoss), som "må" ta turen opp til Letohallen igjen for å delta i BIS-finalen.

Boost camp

Denne helga var satt i lydighetens tegn, med konkurranseforberedende kurs i Kongsvinger hos Kruttlappen hundeskole. Fem ekvipasjer deltok, og det er passe størrelse for en slik helg. På kurset deltok en border collie, rottweiler, engelsk springer spaniel og to bernere – inkludert X’en. Det ble lagt opp slik at en ekvipasje jobbet med en øvelse, så gikk vi innendørs for å diskutere og kommentere. Det var rimelig kaldt i helga, så det var godt å trekke inn til kakao og romtemperatur med jevne mellomrom.
Instruktøren – og navnet bak Kruttlappen – er Line Torp, som jeg har gått kurs for før. Jeg er veldig fornøyd med hennes måte å instruere på, det er en god balanse av pirk, spark bak, belønning og motivasjon. Hun er ikke redd for å si fra når det trengs, men dreper deg heller ikke mentalt. En ærlig og inspirerende instruktør, med humor og kunnskap. Kan det bli bedre da?



Første øvelse vi jobbet med var lineføring, og at det var tungt og vanskelig å gå i snøen skal ikke få unnskylde X’ens prestasjoner. Vi er rett og slett ikke bra nok når vi kommer på nytt sted, hun har litt for mye nysgjerrighet rettet mot andre ting, litt for lite konsentrasjon rettet mot meg og arbeidet, for dårlig kontakt. Så der må jeg gå noen lange steg bakover. Jeg har tenkt på det selv, at det trolig er nødvendig både å fokusere mer på ren kontakttrening, og å bli flinkere til å trene på nye steder. Det krever mer planlegging, ikke bare stikke ned på idrettsplassen og ta en økt… Så nye steder, og ulike former for forstyrrelser. Hva sies for eksempel til mennesker som står rundt og synger "hode, skulder, kne og tå"? Så, alliere seg med noen og være forstyrrelser for andre. Kanskje kan da også slik trening bli morsommere for oss begge, siden "øyekontakttrening" har blitt nedprioritert til fordel for øvelser med mer action.




Bildeserie: Innkalling med stå


Springeren Norma må dykke etter leken sin.


Fant den!

Det er vi som kjenner hundene våre og vet hva vi sliter med, så etter at Line hadde fått bedømme lineføring (som jo sier en del om utgangspunkt og grunnlag) fikk vi selv velge hvilke øvelser vi ønsket hjelp til. Og jeg synes stå under marsj er en vanskelig øvelse. Vi hadde den inne, men rotet den bort, og jeg har surret med ulike måter å få den til. Det har vel blitt mest surr og lite framgang, og aversjonen for øvelsen har økt. Men vi må jo få den til, noe annet blir for dumt.
Og X’en er jo i stand til å stå på fire strake bein, det er ikke det det står på. Heldigvis kjenner Line oss litt etter tidligere kurs, så hun tok utgangspunkt i utstillingsringen. Der skal jo X’en stå. Nå tror jeg ikke at jeg bruker noen kommando på henne hele tiden i ringen, men om jeg gjør det er det i så fall nettopp "stå". Og X’en har en god og lang toleranse på å stå. Det er ikke noe problem å gå i fra henne, bevege seg rundt, gå tilbake, hun tåler fint forstyrrelser – og står. Men stakkars hunden har ikke lært at inkludert i "stå"-begrepet ligger også en stopp-handling! Så det er problemet vårt.
Jeg har fått forbud mot å trene denne øvelsen alene, fordi jeg ikke klarer å se om hun gjør riktig – og kan dermed belønne en god del feil. Jeg skal skaffe meg medhjelper som kan si fra om hun stopper når jeg gir kommandoen, så jeg får belønnet stoppen. Det vil også sørge for at jeg får bort mine doble og triple kommandoer. Type vri overkroppen bakover for å se om hun stopper, smelle ut venstre hånda for å hjelpe henne å stoppe, snu hodet bakover for å se om hun fortsatt står, osv. Skal jeg trene alene, skal jeg gå bakover eller sidelengs, for å få inn stopp-bevegelsen (er det et motsetningsfylt ord, eller? Stoppe OG å bevege seg... Men med godvilje skjønner sikkert leseren meg) og belønne riktig. Når jeg stoler på at hun vet hva det betyr kan jeg snu meg riktig vei – men ha ekstern hjelp (person eller speil) til å dobbeltsjekke for meg, så jeg kan fortsette å gå med rett og fin kropp...
Jupp, jeg føler vi fikk fin framgang på øvelsen bare i løpet av den økta, og jeg fikk fornyet tro på øvelsen – eller på vår mulighet til å lære oss den. Det er så mange måter å lære inn en øvelse, og vi må finne det som fungerer for oss. Noen har for eksempel anbefalt å kaste en ball bakover i det jeg sier stå, men da mister jeg i hvert fall X’en. Det blir for mye lek og moro, og jeg ser ikke at det ramler ned noen pollett. Jeg har også fått tips om å bråsnu meg for å "støkke" en bråstopp i hunden, men det tar hun bare som invitasjon til lek og kamping, og ikke det å bråstoppe med fire strake bein. Så hvis jeg konsentrerer meg om å gjøre det som fungerte i helga, tror jeg vi brått har øvelsen inne, jeg.

