Foenix og jeg har vært en tur i Letohallen i dag, og det var skrekkelig morsomt! Det ble virkelig valpeshow, med trykk på show.
Dette er fjerde året at dobermannklubben arrangerer romjulsutstillingen, og jeg har hatt det som en tradisjon hvert år hittil - riktignok var jeg ringsekretær og ikke utstiller i fjor, men det har likevel blitt en god vane at året ebbes ut i Letohallen. I år bor jeg jo så nærme en kan komme uten å campere i den store lysbelagte rundkjøringen, og når valpene til alt overmål ikke hadde oppmøte før halv elleve ble jo dette en riktig så behagelig utstillingsdag!
Jeg synes selv Foenix er inne i en lang bein, lange ører som kan knytes foran nesa, fæl krøllete pels og vakrest innvendig-fase. Men jeg synes også det er viktig at hun får den treningen som valpeshow kan være. Valper er uansett i så hyppig utvikling at den de er når påmeldingsfristen går ut er ikke den samme en tar med inn i ringen fem uker etterpå.
Siden vi hadde så god tid i dag, valgte jeg å bade Foenix på morgenen. Likevel trengte jeg ikke å stå opp før åtte - deilig! Og enda er det de som mener at jeg bor usentralt... Hehehe!
16 bernervalper var påmeldt i dag, og på forhånd hadde jeg håpet på noen konkurrenter i Foenix' klasse for å kunne sammenligne hennes utvikling med de andre - på de to foregående valpeshowene har hun jo vært alene i klassen sin. Så jeg måtte flire da jeg åpnet katalogen og så at det var intet mindre enn ni påmeldte i eldste tispeklasse. Foenix ble seks måneder på julaften, så hun var den yngste - og de åtte andre hadde klumpet seg i alderen åtte og en halv til ni måneder gamle. Det skjer mye på den tiden, altså! Jeg så det på de yngste valpene også satt opp mot Foenix - en ser det ikke så godt selv på hundene en bor med, men de gror fort!
Syv av ni møtte, og vi hadde siste startnummer, så det ble litt å vente i ringen for Foenix. Men hun er så tålmodig og kontaktsøkende, hun er veldig flink til å slappe av når det ikke skjer noe, og er av den grunn behagelig å ha med seg på ting. Litt overstadig nysgjerrig, men det skal en vel få temmet litt.
Så ble det vår tur, og jeg synes hun var flink foran dommerbordet - dommermannen fikk sjekket tenner og gått over henne, og alt er rett og slett ganske kult når en er en Foenix.
Kulest ble det når vi skulle springe fram og tilbake... Tre forsøk fikk vi på å få vist litt bevegelser, men enten skulle hun leke kenguru, eller så skulle hun snuse på alle flekker og godbiter som lå i ringen. Det ble veldig moro å være Foenix da... Skylden legger jeg ene og alene på meg selv - hun har ikke fått noen bra turer de siste dagene på grunn av glatta, så det har vært begrenset til korte lufteturer i bånd for ikke å risikere skader på både meg og hundene. Så det er klart hun har samlet opp litt energi selv om jeg har forsøkt å aktivisere de mentalt innendørs - nå fikk hun endelig lov til å løpe på, og da ble det ikke veldig ryddig og fint trav - og jeg vet jo at hun egentlig beveger seg godt. Jaja, da får vi ha annerledes oppkjøring til neste valpeshow. Understimulert valp koker over i utstillingsringen, ferskt jungelordtak fra Sessvollmoen...
Dommer hadde som sagt syv ekvipasjer i ringen, og da han var ferdig med å diktere vår kritikk ba han meg bli stående - så jeg trodde at vi ble sendt ut på grunn av oppførselen. Han sendte ut en annen valp i en tidligere klasse uten plassering, uten at jeg vet hvorfor, men jeg oppfattet i hvert fall at dommeren var streng og ikke redd for å hive ut det han ikke likte. Men så plukket dommeren ut de fire som skulle plasseres, og når han fikk stablet og sortert ekvipasjene, sto lille Foenix og moi på en andreplass! Stilig! Dessverre - hehehe - ville han se oss fire en runde før han endelig plasserte, og siden Foenix ikke akkurat travet (men det ser ut som om hun kan følge spor i stor fart, der hun jumpet med nesa klistret i bakken) åkte vi rett ned på fjerdeplassen - men jeg er fornøyd lell! Eksteriørt sett likte dommer henne kjempegodt, hun klarte å hevde seg blant alle nesten-juniorene, og bare vi får litt oppdragelse og oppførsel i ringen vil hun bli en riktig så morsom valp å stille. Hun trives så godt både i og utenfor ringen - så nysgjerrig, tillitsfull, våken, kvikk og sosial - men også så flink til å stå som vi har trent på, fremmedes tafsing er bare stas, og vanligvis traver hun ganske fint også - vi trente litt i ringen da rasen var ferdigbedømt, og da hadde hun nok fått inhalert en del inntrykk og roet ned energinivået sitt, så da kunne hun faktisk trave skikkelig hele veien.
I kritikken står det - blant mange lovord - at hunden trenger mer ringtrening og en bedre handler. Mer ringtrening skal hun få, det er mange valpeshow framover. Men jeg bytter nok ikke ut handleren helt enda :D
31. desember 2011
23. desember 2011
God Jul og Godt Nytt År fra Latruda!
Vi vil med disse få ord og fire bilder få ønske alle våre lesere en riktig god jul og godt nytt år!
We will with these few words and four pictures wish our readers a Merry Christmas and a Happy New Year!
We will with these few words and four pictures wish our readers a Merry Christmas and a Happy New Year!
 |
| Dette årets julekort/Christmas card of the year |
 |
| Dette årets epostkort/E-card of the year |
 |
| Juleannonsen i Berner'n/Christmas card in our national club magazine |
 |
| Juleannonse i Sirkus Berner - Osloavdelingens medlemsblad/Christmas card in the local club magazine |
17. desember 2011
Farewell Hudson
I will do this specific text in English, with Hudsons new owner and admirers in mind.
It's been almost four weeks since Hudson left me, left me as far as he could possibly go travelling to the other side of the world. Although I knew it all the time, it was harder than I ever expected, and I've needed time to find the proper words to describe my emotions and sum up almost five months with this peculiar puppy - closing the chapter, and giving room for new chapters.
It was decided quite early in the puppies' lives that one of the boys would go to Australia - if they developed as we hoped. Before the decision was made, I went through quite a mental prosess to find out if I felt comfortable with the idea of sending one of my puppies so far away, and hence preparing mentally for the practical issues and his final departure, probably never seeing him again, ever.
To have two puppies at the same age can be quite a challenge, but it worked out better than expected - also because Hudson and my girl Foenix were quite easy puppies to take care of - well behaved indoor not doing much trouble, and confident and easygoing outside.
Hudson was supposed to leave in October, but because of findings of rabies in polar foxes on the island of Svalbard, Australian authorities couldn't accept his import permit - as Svalbard is a part of Norwegian territory (and as close to my place of being as Africa is...). Eventually the "rabies crisis of Norway" was cooled down, and Hudson got his import permit and with some luck he could be ready to leave in October as planned - it's quite a puzzle to make everything work, as the blood tests can't be older than 30 days when he enters Australia, and it takes more than two weeks to get them analyzed, and also a lot of other treatments and preparations had various deadlines.
But of course a new obstacle occurred - there were no room in the quarantine station for Hudson at the time Kim was coming to Norway. So Hudsons departure was postponed for a month, until the end of November, when there finally was room for him at the quarantine station.
Of course I felt privileged to be able to have him for an extra month, get to know him even better and get a nice opportunity to know my own breeding better. And Hudson is such a sweetheart, I've been so close to him even though I've tried to brace myself, keep a distance and telling myself he's leaving. But he's impossible to not love. So easy going, so cuddly and devoted, so confident, so cute and adorable, but also such a pain and headache producer when he did his mischiefs - he is such a creative guy always finding things to destroy and testing my tidying and hiding abilities. I failed his tests. Often.
I won't forget easily the time he found a paint brush I had hid quite high, and because I planned another layer of paint later in the evening I hadn't washed the paint brush. I had also put up fences and obstacles to prevent the dogs from entering my living room were the redecorating business was being done. But somehow he managed to find the paint brush, enter the living room, and lay down in my black couch to chew on the brush full of white paint. I was gone for literally 15 minutes to buy dinner at my neighboring food store, and came back to a white couch!
Immediately and quite stressed I gave a call to a 24/7 poison information phone service, and we found out he couldn't have eaten enough paint to be in danger.
Then I had a rescue operation to save my couch - a lot of white spirit to make it black, a lot of soap to remove the spirit, and then body lotion to make the leather soft again...
I can find tiny white spots from the paint in the couch, and then I always think about Hudson. With a smile, and with a sigh.
He seems like such a calm guy, relaxed and just sleeping and cuddle. But I am convinced he is constantly thinking about what he could do next.
Oh well, most of the things are forgotten by now, and I just remember him as an adorable pup. Well, I ended up with a new mobile phone thanks to his destroying abilities. And I had to find a new remote control for the TV after he had been checking out the programs.
Hudson is such a sweetheart, he is a charmer and hearts smelt. He has got the looks, and one should think he has got a certain kind of brain to be able to find out all these things to do. But in other situations I think he was quite brainless.
So many nights I woke up because he was whining annoyed - he was stuck and did not understand how to get out. I tried to wait to see if he would get a clue, and I tried to give him hints. But nope, he was stuck, and just vocalized his misfortune. I have a small gap between the couch and the wall, and he would crawl into that "passage" during night to sleep - but never understood how to back out again.
Sometimes when I was out with the puppies, I would test their noses - as I do some tracking with X'en, I would like to see how her kids' noses were as well. So they got puppy-challenges, really easy. I filled my hand with treats, let them see it, and threw it maybe one or two metres away on the ground.
Foenix immediately ran off to sniff it out and eat, while Hudson stayed by my feet, looking at me with a tilted head, wondering were the treats disappeared and why I wouldn't give him new ones. I tried several times to make him understand he would have to find them himself, but it took time for him to adjust to that idea. His nose was just for cuteness, not for use.
When I came walking with the two puppies, Hudson was the one everybody saw and aaw'ed and found cutest - he had a massive puppy coat standing straight out as if he had been electrocuted, while his sister lost her puppy fluffyness quite early and didn't look as cute with her more adult coating.
I had the joy of showing him in two puppy shows, and he did such a great job, loving the judge and the ring.
