Underveisklokskap

Jeg tror dette var årets første helg, uten at det på forhånd var spikret store avtaler og planer. Som forventet ble det likevel en aktiv helg, men deilig å kunne være impulsiv, ha mange tomme timer til hva en vil, og koble ut litt. Det er skrekkelig mye å gjøre på jobben nå (men veldig morsomt, givende, lærerikt og engasjerende), og med intens helger blir rett og slett ikke batteriene fulladet før mandagen kommer igjen. Men etter denne helga tror jeg jaggu det ble fornyelse på reservebatteriet også.
Lange morgener, teater, spontan kino, LP-trening med gode venner, fin skogstur nesten alene i sol og hvit snø, flikking med overskuddprosjekt på dataen (type redigere bilder fra 2007...) - jupp, en fin helg. En trenger noen sånn laidbacke helger hvor en ikke har agendaen full flere uker i forveier.

Og når en har god tid, blir det jo til at en tenker litt i hodet sitt. Tankene flyr når en tusler i skogen, en filosoferer over hverdagen og blir jo småsprø av all hjernevirksomheten.
For eksempel innså jeg at jeg kan savne å ha Even boende hos meg. Even er god, han. Han er snart ti og et halvt år, og vi kjenner hverandre ut og inn, på godt og vondt. Jeg behøver ikke å tenke så mye sammen med ham, vi bare gjør og er, vi. Mens X'en, der må jeg av og til tenke, eller regelrett gruble. Det har vært noen faser med etterpåklokskap gjennom valpetid og tenåringstid. Ah, det var derfor hun gjorde det. Åh, hun lærte sånn da jeg forsøkte å lære bort slik... En gjør sitt beste, og en erfarer. Etter hvert blir en jo kjent med dette dyret vi har tatt til oss, og erfarer hva som fungerer best for henne i ulike settinger, hva hun responderer best på, hva som kreves for et godt samarbeid i for eksempel hverdagen eller lydighetstreningen. Jeg har blitt flink til å sette meg ned etter en treningsøkt og gå gjennom hva som skjedde, hva som fungerte, hva som ikke fungerte - og hvorfor det ikke fungerte. For selv om en har hatt en bra LP-økt, er det jo alltid noe som kan forbedres, og en kan planlegge hva en skal gjøre neste gang for å avansere og presse grensene enda mer. Og har en hatt en dårlig treningsøkt er det i hvert fall viktig å ta lærdom, for å kunne vokse på erfaringene til neste gang. Treningsdagbok, treningsevaluering, to viktige hjelpemiddel for meg i treningen vår. En lærer og erfarer, og skaffer seg etterpåklokskap.

Med Even er det ikke behov for det, vi er så godt samkjørt at det er ikke så mye klokskap og tenkning lenger, det er bare samspill og automatikk. Vi er forbi tenkningen!

Mens med X'en ser jeg fram til at vi kommer til det stadiet hvor en har underveisklokskap. Hvor en underveis i treningen klarer både å se at det ikke fungerer, klarer å se hvorfor det ikke fungerer, og til og med klarer å rette det opp!
Misforstå meg rett, det høres jo nesten ut som om vi har grande problemer å slite med. Jeg har bare filosofert litt over dette med etterpåklokskap og underveisklokskap i det siste, siden Even og X'en er to veldig forskjellige hunder å ha med å gjøre - og jeg ikke kan huske Even som for eksempel obsternasig eller frekk eller grensetestende. Han har bare vært dum og deilig han, hele sitt liv. Mens X'en har mer tæl i seg, og eieren har vel gjort noen feil og blemmer nå og da - sånn i etterpåklokskapens lys, mener jeg. Men det skal vel bli bra hund av X'en også.

Også er det jo så veldig rettferdig å sammenligne en gammel kar hvor en ikke husker noe av valpetiden, med en tenåring i blomst... Det er fordeler og ulemper ved de begge to, og de er individ med sine personligheter, fakter, uvaner, vaner og meninger. Og X'en er vi jo ikke blitt helt kjent med enda, det er vanskelig å kjenne en hund ut og inn når den selv ikke har fått utviklet seg selv ferdig. En kan jo ikke kjenne ut og inn noen som er i endring og utvikling, kan en vel? Og X'en er en morsom hund, hun forlanger å få jobbe og å få være i aktivitet, hun har mer i seg enn våre forrige bernere har hatt (om det er fordi hun ikke går i flokk, om det er fordi hun har mer i seg, eller en kombinasjon?), og hun er mer inspirerende og underholdende enn Even. Even er "dum & deilig", X'en er sassy og sprudlende.

Som sagt, en kan bli småsprø når en plutselig har tid til å la tankene fly, og tankene når hjernekammer en vanligvis ikke rekker å undersøke.

