Vel overstått pinse og farvel valpetid

Da er årets pinse over, og vi må vel kunne gi det en real "thumbs up".
Men la oss starte med begynnelsen!

Hans og jeg hadde begge tatt ut avspasering (jeg må riktignok jobbe inn disse timene, men det er snilleste sjefen det, som lar meg avspasere på forhånd!) hele fredagen, i håp om å kunne komme tidlig opp til campingplassen og få en lang kveld sammen. Men det er jo alltids noen ting, og noen ting til, som må gjøres før en kan dra avgårde.

Jeg startet morgenen med en lang tur med valpen, og tenkte at det var såpass tidlig og relativt kjølig at det ville gå greit. Og temperaturen var fin for X'en, hun hadde mye ork til å hopp og sprett, selv om det var godt å kjøle seg ned i sølepytter og vanndammer. Jeg trodde oppriktig at det ikke var varmt nok til å treffe på Huggormen, men der tok jeg sannelig feil. 300-400 meter før vi er hjemme igjen, helt på slutten av løypa før vi krysser et idrettsanlegg, bråstopper jeg og ser den O Fryktede ligge delvis uti veien. Skuldrene mine var rimelig senket, siden så mye av løypa var lagt bak oss, i tillegg hadde en hel skoleklasse jogget forbi meg, så de burde jo ha skremt vekk alt som måtte ligge foran på vår vei, tenkte jeg kynisk. Men neida. Jeg røsker til meg bikkja, tar noen høye toner (dog ikke like ille som sist), og rygger kjapt noen meter bakover. Der holder jeg på å snuble i to etternølere som kommer ruslende, og jeg får forklart at det ligger en hoggorm på veien. Jentene blir selvfølgelig hysteriske, og har lyst til å snu og løpe andre veien tilbake (det er jo lurt, 4 kilometer eller 100 meter til mål?), eventuelt gå gjennom den lille skogbiten for å komme til andre enden av denne hårnålsvingen vi nærmer oss, med ormen liggende i (for det er jo også lurt, å vasse uti høyt gress og vegetasjon, i nærheten av en hoggorm som kanskje har familiebesøk). Så moderlig og ansvarsfullt får jeg forklart at vi kan stå der vi står og vente, så vil nok ormen flytte på seg etter hvert. Jentene skjelver og fniser hysterisk (jeg er nok inkludert i den jente-kategorien...), og er i hvert fall glad det dukket opp en grunn de kan bruke overfor gymlæreren for at de kommer seint. Jeg skjønner at her må jeg være den voksne, her må jeg ta litt ansvar og ro oss i havn, så jeg beroliger dem med at jeg er minst like livredd som dem, men dette går sikkert bra. På spørsmål om hoggormen er farlig, svarer jeg et rungende ja... Men bare hvis vi blir bitt, legger jeg beroligende til...
Til slutt forflytter ormen seg tilbake i veikanten, over grøfta, og inn i skogen. Når jeg ikke lenger kan se den, forklarer jeg jentene at det er trygt å gå videre, og leder an med X'en i rimelig kort lenke. Jeg ber en stille bønn til en gud jeg sikkert har fornærmet litt for ofte om at ikke ormen har gått gjennom den lille skogbiten, og møter oss rundt svingen...
For skikkelig å berolige jentene, forklarer jeg at et hoggormbitt er ikke så ille, det er visstnok vondere å få vepsestikk. Men på grunn av den mulige giften til ormen må man komme seg til legevakta med en gang. Og for å berolige meg selv, legger jeg til at jeg har gått tur der en rekke ganger, og bare truffet hoggorm to ganger (men jeg har møtt den de to siste gangene jeg har gått der, tenker jeg for meg selv...)

Så, etter å ha håndtert en livstruende, hjertejagende krisesituasjon på en (lite) voksen og ansvarsfull måte, og sørget for at to jenter aldri mer kommer til å gå i skogen, vendte valpen og jeg snutene hjemover for å dusje!