Hudson is a really cool dude - he wasn't as curious as Foenix, and didn't have the same need to examine everything. He was more of a "whatever!"-kind of guy. He adapted to any situation and position, and was really easy to bring to new places. He just sat or laid down, while Foenix was eagerly checking things, looking with interest at people and things. They are quite different, but I like them both in their opposite approaches to the world. Both confident, but with various strategies and curiousness. I think Foenix will be nice for tracking and working, as she has so much interest in things, curiousness and will to do. While I was so confident Hudson would deal great with his travel to Australia and the time in the quarantine station.
The day for his departure came, although I dreaded it and tried to postpone it mentally, and the last 24 hours were rough - the last time we did this and that. I actually could not sleep more than a couple of hours the night before he left, and then I slept terrible, with Hudson in my arms, crying in his soft coat.
He got his supper quite late the evening before leaving, as he wouldn't get any breakfast. I took him, Foenix the sister and X'en the mother for a walk and play, so he could burn off some energy before the long journey, they could be together for the last time, and I could take more pictures. But how can you tell three dogs to bid farewell to each other?
At the airport office his papers and micro chip were checked, more papers filled out, and I tried to make his crate as practical as possible - a lot of newspapers to absorb the pee, some wet beds to absorb the pee, and some soft blankets on top. He got plenty of water on the crate, in case he would be thirsty.
I put him into the crate, he lay down and watched me with his head tilting as he often does, being relaxed and not bothering about this thing.
A man from the authorities closed the crate and he was carried away from me, leaving me crying my heart out. I thought I was prepared, I thought I could take it, I thought I would be able to control myself in public. But a piece of my heart was leaving for Australia.
The hours and days went slowly while I followed his journey on an online tracker, to see when he arrived Frankfurt, Singapore, Australia. It was really good to hear he had arrived his new home country safe, sound and happy.
I've been asked why I did this - when it was so hard for me, how could I go through all of this? Getting so close and connected with a puppy, and sending him so far away from me.
I remember quite well how it was in Norway before the borders to Europe were opened with rabies shots, and we depended on imports to get new blood for our breeding - yes, I was young, but I remember it very well. So I can quite easily relate to the situation for Australian breeders - they have NO easy access to foreign blood, and depend on imports. As a fellow BMD-breeder I believe in international cooperation and solidarity. Some day maybe I would like to import, and how easy would that be if every breeder says "no way will I send a puppy far away to that cold isolated ice hole up north by the north pole".
As a breeder I have a responsibility to find a good home for the puppy, and Kim made me think she would give him a really good home. Unfortunately she lives in Australia ;)
To find a good home for the puppy is the most important task for me, no matter if the owner lives in my neighbor house or in another country.
Hudson has been in the quarantine station for three weeks now, only nine more days left, if nothing should occur. I wouldn't be surprised as there have been plenty of obstacles on his journey so far, but I do hope Kim and her family can have him home soon - she has been longing for him enough now. I am so glad for all the reports of his well being, and I know he will be loved and taken well care of by Kim. Soon his new life can really begin. I remember him with fondness, and no sorrow, now. It seemed easier for Foenix and X'en, though, I haven't been able to see any signs of them missing him.
Good luck in Australia, dearest Hudson - remember the official name I have given you; Latrudas Four Leaf Clover. I do hope you can bring luck and fortune to Kim, to me and to the owners of your father.
Bon voyage in life, and thank you for being in my life for five precious months!
It's been almost four weeks since Hudson left me, left me as far as he could possibly go travelling to the other side of the world. Although I knew it all the time, it was harder than I ever expected, and I've needed time to find the proper words to describe my emotions and sum up almost five months with this peculiar puppy - closing the chapter, and giving room for new chapters.
It was decided quite early in the puppies' lives that one of the boys would go to Australia - if they developed as we hoped. Before the decision was made, I went through quite a mental prosess to find out if I felt comfortable with the idea of sending one of my puppies so far away, and hence preparing mentally for the practical issues and his final departure, probably never seeing him again, ever.
To have two puppies at the same age can be quite a challenge, but it worked out better than expected - also because Hudson and my girl Foenix were quite easy puppies to take care of - well behaved indoor not doing much trouble, and confident and easygoing outside.
Hudson was supposed to leave in October, but because of findings of rabies in polar foxes on the island of Svalbard, Australian authorities couldn't accept his import permit - as Svalbard is a part of Norwegian territory (and as close to my place of being as Africa is...). Eventually the "rabies crisis of Norway" was cooled down, and Hudson got his import permit and with some luck he could be ready to leave in October as planned - it's quite a puzzle to make everything work, as the blood tests can't be older than 30 days when he enters Australia, and it takes more than two weeks to get them analyzed, and also a lot of other treatments and preparations had various deadlines.
But of course a new obstacle occurred - there were no room in the quarantine station for Hudson at the time Kim was coming to Norway. So Hudsons departure was postponed for a month, until the end of November, when there finally was room for him at the quarantine station.
Of course I felt privileged to be able to have him for an extra month, get to know him even better and get a nice opportunity to know my own breeding better. And Hudson is such a sweetheart, I've been so close to him even though I've tried to brace myself, keep a distance and telling myself he's leaving. But he's impossible to not love. So easy going, so cuddly and devoted, so confident, so cute and adorable, but also such a pain and headache producer when he did his mischiefs - he is such a creative guy always finding things to destroy and testing my tidying and hiding abilities. I failed his tests. Often.
I won't forget easily the time he found a paint brush I had hid quite high, and because I planned another layer of paint later in the evening I hadn't washed the paint brush. I had also put up fences and obstacles to prevent the dogs from entering my living room were the redecorating business was being done. But somehow he managed to find the paint brush, enter the living room, and lay down in my black couch to chew on the brush full of white paint. I was gone for literally 15 minutes to buy dinner at my neighboring food store, and came back to a white couch!
Immediately and quite stressed I gave a call to a 24/7 poison information phone service, and we found out he couldn't have eaten enough paint to be in danger.
Then I had a rescue operation to save my couch - a lot of white spirit to make it black, a lot of soap to remove the spirit, and then body lotion to make the leather soft again...
I can find tiny white spots from the paint in the couch, and then I always think about Hudson. With a smile, and with a sigh.
He seems like such a calm guy, relaxed and just sleeping and cuddle. But I am convinced he is constantly thinking about what he could do next.
Oh well, most of the things are forgotten by now, and I just remember him as an adorable pup. Well, I ended up with a new mobile phone thanks to his destroying abilities. And I had to find a new remote control for the TV after he had been checking out the programs.
Hudson is such a sweetheart, he is a charmer and hearts smelt. He has got the looks, and one should think he has got a certain kind of brain to be able to find out all these things to do. But in other situations I think he was quite brainless.
So many nights I woke up because he was whining annoyed - he was stuck and did not understand how to get out. I tried to wait to see if he would get a clue, and I tried to give him hints. But nope, he was stuck, and just vocalized his misfortune. I have a small gap between the couch and the wall, and he would crawl into that "passage" during night to sleep - but never understood how to back out again.
Sometimes when I was out with the puppies, I would test their noses - as I do some tracking with X'en, I would like to see how her kids' noses were as well. So they got puppy-challenges, really easy. I filled my hand with treats, let them see it, and threw it maybe one or two metres away on the ground.
Foenix immediately ran off to sniff it out and eat, while Hudson stayed by my feet, looking at me with a tilted head, wondering were the treats disappeared and why I wouldn't give him new ones. I tried several times to make him understand he would have to find them himself, but it took time for him to adjust to that idea. His nose was just for cuteness, not for use.
When I came walking with the two puppies, Hudson was the one everybody saw and aaw'ed and found cutest - he had a massive puppy coat standing straight out as if he had been electrocuted, while his sister lost her puppy fluffyness quite early and didn't look as cute with her more adult coating.
I had the joy of showing him in two puppy shows, and he did such a great job, loving the judge and the ring.
Hudson is a really cool dude - he wasn't as curious as Foenix, and didn't have the same need to examine everything. He was more of a "whatever!"-kind of guy. He adapted to any situation and position, and was really easy to bring to new places. He just sat or laid down, while Foenix was eagerly checking things, looking with interest at people and things. They are quite different, but I like them both in their opposite approaches to the world. Both confident, but with various strategies and curiousness. I think Foenix will be nice for tracking and working, as she has so much interest in things, curiousness and will to do. While I was so confident Hudson would deal great with his travel to Australia and the time in the quarantine station.
The day for his departure came, although I dreaded it and tried to postpone it mentally, and the last 24 hours were rough - the last time we did this and that. I actually could not sleep more than a couple of hours the night before he left, and then I slept terrible, with Hudson in my arms, crying in his soft coat.
He got his supper quite late the evening before leaving, as he wouldn't get any breakfast. I took him, Foenix the sister and X'en the mother for a walk and play, so he could burn off some energy before the long journey, they could be together for the last time, and I could take more pictures. But how can you tell three dogs to bid farewell to each other?
At the airport office his papers and micro chip were checked, more papers filled out, and I tried to make his crate as practical as possible - a lot of newspapers to absorb the pee, some wet beds to absorb the pee, and some soft blankets on top. He got plenty of water on the crate, in case he would be thirsty.
I put him into the crate, he lay down and watched me with his head tilting as he often does, being relaxed and not bothering about this thing.
A man from the authorities closed the crate and he was carried away from me, leaving me crying my heart out. I thought I was prepared, I thought I could take it, I thought I would be able to control myself in public. But a piece of my heart was leaving for Australia.
The hours and days went slowly while I followed his journey on an online tracker, to see when he arrived Frankfurt, Singapore, Australia. It was really good to hear he had arrived his new home country safe, sound and happy.
I've been asked why I did this - when it was so hard for me, how could I go through all of this? Getting so close and connected with a puppy, and sending him so far away from me.
I remember quite well how it was in Norway before the borders to Europe were opened with rabies shots, and we depended on imports to get new blood for our breeding - yes, I was young, but I remember it very well. So I can quite easily relate to the situation for Australian breeders - they have NO easy access to foreign blood, and depend on imports. As a fellow BMD-breeder I believe in international cooperation and solidarity. Some day maybe I would like to import, and how easy would that be if every breeder says "no way will I send a puppy far away to that cold isolated ice hole up north by the north pole".
As a breeder I have a responsibility to find a good home for the puppy, and Kim made me think she would give him a really good home. Unfortunately she lives in Australia ;)
To find a good home for the puppy is the most important task for me, no matter if the owner lives in my neighbor house or in another country.
