Det bliiiide Sørland - igjen

Jeg skrev det i fjorårets blogg - og jeg sier det igjen: Vi har vært på det bliiiiiiide Sørlandet! Det er en fin tradisjon det, at jeg alltid er strålende fornøyd etter en tur til Kristiansand, og at hjemturen går lekende lett! På Agderspesialen i 2008 overrasket Even med å vinne veteranklassen av tre, med CK. NKK Kristiansand 2009 vant Even og X'en klassene sine. Agderspesialen 2009 kunne jeg kjøre hjem med cert i bagasjen. Og NKK Kristiansand 2010 - jo, nå skal du få høre:

Samme dag som påmeldingsfristen til NKK Kristiansand gikk ut hadde jeg besøk av Anette, og etter en kjapp titt på nettet fant vi ut at gruppe 2 og 8 skulle bedømmes samme dag - og vi hadde hver vår spesial dagen etter. Dette kunne bare bety jentetur igjen! Så påmeldinger ble sendt, og jeg fikk booket hytte på Hamresanden - overrasket over at de hadde noe ledig så nærme utstillingen. Senere fant vi ut at Anettes spanielspesial også var på Hamresanden, dette var jo ypperlig lagt opp for oss!

Jeg endte også opp med å melde på i lydighet i Kristiansand, vi må komme i gang med konkurransesesongen igjen, og jeg håpte at det stevnet ville være lite nok til at jeg ikke ble så nervøs, og at det ikke ville være så mange kjente ringside. Jeg fortalte ikke en kjeft at jeg skulle starte - utenom Anette, selvfølgelig, vanskelig å snike seg ut av hytta for å gå LP! Jeg ønsket å gå LP uten folk som skal gi gode råd rett før, uten lykkeønskninger og andre ting som i og for seg er koselig nok - når en ikke fra før av er så nervøs at en knekker sammen av det en føler er forventningspress. Vi ville gå i fred, mens jeg forberedte meg mentalt på hva jeg skal og ikke skal gjøre i ringen. Jeg måtte også kvitte meg med alle forventninger og ambisjoner, glemme alt som heter sølvmerke, poeng og opprykk - det viktigste er å finne tilbake til roen og trivselen i ringen, sørge for at konkurranse er moro, og nervene til å håndtere. Ellers kan vi bare kutte ut.

Jeg håpte på mange valper og hannhunder påmeldt, slik at vi skulle rekke LP før X'en skulle stille i eksteriør på Hamresanden. Men fordi muligheten for full kollisjon var sterkt tilstede, bestemte jeg meg på forhånd for at jeg skulle prioritere LP. Og jeg skulle drite i eksteriør, ikke møtt var en klar mulighet. Ikke stresse, ikke kave ved LP-ringen, men ta den tiden en trenger, også fikk det være en bonus om en rakk utstillingen.
Det var derfor en lettelse å se at berner begynte først klokka 10 på lørdagen - oddsene for å rekke begge deler økte.

Fredag forsøkte Anette og jeg å komme oss avgårde før køen startet, vi bommet nok litt, men var framme på seks timer. Det er snålt hvordan en kan stå i nesten stillestående kø i fem-ti minutter, før det plutselig løser opp og en kan holde hundre - til køen brått oppstår igjen, og en blir stående på stedet hvil i et kvarter. Hva skjer der framme?

Vi fikk innlosjert oss i ei lita, koselig blå og hvit hytte med markjordbærmønstrede gardiner - skikkelig sommerstuga! Men det var litt bedre plass hos bernernaboene, så vi havnet fort der. Dog ble det en tidlig kveld for å være klar i hode og kropp neste morgen til lydighet.

X'en og jeg var femte ekvipasje ut, men vi fikk snike i køen og starte som nummer to - perfekt! Det var snakk om at schäferhund skulle bedømmes i ringen ved siden av oss, så lydighetsdommeren ville forsøke å starte vår bedømmelse før ni slik at fellesdekken var ferdig før den verste dobbelthandlingen begynte. Det kunne jo vært en interessant forstyrrelse... Men så forsvant schäferhund til en annen ring, og vi hadde enden av utstillingsplassen helt for oss selv. Ja, og en del eggeskall... Så ringen vår fikk forsinket start, fordi ringpersonellet forsøkte å plukke opp alt av eggeskallrester først. Moro med russ...