Denne uka har vi vært to ganger på Hellerudsletta for å trene lydighet, i tillegg til småøkter hjemme. Det nærmer seg bronsemerkeprøva, og jeg ser lett at hun er en bedre LP-hund hjemme på Bjørndal enn på Hellerudsletta. Det må være noe med lufta...
Eller kanskje det faktum at hun er fryktelig nysgjerrig på omgivelsene, at hun ikke primært konsentrerer seg om å jobbe på nye steder, at det å ha kontakt med meg ikke er førstevalget, og at det er forskjell på å trene alene på parkeringsplassen eller grusbanen, og å trene mens andre hunder trener rundt oss, på et nytt og spennende sted. Jeg har rett og slett ikke vært flink nok til å generalisere øvelsene ved å variere treningsplassene (og det er ikke første gang jeg tar selvkritikk på det, skjerpings!), og kontakttreningen har vi heller ikke utfordret. Så vi må litt tilbake til start, back to basic på nye steder.
Onsdag følte jeg at hun ikke kunne noe, og det var ingen trivelig trening. Hun merket min frustrasjon, var vel ikke sikker på hva jeg egentlig forventet av henne, også ble det bare krangling og kjefting. Skikkelig trivelig! Da var det i grunnen greit å avslutte treningen og finne på noe helt annet, vi var litt fastlåst i "du er teit"-modus begge to.

Men så tente jeg dette etterpåklokskapens lys da jeg kom hjem, og fant ut at time out har alltid fungert på X'en. Vil hun ikke leke på mine premisser, så får hun ikke leke i det hele tatt. Da er det time out i bilen, i et annet rom, bundet fast mens jeg går vekk, hva som helst som tvangspassiviserer henne og får gitt signal om at det der er ugreit.

Og i går var jeg flink, og slo på underveisklokskapens lys mens vi trente. Da vi ankom hallen var hennes gode venner Norma og Josie også tilstede, og X'en ble rimelig høy - leke! Miriam og Anette belønnet jentene sine med diverse lek (hver for seg), og X'en var fast bestemt på at det der måtte hun også være med på. Men siden jeg ikke vil at hun skal tenke på hallen som lekegrind, var det rett i bilen til hun fikk landet igjen. Det ble et par turer i bilen før hun tok poenget - oppsøke kontakt med Stine er lurt, stå på to bein for å få lekt med Josie og Norma ikke lurt.

Dernest var også jeg litt lur, og forsøkte å legge lista ut fra hva hun kunne klare i dag. Har hørt at det kan være lurt... Vi gikk litt lineføring, men ikke altfor lenge, jeg merket på henne at det ble for kjedelig, for lite fristende med så mye kult rundt oss. Så vi jobbet hardt og intenst i en kort økt, før jeg sa meg fornøyd. Hun går fint, hun, så lenge hun husker hva vi holder på med. Vi har fått trent inn øvelsen greit alene, men nå må vi befeste den med ulike omgivelser og forstyrrelser.

Dermed ble neste post på programmet nettopp forstyrrelser. Anette og Miriam fikk lov (heldiggrisene!) til å leke, snakke, hoppe, sprette og ellers være rare rundt X'en. Vi gikk rolig rundt eller sto stille, hele tiden med belønning for å ta og å opprettholde kontakten. Mine flinke medhjelpere kastet en leke til hverandre over oss, vi gikk i åttetall rundt dem, de gikk og løp rundt oss, vi snakket med hverandre, de sneiet henne når de gikk forbi, de satte seg på huk inntil, de sto og romsterte i godbitlommene, de gjorde i det hele tatt masse for å distrahere X'en. Og jeg verken forlanger eller forventer at hun hadde blikkontakt med meg hele tiden - det er lov til å orientere seg om hva som skjer rundt ørene på en. Men at hun gang på gang vendte oppmerksomheten tilbake til meg er jeg veldig fornøyd med. Og om hun forsøkte seg med kontakt mot Miriam eller Anette bare snudde de seg og gikk. Enkel beskjed fra dem til X'en, hun kom tilbake til meg, og ny frolic. En kjempefin økt! Bare en gang ble det for mye for X'en, da sto Anette og Miriam på huk på hver sin side av X'en, og lente seg nærmere og nærmere. Anette var bare centimeter fra snuta til X'en, så da hev X'en seg rundt for å kline med Anette!
Det var en veldig bra økt, X'en fikk en påminnelse om at det er jeg som er kul, det er jeg som styrer godbiter og leker, det er jeg det lønner seg å henvende seg til. Så får vi avansere forstyrrelsene etter hvert, jeg vet for eksempel at det blir myyyye vanskeligere for X'en om Josie og/eller Norma er i nærheten. For de satt i bilen under denne økta, for å møte X'en på et passende nivå.