Hudson has been in the quarantine station for three weeks now, only nine more days left, if nothing should occur. I wouldn't be surprised as there have been plenty of obstacles on his journey so far, but I do hope Kim and her family can have him home soon - she has been longing for him enough now. I am so glad for all the reports of his well being, and I know he will be loved and taken well care of by Kim. Soon his new life can really begin. I remember him with fondness, and no sorrow, now. It seemed easier for Foenix and X'en, though, I haven't been able to see any signs of them missing him.
Good luck in Australia, dearest Hudson - remember the official name I have given you; Latrudas Four Leaf Clover. I do hope you can bring luck and fortune to Kim, to me and to the owners of your father.
Bon voyage in life, and thank you for being in my life for five precious months!
19. november 2011
Rapport fra konkurransekurs i lydighet
Det er allerede fem uker siden, så kanskje på tide å få blogget fra konkurransekurset X'en og jeg deltok på i oktober hos Kruttlappen hundeskole? Vi er jo litt fast inventar der, er lett med på flere kurs i året, og bedre attest kan en vel ikke gi innehaver og instruktører? I år ble det to kurs, skulle vært et tredje, men det måtte utsettes til en helg jeg ikke kunne - jeg håper jeg får mulighet til flere også neste år, særlig Foenix kan trenge kurs slik at jeg kommer i gang med treningen av henne etter hvert.
Anyways, jeg skulle blogge om X'en sitt kurs, i oktober i år, var det.
Jeg husker jo ikke alt, det er sikkert og visst, sånn går det når en blogger altfor sent. Det verste er jo at jeg blogger primært for min egen del, så jeg kan huske hva vi jobbet med og hvordan vi jobbet med det.
På lineføringen jobbet vi med en teknikk for å overraske X'en og dermed gjøre henne mer fokusert. Hun har en lei tendens til å miste posisjonen fordi hun hopper fram når vi starter og kommer seg aldri inn på rett plass. Derfor begynte jeg hver eneste gang med en 180 graders vending, slik at hun fikk brutt forventningene om hva som skulle skje. Vi hadde også mange vendinger generelt, for å vekke henne litt.
Jeg husker ikke om dette tipset kom på kurset eller på trening senere, men jeg har også begynt å gå mye på skrå, framfor rett fram - da må hunden jobbe mer med å holde posisjonen, og det blir annerledes enn å gå rett fram. Serpentiner, åttetall, 360 graders-vendinger - varier, varier, varier.
Vi jobbet også med hennes gjentagende skjeve holdter og manglende evne til å søke en god utgangsposisjon. Da brukte vi god, gammeldags føring - hjelpe henne på plass med godbiten. Gjenta og gjenta og gjenta og gjenta, hjernevaske hunden...
I og med at jeg hadde meldt på ferdselsprøve uka etter, måtte vi brått introdusere X'en for sitt under marsj, og pirke mer på dekk under marsj.
Begge hadde samme framgangsmåte, men en må selvfølgelig passe seg for ikke å trene på øvelsene samtidig, så en forvirrer hunden.
Gå sakte bakover, kommander, belønn når hunden har lagt/satt seg mens en fortsatt går bakover. Gjenta og gjenta, øk tempoet. Etter hvert kan en gå sidelengs, men sakker da på tempoet før en øker igjen. Til slutt kan en gå framover, først i sakte tempo, og øke jevnt og trutt til en har en fiks ferdig øvelse. Voila! Det var faktisk fascinerende og imponerende å se hvor fort X'en tok øvelsene, og da vi gjennomgikk hele FP-programmet på søndag gjorde hun to veldig fine øvelser i dekk under marsj og stå under marsj. Me likes!
Apporten jobbet vi også med - vårt problem er den lille konflikten som oppstår i om hun skal levere tilbake noe som er så morsomt. Taktikken ble å forflytte seg kjapt bakover når hun springer ut, for å trigge henne til å komme tilbake. Men jeg må stå rolig når hun har begynt å returnere, så det ikke skaper en jakt og girer henne opp. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, hva slags mekanismer som kicket inn hos X'en, men det fungerte i hvert fall bra og vi fikk kjappe og fine opptak og spontane returer. Innsitt og avlevering mangler, men vi tar det steg for steg. Det er så mange moment i apportøvelsen, og det må trenes hver for seg og på ulike måter.
I og med at vi har fått - fanfare - opprykket til klasse 2 i lydighet, går det an å titte litt på øvelsene som kommer der. Flere av dem er også i bruksprogrammet, men en som er helt ny og annerledes er ruta. Derfor hadde vi ei økt med den for å få innput til hvordan den skal øves inn.
X'en digger markører, og elsker når hun kan grabbe tak i en og børne rundt noen seiersrunder og æddabædda-leken. Men vi beholdt lenka på X'en, så hadde hun ikke sjanse til å stikke av med kjegle, og jeg korrigerte et hvert forsøk på å bite over, slikke på eller på andre måter kødde med kjeglene.
For øvrig sto vi rett opp og ned med slakk lenke foran ei ruta på 1x1 meter, cirka, og bare ventet på hva som skjedde. Jeg var passiv og kjedelig, og til slutt bevegde X'en seg framover - og da haglet kjøttbollene når hun befant seg mellom de fire! Det skulle ikke altfor mange forsøkene til før poletten falt, og hun oppsøkte ruta gang på gang. Vi angrep den fra ulike sider for å generalisere, og jeg sa "ruta" hver gang hun fikk belønningen. Så kan vi fortsette å trene øvelsen hjemme, problemet er bare at jeg har tre kjegler, så jeg må skaffe meg en fjerde. Også må jeg passe på å belønne mens hun står, og ikke når hun sitter, slik at jeg ikke får en hund som utfører ting før hun skal.
Innkalling med stå var vi også innom, det er en øvelse jeg har begynt på hjemme alene, og hun har hatt greie reaksjoner. Men med tips fra Line fikk vi enda bedre reaksjoner - nemlig ekstern belønning som sto bak henne. Da var det jaggu mye lettere å bråstoppe, så det skal jeg fortsette å bruke på flere slike øvelser.
Vi forsøkte det samme med avstandskommanderingen, da vi har slitt med at hun trenger to kommandoer for å sitte opp igjen. Men med belønningen rett bak, var det mye lettere å sprette opp.
Valpene var selvfølgelig med for å heie på mamma'n sin:
Juppjupp, en meget effektiv og utbytterik helg, vi lærte mye, fikk pirket en god del, var innom mye forskjellig og fikk mange gode tips med oss videre i treningen. At jeg deretter ble litt mett av alt som heter trening etter fire stevner/konkurranser og ditto forberedelseskjør i løpet av oktober, er en annen sak...
Flere bilder fra helga finnes på hjemmesiden, med direktelenke her.
Anyways, jeg skulle blogge om X'en sitt kurs, i oktober i år, var det.
Jeg husker jo ikke alt, det er sikkert og visst, sånn går det når en blogger altfor sent. Det verste er jo at jeg blogger primært for min egen del, så jeg kan huske hva vi jobbet med og hvordan vi jobbet med det.
På lineføringen jobbet vi med en teknikk for å overraske X'en og dermed gjøre henne mer fokusert. Hun har en lei tendens til å miste posisjonen fordi hun hopper fram når vi starter og kommer seg aldri inn på rett plass. Derfor begynte jeg hver eneste gang med en 180 graders vending, slik at hun fikk brutt forventningene om hva som skulle skje. Vi hadde også mange vendinger generelt, for å vekke henne litt.
Jeg husker ikke om dette tipset kom på kurset eller på trening senere, men jeg har også begynt å gå mye på skrå, framfor rett fram - da må hunden jobbe mer med å holde posisjonen, og det blir annerledes enn å gå rett fram. Serpentiner, åttetall, 360 graders-vendinger - varier, varier, varier.
Vi jobbet også med hennes gjentagende skjeve holdter og manglende evne til å søke en god utgangsposisjon. Da brukte vi god, gammeldags føring - hjelpe henne på plass med godbiten. Gjenta og gjenta og gjenta og gjenta, hjernevaske hunden...
I og med at jeg hadde meldt på ferdselsprøve uka etter, måtte vi brått introdusere X'en for sitt under marsj, og pirke mer på dekk under marsj.
Begge hadde samme framgangsmåte, men en må selvfølgelig passe seg for ikke å trene på øvelsene samtidig, så en forvirrer hunden.
Gå sakte bakover, kommander, belønn når hunden har lagt/satt seg mens en fortsatt går bakover. Gjenta og gjenta, øk tempoet. Etter hvert kan en gå sidelengs, men sakker da på tempoet før en øker igjen. Til slutt kan en gå framover, først i sakte tempo, og øke jevnt og trutt til en har en fiks ferdig øvelse. Voila! Det var faktisk fascinerende og imponerende å se hvor fort X'en tok øvelsene, og da vi gjennomgikk hele FP-programmet på søndag gjorde hun to veldig fine øvelser i dekk under marsj og stå under marsj. Me likes!
Apporten jobbet vi også med - vårt problem er den lille konflikten som oppstår i om hun skal levere tilbake noe som er så morsomt. Taktikken ble å forflytte seg kjapt bakover når hun springer ut, for å trigge henne til å komme tilbake. Men jeg må stå rolig når hun har begynt å returnere, så det ikke skaper en jakt og girer henne opp. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, hva slags mekanismer som kicket inn hos X'en, men det fungerte i hvert fall bra og vi fikk kjappe og fine opptak og spontane returer. Innsitt og avlevering mangler, men vi tar det steg for steg. Det er så mange moment i apportøvelsen, og det må trenes hver for seg og på ulike måter.
I og med at vi har fått - fanfare - opprykket til klasse 2 i lydighet, går det an å titte litt på øvelsene som kommer der. Flere av dem er også i bruksprogrammet, men en som er helt ny og annerledes er ruta. Derfor hadde vi ei økt med den for å få innput til hvordan den skal øves inn.
X'en digger markører, og elsker når hun kan grabbe tak i en og børne rundt noen seiersrunder og æddabædda-leken. Men vi beholdt lenka på X'en, så hadde hun ikke sjanse til å stikke av med kjegle, og jeg korrigerte et hvert forsøk på å bite over, slikke på eller på andre måter kødde med kjeglene.
