Hunderommet

Da vi flyttet inn i huset vårt her på Bjørndal, startet vi med en gang oppussingen av det som skulle være hunderommet, slik at det skulle være klart til valpene ble født - i håp om at X'en ville bli drektig og trenge rommet, selvfølgelig.

Selv om X'en gikk tom, ble rommet etter hvert ferdig oppusset, jeg har på et tidligere tidspunkt i bloggen lovet bilder. Og nå kommer de! Det er litt ironisk at jeg fikk rotet meg til å ta bildene først i dag, men det er vel sånn det er når en får kniven på strupen. Huset skal som kjent selges, og vi gjør klart for fotografering. For å vise hunderommet som mer anvendelig og nøytralt (fåtallet av de som går på visning har hundegalskap, har jeg blitt fortalt) skulle vi derfor fjerne en del av hundetingene. Så rommet ser helt annerledes ut nå, men jeg er i hvert fall veldig fornøyd med hvordan det var inntil i dag - både i forhold til oppussing, innredning og detaljer.

Kanskje bor jeg senere et sted hvor jeg kan lage meg et nytt hunderom, jeg er i hvert fall veldig fornøyd med hvordan dette rommet ble...

På veggen har vi festet panelplater, på gulvet la vi et vanntett og stødig gulvbelegg med litt struktur og et fint flismønster. Fine lister i taket, med dekorklosser i hjørnene.

Rommet sett fra døra - gjesteseng/overvåke nyfødte valper-seng. Jeg hadde ikke nok veggplass til å få hengt opp teppet, men det gjorde seg der også. Premieskap, og de gjeveste rosettene. Bokhylle, med diverse pyntegjenstander i bernerformat.

Fra litt annen vinkel.

Bokhylle, bilde av våre tre første bernere - som også danner kennelnavnet vårt, rosetter, diplom, bilde og andre minner fra verdensvinnertittelen, og de gjeveste rosettene etter det.

Resultatene og minnene fra verdensvinneren i 2008 vil alltid ha en sentral plass i mitt hjerte, det er foreløpig ingenting som kan toppe det! Og da fortjener rosettene en hedersplass. Premien var et håndkle, det har fått en mindre seremoniell plassering i utstyrsskapet :D

Ei bokhylle i furu som jeg har hatt siden barndommen, men jeg synes den er så fin - både enkel og stilig utformet, tidløs etter min smak.

Noe av det som står i hylla - bjella er faktisk fra Sveits.

Flere detaljer fra bokhylla. Melkespann som tannpirkebeholder, kjøpt i Sveits den også. Bildet er av Even, dagen etter at han vant gruppa på et stort valpeshow. Søt som ung, søt som gammel.

Premieskapet.

Premieskapet, med alt X'en har vunnet, samt det Even har vunnet i veteran, noe fra hans yngre dager, noe som Majken vant, og faktisk noen barn & hund-premier også.

De fineste premiene.

Detalj fra gardinstanga - billig sak fra IKEA, men fiiin lell.

Detalj fra hjørnene.

Flere detaljer, dette hjørnet var ekstremt vanskelig å få til, og har nok ikke blitt helt pent når en kommer så nærme...

Garderobeskap fullt av diverse hundeutstyr, og min trofaste blåser.

Utstyrsskapet, med diverse diverse. Det var en gang et system der, men jeg finner da alltid det jeg skal ha..

Ved siden av utstyrsskapet henger de andre rosettene - HP, CK og valp.

X'en på trimmebordet. Går jeg inn på hunderommet kommer hun ofte løpende og går gjerne opp på bordet. Det, eller logrer forventningsfullt til utstyrsskapet, hvor det av og til detter ut tørrfisk, griseøre og annen snadder. I det siste har hun tilbragt mye tid på trimmebordet, som dere kan se har vi tatt av henne all pelsen...

X'en i litt annet lys. Det får fram både den litt gammeldagse stilen jeg har forsøkt å få til i rommet - og det får fram den litt vemodige følelsen jeg har inni meg når jeg nå må flytte herfra...

 

X'en liker å titte ut av vinduet når hun sitter på trimmebordet for å se hva som skjer på gata.