Det er så bra å få sett på de andre ekvipasjene – vi trente ikke parallelt, men tok en og en hund/fører for oss. Mange sliter jo med utfordringer som andre også kan ha eller kan komme til å få, så det er lærerikt å se hvordan andre trener og løser. Vi var to som ikke har debutert enda, to som er midt mellom klasse 1 og 2 og en som er midt mellom klasse 2 og 3. Dermed fikk jeg også sett på øvelser som kommer etter klasse 1. Nå vet jeg ikke hva jeg har ambisjoner om, en får ta øvelse for øvelse og stevne for stevne, per i dag er målet å starte i klasse 1. Men om en ikke retter seg mot å konkurrere i noe høyere, kan en jo likevel trene på andre øvelser. Og jeg kjeder meg av og til med klasse 1-øvelsene, så da er det greit å få presentert innlæring av andre øvelser. Ruta virket for eksempel som en fartsfylt og artig øvelse jeg vil introdusere X’en for, så har vi det som avbrekk etter trøtt lineføring og kjedelig enkeltdekk. Vi har også to apportbukker stående hjemme, som vi kan gjøre noe konstruktivt med.

Thomas digger ruta:








Trofaste bloggere vet at vi har startet med trikstrening i år, og det er kjærkomne avbrekk i LP-treningen. Så variasjon blir cluet framover. Det vil trolig også øke konsentrasjonen hennes, siden repertoaret vårt blir mer variert og dermed uforutsigbart for henne. Hun må være mer på alert’en, hva kommer nå?



Border collien Shanti trener på apportering.

Hopp over hinder har X’en aldri vært borti, så det fikk vi prøve nå for første gang. Og X’en kan jo hoppe, det beviser hun stadig vekk i skog og mark. Men hun kan ikke kommandoen. Så strategien ble å få henne til å hoppe fram og tilbake en rekke ganger, bare for å hjernevaske inn ordet. Vi hoppet med lav høyde på hinderet, så vi får inn bevegelsen men ikke nødvendigvis belastningen. Etter å ha sendt henne fram og tilbake, begge veier, ved hjelp av godbiter jeg viste på andre siden av hinderstolpen, fikk hun hoppe mens jeg gikk fram sammen med henne. For sikkerhets skyld plasserte vi figuranter tett inntil hinderet, så hun ikke skulle kunne gå rundt, men det virket ikke som om hun hadde vegring for hinderet, var bare moro det!


I'm flying hiiigh!




Hoppe over hinderet fra begge kanter.


Stadig mindre godbitpåvirkning, hun skjønte sånn hopp, hun!

Vi avsluttet også med fremadsending over hinderet, siden det er en øvelse i klasse 2 (?), og gir variasjon i treningen. For matvraket X’ens del ble det motivert ved at jeg skritter over hinderet, plasserer ekstern belønning (godbit i matskål/på brett) i posisjon, skritter tilbake over hinderet, og sender henne fram på kommando. Og deretter jeg etter, fremdeles over hinderet, for å gi masse ros og belønning der hun er. Kommanderer i sitt, gjentar prosedyren og sender fram til motsatt side. Jeg skriver det så jeg skal huske det selv – om hun ser at jeg går over hinderet, skjønner hun at hun skal over hinderet. Går jeg rundt hinderet, kan hun erfare at det er en mulighet. Men, Line sa jeg kunne slutte å gå over når det ble for høyt, for innen da burde hunden ha skjønt at hun skal over. Takk og lov, jeg er ikke like lett i rumpa som X’en...