For øvrig sto vi rett opp og ned med slakk lenke foran ei ruta på 1x1 meter, cirka, og bare ventet på hva som skjedde. Jeg var passiv og kjedelig, og til slutt bevegde X'en seg framover - og da haglet kjøttbollene når hun befant seg mellom de fire! Det skulle ikke altfor mange forsøkene til før poletten falt, og hun oppsøkte ruta gang på gang. Vi angrep den fra ulike sider for å generalisere, og jeg sa "ruta" hver gang hun fikk belønningen. Så kan vi fortsette å trene øvelsen hjemme, problemet er bare at jeg har tre kjegler, så jeg må skaffe meg en fjerde. Også må jeg passe på å belønne mens hun står, og ikke når hun sitter, slik at jeg ikke får en hund som utfører ting før hun skal.
Innkalling med stå var vi også innom, det er en øvelse jeg har begynt på hjemme alene, og hun har hatt greie reaksjoner. Men med tips fra Line fikk vi enda bedre reaksjoner - nemlig ekstern belønning som sto bak henne. Da var det jaggu mye lettere å bråstoppe, så det skal jeg fortsette å bruke på flere slike øvelser.
Vi forsøkte det samme med avstandskommanderingen, da vi har slitt med at hun trenger to kommandoer for å sitte opp igjen. Men med belønningen rett bak, var det mye lettere å sprette opp.
Valpene var selvfølgelig med for å heie på mamma'n sin:
Juppjupp, en meget effektiv og utbytterik helg, vi lærte mye, fikk pirket en god del, var innom mye forskjellig og fikk mange gode tips med oss videre i treningen. At jeg deretter ble litt mett av alt som heter trening etter fire stevner/konkurranser og ditto forberedelseskjør i løpet av oktober, er en annen sak...
Flere bilder fra helga finnes på hjemmesiden, med direktelenke her.
15. november 2011
Det rusles og gåes
Det har vel ikke skjedd veldig mye spennende her siden sist.
Lørdag var jeg på loppemarked, en måtte jo trøsteshoppe litt når en fikk intet mindre enn seks ikke møtt på ei helg. Og jeg fant meg noen fine kupp som fikk meg til å smile litt, så da var jo det vel verdt turen. Inspirert av bloggen til Pia Nelly kjøpte jeg for eksempel en bunke med gamle, smårustne sandkakeformer. Selgeren var euforisk og mente at jeg kunne lage cup cakes i flere år med de formene, mens jeg bare nikket og smilte, og tenkte julepynt. Jeg har nemlig latt meg inspirere av Pias bilder av juletrepynt:
Så på et juleverksted ser jeg for meg å teste ut enten limpistol eller den rååååsa drillen min, og se om ikke litt blonde eller pent tau vil sitte fast og lage en stilig julepynt! Jeg synes de røde filthjertene var enkle og fine også, selv jeg - med 12 tommeltotter - bør kunne klare å lage noe tilsvarende ved hjelp av pepperkakeform, hullmaskin, blyant, saks, filt, bomull og lim? Jeg falt totalt for notekremmerhusene også, så om jeg en dag på et loppemarked finner en gammel sangbok har jeg en plan for den. Ellers finnes det vel ting og tang på nett å printe ut, men det fordrer printer, og det er mangelvare her i heimen.
Søndag var det jo farsdag, så da lekte jeg konditor og dro til min søster hvor det ble servert et bedre måltid til verdens beste pappa. Jeg hadde virkelig slått meg løs og lekt kreativ med kakepyntingsinnkjøpene, men det skjedde noe rart på veien mellom fantasien og virkeligheten... Det går for eksempel ikke an å farge sjokoladeglasur grønn. Da vet dere det...
Før jeg dro til søsters residens, var jeg selvfølgelig ute med hundene. Jeg hadde litt dårlig tid, så det ble til at alle tre ble med på samme tur. Det ble halvannen times passeringstrening, for vi valgte selvfølgelig det tidspunktet hvor alle andre også skulle ut og lee på kroppen. Så for hver jogger vi møtte, var det å få tre hunder i sitt - hvorav to ikke kan kommandoen enda, men de kan "baby, se her" mens jeg står med henda i godbitlomma :D Om ikke hukommelsen er selektiv for meg, mener jeg at hver eneste passering gikk utmerket, og da er jeg jo stolt av trioen min, jeg. Jeg må jo få legge til at valpene gikk uten bånd, så de måtte jo også komme på innkalling før de kunne sitte fint i tiggeposisjon. Men de har blitt så flinke på innkalling - Hudson vet nå også hva han heter. Lenge har han kommet fordi Foenix løper, eventuelt så reagerer han på "Foenix koooom!" - men nå har jeg flere ganger trengt å rope på bare ham, og han reagerer tydelig på navnet sitt. Flink gutt!
I går fikk jeg hjelp av naboen til å få tatt noen fine bilder av Hudson - dette er jo den siste uka hans her, og jeg prøver å ikke tenke for mye på det, så det ikke skal være så trist - samtidig som jeg tenker masse på det, fordi jeg vil nyte mest mulig av den siste tiden sammen. Jeg vil at hver dag skal vare lenge, jeg vil oppleve mest mulig med ham, jeg koser på ham hele tiden og får ikke nok av ham. Det er rett og slett jævlig å tenke på at avreisen nærmer seg. Jeg har visst det hele tiden - både at han skal dra, og at det blir tungt... Jeg er så trygg på at han får det bra dit han skal, men klart jeg er knyttet til ham etter snart fem måneder i hjertet mitt. Det er i hvert fall bra at jeg har Foenix igjen, tårene renner jo bare jeg skriver om at han skal dra eller jeg tenker på det. Selv om han har vært en håndfull av og til, og er den av de to som finner på mest bøll, og selv om det er mye jobb å ha to valper, så er han en fantastisk herlig valp, en kosegutt og et sjarmtroll, og jeg er så glad i ham. Derfor var det godt å få hjelp til å få tatt noen ok bilder av ham i går, så har jeg i hvert fall de som en del av minnebanken:
Det ble selvfølgelig tatt et par bilder av søster Foenix også, kjekt å ha senere for å sammenligne utviklingen deres og se hvordan de var i ulike alderstrinn:
Her er forresten et bilde av X'en som fem måneder gammel:
Jeg ser nå at jeg ikke har noen bra bilder fra nyere tid av meg og Hudson sammen, så det må jeg få noen til å hjelpe meg med i løpet av uka. Sukk, siste uka, siste gangen vi gjør ditten og datten. Ikke tenke på det, bare kose seg med ham mens han er her, det er lenge til mandag enda...
Lørdag var jeg på loppemarked, en måtte jo trøsteshoppe litt når en fikk intet mindre enn seks ikke møtt på ei helg. Og jeg fant meg noen fine kupp som fikk meg til å smile litt, så da var jo det vel verdt turen. Inspirert av bloggen til Pia Nelly kjøpte jeg for eksempel en bunke med gamle, smårustne sandkakeformer. Selgeren var euforisk og mente at jeg kunne lage cup cakes i flere år med de formene, mens jeg bare nikket og smilte, og tenkte julepynt. Jeg har nemlig latt meg inspirere av Pias bilder av juletrepynt:
Søndag var det jo farsdag, så da lekte jeg konditor og dro til min søster hvor det ble servert et bedre måltid til verdens beste pappa. Jeg hadde virkelig slått meg løs og lekt kreativ med kakepyntingsinnkjøpene, men det skjedde noe rart på veien mellom fantasien og virkeligheten... Det går for eksempel ikke an å farge sjokoladeglasur grønn. Da vet dere det...
Før jeg dro til søsters residens, var jeg selvfølgelig ute med hundene. Jeg hadde litt dårlig tid, så det ble til at alle tre ble med på samme tur. Det ble halvannen times passeringstrening, for vi valgte selvfølgelig det tidspunktet hvor alle andre også skulle ut og lee på kroppen. Så for hver jogger vi møtte, var det å få tre hunder i sitt - hvorav to ikke kan kommandoen enda, men de kan "baby, se her" mens jeg står med henda i godbitlomma :D Om ikke hukommelsen er selektiv for meg, mener jeg at hver eneste passering gikk utmerket, og da er jeg jo stolt av trioen min, jeg. Jeg må jo få legge til at valpene gikk uten bånd, så de måtte jo også komme på innkalling før de kunne sitte fint i tiggeposisjon. Men de har blitt så flinke på innkalling - Hudson vet nå også hva han heter. Lenge har han kommet fordi Foenix løper, eventuelt så reagerer han på "Foenix koooom!" - men nå har jeg flere ganger trengt å rope på bare ham, og han reagerer tydelig på navnet sitt. Flink gutt!
I går fikk jeg hjelp av naboen til å få tatt noen fine bilder av Hudson - dette er jo den siste uka hans her, og jeg prøver å ikke tenke for mye på det, så det ikke skal være så trist - samtidig som jeg tenker masse på det, fordi jeg vil nyte mest mulig av den siste tiden sammen. Jeg vil at hver dag skal vare lenge, jeg vil oppleve mest mulig med ham, jeg koser på ham hele tiden og får ikke nok av ham. Det er rett og slett jævlig å tenke på at avreisen nærmer seg. Jeg har visst det hele tiden - både at han skal dra, og at det blir tungt... Jeg er så trygg på at han får det bra dit han skal, men klart jeg er knyttet til ham etter snart fem måneder i hjertet mitt. Det er i hvert fall bra at jeg har Foenix igjen, tårene renner jo bare jeg skriver om at han skal dra eller jeg tenker på det. Selv om han har vært en håndfull av og til, og er den av de to som finner på mest bøll, og selv om det er mye jobb å ha to valper, så er han en fantastisk herlig valp, en kosegutt og et sjarmtroll, og jeg er så glad i ham. Derfor var det godt å få hjelp til å få tatt noen ok bilder av ham i går, så har jeg i hvert fall de som en del av minnebanken:
 |
| Hudson lager Elvisleppe, akkurat som mamma'n sin! |
 |
| Jeg smelter jo helt når han ser på meg på den måten... |
Det ble selvfølgelig tatt et par bilder av søster Foenix også, kjekt å ha senere for å sammenligne utviklingen deres og se hvordan de var i ulike alderstrinn:
 |
| Foenix er ei hoppetusse, så vi jobber med å lære at det ikke er lov. |
Her er forresten et bilde av X'en som fem måneder gammel:
Hudson er sin mors sønn, men Stina synes han ligner mye på sin far også - kanskje ikke så rart at jeg synes Bosse og X'en er typelike og har en del fellestrekk? Hvem Foenix ligner på, nei, det vet da fåglarna...