Pay It Forward

Jeg leser i diverse blogger, både hunderelatert, interiørrelatert og med andre tema.
I bloggen House of Dogs ble det i fjor arrangert Pay It Forward, som jeg deltok i. Nylig kom det en koselig gave fra Silje med litt snop, sjarmerende gammeldags julepynt og koselig bordpynt - jeg hadde til og med glemt at jeg deltok, så gaven var både overraskende og kjærkommen, en liten oppmuntring i en ellers grå hverdag.

En del av spillereglene er at den som mottar en gave, må arrangere sin egen Pay It Forward i bloggen - logisk nok, det ligger i navnet. De tre første som legger igjen en kommentar om at de ønsker å delta i min Pay It Forward vil motta en liten gave fra meg innen 365 dager. Når du har mottatt gaven, er det din tur til å arrangere Pay It Forward og sende en koselig hilsen til tre lesere av bloggen. Jeg håper flere synes det er koselig å kunne gjøre noe oppmuntrende og vennlig på en av disse mørke vinterdagene.

Så, om du vil ha en koselig overraskelse i posten, vær en av de tre første som legger igjen en kommentar!

Vi er i gang

I dag har X'en og jeg hatt en bra lydighetstrening. Vi møtte Anette og Marie med respektive hunder på Bygdøy. Øverst på agendaen var rundering, det er evigheter siden X'en har vært med på det.
I første forsøk holdt Anette henne igjen, mens jeg løp rett fram og deretter skar til høyre for å gjemme meg mellom noen trær. Dessverre var det litt for åpent og glissent der vi holdt på, X'en hadde god oversikt over området og løp rett bort til der jeg satt.
I andre forsøk fikk X'en se at jeg løp avgårde, men så sørget Marie og Anette for å snu henne og blokkere utsikten. Hun løp selvfølgelig rett bort til der jeg satt forrige gangen, men så skrudde hun på nesa og fant meg.
Hun fikk to nye forsøk, hvor Anette og Marie gjemte seg hver sin gang. Selv om hun ble snudd bort begge gangene, fant hun figurantene sine rimelig kjapt, og fulgte sporene deres.
Runderingsleken vår er bare en lek, men jeg kan jo likevel pønske ut måter å gjøre det mer avansert på. Jeg ser for eksempel for meg en treningsøkt hvor hun får et slag med synspåvirkning som nå, og deretter et slag hvor hun blir satt i bilen før figuranten løper ut - for å se hvor villig hun er til å gjøre et søk når hun ikke har blitt trigget av en person som løper fra henne. Om dette er noe som fungerer bra, kan en jo også gjemme ut to figuranter til henne, slik at når hun blir levert tilbake til startlinja av den første figuranten, kan jeg sende henne ut på nytt søk med en gang.
Vi får se, dette er bare moro, det bygger selvstendighet, det er en grei måte å få ut litt energi i beina, hun får brukt hodet sitt, for ikke å snakke om nesa - særlig nå som vi ikke går spor.

Jeg fikk også være figurant for Norma, Ellie og Balrog, på det nivået og med de metodene de brukte - artig!

Deretter var det lydighetstrening, hvor vi trente samtidig på samme sted. Det er så mye av vår trening som skjer på egenhånd, så vi trenger å trene med slike forstyrrelser også. Vi var på parkeringsplassen ved Huk, på den o store utfartsdagen, smekkfullt av biler, turgåere med hunder, barnevogner og all verdens rarieteter.