Monkey see...


...monkey do...

Nå har ikke vi hinder, og jeg tror neppe jeg gidder å kjøpe et med det første. Jeg har jo tilgang til hinder i Stovner HK, og som Line sa kan en lett finne kreative løsninger for å få inn hopp. Bruskasser og kosteskaft, og annet vi finner anvendelig.
Det som kan være utfordringen i den øvelsen er jo at hinderet blir så artig at hun ikke trenger noen kommando. Jeg har tidligere sett tips om å trene mye FVF rundt hinderet, gjerne rett mot hinderet og vending rett foran, for at hunden skal erfare at ikke alle marsjer rett mot hinderet avsluttes med et hopp. Greit å ha i bakhodet.

Det var lenge siden vi hadde trent på dekk fra holdt, så vi gjennomførte den en gang for å se om det var noe å pirke på der, men øvelsen sitter fint – bare fortsette med å belønne og avslutte mens hun enda ligger nede, så hun ikke får avslutte øvelsen med oppsitt på eget initiativ.

Dekk fra holdt:






Med flere personer til stede, benyttet jeg anledningen til å trene på tannvisningen. X’en og jeg har jo dette motsatte problemet. Det er ikke tilgjengeligheten hun stryker på, det er sansetheten... Men, vi har bevegd oss fra hund som hopper opp på to bein for å kline med dommeren, til hund som sitter rolig og venter – så lenge belønningen er innen rekkevidde. Strategien har vært å øke toleransen gradvis, uten å gi rom for å feile, hun må ikke få erfare at det er mulig å reise seg og hilse, for hun får jo belønnet seg selv med personkontakt innen jeg rekker å gripe inn. Så vi tar det sakte og er avhengig av figuranter som skjønner opplegget mitt, men vi har framgang. Det vanskeligste har vært å sitte i ro når jeg håndhilser med "dommeren", men hun blir bedre og bedre. Stakkars, ikke lett å være selskapssyk og hilseglad hund!

Tannvisning:


Dina trener på stå under marsj:










Innkalling er en øvelse hun har begynt å tøyse med, så vi jobbet litt med den. Også nå la hun seg ned etter at jeg hadde forlatt henne ved et par tilfeller. Strategi: Belønne sittmomentet; gå ifra og snu for å belønne at hun sitter. Hun er tydeligvis usikker på om hun skal sitte eller ligge, så da må vi prente inn forskjellen. Hvis jeg kommanderer sitt for strengt, får jeg en veldig treig reaksjon på selve innkallingen (vi snakker 30-40 sekunder hvor hun sitter og tenker etter om jeg virkelig mente det...), så jeg må finne balansegangen mellom god sitt og rask innkalling. Rare dyret, den øvelsen som var så fin, lurer på hva som har skjedd der. Hun la også inn en ny vri i helga, og avsluttet øvelsen med å klaske i dekk på min venstre side. WTF? OK, ren sitt-trening framover, og håpe at hun glemmer sin misforståtte tro på at dekk skal være involvert i innkallingsøvelsen. Søta...

For ja, hun er jo søt når hun er kreativ, finner på ting, tenker selv og prøver seg fram. Enn så lenge, mulig min fasinasjon av hunden byttes ut med frustrasjon om ikke polletten detter ned om en stund. Vi får bare trene videre, mulig det kan være greit med en medhjelper som kan si fra når hun legger seg ned så jeg får reagert fortest mulig.

X’en fikk også være forstyrrelse for en av de andre hundene. Etter Lines anvisninger bevegde vi oss rundt, X’en ble kommandert av meg, vi nærmet oss, fjernet oss, og avslutningsvis fikk X’en og berneren Dina leke sammen (i bånd) som ultimat forstyrrelse. X’en synes jo også andre hunder er spennende, så da benyttet også jeg anledningen til å belønne kontakt mens vi vandret rundt. Dina var forstyrrelse samtidig som oss, bevegde seg i nærheten av oss, og siden de to har lekt sammen før var de mer enn klar for å leke videre.