Etter fotoshooten ble det en tur med X'en og kelpiejentene til Jeanette, og deretter en litt kortere tur med valpene og kelpiene. Valpene mine er jo høyere enn Jeanettes fullvoksne jenter nå, og synes det var sååå stas å få leke, men ble av og til litt satt ut av kelpienes kjappere og mer voldsomme kroppsspråk. Men, de må jo bare lære at ikke alle hunder snakker likt, det er dialekter ute og går. Så lenge de jogget etter med nysgjerrige ører og logrende haler, er det jo bare fine opplevelser.
I dag har vært en roligere dag for valpene. Jeg hadde ørtogførti ærend som måtte gjøres, en oppsamlingsdag for de praktiske ting, alt sånt som må ringes eller besøkes før tre og kan være vanskelig å få til for oss BB-mennesker...
Så ville naboen ha turfølge, og jeg var ikke lei å be, og siden det skulle være en lengre tur i dag fikk valpene være hjemme. X'en har snorket siden vi kom inn døra for seks timer siden, og jeg kjenner meg litt lemster selv, så da var det en bra tur - og valpene har ikke fått annet enn kos, lufteturer og litt trening i dag. Treningen er å få Hudson til å drikke av vannflaska han skal ha i flyburet, men den syntes jo Foenix var spennende også. Og jo mer spennende hun syntes den var, jo mer interesse fattet Hudson også, og brått skjønte begge to hva den flaska var til for.
Jeg ser nå at jeg ikke har noen bra bilder fra nyere tid av meg og Hudson sammen, så det må jeg få noen til å hjelpe meg med i løpet av uka. Sukk, siste uka, siste gangen vi gjør ditten og datten. Ikke tenke på det, bare kose seg med ham mens han er her, det er lenge til mandag enda...
12. november 2011
Ikke Møtt, Ikke Møtt, Ikke Møtt, Ikke Møtt, Ikke Møtt, Ikke Møtt
Det har blitt noen Ikke Møtt fra oss i det siste - X'en var påmeldt begge dager i Herning sist helg, og hun var påmeldt til NKK Hamar, og på alle tre ble det ikke møtt på grunn av pelsen. NKK Drammen ble IM fordi hun var drektig og NKK Kristiansand var IM fordi hun var nyparret. Jeg hadde en viss forventning om at det ble utfallet da jeg meldte på, men det er greit å helgardere seg om ikke planene blir som antatt. Jeg hadde trodd hun skulle hatt pels til Herning, men det har tatt lenger tid nå etter valpene.
I helga hadde jeg derimot tenkt til å stille henne. Pelsen er ikke akkurat på plass enda, men det hadde vært greit å få stilt henne et par ganger før de større utstillingene kommer, i fall vi har rustet i venstresvingene våre, hun er jo ikke utstilt siden desember 2010. Så jeg tenkte at denne helga kunne være en oppvarmingshelg. Jeg skulle jo uansett stille valpene, så en hund fra eller til?
Jeg gledet meg til å dra til Kongsberg i dag - det er alltid koselig å stille for Arne Foss, og det var såpass mange påmeldt at det ville være mye kjentfolk å se. Det var ikke så mange i Letohallen for fjorten dager siden, og det er mange bernerfolk (og andre raser-folk) jeg ikke har sett på lenge siden vi har hatt barselpermisjon i heimen. Litt skuffende at det ble dommerbytte på valpene, men det fikk så være, det så ikke ut til å bli kollisjon mellom ringene uansett, og det viktigste er at valpene har moro.
Siden jeg virkelig var i støtet og gledet meg til å få omfavne utstillingsabstinensene mine, bestemte jeg meg for å melde på til Orkdal på søndagen, så kunne jeg tilbringe noen dager hos ei venninne i Trøndelag. God plan!
Jeg må få være så ærlig å kunne si i min egen blogg at jeg gledet meg vilt til denne helga - jeg liker å dra på utstillinger, jeg liker å stille egne hunder - og jeg er ganske så stolt av hvordan Foenix og Hudson har utviklet seg så langt. Så det ville være moro å få vise dem fram for flere bernerfolk. Jeg synes de er fine ambassadører for Bosse (pappa'n deres altså, SE Uch Berntiers Opus One) som avlshund også. Og siden Hudson snart drar, var denne helga siste sjanse til å få vist ham fram. Jeg er stolt av F-kullet mitt, rett og slett. Jeg gledet meg til å se igjen folk, få målt valpene mine opp mot andre valper, sjekke hva X'en husker av gamet, komme meg ut og hjemmefra, treffe gamle studievenner i Trøndelag, roadtrip i vakker norsk natur, og alt annet som kunne skje disse dagene.
Men hva skjer når jeg gleder meg til noe?
Det går til helvete.
Hudson har fått en mild utgave av kennelhoste.
Jeg hørte ham harke en gang eller to et par dager, men det hørtes ut som om han bare hatt et rusk i halsen, og jeg koblet det aldri mot kennelhoste fordi det ikke skjedde så ofte. Så jeg dro på trening og turer og var ute i verden med hundene - jeg er veldig lei meg for at vi har smittet noen, men han viste jo ikke mer symptom enn når han spiser en tørr fôrkule litt for fort :(
Onsdag fant jeg derimot masse grønn, størknet snørr på nesa hans da vi sto opp, og da begynte det å ringe noen bjeller. En telefon til veterinær som bekreftet at de få harkene kunne være kennelhoste, men at det var feil type snørr. Vi holdt oss for oss selv et par dager og så an utviklingen til Hudson. Fremdeles bare et par hark per dag, men økt snørrproduksjon - og denne gangen blank og flytende, som veterinær sa var den rette sorten... Så da var det ikke noe annet i går enn å innse at der røk alle de fine planene mine. Jeg kan være så ærlig her at jeg innrømmer det falt noen bitre tårer da, for jeg har gledet meg så veldig! Jeg som er så påpasselig med mine hunder, ikke lar de drikke fremmed vann eller hilse på alt av fremmede bikkjer - og Hudson som er vaksinert for alt mulig rart i og med at han drar! Og likevel får vi kennelhoste. Familien har hatt hund siden 1982, og dette er første gang vi har det. Det er jo sånt som hører med og kan plukkes opp her og der, men det er surt lell. Kunne det ikke vært en annen helg? For jeg vil ikke være den som bevisst oppsøker andre hunder og kanskje påfører dem smitte. Så viktig er ikke utstilling, en må gjøre det riktige da.
Så må jeg jo skynde meg å legge til at Hudson virker overhode ikke plaget, ellers hadde jo hans velferd vært min første bekymring. Han er ikke syk, han er bare smittefarlig - og da er det lov å være skuffet og irritert på skjebnen som stakk kjepper i hjulene våre. Foenix og X'en viser foreløpig ingen tegn til harking og snørring, men de kan være like smittefarlige som Hudson, så derfor ble selvfølgelig alle hjemme.
Foenix får nye valpeshow, dog ikke så mange, det er lite valpeshow utover. X'en får prestere på rutine når hun skal i ringen neste gang. Hudson skal selvfølgelig stilles i Australia. Men jeg skulle ønske flere hadde fått sett ham her, før han dro, når han uansett ble så lenge og mulighetene var der. Det er greit med Ikke Møtt når det ligger en antagelse om det ved påmelding. Men Ikke Møtt på grunn av syke hunder irriterer meg. Særlig når to hunder strengt tatt ikke er syke, og den tredje ikke har redusert allmenntilstand og så langt i dag ikke har harket en eneste gang. Da er det lov å mugge litt på skjebnen...
For å bevise at han er i utmerket form og i slag, har Hudson gjort fantestreker i dag. Igjen. Han gjør så mye ramp og må passes godt på, og han er en luring som tilsynelatende ikke en gang trenger å tenke for å finne på nye streker. Han er en utspekulert liten bøllegutt, og har kostet meg noen lapper i ødelagte ting... Han har for eksempel tatt laptop-laderen to ganger, han har en forkjærlighet for å knaske stearinslys, han var ikke gamle gutten før han sto på bakbeina og plukket ting fra kjøkkenbenken han ville ha, og kom joggende inn på stua med skarpe kniver og andre farlige gjenstander i munnen. Han har lært meg en del om å rydde og valpesikre bedre, men han ligger av og til et hakk foran meg. Sist helg fikk han tak på mobilen min, så den avgikk ved døden.
I dag holdt han på å sette seg i livslang lommepengegjeld.
I påvente av murer og elektriker som skal fullføre oppussingen i stua, har jeg ikke gjort annet enn å blokkere inngangen til den delen av stua med diverse som valpene ikke skal komme seg under, over, gjennom eller forbi. Trodde jeg. Tidligere i dag tok jeg et malingstrøk på indre vinduskant og ny vinduskarm, og pakket penselen inn i plast så den ikke var våt av vann når jeg skulle ta strøk nummer to noen timer senere. Dette la jeg fra meg på det jeg trodde var et sikkert sted.
I mellomtiden oppdaget jeg at jeg manglet noen ingredienser til morgendagens farsdagskake (nemlig selve kakemiksen fra Toro, hehehehe, jeg er da ingen baker!), så jeg svippet bort på Kiwi. Tre kilometer unna. Riktignok brukte jeg noen minutter på å avgjøre hvilken av miksene jeg skulle ha, det er jo så mange valg! Blåbærmuffins? Sjokoladecookies? Sjokoladekake? Brownies? Gulrotkake? Pavlova? Gjærbakst? Den andre sjokoladekakevarianen? Rosa muffins? Jeg hadde litt beslutningsvegring en stund, før jeg til slutt fant meg i kassa med en pakke.
Anyways, vel hjemme ble jeg møtt av tre lykkelige hunder, jeg var jo borte en tyve minutters tid!
- Hvorfor er du hvit på nesa, spør jeg Hudson, og kjenner etter om han har fått noe superdisgusting snørr på seg. - Har du kommet deg inn i stua og snust på vinduskarmen? spør jeg ham. Han logrer ivrig og er lykkelig for all oppmerksomheten.
Jeg går inn på kjøkkenet med handleposen, og deretter til stua for å se om det er noen stygge merker i malingen på karmen som må fikses. Og da ser jeg marerittet: To tredjedeler av sofaen min (som er splitter ny, by the way, riktignok billig sofa for å tåle hundepåvirket slitasje, men litt lenger hadde jeg tenkt å ha den) er insmurt i hvit maling, og rundt om i sofaen ligger ødelagte ubrukte pensler, ødelagt brukt pensel, markeringsteip er makulert, en dorull har blitt til konfetti, og en slik støvmopp med lange fargerike hår er drysset over malingen i sofaen som et jævla kakestrøssel. Åh, da var jeg så sint at alle tre hundene la seg på kjøkkenet før jeg var ferdig med alle banneordene jeg kan og noen nye jeg lagde underveis. Jeg fikk sanset meg og sjekket Hudson nærmere uten å være sint, og fant ingen rare farger inni munnen hans. Jeg ringte Giftinformasjonen for sikkerhets skyld, men de mente at det ikke var noe problem med vannløselig maling i så små mengder. Og ut fra utseendet på pensel, sofa og hund, har han nok tygd mest i håndtaket og sveivet penselen rundt i sofaen.