Vi kom oss gjennom flere øvelser i løpet av en ganske kort og intens økt. Litt lineføring og vendinger, avstandskommandering hvor jeg ga meg etter en perfekt repetisjon, en kjapp dekk fra holdt med litt pirking på å bli liggende selv om jeg kommer inntil, en stå under marsj som jeg var veldig fornøyd med. Også forsøkte jeg meg på en enkeltdekk hvor jeg står med ryggen til, akkurat som det skal være på ferdselsprøven. Jeg har ikke fått kjøpt meg noe lommespeil jeg kan bruke for å se hva hun gjør, men jeg fikk gløttet bakover og hadde kontroll på at hun lå. Når jeg har forsøkt dette før har hun kommet bort til meg og lurt på hva jeg står og ser på, søta :) Nå sto jeg riktignok inntil en bil, så hun opplevde sikkert kontroll over hva jeg så på, mens når jeg står midt på en åpen plass og glor med ryggen til skjønner hun ikke hva jeg ser etter. Men vi skal nå få til dette også. Jeg ble rimelig imponert over henne, det kom en bil og kjørte mellom oss uten at hun leet på seg. Jeg vil tro hun lå i et halvt minutt, og da valgte jeg å belønne og avslutte, før hun rakk å feile.
Det jeg er usikker på, er hvor langt jeg skal strekke treningen - under ferdselsprøven skal hun ligge i cirka ti minutter, trener andre på at hunden skal ligge så lenge? For fellesdekk i klasse 1 har det "alltid" vært anbefalt å trene i lengre økter enn to minutter for at det skal føles lettere for hunden under konkurranse. Samtidig som en også skal trene i korte økter for å holde motivasjonen og spenningen oppe. Hva gjør dere som trener til ferdselsprøve, presser dere tiden til 11 og 12 minutter for å være sikker på at hunden klarer det? Eller lar dere det stå til på prøven? Det er jo innmari kjedelig å trene på...
Ja, jeg vet, i prinsippet skal hunden bli liggende når den har fått en dekkommando, den har jo ikke fått beskjed om noe annet. Men nå er nå en gang hunden min ikke vant til å måtte ligge på kommando så lenge, så jeg er litt usikker på strategi. Håpe at hun skjønner alvoret på konkurransen, eller risikere å stryke fordi jeg ikke har tålmodighet til å pushe tidsgrensen på trening?

Til slutt trente vi FVF med figuranter, hvor vi gikk i åttetall rundt Anette og Marie. Jeg fikk de også til å gå på stedet for å skape mer forstyrrelse, og X'en fulgte med. På ferdselsprøven skal vi snirkle oss rundt fire figuranter som beveger seg, jeg starter med to for å gjøre det gradvis vanskeligere. Det jeg synes er vanskeligst, er at X'en er en stor og lang hund som tar litt plass, så det er vanskelig å få til de krappeste svingene for å gå nærmest mulig figurantene. Og ut fra hva jeg har sett på filmer, er det ikke altfor stort opphold mellom de fire. Men vi jobber med det, og hun har en fin kontakt - men så sørger jeg for at det lønner seg også, med store pølsereservoarer i lomma ;)

Etterpå fikk hundene en fin tur sammen, så de fikk tømme hodet og kroppen for energi, springe fra seg og bruke musklene også.

Tusen takk for en koselig dag, jenter!

Moro med snø

Det er moro med snø, synes X'en. I snøen kan en hoppe, løpe, base, sprette, dykke, grave, svømme og utfolde seg med all sin galskap.
Jeg er i grunnen også ganske glad i snøen - det er så mye lysere og renere, det er koselig med vinter, og om en ser bort fra at en må slåss med skigåere om turområdene blir liksom turene bedre. Jeg behøver ikke å bekymre meg for flått og hoggorm, for eksempel.
Det er ikke så ofte jeg orker å bære med meg kameraet ut i skogen - det er tungt å bære over tid, det er ikke så glad i frost og fukt, og jeg er såpass klønete at jeg ofte tryner på glatte eller aker i snøen for å komme lettere ned bakker ;) Men jeg har nå tatt med meg kameraet på et par turer vi har hatt med andre hunder, det blir lettere morsomme actionmotiv når X'en går tur med andre. Når vi går alene blir det roligere tempo og mindre ablegøyer.

X'en i farta med miniatyr bullterrier Bombur.

En montasje av X'en i kenguløp over jordet.

Sveveberner!

Noen kommer seg ikke like lett fram i snøen som andre, men liker å ha en bernerplog foran seg!

X'en i firsprang med engelsk springer spaniel Norma.

Vinteren kan være vakker!

Tre lydighetshunder på tur, da er litt bildeposering det minste vi kan forlange!

Flere bilder finnes i bokhylla på hjemmesiden.