Avslutningsvis var det intensiv trening av førerne. Ulydighetstrening! Skal konkurransen gjennomføres godt, krever det at jeg tenker selv, og ikke bare blindt og automatisk adlyder dommers anvisninger. Det er lov å ta seg to sekunder for å tenke og forberede hunden på at vi nå kommer til å svinge 90 grader til høyre. Så mens Line kommanderte, måtte vi gjøre noe annet enn det hun kommanderte, for å tvinge oss til å høre en ting og gjøre noe annet. Dritvanskelig! Jeg er altfor lydig og pliktoppfyllende...

Og etter en slik helg spinner en av fornyet påfyll av energi og motivasjon, inspirasjon og treningsglede! En får igjen troen på at X'en kan ha noe i en lydighetsring å gjøre...

Takk til Anette som tok bildene jeg er med på. Flere bilder kommer i galleriet på hjemmesiden snart, det ble litt overkill å legge inn alle her.

It's all in the accessory

X'en har fått ny lenke.

Svaret på det alle spør seg: Vi bytter på det.

BIS 4!

Nå skal jeg være skikkelig dårlig forfatter, som ikke kjenner de litterære grepene om spenningskurve og å utsette de dramatiske høydepunktene til sist i litteraturen. Jeg skal bare rope det ut: FY SØREN FOR EN HELG!



Enda så mange utstillinger jeg har vært på etter hvert, slår det meg gang på gang hvor fascinerende det er hvordan utstilling kan spille på hele det emosjonelle registeret - fra dyp frustrasjon til overveldende lykke, begge deler med tårepotensiale...

Det var altså utstilling i helga. Berner som vanlig innkalt til ni begge dager (lurer på om jeg får innkalling til 12 eller 13 om jeg bytter rase til whippet eller welsh corgi, eller noe annet langt uti alfabetet?), men denne helgen spratt jeg opp når vekkerklokka ringte klokka 06, veldig klar for moro! En god magefølelse for denne helga hadde jeg hatt lenge også, jamfør forrige utstilling... Begge påmeldt begge dager, så noe måtte en jo kunne komme hjem med?

Utstillingen var på Hellerudsletta - veldig deilig å ha så kort kjørevei, under tre mil. Men jeg liker å være tidlig ute og å ha god tid på morgenen, så jeg var på parkeringsplassen i god tid før åtte. Og da var det litt småkaotisk - ingen parkeringsvakter, og du satte bilen der du ville. Og alle vil jo nærmest mulig... Men jeg fant en god plass, som virket logisk. Utover dagen ble flere biler ropt opp, fordi de var parkert på ulovlige steder - for eksempel rett foran de store hallene, så de blokkerte inngangsdørene. Hva tenker egentlig folk med?

Snille Stian og Kathrine hadde hentet Even for meg, så jeg slapp å kjøre til pappa for å hente gubbegutten. Og jaggu hadde de ikke badet ham også! Snilleste, det! De er jo "besteforeldrene" til Even, og sier i hvert fall selv at de setter stor pris på å ha ham. Så han var stelt og pusset, og blitt passe bortskjemt. Stian hadde vært innom sine foreldre, og der hadde gubben blitt servert brødskive med leverpostei fra kjøkkenbenken, og han hadde klart å få i seg seks-syv skiver! Bortskjemte gamle mannen... Men, vi er egentlig enig alle sammen om at en kan få flere privilegier når en har passert ti år, selv om Stian himler litt med øynene over hvor bortskjemt Even blir :-) Even er så glad i Stian og Kathrine, og gjensynsgleden er står hver gang. Og de smelter litt av gutten, jeg gjør det selv jeg...

Lørdag var dommer Christine Rossier fra Sveits. Jeg hadde sagt ja til å hjelpe til med en juniorhannhund, så jeg skulle da få løpt nok den dagen.
Junioren, på ti måneder, først inn. Han er ung, og dommeren ønsket seg mer, så da ble det blått og takk for i dag.