Men så begynte vi, jeg hadde fått gjort de forberedelsene jeg hadde bestemt meg for - innenfor rammen av hva jeg selv kan kontrollere, det øvrige prøvde jeg ikke å tenke på. Hvordan forbereder en seg på eggeskall og lavtflyvende måker i ringen?

Dommer var en koselig dame - Ann-Elise Thoresen, veldig sympatisk når dommer sier hun er her for å gi oss poeng, ikke ta fra oss poeng.

Første øvelse - tannvisning. Jeg innså i det øvelsen begynte at det var et halvt år siden sist X'en opplevde den øvelsen, men hun husket gamet og ble sittende rolig. 10 poeng.

Fellesdekk i to minutter. X'en gikk fint ned i dekk, jeg hadde en deilig ro i kroppen, og bestemte meg for å kose meg og smile.
I det vi førere har kommet på plass og snudd, reiser hunden på X'ens venstre side seg i stående, og beiner til eieren sin. Men X'en forblir liggende, flinkeste jenta mi. Cirka halvveis ut i fellesdekken reiser hunden på høyre side seg og tasser utover i ringen, så eier må hente hunden. X'en titter litt på hunden, litt på meg, lurer vel litt på hvor de skulle, men blir liggende. Herlig! Det er så godt å ha en hund som er så trygg og fin i ringen at hun tåler en slik kraftig forstyrrelse. Det samme skjedde jo på stevnet vi gikk i Stavanger i september, hunden ved siden av reiste seg og beinfløy til eier. Men X'en ligger, enda vi ikke har trent med så kraftige forstyrrelser, hun har bare lært at det lønner seg å ligge.
Øvelsen avsluttes, rett før dommer ber oss kommandere i utgangsstilling spretter X'en opp, hele hunden oser av selvtilfredshet - hun både kunne ligge OG visste hvordan det skulle avslutte, hun! Søta... Men jeg kan ikke huske at vi har trent fellesdekk mer enn et par ganger det siste halvåret - enda er hun så god på øvelsen! Vi får ta et par repetisjoner på å bli liggende selv om jeg kommer inntil før neste stevne, for det kan hun jo egentlig. Et poeng trekk, og 9 som resultat.

De individuelle øvelsene husker jeg faktisk veldig lite av - fordi jeg fokuserte så veldig på å være rolig, gjøre de rette tingene, ikke stresse, ikke henge meg opp i det som går dårlig. Når dommer etter en øvelse forklarte hva hun trakk for, klødde jeg X'en bak øret, smilte til dommer, mens jeg tenkte på hva jeg skulle gjøre etterpå, glemme øvelsen som var, og pustet rolig. Når dommer ikke kom med flere lyder, sa jeg tusen takk og gikk dit neste øvelse startet. Hehe, Anette burde kanskje heller referere fra de øvelsene, hun satt jo og så på, jeg bare gikk der i en litt sånn ut-av-meg-sjæl-opplevelse.

Lineføring startet med at X'en spratt fram, løp og hoppet mot hinderet som sto langs løypa vi skulle gå. Dyret trodde helt klart at det var hopp over hinder nå, så hun røsket meg nesten ut av balanse da hun stupte mot hinderet. Men jeg gikk videre som jeg ble kommandert, hun kom etter (uten å ha hoppet over hinderet), og etter hvert gikk vi ganske så greit, tror jeg. 6 poeng.

Fri ved foten, selv om jeg prøvde å stille oss litt mer til høyre og dermed lenger vekk fra hinderet, ble det litt klabb i starten der også - men selv om lenka var av, prioriterte hun bort hinderet. Hun var ikke helt med i første vending og ble hengende etter, men framfor å bli stressa og masete gikk jeg bare fortere, og fikk henne av seg selv på min side. Siste halvdel gikk vi veldig bra, tror jeg. Jeg mener dommer sa det også, at vi tidvis gikk veldig bra, men at det blir rotete første halvdel. Vi må på en måte gå oss i gang - også kan jeg notere nytt punkt til treningslista vår, nemlig det å befinne seg rundt hinderet uten å hoppe over det. 5 poeng.