Også andre har tatt bilder av oss på tur, her er noen ærlig og redelig stjålet fra Siri, som har briarden Willy:

Ellers har vi så vidt begynt å trene litt lydighet igjen - det er ikke så lett å trene på vinteren, for en vil ikke vasse i snø mens en trener og en vil ikke skli på isen på skrapebrøytede plasser. Så det blir opp til meg å være kreativ for å trene på ting som kan gjøres i snøen, samt at vi trener litt inne også.
Men i helga trente vi på noe helt nytt - skuddtrening. Jeg vet jo fra både MH og hverdagen med dyret at hun ikke er skuddredd, men jeg synes likevel det er greit at vi tester ut lydighetsøvelsene som har skudd på trening, og ikke på stevne.
Helgas trening tok vi helt rolig, i og med at det var første gang. Det er en viss forskjell på å ikke være skuddredd og å jobbe med kontakt mens det blir skutt rundt deg.

På den første økta sto vi kanskje 30-40 meter fra skytteren, og jeg hev ut et pølsesøk på bakken til X'en, bare for å gi henne positive assosiasjoner fra første stund. Mens det ble skutt gikk vi gradvis nærmere, jeg hev ut en neve pølsebiter foran meg, X'en søkte/spiste på nytt, og slik tok vi det rolig. X'en lot seg ikke merke av skuddene - som Siri foreslo, er det mulig at hunden er døv :D

På andre økta sto jeg mye nærmere skytteren, fra ti til femten meter. Og denne gangen trente X'en og jeg lydighet mens det ble skutt - men selvfølgelig på enkle ting, med lave krav og masse belønning. Så vi lekte oss med lineføring, samt at jeg på et tidspunkt la henne i dekk uten å gå fra henne. Hun gløttet kjapt på noen av skuddene før hun igjen tok opp kontakten med meg - men hun gløttet også kjapt bort på Willy som jobbet bortenfor oss et par ganger, så jeg tror nok hun bare sjekker omgivelsene. Flinke hunden min!

Vi ga oss der, og det var i hvert fall en god førstetrening for X'en på skudd, og jeg tror jeg kan ta rimelig rask progresjon for henne fra godbitsøk til full øvelse. Med mindre de som kan dette fraråder det, en vil jo ikke påføre dårlige opplevelser på hunden heller, men det så ut til at det brydde X'en midt i den tanfargede rumpa at det ble skutt rundt henne, i hvert fall. Jeg har ikke pistol, og er avhengig av å trene dette sammen med andre, så jeg regner med at vi skal bli trygt guidet gjennom treningen fram til X'en kan ligge på fellesdekk og gå lineføring mens det skytes. Dette er øvelser i ferdselsprøven, som vi jo har som mål å trene mot i år. Det er også skudd i bruksen, men det kommer ikke før i klasse C, trur eg, eller om det er B. Det er i hvert fall ikke i D, men det skader jo ikke om hunden lærer noe vi kanskje trenger på konkurranse om tre-fire år :D

Ellers røytes det, all mass, hun blir mer og mer bruksberner for hver dag, og det er ikke før pelsen ramler av en merker hvor velpelset rasen er. Det er dotter overalt! :D Det blir ingen utstilling på denne hunden med det første, men jeg studerer terminlista for å finne noen LP-stevner vi kan forsøke oss på. Januar blir helt konkurransefri, februar likeså - så får vi se hvor mye det rykker i konkurransefoten i mars ;)

Bilder fra Stora Stockholm

Jeg har slitt med ødelagt laptop, ødelagt stasjonær maskin og manglende nett - men nå ser det ut til at ting er stabilisert igjen, og jeg kan ha et sosialt liv online - hurra!
Jeg jobber meg gradvis gjennom innboksen, så beklager om noen må vente lenge på svar fra meg, det kommer! Det kommer også mer koselige blogger framover, og jeg skal få oppdatert hjemmesiden. Jeg må bare redigere litt bilder, og av og til prioritere andre viktige ting i hverdagen...

