Den høye C i skogen, eller da jeg møtte min første hoggorm *grøss*

*Jeg skriver dette med en viss grad av selvironi, med en antydning til evne til å kunne le av meg selv, men først og fremst som terapeutisk arbeid. Leseren er herved advart*

Jeg er livredd for ormer, slanger og lignende dyr. Jeg småbrekker meg når gatene er fulle av meitemark etter regn, og angsten for å treffe på hoggorm eller andre farlige ormelignende dyr i skogen er påtagelig. Gro har sett meg få nærmest panikk da vi traff en gjeng i en park med en "kjæleorm" rundt halsen, og Hans har sett meg få hysterisk anfall etter møte med en uidentifisert ormeting i skogen - det var så vidt han fikk roet meg, og jeg har til dags dato enda ikke gått i det området igjen. Jeg får mareritt i flere uker hvis jeg ser ormer og slanger på TV, jeg kan ikke se bilder av det, og ser jeg noen live (som inntil i dag har skjedd kun to ganger) føler jeg at ormen er rundt meg hele tiden. Jeg kjenner den kravler, jeg er overbevist om at den løper etter meg, og at jeg kan finne den der jeg minst venter det - for eksempel i do eller i senga.

Jeg har aldri påstått å være særlig rasjonell eller samlet når det gjelder min ormeangst. Det er mer enn en gang at jeg har fått anløp til panikk i skogen, og begynt å småløpe for å komme meg ut av området, i frykt for at X'en skal bli bitt (jeg tenker ikke lenger på at jeg selv skal bli bitt, nå er det valpen jeg er redd for. Valpen, som svinser og svanser, hopper og spretter, er overalt og aldri ser seg for - og som sikkert i nysgjerrighet kunne komme til å snuse og hilse på en orm...). Når jeg går tur har jeg blikket mer rettet nedover enn rett bortover, for å se hvor jeg tråkker og eventuelt hva jeg tråkker på. Det er noe jeg gjør automatisk, det være for å unngå hestemøkk under skoa - eller noe drastisk verre.

Jeg har av flere fått høre at det er områder med mye hoggorm hos oss, og jeg har bevisst unngått disse stedene. Jeg har blitt så sint at jeg tok til tårene da Hans fortalte en gang at han hadde vært på tur med valpen på et særlig hoggormrikt område. Jeg er rett og slett livredd. Jeg skjønner at det er panisk, hysterisk, lite fornuftig og overdrevet, men det er min fobi. (Og jeg prøver å huske på det, når jeg blir lettere oppgitt og irritert over de som kommer på bussen, stopper opp og titter fortvilet på det digre rovdyret jeg har i lenka, og lurer på hvordan i helvete de skal komme seg forbi, og tørre å sitte på bussen)

Noen dager er jeg så lammet av min egen skrekk, at jeg unngår i gå i kratt og skog, jeg vil gå på åpne stier. Jeg har lullet meg inn i en viss kokong av trygghet om at hoggormer ikke er på stier, de ligger på lur i blåbærlyngen - eventuelt soler seg på fjell og svaberg.

I dag ble alle tre med på en lengre tur. Litt impulsivt bestemte jeg meg for å ta X'en i sele, turline og magebelte. Hittil har X'en gått mye i 10 meters langline, noe i vanlig lenke eller relativt ofte (kremt...) løs.

Været er nydelig, sola skinner, jeg har brettet jakka rundt livet og går i t-skjorte, skuldrene er senket, og vi koser oss alle sammen. Etter en times tid...

...jeg har egentlig ikke helt klart for meg hva som skjedde, hva jeg så, hva jeg reagerte på, alt jeg vet er at jeg skingret "X'en, X'en!!!!!!!" i den høyeste tone jeg noen gang har tatt (og jeg sang førstesopran i koret en gang i tiden...), hun fryser, og jeg får dratt henne til meg. Jeg TROR Hans går fram for å stå mellom valpen og det jeg stoppet opp for - hoggormen, eller om han bare var litt foran oss da jeg reagerte, det er også mulig. For jeg hadde altså sett hoggormen. GRØSS!!! (Og akkurat nå kjenner jeg at det prikker i føttene, og jeg har et sterkt behov for å trekke de til meg, i fall hoggormen ligger under pulten. Og hva er det jeg kjenner oppover leggen min nå? Jeg er IKKE komfortabel med å skrive denne bloggen, men jeg trenger å få det ut av systemet.)