Dekk fra holdt hadde en grei innmarsj, men hun satte seg ikke på holdten, så jeg måtte kommandere henne i sitt, før i dekk. Og der kom den første nullen, tenkte jeg, men jeg ristet det av meg, pustet ut og slappet av. Som på fellesdekken satte X'en seg opp før kommando ble gitt - repetere det, som sagt. 6 poeng.

Innkallingen er jo vanligvis en knallfin øvelse for oss. Men i dag bestemte X'en seg for å bli med da jeg gikk fra, så jeg måtte ta henne med tilbake, sette i ny utgangsstilling og gå ifra på nytt. Men når hun først fikk løpe, kom hun i hundreogførti, så lykkelig og kjapp som bare X'en kan være i den øvelsen! Skjev sitt, men det vet vi jo også at hun har. 5 poeng.

På stå under marsj husket jeg å si at jeg har håndtegn. Hun gikk et par steg etter tegnet, men hun går lengre på muntlig kommando, så det fungerte i så måte bra. Jeg husker ikke noe mer fra øvelsen, tror kanskje ikke hun satte seg i avslutningen etterpå? Fuglane vet, jeg var så fokusert på meg selv i ringen at jeg knapt fikk med meg hva X'en gjorde og ikke gjorde :D 5,5 poeng.

Og til slutt kom endelig hopp over hinder, jeg syntes X'en svevde der hun satt og ventet på å få hoppe. Hun tjuvstartet som vanlig, hoppkommandoen min kommer jo i det hun er i svevet - mulig jeg rett og slett bare skal kommandere tidligere? På andre siden av hinderet fikk hun øye på fem-seks traktordekk som lå stablet rett utenfor ringen, og X'en tenkte vel som så at dæven, de har jeg ikke sjekket ut, må bort og se på de, ja! Og det var det flere hunder som tenkte/gjorde. Men X'en holdt seg i ringen, så da ble det poeng på øvelsen. 6 poeng.

Dommer spurte om X'ens alder, og parerte mitt svar med at jeg tross alt enda har en ung hund og at vi har god tid - mange hunder må bli fire-fem år før de blir stabile lydighetshunder. Dommer har selv nuffe, så vidt jeg vet, så hun vet jo litt om å ha store hunder med barnslige hoder i voksne kropper. Men jeg merker også at X'en er en annen hund nå enn før jul - kanskje er hun mer voksen? Kanskje er vi bedre kjent og samkjørt? Kanskje er hun noe bedre trent? Kanskje er vi på riktig vei?
I helhetsinntrykk ble det 6.

Vel ute av ringen var jeg så glad og fornøyd, dette var tross alt moro (i motsetning til forrige stevne), vi gjennomførte uten store tabber (lave poengsummer, ja vel, men det kommer med litt mer pirk, litt mer rutine, litt mer repetisjon og konkurransetrening - og det jeg hadde som ønsker og mål for dagen fungerte, fikk vi til!), jeg holdt hodet kaldt når det kokte i beina til X'en, og jeg hadde bare lyst til å gå MER! Jeg følte at jeg hadde kontroll på nervene, at jeg kunne gjennomføre planene mine, men improvisere ved behov. Jeg trengte denne oppturen! Og dumme Anette, som påsto at jeg fikk sølvmerket - selvfølgelig fikk jeg ikke det med null på dekk fra holdt. Og dumme Anette som påsto at jeg fikk karakter, hun hadde nemlig skrevet opp alle poengene, og viste meg notatene. Men kjære vene, jeg var jo i ringen, klart jeg fikk null der! Dumme, dumme Anette... Til slutt måtte jeg jo bare gå til skriver for å spørre hvor mange nuller jeg fikk. Og dumme skriveren som påsto at jeg ikke fikk noen nuller! Hva var det for noe da? Da fikk jeg jo sølvmerket da, jo! Dumme, dumme merket jeg har hatt så lyst på, som jeg ikke tenkte på i dag. Glisende og stolt kunne jeg gå tilbake til Anette med sølvmerket i hånda, og vise til Anette som har vært en engel å ha med i vår lydighetsferd, som backer opp, som gir råd, som hører på klaging og syt, som oppmuntrer oss, og er god treningspartner.
Og jeg måtte selvfølgelig sende en SMS til Line Kruttlappen, som jeg har gått flere kurs hos, som har hjulpet oss i gang, gitt oss et grunnlag, vekket vår lydighetsinteresse, fått meg til å tro på at X'en kan bli en konkurransehund, og som har besvart o så mange teite spørsmål på mail opp gjennom!
Fine sølvblingbling'en...