I desember dro vi til Stockholm for å delta på SKKs årsavslutning og juleutstilling. X'en endte som nummer to i åpen klasse med CK og tredje beste tispe. Jeg er superfornøyd med det resultat, selvfølgelig, men det er jo pittelitt surt å ha plassen bak certet også. Men, det er bare en bonus, å stille X'en var sekundært formål for denne turen, jeg var der for å hilse på en potensiell partner til mitt neste kull som jeg hadde gjort en avtale med å få treffe. Uansett om de meldte på eller ei skulle de komme så jeg fikk hilse på den vakre firbeinte. Det er så takknemlig å sparke i gang sin oppdrettergjerning når en blir møtt av vennlige, åpne og velvillige hannhundeiere som gjør det de kan for å bidra med informasjon om hannen sin og stiller opp så jeg kan få kline, klå og klemme på hunden deres. Jeg liker å treffe hannen og se ham med egne øyne, i god tid før parring, og ikke bare basere meg på bilder og andres observasjoner. Så det ser ut til at jeg har hannhund til X'en i boks, mer informasjon om ham kommer senere - foreløpig vet jeg ikke om det blir et Latrudakull på X'ens neste løpetid, så jeg avventer de store avsløringene enn så lenge ;)

Men, jeg har fått bilder av X'en fra Stora Stockholm, veldig hyggelig å ha som minne fra dagen. Tusen takk til Pernilla Svedjeby som sendte de til meg. Fotograf er Malin Källström.

Vakker jente med god plassering venter på å få godbiten sin.

Vi er veldig fornøyd med oss selv her, åpenbart ;)

2010

Jeg har pleid å kjøre årskavalkade i bloggen, men 2010 er slettes ikke et fornøyelig år å titte tilbake på... Helhetlig slår det meg som det jævligste året jeg noen gang har hatt, og selv om jeg bruker lupe for å fintitte er det langt mellom høydepunktene. Selv det som så ut til å skulle være positive ting har slått tilbake mot meg... Det som skulle være gleder ble bare skuffelser. Men det er terapi i å skrive, så jeg bryter ikke årskavalkadetradisjonen, og håper at jeg ser noe lysere på ting når jeg skal skrive de samme linjene for 2011 om cirka 360 dager...

Januar
Jeg går inn i året med brukket halebein, så vi velger å trekke oss fra lydighetsstevnet i Flatebyhallen. Det er for langt program til at jeg klarer å gå skikkelig, og det vil påvirke X'ens prestasjoner.
Jeg forsøker å stille X'en i Göteborg, uten stor suksess, store smerter preger det som skulle vært en koselig jentetur. Resultatene var heller ikke noen höjdare med en hund som ikke har fått opp pelsen like fort som forventet. Det samme gjaldt Letohallen - vondt i rumpa og lite pels på henholdsvis handler og hund.
I januar drar jeg til Kirkenes for å hilse på Fin.Uch. Alpenbach Zorro, som jeg har lyst til å bruke på X'en. Han innfrir heldigvis alle forventningene!
Ellers går januar med til å fly på visninger, lete etter vårt nye hjem, sette kritiske blikk på det vi skal investere to millioner i, forkaste det som ikke er helt det vi så for oss og stadig lete videre.

Februar
Hans og jeg drar til Ålesund på NKKs Oppdretterskole del 2, for å forberede oss på det praktiske ved fødsel og tiden i valpekassa. Ja, og for å besøke familien jeg har der.
Vi skriver kontrakt og blir huseiere.
Og X'ens løpetid kommer litt før forventet, og vi flyr til Kirkenes. Vi forsøker i fire dager å få til parring, men de to debutantene får ikke helt til, så det ender med inseminering.

Mars
Vi pakker, pusser opp hunderommet så det er klart til fødsel, og vi flytter helt inn i huset. Jeg leter febrilsk etter tegn på valper. Jeg synes av og til jeg ser noe, mens andre ganger er det ikke noe å merke på henne.
Kimito fyller 13 år!

April
X'en konstateres ikke drektig i begynnelsen av april, og jeg er selvfølgelig kjempeskuffet. Tårene renner, og siste finish på hunderommet blir nedprioritert, jeg ønsket så veldig dette...
Jeg hiver meg derimot rundt og melder på X'en en dag i Stange, hvor vi blir nummer to i klassen med CK for dommer John Jakobsen.

Mai
Anette og jeg drar til Kristiansand. De store utstillingsresultatene uteblir for mitt vedkommende, men vi klarer sølvmerket i lydighet klasse 1! Et mål er nådd, selv om ikke poengsummene var imponerende høye, klarte vi å få poeng i alle øvelser, og jeg synes X'en jobber bedre med meg. Hun har helt klart blitt en eldre og mer moden hund på det halvåret som er gått siden sist stevne, kanskje har jeg også endret meg.
Vi drar også til Frya, men her kicker konkurransenervene inn for full styrke, og vi noterer oss bunnrekord på poengsummen...
Det er ikke gøy med utstilling, jeg tenker hele tiden på at jeg kunne hatt valper nå, og jeg stiller mest fordi det føles som om jeg må, av ren pliktfølelse.