Så var det fram med white spirit og kluter for å få skuret sofaen sort igjen, mens jeg fabulerte på om det var penest med sort maling eller sort sprittusj oppå alt det hvite. Men bank i bordet, det ser ut til at jeg har fått bort alt sammen, selv om det er en viss struktur i skinnet på sofaen som malingen lå nedi. Men det gikk med en halvliter white spirit, så i morgen må jeg få vasket sofaen med såpevann så det ikke er farlig for noen å sitte i den - nå er den enda bedre sperret bort enn den var, så ingen hunder kan komme bort til den. Jeg antar jeg også bør smøre sofaen inn med et eller annet for å motvirke sprekker i skinnet etter all white spiriten. Vil olivenolje fungere, mon tro? Eller kanskje en god krem fra Body Shop?
Og til de som lurer, nei, selvfølgelig har jeg ikke bilder av helvetet her, det var i grunnen ikke det første jeg tenkte på.
Hudson er en liten håndfull, det skal han ha, og han er så kreativ og utspekulert. Men heldigvis for ham er han så søt at han tilgies lett. Det var en fem minutters tid jeg skulle ønske det var i går han skulle dratt til Australia, men det gikk fort over, og jeg gruer meg fremdeles til han skal dra.
I helga hadde jeg derimot tenkt til å stille henne. Pelsen er ikke akkurat på plass enda, men det hadde vært greit å få stilt henne et par ganger før de større utstillingene kommer, i fall vi har rustet i venstresvingene våre, hun er jo ikke utstilt siden desember 2010. Så jeg tenkte at denne helga kunne være en oppvarmingshelg. Jeg skulle jo uansett stille valpene, så en hund fra eller til?
Jeg gledet meg til å dra til Kongsberg i dag - det er alltid koselig å stille for Arne Foss, og det var såpass mange påmeldt at det ville være mye kjentfolk å se. Det var ikke så mange i Letohallen for fjorten dager siden, og det er mange bernerfolk (og andre raser-folk) jeg ikke har sett på lenge siden vi har hatt barselpermisjon i heimen. Litt skuffende at det ble dommerbytte på valpene, men det fikk så være, det så ikke ut til å bli kollisjon mellom ringene uansett, og det viktigste er at valpene har moro.
Siden jeg virkelig var i støtet og gledet meg til å få omfavne utstillingsabstinensene mine, bestemte jeg meg for å melde på til Orkdal på søndagen, så kunne jeg tilbringe noen dager hos ei venninne i Trøndelag. God plan!
Jeg må få være så ærlig å kunne si i min egen blogg at jeg gledet meg vilt til denne helga - jeg liker å dra på utstillinger, jeg liker å stille egne hunder - og jeg er ganske så stolt av hvordan Foenix og Hudson har utviklet seg så langt. Så det ville være moro å få vise dem fram for flere bernerfolk. Jeg synes de er fine ambassadører for Bosse (pappa'n deres altså, SE Uch Berntiers Opus One) som avlshund også. Og siden Hudson snart drar, var denne helga siste sjanse til å få vist ham fram. Jeg er stolt av F-kullet mitt, rett og slett. Jeg gledet meg til å se igjen folk, få målt valpene mine opp mot andre valper, sjekke hva X'en husker av gamet, komme meg ut og hjemmefra, treffe gamle studievenner i Trøndelag, roadtrip i vakker norsk natur, og alt annet som kunne skje disse dagene.
Men hva skjer når jeg gleder meg til noe?
Det går til helvete.
Hudson har fått en mild utgave av kennelhoste.
Jeg hørte ham harke en gang eller to et par dager, men det hørtes ut som om han bare hatt et rusk i halsen, og jeg koblet det aldri mot kennelhoste fordi det ikke skjedde så ofte. Så jeg dro på trening og turer og var ute i verden med hundene - jeg er veldig lei meg for at vi har smittet noen, men han viste jo ikke mer symptom enn når han spiser en tørr fôrkule litt for fort :(
Onsdag fant jeg derimot masse grønn, størknet snørr på nesa hans da vi sto opp, og da begynte det å ringe noen bjeller. En telefon til veterinær som bekreftet at de få harkene kunne være kennelhoste, men at det var feil type snørr. Vi holdt oss for oss selv et par dager og så an utviklingen til Hudson. Fremdeles bare et par hark per dag, men økt snørrproduksjon - og denne gangen blank og flytende, som veterinær sa var den rette sorten... Så da var det ikke noe annet i går enn å innse at der røk alle de fine planene mine. Jeg kan være så ærlig her at jeg innrømmer det falt noen bitre tårer da, for jeg har gledet meg så veldig! Jeg som er så påpasselig med mine hunder, ikke lar de drikke fremmed vann eller hilse på alt av fremmede bikkjer - og Hudson som er vaksinert for alt mulig rart i og med at han drar! Og likevel får vi kennelhoste. Familien har hatt hund siden 1982, og dette er første gang vi har det. Det er jo sånt som hører med og kan plukkes opp her og der, men det er surt lell. Kunne det ikke vært en annen helg? For jeg vil ikke være den som bevisst oppsøker andre hunder og kanskje påfører dem smitte. Så viktig er ikke utstilling, en må gjøre det riktige da.
Så må jeg jo skynde meg å legge til at Hudson virker overhode ikke plaget, ellers hadde jo hans velferd vært min første bekymring. Han er ikke syk, han er bare smittefarlig - og da er det lov å være skuffet og irritert på skjebnen som stakk kjepper i hjulene våre. Foenix og X'en viser foreløpig ingen tegn til harking og snørring, men de kan være like smittefarlige som Hudson, så derfor ble selvfølgelig alle hjemme.
Foenix får nye valpeshow, dog ikke så mange, det er lite valpeshow utover. X'en får prestere på rutine når hun skal i ringen neste gang. Hudson skal selvfølgelig stilles i Australia. Men jeg skulle ønske flere hadde fått sett ham her, før han dro, når han uansett ble så lenge og mulighetene var der. Det er greit med Ikke Møtt når det ligger en antagelse om det ved påmelding. Men Ikke Møtt på grunn av syke hunder irriterer meg. Særlig når to hunder strengt tatt ikke er syke, og den tredje ikke har redusert allmenntilstand og så langt i dag ikke har harket en eneste gang. Da er det lov å mugge litt på skjebnen...
For å bevise at han er i utmerket form og i slag, har Hudson gjort fantestreker i dag. Igjen. Han gjør så mye ramp og må passes godt på, og han er en luring som tilsynelatende ikke en gang trenger å tenke for å finne på nye streker. Han er en utspekulert liten bøllegutt, og har kostet meg noen lapper i ødelagte ting... Han har for eksempel tatt laptop-laderen to ganger, han har en forkjærlighet for å knaske stearinslys, han var ikke gamle gutten før han sto på bakbeina og plukket ting fra kjøkkenbenken han ville ha, og kom joggende inn på stua med skarpe kniver og andre farlige gjenstander i munnen. Han har lært meg en del om å rydde og valpesikre bedre, men han ligger av og til et hakk foran meg. Sist helg fikk han tak på mobilen min, så den avgikk ved døden.
I dag holdt han på å sette seg i livslang lommepengegjeld.
I påvente av murer og elektriker som skal fullføre oppussingen i stua, har jeg ikke gjort annet enn å blokkere inngangen til den delen av stua med diverse som valpene ikke skal komme seg under, over, gjennom eller forbi. Trodde jeg. Tidligere i dag tok jeg et malingstrøk på indre vinduskant og ny vinduskarm, og pakket penselen inn i plast så den ikke var våt av vann når jeg skulle ta strøk nummer to noen timer senere. Dette la jeg fra meg på det jeg trodde var et sikkert sted.
I mellomtiden oppdaget jeg at jeg manglet noen ingredienser til morgendagens farsdagskake (nemlig selve kakemiksen fra Toro, hehehehe, jeg er da ingen baker!), så jeg svippet bort på Kiwi. Tre kilometer unna. Riktignok brukte jeg noen minutter på å avgjøre hvilken av miksene jeg skulle ha, det er jo så mange valg! Blåbærmuffins? Sjokoladecookies? Sjokoladekake? Brownies? Gulrotkake? Pavlova? Gjærbakst? Den andre sjokoladekakevarianen? Rosa muffins? Jeg hadde litt beslutningsvegring en stund, før jeg til slutt fant meg i kassa med en pakke.
Anyways, vel hjemme ble jeg møtt av tre lykkelige hunder, jeg var jo borte en tyve minutters tid!
- Hvorfor er du hvit på nesa, spør jeg Hudson, og kjenner etter om han har fått noe superdisgusting snørr på seg. - Har du kommet deg inn i stua og snust på vinduskarmen? spør jeg ham. Han logrer ivrig og er lykkelig for all oppmerksomheten.
Jeg går inn på kjøkkenet med handleposen, og deretter til stua for å se om det er noen stygge merker i malingen på karmen som må fikses. Og da ser jeg marerittet: To tredjedeler av sofaen min (som er splitter ny, by the way, riktignok billig sofa for å tåle hundepåvirket slitasje, men litt lenger hadde jeg tenkt å ha den) er insmurt i hvit maling, og rundt om i sofaen ligger ødelagte ubrukte pensler, ødelagt brukt pensel, markeringsteip er makulert, en dorull har blitt til konfetti, og en slik støvmopp med lange fargerike hår er drysset over malingen i sofaen som et jævla kakestrøssel. Åh, da var jeg så sint at alle tre hundene la seg på kjøkkenet før jeg var ferdig med alle banneordene jeg kan og noen nye jeg lagde underveis. Jeg fikk sanset meg og sjekket Hudson nærmere uten å være sint, og fant ingen rare farger inni munnen hans. Jeg ringte Giftinformasjonen for sikkerhets skyld, men de mente at det ikke var noe problem med vannløselig maling i så små mengder. Og ut fra utseendet på pensel, sofa og hund, har han nok tygd mest i håndtaket og sveivet penselen rundt i sofaen.