Deretter Even inn i veteran. Han gjør tingene sine, vi begynner jo å få rutine nå etter comeback’et. Han har hele livet hatt en tendens til å være "en leaner", altså en som skal stå og lene seg inntil. Men nå ser det ut til at han har blitt gammel nok til å kunne stå på egne bein... Han er jo så god, og elsker å være i ringen. Når jeg kommer til pappa, hopper han rett inn i bilen min for å være med hvor en jeg kanskje skal. Han er klar for moro, han! Og når vi kommer på utstillingsplassen er det kar som tasser rundt! Han strammer seg opp, og drar til seg alle inntrykk og lukter. Inne i hallen titter han rundt på alle disse rare hundene som er der, og tror at alle mennesker har kommet for å kose med ham, Evensen. Det kan da ikke være noen annen grunn til at de er der?

Even er i flott form for tiden, og det har vært så gøy å stille ham i helga. Han har vært skikkelig med, og vist seg fram. Han har rett og slett showet og vært kongen i ringen!
Det til tross, ble det "bare" HP på lørdag. Men jeg er fornøyd med det, målet når vi går inn i ringen er HP, og en skal være fornøyd når mål nås.

X’en inn i unghund tispe, tre påmeldt i klassen. Vi løp, og vi løp, og under den individuelle bedømmelsen løp vi. Og så litt til. Jaha, hva var dette? Dommeren spør meg til slutt om hunden er røntgenfotografert på albuene, hvilket hun er, og om hun var fri, hvilket hun også er. Dommer mente nemlig at det "noe" med det ene beinet under bevegelse. Ikke akkurat halting, men et eller annet som ikke var helt fritt, prøvde hun å forklare. Vi løp jaggu en gang til, uten at jeg ble noe klokere, og det ble tydeligvis ikke dommeren heller. Vi ble vinket til side, og jeg sto klar for å ta imot kritikken. Men så begynner dommeren å diktere kritikk på neste hund i klassen. "Ja, det ble KIP?" spør jeg ringsekretær, jeg ser jo ingen grunn til å stå der rett ved dommerbordet og blomstre. "Hun har ikke bestemt seg," svarer ringsekretær, hvorpå jeg spør om jeg kan vente på utsiden i stedet. Og ringsekretæren ber meg om å gå ut og løpe med henne, i fall hunden trenger å varmes opp mer. Så jeg kommer meg ut av ringen, finner en liten plass hvor vi løper og løper og løper og løper. Jeg ser på beinet til X’en, ser under poten, drar og strekker, men finner ingenting. Jeg klarer ikke å se noe halting, men det er jo ikke så lett å se venstresiden på hunden en stiller heller. Jeg blir kalt inn i ringen igjen. De to andre i klassen har fått blått. Jeg blir bedt om å løpe en runde, og får CK! Da syntes vel ikke dommeren at X’en haltet likevel, da?
Relativt kort tid etterpå er det inn til beste tispeklasse. Fire tisper har fått CK, så en plassering er jo garantert. Vi løper en runde, før dommeren stokker oss på plass og avslutter bedømmelsen. Så kommer hun til X’en og meg som har fått fjerdeplassen, og sier at hun ikke kan plassere oss lenger opp fordi hun halter!

Jeg skjønner at det har vært vanskelig for dommer å avgjøre bevegelsesmønsteret til X’en den dagen, men jeg skulle ønske at hun hadde hatt en gjennomført bedømmelse av X’en. Enten si at hun halter og at vi skal ha KIP, eller gi oss den plasseringen hun ville gitt oss og anse bevegelsene for gode nok.
Jeg sitter igjen med en litt småbitter smak i munnen. Jeg synes selv ikke noe om å sitte ringside, og se hunder som halter få høy premiering. Så jeg skjønner om folk på utsiden har reagert på det som skjedde lørdagen, hvis X’en faktisk haltet eller stakk på beinet. Jeg aner ikke, jeg klarte ikke å se noe. Jeg trodde hun ikke haltet, siden vi fikk CK, men vi ble i BTK plassert lenger bak enn tiltenkt fordi hun haltet? Jeg er forvirret, og skriver derfor dette som en forklaring til de som kom og lurte på hva pokker som skjedde. Jeg vil tro det var flere som lurte, uten å spørre meg også.
Hvor høyt oppe vi egentlig skulle vært, vil jeg jo aldri få vite. Mistet vi et cert, eller var det bare en plass lenger opp (cert’et gikk til nummer to) dommer kunne tenkt oss?
Jaja, dommeren dømmer, selv om vi tydeligvis var et vanskelig case den dagen, og jeg er jo kjempefornøyd med resultatet! Det er omstendighetene rundt avgjørelsen som gir en noe emmen smak i munnen.

