Førti prosent vellykket

Det ble en energisk helg, krevende for både meg og X'en. Søndag fikk hun hviledag, mens jeg og sambo hadde vaske og rydde i leiligheten-dag. Dog gikk vi en fin tur på kvelden. Det er så deilig at en kan gå tur selv sent på kvelden, uten at det er mørkt eller ubehagelig kaldt. I en liten dam rett ved stien vi gikk på oppdaget vi to ender som vi ble stående og se på, det var jo riktig så spennende! Mulig det er noe stående fuglehund baki stamtavla hennes? Det er ikke første gang jeg lurer på det.
X'en vet det ikke, men vi trente også underveis på turen. Når hun gikk riktig lineføring datt det frolic ned i søte trynet, og ellers fikk hun gå som hun ville, snuse og kose seg på tur.

I går skjedde det vel heller ikke noen store høydepunkt, sett fra X'ens perspektiv. Vi var en tur på IKEA, og jeg forsøkte å rygge med henger for første gang. Etter fem-seks forsøk på å få hengeren rett inn på plass avslørte Hans at han kjenner meg veldig, veldig godt (og det skulle vel bare mangle etter så mange år), stoppet meg før det kom røyk ut av ørene mine, og foreslo at vi kunne hekte av hengeren og dytte den på plass! Riktignok var det det første jeg foreslo da vi kom tilbake til IKEA, men en må jo forsøke. Jeg ble vel heller ikke noe blidere av mannen som sto og råflirte mens jeg kjørte fram og tilbake på mer eller mindre samme flekken uten å få hengeren rett.
Men men, heldigvis har IKEA både god og billig trøstespiseis.

I dag har vi vært på Osloavdelingens tirsdagstreff. Annenhver tirsdag framover har de fått inn en instruktør for å bedrive litt hverdagslydighet, men akkurat nå vil jeg ikke ha noen nye perspektiv på treningen min, jeg vil følge den løypa jeg har lagt opp, og tror jeg vil bli mer forvirret enn noe annet av å trene med en helt ny instruktør så lenge jeg har en plan som så langt fungerer. Derfor la jeg heller et spor til X'en. Det ble hundre skritt/meter langt, gikk rimelig rett fram. Mens det lå, ruslet vi en runde. Sporet ble vel cirka førti minutter gammelt.

Jeg er usikker på om vinden hadde snudd, eller bare blitt sterkere i mellomtiden, for nå var det i hvert fall tydelig motvind langs sporet. Fint...
Jeg la X'en i dekk fem-seks meter fra sporet, slik at hun ville gå rett fram og finne sporet i vinkel. Hun fikk søkskommando, og fulgte sporet mitt fram til sporstart - der begynte hun bare å surre, og det er vel fordi vinden kom i nesa hennes. Hun været og velet, tok tydelig sporet på overvær. Jeg holdt igjen, ved antydning til å snuse i bakken slapp jeg lina litt, løftet hun holdet holdt jeg igjen, trakk henne litt tilbake. Jeg ga søkkommando på nytt mens jeg satte pekefingeren mot bakken, hun snuste litt før hodet føk opp igjen. Jeg forsøkte å vente henne ut, hun ble frustrert over å bli holdt tilbake, og la seg.
Jeg ventet til tålmodigheten tok slutt, før jeg bestemte meg for at i dag ble det for vanskelig, like greit å avslutte. I ren latskap valgte jeg å gå ferdig sporet for å ta med meg spormerkingene, framfor å legge henne i bilen først. Kanskje ikke helt etter oppskriften, men jeg var litt frustrert jeg også over totalt fraværende evne hos dyret til å snuse i bakken og fange opp sporet.

Men.

Etter femti-seksti skritt går sporet i et lunere terreng, det er lett å kjenne at det ikke er like mye vind her, og vi har nok også svingt litt i retning. X'en setter snuta i bakken, og jobber seg framover, i såpass tempo at jeg kjenner lina stramme rundt hånda. Jeg holder litt igjen for å styre farten, og hun jobber seg presist framover. Bortover en traktorvei, over en haug med kvister og granbar, inn på ei gresslette. Der må hun lete litt, sikkert fordi jeg forlot sporet på en vei som går bare fire-fem meter til siden for oss (alternativet var å vasse i en bekk, altså ikke et alternativ), så hun får spor fra flere kanter i nesa. Jeg holder henne igjen, hun kommer tilbake til det rette sporet, og går videre. Jeg hører det smeller i nesa, hun jobber skikkelig nå, og det er ikke noe forsøk på overvær! Hun løfter hodet en eneste gang, og det er for å "snøfte" ut et gresstrå som hun har klart å sniffe opp i det ene neseboret. Deretter fortsetter hun med nesa i bakken og tøffer til mål, og finner sporslutten som jeg har gjemt. Flinkeste!
Jeg hadde ikke tenkt at hun skulle få sporslutten, men når hun jobbet så fint de siste førti metrene måtte hun jo belønnes - hun gjorde akkurat som jeg kunne ønske meg, og jeg tror det var vindforholdene som gjorde at det løsnet.

Vi brukte nok en drøy halvtime fra jeg ga første søkskommando til hun spiste sporslutten, på et spor på hundre meter. Selv om hun ikke direkte jobbet hele tiden, var det tydelig at det likevel hadde skjedd mye i hodet hennes, hun virket fornøyd og tilfreds da vi ruslet tilbake til bilen, ikke noe forsøk på å finne mer spor som jeg har registrert før, jobben var gjort. Nå ligger hun på ryggen ved føttene mine og snorker. Hun har vært flink i dag!