Jeg skrev i sist blogg at det ville bli nytt å dra til pinsetreff med egen bil, og det høres kanskje teit ut, men det er virkelig en velsignelse å ha egen bil! Dere skulle prøve - jeg har vært uten bil og med hund i seks måneder...
Men nå: Jeg kan pakke så mye jeg vil, jeg kan ta med ting som er kjekke å ha, men som jeg kanskje ikke trenger, vi kan dra når vi vil, hvor vi vil... Det er bra med bil!

Turen oppover tok litt tid; sola stekte og vi stoppet derfor ofte for å gi valpen vann. Når bilburet jeg har bestilt kommer, skal jeg få festet vannskål i det.
Siden Hans skulle være med, hadde jeg bestilt ei campinghytte med kjøkkenkrok og eget bad, slik at vi kunne ha litt mer luksus og privatliv enn på internatet på Frya leir. Hans er tross alt ikke på langt nær så hundeivrig som meg, og da er det greit med en bernerfri sone å trekke seg tilbake til etter utstillingen.
Elstad camping skulle være vårt hjem, og jeg fikk nøklene. Damen i resepsjonen pekte og forklarte, og jeg trodde ikke helt på det hun viste oss. Litt bekymret går jeg tilbake til bilen, og parkerer den i oppkjørselen til et stort rødt hus. Der skal vi bo... Jeg frykter at dette blir noe slags kollektivopplegg, at det er et hus med flere soverom, og alle deler kjøkken og bad. Men neida, det viser seg at Hans og jeg disponerer hele huset for oss selv! Snakk om overkill! Stor stue, stort kjøkken, et bad som er større enn enkelte studenthybler jeg har bodd på, tre soverom, og hems oppe - sengeplass til 11, og enda er det sofa og madrasser tilgjengelig! Dette er jo bare latterlig... Det eneste aberet, som gjør at hytta ikke er perfekt for en stor vennegjeng neste år (hvis pinsetreffet blir på Frya da), er at det egentlig ikke er lov til å ha hund inne, så den må ligge i gangen eller ute.



Men vi trivdes i huset, for all del, og det var en grei plass å bo på. Ei lita mil til utstillingsområdet, og stort nok området til at det blir en grei lufterunde for hunden.
Utover ettermiddagen dro vi til Frya, så jeg fikk sjekket at vi fant fram - ville ikke stresse med å rote oss bort lørdag morgen.
Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forestilt meg, men det var i hvert fall ikke det vi kom til. Plassen var mye triveligere enn jeg hadde sett for meg. I mitt hode hadde jeg bilde av en diger bygning alle kunne bo i, og femti mann per dusj. Her var det tvert imot et par en etasjes-bygninger med greie rom. Ingen overdådig luksus, men vesentlig bedre enn for eksempel internatet på Skjetlein, hvor NBSK Trøndelag har sin spesial (og dette var kun ment som en sammenligning, ingen kritikk til Trøndelag, for det er jo grei innlosjering de har!)
Utstillingsringen lå rett ved den ene "brakka", slik at det var kort vei til toalett og vann i løpet av dagene.
Utstillingskomiteen hadde sørget for god passasje mellom ring og der telt kunne stå, slik at det var god plass til å sitte ringside, og området var omkranset av noen store furutrær som ga god skygge og le for eventuell vind. Alt i alt var dette en flott plass å ha utstilling på, og jeg savnet ikke Geilo én gang (bortsett fra at jeg har klart å kalle alle bildene jeg tok for Geilo...). Jeg håper virkelig at de som var der er enig i at dette er framtiden, hvis vi setter Geilo og Frya opp mot hverandre.
OK, det er dårligere innkvartering, men hvorfor drar vi på pinsetreffet? For å stille hund, se andre bernere og skravle med folk? Eller for å bo i hytteluksus? For det å være sosial klarte vi fint i løpet av helga for det... Og en skulle tro at det er bedre for hundene å få løpe runde etter runde på en gressbakke, enn på asfalt. Jeg kan sikkert komme med kritikk av Frya, men det slår Geilo langt ned i støvlene. Jeg synes det er trist at en del ikke en gang valgte å gi Frya en sjanse, men det er deres tap. Uansett hvor pinsetreffet blir neste år, kommer jeg dit, men jeg håper virkelig det blir Frya. Dog vil jeg neppe leie en villa neste år! :-)

