I Ålesund har jeg besteforeldre og annen familie, og jeg hadde ikke sett dem på snart halvannet år, så draget mot Ålesund var stort. Vi fikk plottet en langhelg, og heeeelt tilfeldig var det utstilling samtidig – det arrangeres én utstilling i Ålesund for berner i løpet av året. Da jeg så at dommeren var Arne Foss, som ga X’en CK i romjula, var jeg jo ikke i tvil om at vi måtte melde på!
”Himmelspretten” er som kjent en fridag, og i løpet av mars og april jobbet jeg så mye overtid at det var piece of cake å fikse avspasering fredag og mandag. På vei til Ålesund ville jeg kjøre forbi Eidsvoll, så jeg tenkte at jeg jo kunne stikke innom på NBSK avdeling Øvre Romerikes utstilling og ta noen runder med X’en. Det var ikke så mange påmeldt i fjor, så jeg tenkte at jeg hadde god tid til det. Stian og Cathrine meddelte at også de skulle dit, så da meldte jeg også på Even, siden han dermed hadde haik tilbake til Østfold. Han skulle få slippe den lange turen til Ålesund.
Så kom PM til Eidsvollutstillingen, og det var intet mindre enn 70 voksne bernere påmeldt! Samt syv andre sennenhunder og en haug med valper – men valpene fikk dommerbytte. Jaja, selv med 77 hunder i ringen fikk jeg sikkert dratt fra Eidsvoll i rimelig tid så jeg kom fram til Ålesund til et fornuftig tidspunkt. Tenkte jeg.
Utstillingen begynte ti, jeg er innbarket B-menneske og verdsetter jo egentlig det, men når en for en gangs skyld har senere innkalling skulle en altså helst ha vært litt tidlig ferdig. Murphy’s lov…
Utstillingen har en idyllisk beliggenhet på Eidsvoll bygdetun, og jeg var så sosete at jeg helt glemte å ta bilder! Men det er nå i hvert fall en vakker ramme for utstillingen, med gamle hus, skigard, gressletter, skogsstier, bjellesauer og rautende kyr – en får virkelig bilder av denne seterhunden vi beriker livene våre med, og hvordan de jobbet på sveitsiske gårder i kanskje lignende omgivelser? Det er lov å være litt nostalgisk og malende i slike settinger.
I unghund så vi halvbrødrene Yaban (Yaban Yorokobi) og Bentley (Yo-Yo Bentley) bli nummer en og to med CK. Og i åpen klasse fikk vi et meget gledelig gjensyn med X’ens helbror Xerxes (Xerxes Xavier) – herregud, så flott han har blitt! Tenke seg til hvordan han kan ende som fireåring… Han vant klassen, med CK. I champion vant X’ens pappa Ola – igjen, og halvbroren Kaizer (Kaizer Kompis) ble nummer tre, begge to med CK.
Så skulle jeg inn i veteran med Even, og i dag hadde vi konkurranse – artig! Godt å se at det er flere ”bernergubber” der ute, en føler seg jo litt ensom når en gang på gang stiller alene. Even var skikkelig på humør, han løp godt, han var rett og slett i godt slag. Konkurrenten vår var to år yngre, men likevel klarte vi å vinne klassen – da ble jeg rørt, igjen… Sukk, hva den gutten betyr for meg… Dommer kronet til og med Even med CK. Også så mye premier vi fikk! Han fikk også premie for dagens eldste veteranhannhund, en sjekk i katalogen bekreftet også at han var dagens eldste veteran uansett kjønn. De gamle er eldst, er det ikke det det heter? Hva det nå enn egentlig betyr…
Jeg husket det ikke da, men en nærstudie av katalogen dagen etterpå minnet meg på at den andre veteranen – Twice Forbidden av LeeArmand (Leo) – jo er i nær slekt med Even. Leo og Evens fedre er brødre, altså var det to fettere i veteran den dagen. Slektskap er alltid interessant, særlig når en studerer gamle hunder.
Even fikk takk for seg i beste hannhundklasse, ojojoj så skuffet! *knise* Vant gjorde Ola, foran sønnen Xerxes – gratulerer til Tone og Stig med guttens første cert! Kaizer ble 4 BHK, så det var tjukke slekta, heia familien! :-D
Juniorklasse tispe fikk jeg ikke med meg så mye av, da var jeg opptatt med å varme opp X’en, men jeg så nå at hennes halvsøster (Linadatter) Bodil (Bedårende Bodil) vant med CK – realt slektsstevne på Eidsvoll!
