2009 oppsummeres

Et år er over, det føles som om de svusjer forbi, det er da ikke så lenge siden sist jeg skrev en årsoppsummering?

Jeg får av og til høre at jeg skriver innmari lange blogginnlegg, så for de som ikke har orket å følge meg gjennom året – her kommer en kjapp (?) oppsummering!

Hva står seg ut fra 2009, hva er det jeg husker best når jeg tenker tilbake på året som har gått? (Alle resultat gjennom året står på hjemmesiden, jeg fokuserer på the golden moments her, så glemmer vi blåsløyfer og dårlige dager for en stakket stund!)

Konkurransemessig er nok høydepunktet da Even ble BIS veteran-plassert i februar. Det er sterkt gjort av en gubbe på den alderen å kunne slå ut flere hunder som veier en brøkdel av ham og kanskje bare er halvveis i livet. Jeg er stolt av den fjerdeplassen!

På andreplass kommer X’ens to cert i år. Etter uendelig mange klasseseire med CK, etter mange bøtteplasser – endelig løsnet det og ble hennes tur! Certene ble også tatt for dommere jeg har respekt for og anser som gode bernerdommere (uavhengig av certene de ga X’en, altså), og da er det ekstra stas.

Og på tredjeplass av eksteriøre høydepunkt kommer nok parklassen under pinsetreffet på Frya! Vi ble nummer fire av fem – men vi slo Gro med Ola og Trulte som ble BIS3 parklasse på verdensvinneren i 2008, så det synes jeg jo som hennes valpekjøper var rasende festlig, fnise! Dessuten var det ganske uforglemmelig å handle X’en og Even sammen, for de er jo noe forskjellige. Se gjerne bort fra de eksteriøre forskjellene, jeg tenker på at X’en trenger fart og vil lange ut, mens Even løper noe saktere med kortere steg. For ikke å snakke om at begge helst ville løpe inntil meg, enda vi trente i tre-fire minutter før det begynte :-D Det var moro lell!

På lydighetsfronten har vi tatt steget ut i offisiell konkurranse, etter å ha sikret oss bronsemerket med klar margin i mars. Vi mangler enda rutine, må generalisere øvelsene mer, og ikke minst må fører få bukt med konkurransenervene sine – så det har blitt noen rare stevner… Men, vi har 146.5 poeng som årsbeste, så vi kan når vi får det til.

Ellers var det spennende å gå MH med X’en, jeg fikk både bekreftet mye av min oppfatning av dyret, samtidig som jeg også lærte mer om henne. Med ”kjent mentalstatus”, altså for eksempel gjennomført MH (eller bestått karaktertest, som vi også tok i år), har vi nå lov til å konkurrere i bruks, om vi skulle ønske det en dag.

X'en og spøkelset
Det er også andre høydepunkt i år. Even og søsteren Enya nådde den aktverdige alderen av 11 år i oktober – ikke verst! Bamse (Emilio) gikk bort før sommeren. Rett før bursdagen pensjonerer jeg Even fra utstillingsringen, han har gjort sitt som veteran.
Jeg nevner ikke Crufts som høydepunkt under konkurranser, for det å få stille hund på Crufts kommer i en egen klasse, det kan ikke sammenlignes med en ordinær utstilling som hvem som helst kan melde på.

Ellers har det vært mye moro i år, det er så godt å ha gode venner i hundemiljøet en treffer i og utenfor ringen helg etter helg, og om det ikke går like bra med egen hund kan en glede seg over andres framganger. Av og til må det til og med flere hunder til for å få et godt resultat – X’en har flere ganger fått være del av Hiselfoss’ oppdrettergruppe og i avlsklassene til sin far og/eller mor. Pappa Ola Odelsgutt ble nummer fire på NKKs kåring av årets avlshund (hvor kun plasseringer på NKKs utstillinger teller), og det var for eksempel moro å få være del av gruppa som ble BIS avlshund på NKK Bø i februar.

Vi har vært på flere kurs, både med og uten hund, og det er moro å lære nye ting og få hjelp til å komme videre i arbeidet sitt.

X'en går rundt føttene våre, men vi må ikke glemme at også Even og Kimito er en del av kennel Latruda. Det er to gode gubber, og deres viktigste oppgaver er å være det. De er nå 11 og 13 år, vi tar ingenting for gitt, og er takknemlig så lenge vi får ha dem i livet vårt.

Konkurranser, prestasjoner og konkurranserettet trening er bare en del av hundelivet – det viktigste er hverdagen. En herlig hund som synes verden er kul, som logrer inderlig av glede når du kommer hjem, som alltid er klar når du inviterer til moro, med en varm og myk pels som er terapi både i gode og vondere dager. Det gir ro i sjelen og oppladet kropp å vandre i skogen med en yr hund, og jeg takker skogsguden Pan for at vi slapp å møte hoggormen i år...


Takk for 2009, vi sees i 2010!