Lørdag var vår dag i ringen; X'ens siste valpeshow. Litt vemodig, men samtidig er det med skrekkblandet fryd å skulle entre juniorringen. Det er litt mer å hente der - potensielt. Men først skulle valpeshowkarrieren avsluttes, og jeg ville så gjerne avslutte på en god måte. Jeg ville stille en valp som viste seg fra sin beste side, jeg ville ikke ødelegge for henne, jeg ville at vi skulle være et godt team - og jeg ville veldig gjerne ha en plassering. Men med åtte påmeldte i klassen var ikke det noen automatikk.
Jeg fikk ikke sett så mye på de øvrige valpene, for jeg fokuserte helt og holdent på X'en, å forberede henne, og det vi skulle gjøre i ringen. Jeg vet noen bare griper tak i bikkja, går inn i ringen og gjør en grei jobb der, men X'en og jeg har noen rutiner vi må gjennom. Jeg hadde faktisk vært tidvis nervøs før utstillingen, og da jeg fredag traff hoggormen fikk jeg en følelse av at det betydde at vi ikke skulle dra. Lørdag morgen ble jeg skikkelig nervøs, og rett før jeg skulle inn i ringen fikk jeg skikkelig vondt i magen. Snålt, jeg har aldri vært så nervøs før, i hvert fall ikke siden august 2001, da Even ble champion.
Men inn i ringen gikk vi, og jeg fikk en god følelse med en gang. Valpen og jeg samarbeidet godt, vi lyttet til hverandre, hjalp hverandre (noen vil synes dette høres teit ut, men valpen og jeg har vår greie, sånn er det bare, og vi er et team i ringen, vi må samarbeide) og var på nett. Helt til jeg sto foran dommerbordet, og hørte dommeren diktere. Jeg syntes hun bare sa negative ting, og ble så lei meg. Var valpen så ille? Jeg holdt på å gi opp, men så kom jeg på det som ble sagt på handlerkurset: Du er ikke ferdig før dommeren har tatt deg i hånden og sagt takk for i dag, du har ikke tapt før vinneren er kåret. Så jeg jobbet med valpen, hun sto som en drøm, vi løp vårt beste, og jeg ga ikke opp. Jeg var derfor ekstremt happy da dommeren plukket ut en semifinale for de fire som skulle plasseres - hvor vi var med!
Hadde dette vært et eventyr med rosa blonder og gullhjerter, hadde vi selvfølgelig seilet suverent opp på førsteplassen, tatt BIR'et, knust dommerens hjerte fordi hun ikke kunne ta med seg valpen hjem, og vært helgas høydepunkt for samtlige rundt ringen. Men dette var ikke et eventyr. Men det var sabla gøy for det!
For dommeren, hun ville se X'en og meg på en tredjeplass! Og jeg ble så glad, så glad! Skåret i gleden kom da dommeren sa at vi sto på den plassen fordi X'en var litt for tykk den dagen, og det ble jeg faktisk lei meg for å høre. Men det stemmer, hun har fått litt for mye på ribbeina, uten at jeg har oppdaget det. Vi har vel vært litt slepphendte med mat utover de fastsatte måltidene (en skalk her, noen middagsrester her), og i en periode syntes jeg også at hun var blitt tynn og økte fôrmengden noe... Men nå skal vi i hvert fall følge mer med på hva vi egentlig gir henne, og få henne i form igjen. Og få mer energiske turer ved å legge de senere på dagen/kvelden, når det ikke er så varmt. For jeg vil ikke være den som fôrer på valpen dårlige utstillingsresultat - eller plager! Jeg kan håndtere at hun eventuelt har HD/AA, men jeg vil ikke ha gnagendes på samvittigheten at jeg fôret det på henne.
Uansett, jeg er meget fornøyd med en tredjeplass på siste valpeshowet, på hovedspesialen - og nå må jeg snart klare å kalle valpen noe annet, siden juniordebuten nærmer seg...
For øvrig var ikke kritikken på langt nær så ille som jeg "hørte", det er noe med den selektive hørselen når man stor ved dommerbordet, man suger til seg alt det negative, og hører ikke det positive...