Så var det fram med white spirit og kluter for å få skuret sofaen sort igjen, mens jeg fabulerte på om det var penest med sort maling eller sort sprittusj oppå alt det hvite. Men bank i bordet, det ser ut til at jeg har fått bort alt sammen, selv om det er en viss struktur i skinnet på sofaen som malingen lå nedi. Men det gikk med en halvliter white spirit, så i morgen må jeg få vasket sofaen med såpevann så det ikke er farlig for noen å sitte i den - nå er den enda bedre sperret bort enn den var, så ingen hunder kan komme bort til den. Jeg antar jeg også bør smøre sofaen inn med et eller annet for å motvirke sprekker i skinnet etter all white spiriten. Vil olivenolje fungere, mon tro? Eller kanskje en god krem fra Body Shop?
Og til de som lurer, nei, selvfølgelig har jeg ikke bilder av helvetet her, det var i grunnen ikke det første jeg tenkte på.
Hudson er en liten håndfull, det skal han ha, og han er så kreativ og utspekulert. Men heldigvis for ham er han så søt at han tilgies lett. Det var en fem minutters tid jeg skulle ønske det var i går han skulle dratt til Australia, men det gikk fort over, og jeg gruer meg fremdeles til han skal dra.
7. november 2011
Vedkurv søkes
Stua ble pusset opp i helga, og jeg må bare få si at jeg er så innmari fornøyd med resultatet! Jeg hadde snekker til å gjøre arbeidet, så dette er ikke selvskryt, det er bare gledesutbrudd! Det har vært så gøy å planlegge, pønske, drømme, fantasere, sjekke, se for seg og bygge et idealbilde av sin egen stue - også blir resultatet enda bedre enn jeg håpte på - da kan en ikke annet enn å smile! Bilder kommer etter hvert, men nå er det så lite som gjenstår - trur eg - at nå venter jeg til det er møblert. For akkurat nå må jeg vente på elektriker til å få trukket nye ledninger i stua, siden de ble fjernet i oppussingsarbeidet. Så håper jeg det ikke er lang ventetid for snekkere nå til dags. Mureren må jeg vente nesten en måned før kunne - men nå er det bare en ukes tid til han kommer, så da er det jo ikke lenge igjen.
Murer, ja, jeg fikk meg nemlig en real overraskelse da vi fjernet gammel ovn for å montere ny ovn. Det viste seg at det går hull tvers gjennom pipa fra meg og inn til naboen (rekkehus) - og hos henne var det helt åpent, altså kunne det blitt noen stygge overraskelser om jeg hadde forsøkt å fyre i den gamle, stygge ovnen jeg har kastet ut nå. Så da må en ha murer for å fikse det. Siden min nye ovn ikke passer inn i det gamle hullet uansett, tetter vi det opprinnelige hullet og lager nytt hull i det andre røret som går i pipa - slik det opprinnelig skulle ha vært; et rør per enhet. Det var lettest arbeid, sa mureren, så da gjør vi det slik. Jeg gleder meg til å få på plass vedovnen min, fyre opp, legge meg under ullpledd med bikkjene rundt meg i sofaen, høre på knitringen av ved som brenner, og kjenne varmen sige innover. For nå fryser jeg... I og med at alt av ledninger er fjernet i stua, er det ikke strie varmen der - 12 grader sist jeg sjekket, så hundene og jeg har flyttet opp en etasje for å holde varmen der - gjesterommet er nå dagligstue, hehehe. Det er ikke varmeovn på det rommet heller, men det er i hvert fall varmere. Så får jeg finne på noe lurt utover vinteren for å få mer varme i øverste etasje også. Det er panelovn på både gjesterom og soverom, men de var plassert slik at det ble brannfarlig å sette senger foran, og det var unaturlig å ha sengene et annet sted. Så da må jeg få flyttet på ovnene. Men det krever elektriker, og jeg har simpelthen ikke råd til å gjøre alt på en gang. Jeg får bruke en oljeovn om det blir kaldere, men jeg har også tro på at vedovn og strøm i stua vil spre varme til soverommet også. Ellers har jeg jo to bernere til å varme meg.
Her er forresten ovnen jeg har kjøpt, jeg har drømt om en slik lenge, og det blir så fiiiint i stua mi. Som dere sikkert skjønner, går jeg mer for en gammeldags stil enn en klassisk eller moderne. Mye fine vedovner å se i katalogene, men jeg ble hele tiden dratt tilbake til denne:
Og med vedovn i hus, må en selvfølgelig ha vedkurv også. Jeg var på Jula i dag for å kjøpe en jeg hadde sett meg ut, men så viste det seg at det var sesongvare og utilgjengelig nå :( Det jeg vil bruke som vedkurv er egentlig ei blomsterpotte, men jeg synes den var fin til ved, jeg:
Jeg kan ikke vente til sommeren med vedkurv, så jeg har tittet litt rundt på nett for å finne andre kandidater. Jeg ønsker meg en vedkurv som er tett, for å slippe flismøl og vedrester over hele stua. Den trenger ikke å være så praktisk å bære, for jeg har ved i sekk og ser for meg å ta opp en og en sekk og helle i vedkurven. Jeg vil at den skal være fin, men ikke dyr. Og jeg vil at den skal være så stor at jeg bare kan tømme en sekk oppi - jeg gidder ikke disse vedkurvene der du må stable veden sirlig. Veden skal bare oppbevares fram til den brennes, men jeg vil ha den i et pent møbel.
Jeg fant denne i en blogg, men den er selvfølgelig hjemmelaget. Jeg eier ikke slike evner, så det får bli med siklingen:
Denne er fra Home & Cottage, veldig søt, men jeg tror den vil lage en del søl - samt at H&C pleier å være rimelig dyrt i forhold til hva jeg synes en vedkurv er verdt:
Jeg fant noen kurver på Jysk trukket med stoff innvendig, så de er både søte og praktiske i forhold til søl. Men jeg er usikker på om de blir for små, jeg må se de live tror jeg. Dessuten er jeg litt ambivalent til kurver - blir ikke de veldig fine å gnage på for valper, mon tro?
Denne fra Skeidar synes jeg også var ganske kul, men så var den litt dyr også...
Jaja, jeg får titte rundt og se hva jeg ender opp med - jeg tenkte også meg en tur til blant annet Olemann og andre antikvitets-/bruktsjapper, for å se om jeg finner noe kult og passende.
Og nå kom jeg på at jeg vil ha en søt dings å putte tennbrikettene oppi også...
Det kan ta litt tid før stua er fiks ferdig, skjønner jeg :D
Murer, ja, jeg fikk meg nemlig en real overraskelse da vi fjernet gammel ovn for å montere ny ovn. Det viste seg at det går hull tvers gjennom pipa fra meg og inn til naboen (rekkehus) - og hos henne var det helt åpent, altså kunne det blitt noen stygge overraskelser om jeg hadde forsøkt å fyre i den gamle, stygge ovnen jeg har kastet ut nå. Så da må en ha murer for å fikse det. Siden min nye ovn ikke passer inn i det gamle hullet uansett, tetter vi det opprinnelige hullet og lager nytt hull i det andre røret som går i pipa - slik det opprinnelig skulle ha vært; et rør per enhet. Det var lettest arbeid, sa mureren, så da gjør vi det slik. Jeg gleder meg til å få på plass vedovnen min, fyre opp, legge meg under ullpledd med bikkjene rundt meg i sofaen, høre på knitringen av ved som brenner, og kjenne varmen sige innover. For nå fryser jeg... I og med at alt av ledninger er fjernet i stua, er det ikke strie varmen der - 12 grader sist jeg sjekket, så hundene og jeg har flyttet opp en etasje for å holde varmen der - gjesterommet er nå dagligstue, hehehe. Det er ikke varmeovn på det rommet heller, men det er i hvert fall varmere. Så får jeg finne på noe lurt utover vinteren for å få mer varme i øverste etasje også. Det er panelovn på både gjesterom og soverom, men de var plassert slik at det ble brannfarlig å sette senger foran, og det var unaturlig å ha sengene et annet sted. Så da må jeg få flyttet på ovnene. Men det krever elektriker, og jeg har simpelthen ikke råd til å gjøre alt på en gang. Jeg får bruke en oljeovn om det blir kaldere, men jeg har også tro på at vedovn og strøm i stua vil spre varme til soverommet også. Ellers har jeg jo to bernere til å varme meg.
Her er forresten ovnen jeg har kjøpt, jeg har drømt om en slik lenge, og det blir så fiiiint i stua mi. Som dere sikkert skjønner, går jeg mer for en gammeldags stil enn en klassisk eller moderne. Mye fine vedovner å se i katalogene, men jeg ble hele tiden dratt tilbake til denne:
Jeg fant denne i en blogg, men den er selvfølgelig hjemmelaget. Jeg eier ikke slike evner, så det får bli med siklingen:
Denne er fra Home & Cottage, veldig søt, men jeg tror den vil lage en del søl - samt at H&C pleier å være rimelig dyrt i forhold til hva jeg synes en vedkurv er verdt:
Jeg fant noen kurver på Jysk trukket med stoff innvendig, så de er både søte og praktiske i forhold til søl. Men jeg er usikker på om de blir for små, jeg må se de live tror jeg. Dessuten er jeg litt ambivalent til kurver - blir ikke de veldig fine å gnage på for valper, mon tro?
Og nå kom jeg på at jeg vil ha en søt dings å putte tennbrikettene oppi også...
Det kan ta litt tid før stua er fiks ferdig, skjønner jeg :D
3. november 2011
Med list og lempe
En kan ikke bare skrive om hunder, en må skrive om bikkjer også. Og noen ganger er det oppussing som står på agendaen. Det er lenge, veldig lenge, siden jeg har gjort noe oppussingsrelatert i heimen, men nå har jeg fått motivasjon og spark i rumpa til å gjøre en innsats igjen.
Til helga kommer snekker for å gjøre en innsats i stua med ting jeg ikke klarer. Men noe klarer jeg, så i dag har jeg tilbragt noen timer i kjelleren for å male taklister. Jeg fant for et halvt år siden i Drammen noen veldig fine lister jeg ikke klarte å glemme, så da tar jeg som et tegn at det er meningen at jeg skal ha de. Jeg har ikke funnet de til salgs i Jessheimstraktene, men på Lillestrøm hadde de, så da har jeg vært en tur der i dag.