Så var det X’ens tur, og om Even hadde dagen sin i dag kan ikke det samme sies om X’en. Hun passet og tøyset, og ville ikke løpe skikkelig. Jeg mistenker at den strekken hun fikk i Kristiansand sitter igjen, og at hun kjente den enda. Dagen før hadde hun fått leke med en annen hund, og etterpå bevegde hun seg urent, trolig ble det for voldsomt der og da. Jeg kunne ikke se noe halting på henne på utstillingen, men hun kan jo kjenne noe for det. Slike strekker kan sitte i lengre enn en tror, så selv om hun beveger seg rent til vanlig får vi holde henne kontrollert en god stund til for det, så det rekker å heale. For passgang er ikke noe jeg har slitt med X’en før, hun kan trave, hun. Men når jeg tenker meg om har jeg jo registrert at hun etter Kristiansand har gått mye i passgang, selv under relativt høyt tempo på lydighetstrening (jeg bemerket det jo også i en blogg for litt siden). Vi ble nummer fire med HP, med bedre bevegelser ville vi fått en annen uttelling. Men, dommeren skal selvfølgelig dømme hunden slik den står og går den dagen.
Vi var innom det meste av vær denne utstillingsdagen. Det begynte svalt og fint – ypperlig hundevær. Så ble sola rimelig sterk, og en måtte begynne å tenke på de hundene som lå i bilene. Mens jeg varmet opp X’en hørte vi tordenskrall, og da åpen klasse tispe skulle inn høljet det ned. Da var det godt å stå i et telt og beskue de som fikk en ufrivillig dusj, med ekstra hard stråle!
I veteran skulle X’ens fine mamma Lina inn, og det var hele syv veterantisper påmeldt! Utrolig artig at så mange valgte å ta fram sine gamle damer, det er tydelig at det økte fokuset på levealder har fått flere til å se betydningen av å vise fram bernere i veteranklasse. Lina er etter min mening i en egen klasse for seg, jeg var ikke veldig overrasket over at det var hun vi skulle møte i beste veteran (jeg var vel mer overrasket over at hun skulle møte oss!), og til alt overmål stakk Lina av med seieren som beste tispe! Hehe, særlig at Even skulle klare å slå henne. Men dommeren lot oss løpe rundene, og benyttet anledningen til å gi uttrykk for det gledelige i å se så mange veteraner. Dommer Astrid Indrebø er også veterinær og foreleser på NKKs oppdretterskole, og som hun sa både på oppdretterskolen jeg deltok på i april og nå på Eidsvoll himmelspretten – høy levealder er et sunnhetstegn! Ni av 70 bernere var veteraner, i tillegg var det to championtisper som bare mangler uker på å bikke åtte år.
Ola trakk det lengste strået, og ble både BIR og BIS (av tre sennenhundraser representert), Lina BIM, beste veteran og BIS veteran.
Både Ola og Lina stilte avlsklasse, X’en deltok for Ola, og den gruppa vant.
Så var det å pakke sammen alt vått og ekkelt, fylle bilen med alle premiene vi fikk, og ringe campingplassen i Ålesund med ønske om at de la ut nøkkelen siden jeg ikke ville rekke fram til resepsjonen stengte klokken 19:00. For klokka 18:55 kunne jeg dra fra utstillingsplassen… Med cirka 50 mil foran meg var det bare å finne gassen og komme seg av gårde. Etter tre og en halv time var vi på Dombås, da unnet vi oss 15 minutters pause til bensinfylling, tissing av hund og eier, vann til hunden og et pizzastykke til mennesket.
Videre over Lesja mimret jeg om sist gang jeg kjørte der – det var 1. januar i fjor, glatt og kjipt, mørkt og ekkelt, og rundt en sving møtte jeg brått på en elg som sto midt i veien. Underbevisstheten styrte nok føttene mine denne torsdagskvelden, for selv om det var litt lyst var det ikke så veldig lett å se tidlig den hjorten som brått sto i veikanten… Jeg stoppet opp, den hoppet over viltgjerdet og vandret inn i skogen igjen. Jeg ble stående litt til for å se om det kom flere, rådyr kommer jo gjerne i flokk og følge, elger kan være mer einstøinger, men hjort har jeg ingen erfaring med. Men det virket trygt, så jeg kjørte videre. Jeg kom meg vel hundre meter bortover veien, så oppdaget jeg jaggu enda en mørk skygge som bevegde seg. Jupp, i motsatt kjørefelt sto enda en hjort. Jeg stoppet igjen, og den forsvant ned i grøfta, og ble stående midt i jernbanesporet. Den ble stående lenge også, og jeg forbannet meg over at fotoapparatet lå godt pakket ned baki bilen. Jaja, bare å komme seg videre. Et eller annet sted passerte jeg også to rådyr, ellers skjedde det veldig lite på bilturen. Det var høy cola- og snopfaktor for å holde meg våken av å tygge, og den siste timen fra Åndalsnes var seig. Da gjespet jeg så jeg følte at jeg ikke fikk nok oksygen.
