MøMåDø og juksebilder

Jeg har en lei tendens til å skrive langt, uten så mange bilder, så jeg får forsøke å rette opp skjevheten med noen juksebilder. Jeg orket rett og slett ikke å ta med meg kamera på tur i helga, jeg hadde mer enn nok med å holde meg fast i meg selv.
Jeg har fått en ekkel hoste etter Crufts, AC-allergi som vanlig, så jeg hoster og hoster, det surkler av og til i brystet, og hosten gir seg ikke før jeg føler at jeg må spy... Og noen ganger stopper det ikke ved følelsen... Kald luft ser også ut til å irritere halsen, så på gårsdagens tur måtte jeg stå og rope på elgen bak ei gran, og se at noe av dagens vanninntak kom i retur. Og teite dyret er jo så nysgjerrig på hva jeg holder på med, så hun må jo skyfles unna så jeg ikke står der og brekker meg over hodet hennes.
Helgene byr gjerne på lange turer, men jeg var så svimmel og slapp at det fikk holde med en times basing i snøen i går. Møtte ikke en eneste skiløper og skisporene virket flere dager gamle, så da ga jeg litt beng i skiltene om ikke å gå i sporene. Fotballbanen var måket og full av liv, så kanskje er skisesongen over? Kanskje kan vi få tilbake skogen "vår"? Skogen som yrer av trikoter på planke når det hvite kommer, men som ellers er rimelig tom og trygg ellers i året?

Ikke for det, noen ganger tenker jeg at det virker jo morsomt å gå på ski - suse ned bakker, god trening i motbakkene, også så artig det må være å snørekjøre med hunden!
Men så husker jeg barndommens skiturer og skoleskidager, og jeg får grøsninger. Jeg husker bare skumle utforbakker som gikk altfor fort, kalde føtter, stive legger, oppoverbakker en aldri kom opp, fiskebeinsteknikk en aldri mestret fordi skiene tråkket på hverandre, ploging en aldri mestet fordi skiene krysset hverandre, knall og fall - ski er noe dritt, rett og slett, og jeg innbiller meg at balanse og teknikk ikke er blitt noe bedre etter 15 år uten å se på en ski. Eller kanskje jeg skulle hivd meg rundt og blitt med lille nevø på skiskolen neste gang? Er det noen gang for sent?
Men, ok, la oss så si at jeg lærer meg å holde meg relativt oppe på ski, å styre og kontrollere fart, om ikke annet så klare å gå i barneløypa som er laget rundt idrettsplassen i flatmark. Hvordan i helsikke skal jeg lære X'en å snørekjøre? Hvordan skal jeg unngå at hun løper for fort, feil vei, etter andre hunder, ikke stopper når jeg faller, ikke bråsnur, ikke tror jeg leker når jeg faller... Jeg nekter å spenne henne foran meg før hun har lært det. Og siden det vel heller ikke er medfødt kunnskap tror jeg vi bare konstaterer at vi går til fots hele året, min favoritt vintersport er aking (i moderate bakker, vel og merke), og skiløyper er for lathanser som ikke en gang orker å gå opp sine egne løyper (noe vi som ikke får gå i løypene jo må gjøre i all løssnøen).

Dårlig ja, jeg er vel ikke helt god i huet, for jeg innledet jo en lydighetsøkt med X'en i helga også. Har nemlig pålagt meg selv å gjøre det hver dag nå fram til en viss prøve er vel overstått (så får tiden vise om den også blir bestått). Så i går sto innkalling på planen, etter at jeg har oppdaget hvorfor innsittene hennes er så skjeve - jeg flytter automatisk venstrearmen min opp og fram når hun kommer bakfra. Poenget mitt er nok at hun ikke skal komme borti meg (en får jo trekk for å ta på hunden sin i øvelser som er uten lenke), men resultatet er at hun setter seg skjevt. Og da snakker vi skikkelig skjevt, noen ganger setter hun seg borti 180 grader skjevt. Mye lettere å sitte den veien for å se hva jeg skal gjøre med armen der oppe i lommehøyde...
Så i går ble det en del innkallingstrening, for å hjernevaske oss begge på hvordan den utføres. Jeg må holde armene i ro, hun må sette seg rett. Jeg trente dette med kort avstand, en trenger jo ikke å løpe 15 meter for å øve på å sitte rett. Men på slutten ville jeg sette sammen lengde, fart og posisjon. Setter dyret fra meg, går tvers over parkeringsplassen, steller meg et sted uten altfor mye sørpe og klin, og roper "X'en på plass!" Og får ei hostekule som gjør at jeg knekker dobbelt, hoster og hoster. DRITKULT, syntes X'en, kom i hundreogsnørrogførti, og danset rundt meg for å finne ut hva slags moro jeg hadde. Teita...
Jeg burde vel strengt tatt foretatt en ny innkalling for å avslutte med noe riktig, men der og da fant jeg ut at nok var nok, og tutlet hjem til kakao og teppe. Stakkars, stakkars meg!

Så, kamera fikk ligge hjemme, men jeg har jo noen juksebilder:

Vi hadde borti 25 grader i solveggen i går!


X'en i solveggen, nesten litt guddommelig over det hele. Er det bare jeg som ser englevingene gro ut?


Vakrest i verden! (Det er sant, diplomet som sier det henger på veggen)


Speider etter kjentfolk.




X'en kan imitere Elvis, hun!

X'en har en favorittbamse. Den er gjennomsuttet og har mistet lyden sin (takk og lov), men hun vender stadig tilbake til den.
La meg få introdusere MøMåDø:

MøMåDø er altså en kubamse, som fikk sitt navn rimelig fort, da hylene den utga tidligere virkelig hørtes ut som en Mø i Dødsangst. Og valpen X'en hadde en fandenivoldsk ståpåvilje som vitnet om at jo, Mø Må Dø.
X'en har vel strengt tatt ikke så mye leker liggende i leiligheten, jeg sparer de beste til lydighetstrening, og kan betakke meg for altfor mye piping. Det kan gå dager og uker uten at MøMåDø opplever annen spenning enn å bli skyflet til et annet hjørne av støvsugeren. Men så plutselig får X'en et røkk, og leter fram MøMåDø.

X'en og Hans har også utviklet en form for lek, som denne trekanten foretar seg. En helt stille, rolig lek, hvor Hans trikser litt med MøMåDø, før X'en hiver seg rolig over offeret og sutter eller biter videre. Offeret har tålt ganske mye så langt, enda ikke en røket søm å finne. Hvor mange liv har egentlig en Mø?