Juni
Også nå blir det noen pliktdeltagelser, både i eksteriør og lydighet, uten de store resultatene å skrive hjem om. Pelsen er også på god vei ned og vi får nakenberner i hus.
Jeg er dog med å arrangere Osloavdelingens matchshow og uoffisielle LP-konkurranse, og selv om det er mye jobb, er det et rimelig vellykket arrangement og vel verdt innsatsen.

Juli
En uke tilbringes på Sølen og Norsk Brukshundsports Forbunds ukestur, og vi lærer masse om å gå spor og trene bruks, og for en stakket stund slapper jeg av og koser meg.
Vel hjemme venter fjorten dagers ferie for å beise hus, få på plass detaljer innendørs og ellers lade opp veldig tomme batterier.

August
Vi deltar i gjørmemesterskapet på Bjerke, på jakt etter storcertet. Det er jo så nærme, en må bare prøve, blablabla, sannheten er at utstilling er ikke så gøy lenger, men jeg var der i hvert fall.
Jeg blir også førti prosent sykemeldt denne måneden, etter å ha slitt hele året med diverse plager.

September
Det hjelper litt å redusere på arbeidsmengden, jeg får hvilt mer og føler batteriene lader, jeg begynner å se lysere på ting igjen - så selvfølgelig detonerer atombomben nå.
Jeg drar på Agderspesialen, hvor X'en blir nummer fire i klassen med CK.
Helga etter drar Anette og jeg til Stavanger. Lørdag må jeg trekke X'en fra lydighet på grunn av løpetid som kom to dager før; surt. Vi rekker heller ikke å være med på spesialen, fordi vi prioriterer Anette og Orrys deltagelse i lydighet. Men på søndag blir X'en igjen nummer fire i åpen klasse med CK.
Vi debuterer i bruks, med en fin karakter i sporet, og en elendig karakter i lydigheten - vi var for slitne til å prestere da, hodet mitt var ikke med, jeg fikk nerver, jeg resignerte underveis, og konkurransen var ikke helt som forventet hva gjelder gjennomføring fra dommeren. Men sporet var gøy! Det føles stort å ha debutert og nådd det målet, selv om gleden blekner for viktigere ting.
Jeg blir hundre prosent sykemeldt denne måneden.
Men det jeg husker best fra september, er samlivsbruddet...

Oktober
Vi havner på NKKs utstilling i Hamar, jeg har mest lyst til å forbli hjemme under dyna, påmeldingen var nok en pliktfølelsesgreie, men vi blir overtalt til å dra. Jeg finnes ikke nervøs, det er liksom ikke så viktig lenger, jeg har større bekymringer i livet. X'en og jeg går vår beste lydighetskonkurranse ever, og er bare fem og et halvt poeng unna opprykket. Men det gir verken irritasjon, skuffelse eller glede. Det betyr ikke noe.
Jeg får tankene over på andre ting med ei helg på Sølen, hvor jeg i sommer vant gratis hytteleie for tre netter. Siri og Caroline blir med, og vi tilbringer tre dager i skogen og på appellbanen.
Vi feirer 12-årsdagen til Even og Enya, veldig hyggelig å få se Enya igjen!
Ellers forberedes salget av huset, jeg har ikke mulighet til å beholde det alene, økonomien tillater det ikke, dessverre. Vi kjøpte et hus, nå må jeg selge mitt hjem.
Jeg får beskjed om at jeg må komme meg ut, ikke bure meg inne, så jeg melder på til dobbeltutstilling siste helga i oktober i Letohallen, og camper hos Toril hele helga for å være litt sosial.
Lørdag kveld ringer pappa, Even har fått magedreining, og vi blir enig om at han skal få slippe. Jeg har mistet det lille jeg har igjen, samtidig som jeg ikke helt klarer å ta det innover meg. Det er fullt, jeg har ikke plass til mer sorg og skuffelse...
Søndag går jeg på autopilot, stiller hunden mekanisk, jobber hele tiden med tårene og er ikke helt tilstede. Jeg husker dog at dommeren skikkelig grøsset da hun så på X'en første gangen, så den blå var ikke akkurat overraskende.