Dessverre ingen bilder fra stevnet, jeg var så fokusert i hodet mitt at jeg ikke fikk gitt kameraet til noen.

Så fikk vi pakket sammen sakene og dratt til Hamresanden. Ringene våre lå rett ved hverandre, så Anette og jeg kunne sitte midt mellom de to og følge med begge steder! Da vi ankom ringen var de ferdig med bernervalper, og hadde så vidt begynt på juniorhannhund. Altså hadde vi god tid, jeg kunne sikkert startet i riktig rekkefølge, men også hyggelig å få med seg det som skjer i ringen på rasen.
På X'en ble det rødt og fjerdeplass i klassen, et helt greit resultat, jeg sa før jeg gikk inn i ringen at denne helga kunne jeg få to gule og fremdeles være happy, for dette sølvmerket betydde noe for meg, det er en milepæl vi har jobbet mot og nå klarte å nå! Det er stort for meg, i hvert fall.
X'ens vakre foreldre Ola og Lina besatte BIR og BIM :)








Norma i ringen.

På kvelden ble det hudpleie, da jeg - som vanlig - hadde klart å bli kraftig solbrent uten å få med meg at sola skinner. Lurt av vinden... Takk og lov for aloe vera-gel og hydrokortisonkrem, det er fast inventar i bagasjen på tur.


Avslapping på lørdagskvelden.


Normalille speider etter Anette. Da vi på kvelden kom kjørende fra pizzabesøk, stirret hun misfornøyd på bilen vi parkerte foran hytta. "Hva slags tid er det å komme hjem på?" var det som om hun sa... Søta!

Søndag morgen, både springer og berner hadde oppmøte 11, så for en gangs skyld kunne en sove litt lengre. På utstillingsplassen fikk jeg hentet kritikkskjemaet fra dagen før, siden vi dro før klassen var ferdig - fine lydighetssløyfa, jeg er barnslig begeistret for den tøybiten i sort, gult og rødt. Ikke var jeg så misfornøyd med den gule sløyfa som hang med heller - tredjepremie i LP. Selv om det ikke ble så høye karakterer på hver enkelt øvelse, endte vi på 125,5 poeng sammenlagt - og det er faktisk vårt nestbeste resultat i offisiell konkurranse! Klarer jeg å bevare den roen og selvtilliten jeg hadde i ringen, og vi får trent litt mer jevnt og strukturert framover, har jeg faktisk tro på at poengsummene vil komme etter.
Det var åtte påmeldt i klassen på lørdag, seks møtte, og vi ble nummer fire - så vi ble ikke sist en gang!

Søndagens eksteriødommer dømte berner fjorten dager tidligere, og hadde da brukt hele skalaen flittig, så jeg var forberedt på det meste, og hadde ingen store forventninger da jeg gikk inn i ringen. X'en løp og sto som hun skal - en helt annen hund enn den jeg stilte på Stange sist! Men det ble blått, med en kritikk som like godt kunne vært en gult, ikke mye bra ved det dyret mitt, altså! :D






Vakreste X'en - og festlige ansiktsuttrykk på eieren, jeg håper jeg ikke alltid ser slik ut :D Fotograf er Tatijana Lorieri.
Ellers ble det kopi av lørdagen hva gjaldt foreldrene - imponerende!






X'ens foreldre BIR og BIM begge dager i Kristiansand.

Siden Anette hadde eksamen på mandagen, forlot vi åstedet med en gang rasene våre var ferdigbedømt og vi hadde fått shoppet noen nødvendigheter. Et eller annet sted på E18 fikk vi gledelig melding om at Ola hadde vunnet gruppa, Lina blitt BIS2 veteran og Hiselfoss BIS oppdretter - det hadde jo vært råmoro å få bivåne, men noen ganger må fornuften seire.

Tusen takk for ei trivelig helg, Anette!