Listene er i isopor og skal bare limes på veggen, og kom med noen nydelige "utskjæringer". De kostet en tier per meter mer enn vanlige, ferdigmalte taklister, men det er det verdt. Det er uansett ikke mange metrene jeg trenger i stua mi. De selges i pakker på to meter, mens lasterommet på bilen er 1.8 meter... Men, heldigvis er isopor litt fleksibelt, så jeg fikk de med meg hjem. En list knakk, men de må jo skjæres til uansett.
Kvelden har jeg brukt til å male 14 meter med list. De kom i hvit isopor, så for å få en mer glinsende overflate og få bort isoporpreget har jeg gitt de et strøk med eggeskallfarget maling jeg hadde stående - og jeg tror det holder med et strøk, hurra! Dessverre hadde jeg ikke nok maling, så jeg må skaffe mer i morgen. Det jeg lurer på, er om jeg skal male 18 eller 20 meter. Jeg kan nemlig returnere uåpnede pakker. Når jeg måler stua, får jeg den til å bli nøyaktig 18 meter i omkrets. Så skal jeg ha hjørneklosser også, da forsvinner en liten halvmeter. Altså burde det holde med ni lister á to meter. I teorien. Praksis, derimot. Jaja, jeg tror jeg lar den siste forbli uåpnet, så får jeg heller male den når den er hengt opp om vi trenger den.
Jeg har blitt så glad i disse listene, og håper de tar seg like ut bra på veggene som jeg tror. Små gleder i livet, hehehe.
Ellers lar jeg meg glede av de små ting også, og har fått på plass noe fint på vaskerommet:
Norgesglass pyntet med blonde og fylt med vaskepulver - praktisk, og veldig søt! Jeg betalte 90 kroner for tre slike Norgesglass på et loppemarked, og liker dem veldig godt. Jeg hadde tre mindre fra før av, hvor jeg har tørket sopp på kjøkkenbenken. I et av de andre store har jeg hundekjeks, og i det tredje tenkte jeg å ha stearinslys eller telys eller noe sånt oppi, og sette i bokhylla. Fin dekorasjon, og da blir lysene mer tilgjengelig for meg som liker så godt å ha levende lys rundt meg. Jeg kan godt tenke meg flere slike glass, så jeg får ha øynene med meg når loppemarkedsesongen starter til høsten igjen.
I en av de ørten u-utpakkede banankassene mine har jeg også denne fra IKEA:
En søt blonde rundt denne også, og fylt med skyllemiddel, så har jeg et fint sett. Tipset fant jeg i en eller annen interiørblogg jeg snublet over, og noterte i et dokument med store og små ideer jeg vil gjøre her.
Jeg kunne tenkt meg ei hylle på vaskerommet - det er ikke pent å ha stående alt av vaskemidler på varmtvannstanken. Jeg har plater av ulike materialer jeg kan skjære til og lage hylle, hvilket er bra da jeg ser for meg ei hylle som går rundt et hjørne - da går den delvis over vaskemaskinen og vasken som står ved siden av. For jeg kan jo ikke ha ting stående på vaskemaskina, det ristes av. Anyways, det som stopper meg er at jeg ikke vet hvordan jeg skal få skrudd det fast i murvegg. Akkurat den veggen ser ut til å være murstein. Noen tips? Drillen min vil i hvert fall ikke lage merke i veggen en gang. Må en ha egen murdrill?
Til helga kommer snekker for å gjøre en innsats i stua med ting jeg ikke klarer. Men noe klarer jeg, så i dag har jeg tilbragt noen timer i kjelleren for å male taklister. Jeg fant for et halvt år siden i Drammen noen veldig fine lister jeg ikke klarte å glemme, så da tar jeg som et tegn at det er meningen at jeg skal ha de. Jeg har ikke funnet de til salgs i Jessheimstraktene, men på Lillestrøm hadde de, så da har jeg vært en tur der i dag.
Listene er i isopor og skal bare limes på veggen, og kom med noen nydelige "utskjæringer". De kostet en tier per meter mer enn vanlige, ferdigmalte taklister, men det er det verdt. Det er uansett ikke mange metrene jeg trenger i stua mi. De selges i pakker på to meter, mens lasterommet på bilen er 1.8 meter... Men, heldigvis er isopor litt fleksibelt, så jeg fikk de med meg hjem. En list knakk, men de må jo skjæres til uansett.
Kvelden har jeg brukt til å male 14 meter med list. De kom i hvit isopor, så for å få en mer glinsende overflate og få bort isoporpreget har jeg gitt de et strøk med eggeskallfarget maling jeg hadde stående - og jeg tror det holder med et strøk, hurra! Dessverre hadde jeg ikke nok maling, så jeg må skaffe mer i morgen. Det jeg lurer på, er om jeg skal male 18 eller 20 meter. Jeg kan nemlig returnere uåpnede pakker. Når jeg måler stua, får jeg den til å bli nøyaktig 18 meter i omkrets. Så skal jeg ha hjørneklosser også, da forsvinner en liten halvmeter. Altså burde det holde med ni lister á to meter. I teorien. Praksis, derimot. Jaja, jeg tror jeg lar den siste forbli uåpnet, så får jeg heller male den når den er hengt opp om vi trenger den.
Jeg har blitt så glad i disse listene, og håper de tar seg like ut bra på veggene som jeg tror. Små gleder i livet, hehehe.
 |
| Lister ligger til tørk. Dette er det største kjellerrommet mitt, hvor jeg ikke har fått malt gulvet enda. Like greit, så var det ikke så nøye om det dryppet i dag. |
 |
| Sukk, så søt og vakker list! Denne er et godt bilde på hva slags stil jeg liker. |
 |
| Den nederste er umalt, den øverste nymalt. |
Norgesglass pyntet med blonde og fylt med vaskepulver - praktisk, og veldig søt! Jeg betalte 90 kroner for tre slike Norgesglass på et loppemarked, og liker dem veldig godt. Jeg hadde tre mindre fra før av, hvor jeg har tørket sopp på kjøkkenbenken. I et av de andre store har jeg hundekjeks, og i det tredje tenkte jeg å ha stearinslys eller telys eller noe sånt oppi, og sette i bokhylla. Fin dekorasjon, og da blir lysene mer tilgjengelig for meg som liker så godt å ha levende lys rundt meg. Jeg kan godt tenke meg flere slike glass, så jeg får ha øynene med meg når loppemarkedsesongen starter til høsten igjen.
I en av de ørten u-utpakkede banankassene mine har jeg også denne fra IKEA:
Jeg kunne tenkt meg ei hylle på vaskerommet - det er ikke pent å ha stående alt av vaskemidler på varmtvannstanken. Jeg har plater av ulike materialer jeg kan skjære til og lage hylle, hvilket er bra da jeg ser for meg ei hylle som går rundt et hjørne - da går den delvis over vaskemaskinen og vasken som står ved siden av. For jeg kan jo ikke ha ting stående på vaskemaskina, det ristes av. Anyways, det som stopper meg er at jeg ikke vet hvordan jeg skal få skrudd det fast i murvegg. Akkurat den veggen ser ut til å være murstein. Noen tips? Drillen min vil i hvert fall ikke lage merke i veggen en gang. Må en ha egen murdrill?
2. november 2011
Turbilder
Høsten kan være veldig vakker, og gårsdagen var dessverre ikke en slik dag. Likevel bestemte jeg meg for å ta med fotoapparatet ut på tur - det er noe med at Hudson snart drar og jeg vil forevige flest mulige øyeblikk og minner.
I går var jeg skikkelig sprek, og gikk først en tur med valpene og deretter en tur med X'en og naboen. Det er godt for X'en å få litt alenetid, samt at hun av og til blir for voldsom i leken med valpene. Hun ser ut til å trives med å ha selskap på tur, men av og til blir hun for ivrig, så om vi går tur uten valpene kan hun få gå løs hele tiden. Dessuten går jeg lenger tur med bare X'en enn med alle tre, hun trenger og orker mer.
Det var overhode ikke gode fotoforhold i går, og de fleste bildene ble uskarpe, tåkete, mørke og kjipe. Det er ikke alle disse bildene jeg er like fornøyd med heller, men noen ganger må en bare få spamme sin egen blogg med valper som leker og mødre som bader.
Først et bilde av to tente lys som venter på frokost, her får ingen mat om de hopper og maser, og bernermatvrak lærer det ganske så fort:
Foenix på jordet:
Hudson på jordet:
Fulle farta:
Foenix:
Søskenkjærlighet:
Noe er veldig spennende. Vi ser ofte rådyr som gresser på disse jordene på tidlige morgener og sene kvelder.
En kort, en lang...
Fint med haler en kan holde seg fast i:
Store, fine, oversiktlige jorder rett utenfor dørterskelen:
Flinke valpene kommer på innkalling selv om de var langt unna:
Kunst i naturen:
X'en på tur med kelpienaboene:
Vanngøy, selv i november:
Hun ser skabbete ut, men pelsen er tilsynelatende på vei opp igjen, hurra!
X'en og Blaze:
X'en og Talli:
I går var jeg skikkelig sprek, og gikk først en tur med valpene og deretter en tur med X'en og naboen. Det er godt for X'en å få litt alenetid, samt at hun av og til blir for voldsom i leken med valpene. Hun ser ut til å trives med å ha selskap på tur, men av og til blir hun for ivrig, så om vi går tur uten valpene kan hun få gå løs hele tiden. Dessuten går jeg lenger tur med bare X'en enn med alle tre, hun trenger og orker mer.
Det var overhode ikke gode fotoforhold i går, og de fleste bildene ble uskarpe, tåkete, mørke og kjipe. Det er ikke alle disse bildene jeg er like fornøyd med heller, men noen ganger må en bare få spamme sin egen blogg med valper som leker og mødre som bader.
Først et bilde av to tente lys som venter på frokost, her får ingen mat om de hopper og maser, og bernermatvrak lærer det ganske så fort:
Foenix på jordet:
Hudson på jordet:
Fulle farta:
Foenix:
Søskenkjærlighet:
Noe er veldig spennende. Vi ser ofte rådyr som gresser på disse jordene på tidlige morgener og sene kvelder.
En kort, en lang...
Fint med haler en kan holde seg fast i:
Store, fine, oversiktlige jorder rett utenfor dørterskelen:
Flinke valpene kommer på innkalling selv om de var langt unna:
Kunst i naturen:
X'en på tur med kelpienaboene:
Vanngøy, selv i november:
Hun ser skabbete ut, men pelsen er tilsynelatende på vei opp igjen, hurra!
X'en og Blaze:
X'en og Talli:
Abonner på:
Innlegg (Atom)