En må benytte anledningen til å trene på hinder, når det står et i hallen, så vi tok noen hopp der. Jeg gjør det gradvis høyere, det er jo faktisk veldig høyt hun skal hoppe. Jeg bør trene inn på syv planker, da noen dommere kan insistere på det, mens snillere dommere kan la det gå med seks planker. Eller, strategisk bør jeg vel trene inn på åtte planker, så alt virker lett under konkurranse, men foreløpig er vi vel på fem, tror jeg vi stoppet på i går.

Vi trente kort på stå under marsj - hun var såpass flink og jeg kunne gjøre progresjon ganske kjapt, så jeg avsluttet kjapt for ikke å tverre øvelsen ut til hun begynte å feile. Avslutte mens ting fungerer og en bare har hatt suksess. Og nei, vi har ikke gjennomført øvelsen stå under marsj, men poletten er på vei ned - X'en ser ut til å skjønne at kommandoen "stå" betyr å stoppe, ikke bare å stå rolig. Jupp, det er en forskjell i hodet til X'en, så vi hjernevasker henne.

Hjernevaske må jeg huske på å gjøre med fellesdekk også. Vi avsluttet med tre minutters fellesdekk, og X'en var superflink. Gikk greit ned i dekk (ingen plaskedekk, men det er i så fall pirk vi kan se på en annen gang), og lå rolig i tre minutter. Det til tross for at hunden ved siden av seg reiste seg opp, gikk bort til eieren sin og ble geleidet tilbake. Det til tross for at et par andre ekvipasjer gikk forbi mellom meg og X'en. Hun kan dekk, hun! Dessverre kan hun øvelsen så godt at jeg behøver da ikke å kommandere sitt opp når øvelsen skal avsluttes, hun klarer selv, hun! Men et par økter nå hvor jeg hjernevasker henne, og belønner at hun blir liggende når jeg kommer inn, så tenker jeg at hun gjør øvelsen som hun skal ganske snart.

Så, alt i alt en fin økt, så lenge jeg klarer å sette kravene ut fra hva hun faktisk kan klare der. Jeg forventer automatisk det samme av henne hjemme og på annet sted, og det er veldig urettferdig overfor dyret. Jeg må ta meg sammen, men det ble da lys i topplokket mitt også denne økta.

Et lite irriterende skår i gleden var da jeg skulle hente X'en fra bilen etter en vaffelpause (det er husmora si med dassehelg, det, som rakk å steke en liter vaffelrøre før hun dro på LP-trening!). Tre andre med hund kom gående, og pakket sammen saker og bikkjer i bilen sin. Jeg tok ut X'en, og da sa den ene: "Oj, det er en slik hund en skulle hatt som hund nummer to. Da kunne en hatt én hund til trening og konkurrering, og én som bare er til for kos i sofaen og ikke behøver å kunne noe".
Jeg skjønner at det ble sagt på fleip (jeg velger i hvert fall å legge godviljen til), jeg tror ikke de gikk inn for å være slemme eller mobbe klubbmedlemmer (jeg tror i hvert fall de kom ut fra en av de andre hallene det var trening i, om jeg ikke så mye feil), men det var likevel en lei kommentar - og det er trist om det er en holdning som finnes om vår rase. Sofabikkjer en ikke behøver å trene med, behøver ikke å gjøre noe med de. Og jeg skulle så gjerne ønsket at jeg kunne snudd meg mot damene og parert med at X'en har opprykk i hue og rævva, og har bevist sine ferdigheter i både det ene og det andre. Men, jeg måtte bare tusle inn i hallen og trene videre mot bronsemerket.

Men. En dag. En dag skal jeg gå bort til dem og fortelle at nå har vi klart å prestere noe utenfor utstillingsringen, hun kunne visst noe likevel. Banne meg på at jeg skal bevise at denne berneren kan mer enn å løpe venstresvinger og varme opp sofaer. Og det er en utfordring jeg vil gi til andre bernereiere som leser her. Jeg vet for eksempel at mange trener lydighet i avdelingene. Kom dere videre, kom dere til start på en konkurranse.
Eller gå kurs, i spor eller rundering eller SoR eller hva som helst, men vær aktive og gå kurs for å vise instruktør og øvrige kursdeltagere at en berner også kan. For vi har en sabla bra potet som elsker å jobbe, som lærer fort og som kan klare ganske mye forskjellig. En må ikke konkurrere i toppnivå, en må ikke konkurrere en gang, for å bevise overfor andre at en berner kan brukes til mer enn turer. Jeg nekter å akseptere en holdning til rasen som kan oppsummeres i ordet "sofagris".