Veteranen Vega fikk CK og cert, så da var det ingen grunn til å kåre beste veteran – dommeren burde jo sette opp henne foran Even med HP.
Gratulerer til Lillian og Cinnia med BIR, og grattis til Lena og Tumle med CK og 4 BHK!

Rasen ferdig bedømt, og jeg har egentlig tenkt til å hive bikkjer og pikkpakk i bilen for å komme meg tidlig hjem, for en gangs skyld. Nyte dagslys og pent vær, gå tur og slappe av i sofaen hjemme. Men neida, på vei tilbake til ringen etter å ha hentet premier, blir jeg sugd tak i av en passe desperat arrangør. De har hatt sykdomsfrafall blant ringpersonellet, og trenger intenst hjelp! Klokka er knapt halv elleve, det er mye igjen av utstillingsdagen, og det er jo uutholdelig for en person å være både skriver og ringsekretær i en ring med nesten 90 hunder. Så jeg springer bort til nevnte ring, og trår til. Det var den fridagen... Men, koselig dommer, alltid trivelig å jobbe med Eivor, og hyggelige miniatyreiere, så det var jo gøy å være på jobb igjen. Selv om Exporamasenteret ikke er det beste stedet å jobbe, med hardt gulv og luft som suger all fukt ut av kroppen din. Ringen var naturlig nok langt på etterskudd, men vi kom oss greit i havn.

Og snilleste Stian og Kathrine tok seg av bikkjene, som jeg dumpet fra meg ved raseringen. Luftet de og satte dem i bilen for meg, sørget for at de fikk vann, og hjalp en håpløs eier som ble litt tatt av ringstormen...
Klokka fire fikk jeg dratt fra hallen, og med honoraret jeg fikk for å jobbe tjente jeg jo nesten på denne utstillingen!

Hjem, lufte hundene på en liten runde, stirre intens på X’ens venstre frambein uten å se noe som helst tegn til halting eller avlastning. Opp i leiligheten, og der sluknet jeg på sofaen. I nitiden fant jeg ut at jeg kanskje skulle ha middag, og de firbeinte prøvde også å hinte om slikt... Så da ble det vom på dem og lasagne på meg.
Jeg studerte også X’en i lyset fra ei god lampe. Tøyde og strakk mer på beinet, masserte, kjente. Jeg studerte poten for å se etter hakk og skader, rødt og ømt. Ingenting. Så min teori er at enten hadde beinet sovnet, eller så var gulvet litt ekkelt så hun kompenserte i svingene. Jeg er opptatt av å få varmet opp hundene før de skal inn i ringen og løpe, men det forutsetter at det er mulighet for det. Rundt ringene var det ikke mer plass enn vanlig, og ute var det såpass glatt eller snørikt at oppvarming var vanskelig. Det hjelper ikke bare å gå morgentur før en drar hjemmefra, når de skal i ringen to timer senere. Da er oppvarmingen kjølnet ned igjen.

Søndag, ny dommer og nye sjanser. Etter at påmeldingsfristen hadde gått ut, fikk jeg høre fra en bekjent at Gert Christensen foretrakk små hunder på hennes rase. Så jeg hadde litt bondeanger for at jeg meldte på X’en for ham. Hun vil aldri kunne betegnes som en liten berner... Men Even, derimot, burde jo kunne ha bra størrelse i dommermannens øyne? Det kan være greit å melde på to så forskjellige hunder som det Even og X’en er...
Stian, Kathrine og Bentley ankommer utstillingsplassen, og da er det en herremann som blir glad for å se "besteforeldrene" sine! Det er helt tydelig at Even har det veldig, veldig godt hos S&K når han er der, og jeg tror Stian kan slutte å være så oppgitt over hvor bortskjemt Even har blitt på sine gamle dager, jeg tror nemlig han bidrar til det selv og, jeg!
Stian kunne fortelle at han hadde tatt en liten middagshvil på sofaen lørdagskvelden. Og da fant han sorte hår der... Og ingen av deres hunder pleide å gå i sofaen. Så han trodde kanskje synderen var gubbegutten, som har funnet ut at når en har blitt ti år gammel nullstilles alle regler. Da tar en seg til rette og gjør som en vil. Skal tro om han har lyttet mye til Wenche Myhre? Han hopper opp i fanget til Kathrine og gjør alle disse tingene som ville stemplet ham som en uoppdragen hund uten grenser. Men, vi lar oss bare sjarmere av det når det er ham det gjelder...