Børsting må til.


Siste sjekken.


Det eneste problemet med tannvisning, er at valpen gjerne vil hilse enda mer på dommeren!


En liten kosestund og pep-talk i skyggen, med løfter om griseører hvis valpen jobber som et team...


Foran dommerbordet, jobber og går for gull!


Dommeren brukte god tid... Men X'en gjør en del for en godbit eller to...


Og slik ser nummer tre i klassen ut!

Dommeren tok seg god tid, og dagen ble ganske sen før hun var ferdig, til tross for at det var færre hunder påmeldt enn vi er vant til. Dommeren hadde sine meninger og praksiser, ikke alle ble fornøyd, men sånn er det jo alltid.
Mest uvant var vel at hun ønsket å bedømme samtlige hunder i klassen, før hun ga premiering. Altså fikk hver hund sin kritikk skrevet, og først når hele klassen var samlet igjen ble sløyfer delt ut. På en måte oversiktlig, fordi en ikke går glipp av noen premieringer. Men samtidig er det i større klasser vanskeligere å se hva de som går ut får - er det null eller flat rød? Da kunne selvfølgelig ringsekretær vært tydeligere, men det er jo heller ikke så koselig å hauke ut over plassen at katalognummer 47 sendes ut med blått... Jaja, vi fikk nå med oss det viktigste.
Championklasse hannhund likte dommeren veldig godt, og hun kunne tenkt seg hver og en av dem. Det var vel en ti hannhunder i den klassen, og samtlige fikk CK. Dommeren trengte virkelig tid på å finne sine fire beste, og var høyst imponert - dette var en klasse i verdenssjiktet, og det var sjelden hun så en klasse hvor alle individene var så gode! Det er jo et godt kompliment å ta med seg.
Championene fikk korte kritikker, og hun fant lite å trekke dem for, og til slutt sto hun igjen med sine fire. Det ble mye løping og sammenligning, men til slutt var rekkefølgen klar. I beste hannhundklasse virket det ikke som om de øvrige CK-vinnerne kunne matche championene, og hun takket rimelig kjapt for i dag til unghundene og åpenklassehannene. Junioren ble satt bakerst, og dermed hadde vi de fire championene som de fire i BHK, samt et cert til junior!

Beste hannhundklasse: 1) Int.Nord.DK.Lat.Lit.Uch. SV-08 LatV-08 Ola Odelsgutt av Hiselfoss, 2) N.Uch. Bernerdalen's Uno Amigo Bueno, 3) Nord.Uch. Gulliver Gonzales av Hiselfoss og 4) N.Uch. Kaizer Kompis av Hiselfoss. Certet gikk til Dale Gudbrand's Joey Tribbiani CaCh.
Store gratulasjoner til X'ens pappa Ola, som ble beste hannhund! Og store gratulasjoner til halvbror Kaizer, som ble fjerde beste hannhund - litt av en debut i championklassen!

