Store og små skallebankutfordringer

Vi var på Crufts sist helg, men fordi bilderedigeringen ikke er overstått enda, vil jeg ikke blogge om det enda. Så da får en skrive om noe annet i mellomtiden. Og siden det er frihelg, kombinert med feberhode, er det mye tankevirksomhet i hjernebarken her...

Hele kullet til X'en er røntget nå, og samtlige er fri fram og bak. De to søstrene i Finland er også undersøkt for patellaluksasjon - uten anmerkning, og den ene er øyelyst, også det uten anmerkning. Dette er ikke undersøkelser som gjøres på rasen i Norge, siden det ikke ansees som et raseproblem, mens jeg har fått forståelse for at øyelysning er noe som gjøres på det meste av avlsdyr (uansett rase) i Finland. Uansett godt for alt som er å finne i orden!

Også på X'ens halvsøsken er resultatene blitt veldig gode. Særlig på to kull har jeg ønsket å ta hensyn til resultatene, når X'en eventuelt skulle bli min neste avlstispe. Omtrent samtidig med at hun ble født, fikk to andre døtre av Lina (X'ens mor) kull med X'ens far - altså valper som X'en ble både tante og halvsøster til. Fordi de deler mye stamtavle er det for meg riktig og nødvendig å se på også disses helsestatus når X'en skal vurderes som avlstispe. De to kullene ga 12 valper, 11 er i dag røntget, og ti er fri bak og ti er fri framme. En har C bak og en har C framme. Det er mer enn god røntgenstatistikk det er trygt å ha med i plattformen når Latrudas F-kull forhåpentligvis blir født.
Men, en god tispe gjør intet kull alene, en må også ha en hannhund. Og jeg vet jeg er kresen og pirkete, men det er likevel deprimerende å forkaste hannhund etter hannhund. Jeg har god tid, jeg kan granske og undersøke, og jeg har visse krav jeg ikke er villig til å rokke ved. Visse ting tar jeg ikke i med en ildtang, visse ting er en dyd av nødvendighet for at jeg skal ønske å gjøre kombinasjonen. Min samvittighet må være ren når valpene kommer til sine nye hjem, og jeg må ha hjerte og magefølelse for at jeg har gjort mitt beste for å "lage" psykisk og fysisk sunne bernervalper som ser ut som den rasen de er registrert som og som vil gi mange gode år hos familien sin. Jeg nekter å prioritere, jeg vil ha hele pakka. Det hjelper ikke at de lever i 15 år, om de ligner mer på border collie eller australian shepherd.
Det er selvfølgelig lett å ha idealer, virkeligheten er gjerne langt unna drømmeutopiene. Men det er noe med å finne best mulig utgangspunkt, og håpe at teori og praksis kan stemme overens av og til. Selv om vi også har erfart at det kan være grande motpoler, hvor to avsldyr hver for seg er flotte dyr med gode avkom, men sammen bare ble katastrofe. Det er ikke gøy som oppdretter å se at valpene en var med på å "lage" både blir syke og får uønsket gemytt, og endatil ikke helt ligner på noen av foreldrene eller andre rasefrender. Men en kan bare gjøre sitt beste, og så lenge en kan stå for det en har gjort, har ryggrad og magefølelse på plass, så kan en ikke forlange så mye mer av en oppdretter? Kan en vel?

Jeg gleder meg til neste nummer av Berner'n kommer, hvor det skal offentliggjøres en oversikt over norske bernere som lever og er over åtte år. Nå er oversikten kun basert på innsendte bidrag fra de som har vært innom klubbens hjemmeside og sett etterlysningen, men det er likevel en start. Jeg har etterlyst dette før, og jeg gleder meg, og håper å oppdage noen glemte skatter. Det er en kjensgjerning at når en vurderer avlshannhund, tar en lett utgangspunkt i de hundene en ser i utstillingsringen. Det er ikke så lett å huske alle hannhunder som var innom utstillingsringen i 2007, og det er ikke mulig å vite hvem som egentlig lever av de en likte i 2004. Så jeg håper denne lista kan bidra til en renessanse for glemte skatter, som med sin levealder har noe å bidra med i rasen.
Utfordringen ved å bruke gamle hanner i avl er jo selvfølgelig at hos mange er sædkvaliteten redusert. Hvem sa at avl er enkelt? Finner du en frisk, pen, langtlevende, snill bernergutt - så er han kanskje inntørket? En kan av og til dunke hodet gjentatte ganger i veggen og lure på hvorfor en gidder, men så er det noe med pasjon, viljen til å lære mer og troen på at en også har noe å bidra med.

Men, det er heldigvis langt fram til noe Latrudakull, her blir ingen sjokkparring med første og beste, og i mellomtiden kaster X'en og jeg oss over utfordringer som stå under marsj, bakpartskontroll, danse mot venstre og andre relative trivialiteter en også kan stange hodet i veggen av. Eller vi går en lang tur i skogen, og nyter det faktum at trusselen om helårsbåndtvang i Oslo kommune er fjernet - det gikk endelig litt fornuft inn i byrådets kollektive skalle.