Even igjen alene som veteranhannhund, like beklagelig som det er blitt selvfølgelig. Ringen i dag virker noe større, og jeg synes det er bedre å løpe der. Litt mer langsider, litt mindre svinger. Even er fremdeles i farta, og det er altså så moro å være med ham i ringen! Selv om jeg har HP som mål, har jeg likevel så få ambisjoner på hans vegne at det er utelukkende moro å stille ham. Med X’en kan jeg bli skuffet over resultat, og jeg har mål og tanker om resultat. Men Even, det er bare for kos og hygge. Men når dommeren sier at visst skal veteranen ha CK, da blir en jo fryktelig, fryktelig glad for det!
Tre hannhunder fikk CK, og Even blir 3 BHK, og det ville jo vært et dårlig tegn for rasen om ingen kunne hamle opp med en tiåring. Så det lover godt at det er to juniorer som sto først – grattis til Lena og Tumle med 2 BHK! Beste hannhund og senere BIR ble Cafrida’s Kinetic Kentucky King.



Så er det X’en i unghund, to i klassen i dag. Vi løper en runde, og jeg synes hun flyter godt i ringen. Står pent og er fin å stille. Og yes, det holder helt i mål og vel så det – klasseseier med CK.
Fem tisper får CK og kvalifiserer seg til BTK. X’en holder stand, og vi sikrer oss en tredjeplass. Vi rykker stadig framover i køen? Jeg synes X’en har hatt en fantastisk karriere i ringen så langt, vi har flerfoldige klasseseire og CK’er, flere bøtteplasseringer, og jeg er den første til å innrømme at det hadde smakt med et cert... Per definisjon er jo CK og cert like mye verdt, en må ha CK for å få cert’et. Men cert er cert, det er noe eget ved det, og rager godt over CK. Men, X’en er ikke ferdig, og vi har det ikke travelt. Det kommer det som komme vil, når det kommer.
Veterantispa Doremi’s Akela Pix fikk også CK, så i dag ble det en reell kåring av beste veteran. Akela er tre måneder eldre enn Even, så det er to ekte veteraner som løper etter hverandre i ringen. Og jeg må få si at jeg får gåsehud når det klappes ringside for veteranene – det er veldig, veldig hyggelig at veteraner blir verdsatt såpass at folk klapper for oss. Even trekker det lengste strået, og blir sendt til BIS-finalen!



Til sekretariatet for å hente premier og kjøpe rosetter, og der hukes jeg igjen tak i av utstillingens leder. De mangler fremdeles ringpersonell, om jeg har mulighet til å stille opp? Jeg får klarert at det er greit at jeg går i BIS veteran-finalen senere på dagen, og at det er en annen dommer jeg skal jobbe for enn den som dømmer finalen. En skal strengt tatt ikke jobbe og stille på samme utstilling, men hva gjør en når det er krisesituasjon? Arrangør er desperat, noe må de gjøre for å komme i land.

Når vi er ferdig i ringen, har de kommet et stykke ut i valpefinalene. Jeg har derfor god tid til å lufte og vanne hunder, og gjøre klar Even. Han er superlykkelig for å se meg etter å ha ligget noen timer i bilen, og vi tar en ruslerunde på området. Han lukter seg av gårde, og tisser cirka 47 ganger (hannhund...), mens jeg forteller ham hvor fantastisk han er...
Gjensynsgleden er omtrent like stor når vi kommer inn i hallen igjen og finner Stian og Kathrine. Opp i fanget og hilse og kose, og hurra! Tenk så godt å være hund, og ha så stor glede av så små ting, opptil flere ganger om dagen!