Det var godt med noen timers avslapning i hytta/huset etter utstillingen. Det var med stor tilfredsstillelse jeg kunne notere meg at jeg i år ikke ble hummerrød og solbrent. Dere som har bodd med meg før på pinsetreffet vet jo godt hvor jævlig jeg pleier å bli, og at kvelden går med til kortisonkrem, aloe vera-gel, febernedsettende, masse kaldt vann og egenpleie. Jeg er virkelig ikke flink i sola - jeg er ikke flink til å bruke solkrem, og jeg har en hud som ikke liker sol... Men i år var jo Hans med og passet på meg, maste om solkrem, og jeg hadde etter 25 års erfaring endelig lært og kjøpt meg faktor 30, framfor pinglete faktor 15 og 20...
På kvelden dro vil tilbake til Frya for å få i oss middagsbuffet. I resepsjonen ble det forklart som buffet med flere forskjellige kjøttretter, og mye å velge mellom. Jeg synes vel ikke kjøttkaker og gryterett er "flere kjøttretter" og et variert tilbud... Så der ble jeg litt skuffet. Hans og jeg kunne for de 300 kronene laget oss betraktelig bedre middager. Men hey, det var nå litt deilig å få det ferdiglaget. Utvalget kunne bare stått mer i stil til beskrivelsen. Resten av kvelden gikk med til skravling, fliring og sosialisering, før vi trakk oss tilbake til villaen nedi dalen...

Søndag virket det som om dommeren trengte mindre tid, og var mer sikker på hva hun ville ha. Sagt på en annen måte, det virket som om hun likte tispene dårligere, slik at det var lettere å plukke ut og plukke fra hverandre. Hun brukte skalaen videre, og i championklasse tispe fikk for eksempel bare to av fire CK. Hun jobbet dog hardt i åpen klasse tispe, hun trengte tid på å plassere nummer en og to i championklassen, og i beste tispeklasse var det også mye fram og tilbake før de fire hadde funnet sin rekkefølge.

1) med cert og championat Tribute Made to T av Lee Armand, 2) NV-07 Kordes Brillant av Lee Armand, 3) N.S.Uch. Tiviniro's Black Velvet, 4) Int.Nord.Uch. Goyubara Geiko av Hiselfoss.

Nytt av året var parkonkurranse, hvor en stiller med en tispe og en hannhund eid av samme person. Da jeg var i Sveits i fjor ble jeg forklart at hensikten var å vise to individ som ville utfylle hverandre som avlspartnere. De skal selvfølgelig være gode raserepresentanter, men deres feil skal oppheves av den andre. Det er selvfølgelig ikke noe krav til slektskap, at de skal oppfylle avlsregler, eller slike ting, det er en ren eksteriørkonkurranse med et par.
Fire ekvipasjer stilte til start, og det var artig at såpass mange turte å hive seg på noe helt nytt. I hvert fall nytt i landet, det er jo vanlig ellers i Europa og på store utstillinger som verdensvinner, også videre.
Beste par ble Ola og Tapre Trultemor av Hiselfoss, store gratulasjoner til pappa og tante!


Så, endelig, var det duket for BIR og BIM. Og når man har en Ola-datter, er man selvfølgelig partisk og heier på hannhunden. Ola ble BIR på pinsetreffet i fjor, skulle han bli det i år også? Vi gjør det kortog greit: Ja, han ble det! Gratulerer så mye til Gro!!! Ola har hatt et fantastisk år, og det må ligge så mye arbeid bak det å holde han i flott pels- og bevegelseskondisjon over så lang tid!



Så var det takk for i år, pakke sammen, sees neste år - et eller annet sted - og vel hjem. Hans og jeg lekte litt turister på vei hjem, og stoppet ved Ringebu stavkirke, som bare lå noen kilometer fra utstillingsplassen.
Uten å ha sjekket kirkas historie, fikk vi inntrykk av at den må ha vært i brann på et tidspunkt. Det var flerfoldige skilt med røyking forbudt, brannslanger lett tilgjengelig - og en vegg som virket brannskadet.





Jeg blir nasjonalromantisk av å kjøre E6 nordover, og jeg elsker Gudbransdalen. For de som har klart å bruke naturen og omgivelsene på Geilo som argument for å være der, kan jeg bare fortelle at det mye pent å se rundt Ringebu også...



Vakthunden X'en, Hans og ei trollkjerring får avslutte denne historien om årets pinsetreff!