Men vi kom fram som vi skulle, 01:45 svingte jeg inn på campingplassen. Jeg måtte klø meg litt i hodet for å skjønne hvordan senga fungerte, men så fort som overhode mulig kom vi oss i seng, begge to. Dobbeltseng, så god plass til både hund og eier.
Neste morgen våknet jeg helt av meg selv klokka halv ni, og det var en veldig rar følelse – jeg er jo som sagt B-menneske, og hadde ikke sovet mye mer enn seks timer, hvordan kunne dette ha seg? Jaja, X’en og jeg inntok verandaen og koste oss lenge med frokost og utsikt. Eller, nå lyver jeg. JEG brukte lang tid på å spise frokosten og bare ta inn over meg den vakre naturen, der jeg satt og så rett ut på fjord og fjell (eller svor og svell, som jeg visstnok kalte det i yngre dager. Mye yngre dager). X’en inhalerte som vanlig frokosten på tre sekunder, før hun la seg inn i senga igjen. Jeg fikk hengt opp til tørk alt det våte fra dagen før – bur, stol, tepper, you name it, utrolig mye rart jeg drar med meg på utstilling. Bare veldig glad for at jeg ikke satte opp teltet, men baserte meg på andres!
Etter en deilig lat morgen (åh, så deilig med ferie og slike morninger!) fant X’en og jeg veien til Aksla, byfjellet, for å gå tur, snuse rundt og nyte enda mer utsikt. Vi måtte også få til noen poseringsbilder. Ferie med hund er en annen måte å feriere på – vi fikk for eksempel åpenbart ikke lov til å gå inn i kafeteriaen for å spise is, så etter å ha vandret rundt i veldig varm sol tok vi turen ned til sentrum for å kjøpe is fra kiosken på Brosundet og titte på bylivet. Og for den mistenksomme leser: X’en fikk selvfølgelig mye vann underveis, noe annet skulle bare mangle i den varmen.
Så var familiens arbeidsdag over, så vi kunne rette snuta mot Hessa og familien. Utover kvelden gikk tante og jeg tur med X’en og to av hennes hunder, og da så vi blant annet arbeidet med å gjøre klart til det tradisjonelle, enorme St. Hansbålet. Bilde av det har jeg ikke, for da jeg endelig tenkte på å ta med kamera var batteriet tomt…
Lørdag var utstillingsdag for tante, med fire håpefulle påmeldt. Først ut var bichon havanaise, hvor hun ble BIR med Diamond (N.S.Uch. Ting-Ge-Lings Little Diamond). Deretter coton de tulear, hvor hun ble BIR med Sonny (N.S.Uch. Symphony’s Something Special) og 2 BHK med Sonnys pappa Dennis (N.S.Uch. Symphony’s Captain Marvel). Dennis er snart 11 år, så dette var hans avskjed i ringen – en verdig avslutning på en fantastisk karriere, hvor han har vært mestvinnende i rasen i flere år på rad. Nå har han barn og barnebarn som overtar tronen. Sist ut var unge Keanu (Cossu’s Keanu Reeves), som fikk cert og BIR. En kan ikke klage over maks uttelling, kan en vel? Vi hadde god grunn til å feire, og feiring ble det da vi var tilbake på Hessa – bløtkake og kyllingfest. En av tantes hunder fylte to år, så da får hele flokken hennes kyllingfiletbiter i maten. Og X’en var invitert på fest, så hun fikk også filet. Fileter, i flertall, store hunder spiser tydeligvis mye mat. Men X’en takket og rapet for maten, og var såre fornøyd med sånn bursdagsfest, ille stas! Kjøpt gave hadde hun også gjort, hun er jo dannet.
Søndag var det X’ens tur i ringen, og hun løp heldigvis mye bedre enn på torsdag, så tydelig at det hjelper å holde henne i ro og unngå herjing. Det ble klassevinner med CK og fjerde beste tispe, og det må en være fornøyd med på en hund som mangler en god del pels enda. Vi gjorde kort prosess og dro tilbake til Hessa med en gang rasen var ferdig, jeg var jo der for å treffe familien.
Mandag sov jeg til jeg våknet av meg selv for å være uthvilt på kjøreturen hjem. Bilen ble pakket med julegaver og Oscar Sylte-brus (sukk, barndomsminner!), hytta vasket og vi sa ”på gjensyn” til Ålesund. Turen hjem gikk knirkefritt, og jeg følte meg ikke sliten før jeg kom opp i leiligheten og sank ned i sofaen…
Bilder fra miniferien finner dere her
Vi takker for besøket og ønsker velkommen igjen!!
SvarSlettklem fra tante, Dennis, Eros, Dario, Diamond, Ozzy, Sonny, Mascot, Keanu og Gennaro :)