Vi ser Kentucky berner bli nummer to i gruppa, før vi setter oss i et hjørne for å spise hver vår vaffel og dele en pølse. En tredje vaffel forsvinner i lomma, mens jeg forklarer for Even at den kan han få som godbiter i ringen hvis han er flink gutt. Han skjønner sånt, nemlig.
Siste shining av pelsen, før vi finner plassen vår i oppsamlingsringen. Jeg har allerede skummet katalogen for å se hvor mange raser det er påmeldt veteran i (sa noen konkurranseinstinkt?), og lett konstatert at det er flere enn de fire som skal plasseres. Og at mange av dem veier under syv kilo og er trolig halvveis i livet. Jeg gjentar for meg selv mitt sure mantra om at BIS veteran skulle vært delt i to, over og under 30 kilo, men rister det av meg. Det er ni-ti hunder i finalen, blant annet en pyreneerhund jeg har sett bli plassert flere ganger, en boxer jeg vet er bra, en tervueren som ser så flott og stram ut, og en haug med miniatyrer som sikkert er midt i ungdommen og freshe...



BIS-dommeren dømmer gruppe 10, så det blir ingen forhåndsgranskning. I stedet for at Even må stå oppstilt og kjede seg, står vi og småleker, koser og prater. Jeg deler opp vaffelplata så den er klar, og Even står og logrer og stepper – skjer det noe snart?



Stian kommer for å ta noen bilder av Even. Avslutningsvis klapper han Even bak øret, også sier han "nå løper du bare på!" Om han sa det til meg eller til Even vet jeg neimen ikke, men Even og jeg ble enig om å gjøre det begge to, vi.
Og inn løper vi! Jeg synes Even går bra, det føles bra. Siden dommer ikke har sett hundene før, går han over dem i ringen. "Kroppsvisitas", løpe fram og tilbake, og deretter rundt. Og han spør ikke om alderen! Sukk, det er jo en del av trumfkortet vårt, han er over ti år, en må jo ta hensyn til det? Du må jo skjønne at han ikke er like sprek som en åtteåring? Vel skal en hund bevege seg og ta seg ut i ringen, men en må da vel ta litt hensyn til alderen? Spør hvor gammel han er da, la deg imponere!?! Men nei.





Så skal dommen falle, og Even står stramt og fint. Ikke noe "støttekontakttendenser" nå nei (en bekjent ga ham det tilnavnet etter å ha forsøkt å hjelpe til på en fotoshoot, hvor Even bare ville leeeene seg inntil henne, og nesten ramlet da hun tok to steg bakover!), han står på fire strake bein, logrer og er med på moroa. Jeg synes jeg ser dommeren titte bort på oss, men nei, han skjeler sikkert. Lista overleveres speaker, og hun starter: BIS 4 veteren i dag er katalognummer 115, berner sennenhund! FY ****! Jeg gir Even en kjempeklem, før vi løper fram til den grønne bøtta og mottar rosetten. Åh, han må få en klem til – så ufattelig moro! Gamle gubben klarte det han, han trengte ikke noe aldersalibi, han var bra nok i seg selv han, og showet seg til en fjerdeplass i BIS-finalen! Det et tårer i øyekroken min nå, ja.



Pyreneerhunden ble nummer tre, og noe lite noe ble 2 og 1, men jeg aner dessverre ikke hva eller hvem – det er flaut, jeg var så overrasket og lykkelig at jeg fikk ikke omtåket meg til å gratulere vinneren. Pinlig!
Så er det bare å pakke sakene sammen, og sveve hjem. Stian og Kathrine får med seg Even og fôrsekken vi vant for å avlevere til pappa, mens jeg tar BIS 4-rosetten og tenker ut æresplass til den på vei hjem...
Tusen takk til Stian og Kathrine for all hjelp i helga – transport av gubben, bad og klipp, lufting, fotografering og heiagjeng! Dere er supre, både som besteforeldre og som venner!

(Det finnes visst ikke noen bilder av X'en fra helga, men hun ser cirka lik ut som på de 30 bildene jeg tok av henne fredag før utstillingen, som du finner her.)