Det er litt svart i hukommelsen hva som skjedde, men jeg husker i hvert fall at den bevegde seg ut av veien og inn på kanten. Jeg er overbevist om at jeg hørte den frese (hvese? Knurre?) Og jeg var ikke det minste fascinert av den - i motsetning til min samboer, som syntes den var spennende å se på. Han er også den som reagerte med nysgjerrighet da vi fant den første (og hittil eneste, kryss fingrene) flåtten på X'en, og skulle studere den før jeg fikk ham til å drukne den mens borreliaen vokste fram i sinnet mitt...

Jeg vet ikke om X'en oppdaget hva som skjedde, jeg vet bare at hun reagerte rimelig kjapt på kommandoen/hylet mitt - hun skjønte vel at det var alvor nå. X'en gikk altså i sele, og var dermed en meter eller to foran meg, og jeg mener at jeg så at hun tråkket omtrent der ormen lå. Hans mener at hun var minst en halvmeter fra (og fornuften min sier at jeg bør høre på ham, det er vanskelig å beregne avstand mellom to punkt et stykke foran deg når du er i ferd med å få et sammenbrudd...)

Jeg har altså hatt en rekke scenarioer i hodet mitt om å treffe på ormen, og alle har jo endt med at X'en blir bitt og jeg må mane fram de ekstra kreftene som gjør at man får bært 45 kilo valp hjem... Men... Nå ble hun jo ikke bitt! Jeg frøs i stilling, holdt valpen tett inntil meg, men visste liksom ikke helt hva jeg skulle gjøre. Tanken på å snu og gå hjem slo meg, men samtidig gikk vi i en sirkelformet løype. Og relativt kjapt klarte Hans å forklare meg at jeg kunne gå forbi på andre siden av veien. Og under over alle under, ormen tok ikke sats, hoppet opp og hogg etter oss, der vi passerte rimelig kjapt to meter unna.

Og etterpå innså jeg at i hodet mitt er hoggormen mye større. Den er på et par meter, er 15-20 centimeter i diameter, og har tydelige hoggtenner. Kanskje var det sunt for meg å treffe en pitteliten variant, så kan jeg kanskje tro at den hadde gjennomsnittlig størrelse (jeg vil ikke høre snakk om baby-hoggormer). Stor nok til at jeg så den, men liten nok til at den ikke sperret hele veien. Jeg har enda ikke felt en tåre eller blitt helt hysterisk, jeg har ikke bestemt meg for å slutte å gå tur i det området, og jeg vasset uti blåbærlyng tyve minutter etterpå uten å kjenne ormen krype rundt beina mine. Dog lurte jeg litt på om ormen var alene, da jeg skulle passere den, eller om jeg ville se flere i nærheten. Det er jo en gylden tommelfingerregel når man treffer rådyr og elg, at de sjelden går alene, så ikke kjør videre før flere har passert. Opererer hoggormer i flokk, eller er de ensomme ulver?

Det var ganske ekkelt, jeg ble hysterisk akkurat da jeg skjønte hva jeg så, og jeg er sjeleglad for valg av turutstyr i dag - langline eller løs hund kunne gitt helt andre resultat. Da vi kom hjem igjen føhnet jeg valpens bein godt, siden hun hadde vasset i ALLE pytter hun kunne finne (og det var en del, siden Oslo hadde regn i går), og jeg fikk også finkjemmet for eventuelle bitt - men jeg fant ingen. Hun har pest litt mer enn vanlig i dag, men det tror jeg er varmen. Hun er ikke bitt, alt gikk bra, jeg overlevde, og jeg skal på tur dit igjen. Men GRØSS!

Nei, vi avslutter med noe hyggeligere:
Vel inne igjen sendte jeg en SMS til Gro oppdretter, som er på NKK-utstilling i Kristiansand, med beskjed om at nå ville jeg høre at Kaizer (Kaizer Kompis av Hiselfoss) var blitt champion - og jaggu fikk jeg høre det! Jeg skjønner at fra nå av skal jeg ikke spørre hvordan det har gått, jeg skal skissere hvordan jeg ønsker at det skal ha gått. Men gratulerer så ufattelig mye til Tone og Kaizer, og resten av familien! Noen ganger er marginene små og urettferdige for om man skal få dette championatet eller ikke. Men etter 15 (?) cert og flerfoldige vinnerklasse-plasseringer på NKK-utstillinger klarte dere det endelig, med det sekstende certet av stor valør på plass i dag. Store gratulasjoner!
Vi må samtidig gratulere X'ens pappa Ola, som ble BIR.