November
Det blir sykehusopphold og hjulene begynner å spinne for å få gitt meg den hjelpen jeg trenger. Jeg får en diagnose med flere potensielle på gang, men det er ikke så lett å fikse, og i hvert fall ikke kjapt, jeg må bare holde ut, og sykemeldingen forlenges til ut februar.
Hussalget avventes til 2011, så jeg kan få litt tid til å komme meg på beina først.
X'en og jeg deltar på NKKs vinnerutstilling på Lillestrøm, pliktpliktplikt, flat rød og god kritikk i en som vanlig stor klasse, og et hektisk visitt innom julebordet før jeg raser videre til store ringen for å heie Ola fram til gruppeseier!

Desember
Stian og jeg drar til Stockholm, hvor jeg for lenge siden har avtalt å treffe en hannhund - uansett om han ble påmeldt eller ei - som jeg vurderer til X'en. Hun er påmeldt mest for moro skyld, hannhundeierne skal jo også få se henne. Men jaggu slår snuppa mi til - nummer to i åpen klasse med CK og tredje beste tispe, plassen bak svenskecertet! Jeg er veldig glad og pittelitt skuffet, og framfor alt er det godt å merke at jeg klarer å kjenne på andre følelser enn sorg og fortvilelse. Dette er en utstilling jeg faktisk ønsket å dra på og gledet meg til. Hannhunden jeg har siklet på for X'en innfrir forventningene og mer til, så får tiden og skjebnen avgjøre når jeg har mulighet til å ha et valpekull.
I desember kommer en ny smell - ei uke før julaften får jeg vite at jeg går inn i 2011 uten jobb. Jeg har kontrakt ut 2010, og det mangler økonomiske midler til å forlenge mitt engasjement. Jeg går i kjelleren igjen. Fra før av har jeg bestemt meg for ikke å feire jul i år, det føles helt feil, jeg mangler alt av julestemning, og jeg orker ikke tanken. Det var ikke jul i 2010, X'en og jeg avlyste hele dritten, og brukte tiden på lange skogsturer og mye søvn.

2011
2011 kom, uansett om jeg var klar eller ei, og jeg har mange og store utfordringer foran meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal prioritere og rangere det, det føles som om alt haster og må gjøres nå, alt er avhengig av hverandre, og jeg kjenner at jeg ikke er sterk nok til å gå på dette alene. Huset må selges, jeg må finne meg et nytt sted å bo hvor jeg får lov til å ha hund - og om jeg skulle finne pågangsmot og energi til å forfølge drømmene mine, må det også være en bopæl hvor det egner seg å ha valpekull. Jeg må finne meg en ny jobb, per i dag har jeg et problem fra og med 1. mars... Men jeg har ikke helse til å drive jobbsøking nå, så jeg må også få helsa på plass, på et vis. Jeg må sette meg inn i regler og muligheter i forhold til NAV, sykepenger, arbeidsledighetstrygd og slikt. Jeg må få en oversikt over hvordan økonomien er, nå som alle utgifter er mine, og ikke deles med noen... Jeg må rett og slett få livet mitt på rett kjøl i forhold til en del sentrale plattformer - bolig, inntekt, helse og velferd. Jeg kjenner at jeg gleder meg ikke akkurat til dette året...

Men når jeg har gode dager hvor jeg ser litt klarere og forbi problemene, så drømmer jeg. X'en har vært en fantastisk terapeut for meg gjennom 2010, hvor året har vært et rent helvete. Selv om det kanskje virker overfladisk, så er det å komme seg ut med henne noe av det som tidvis gir meg mest mening og glede for tiden - være med på en utstilling, trene til en konkurranse, diskutere avl, granske hannhunder, også videre. Jeg har derfor satt oss noen mål for 2011, i håp om at det kan hjelpe meg å ha fokus framover, hjelpe meg å tilføre noe positivt i livet, og gi meg litt atspredelse når virkeligheten og problemene mine blir for tøffe.

Primær rettesnor for 2011 er at jeg skal gjøre det jeg har lyst til, ikke det jeg føler er forventet og følgelig mest ser som en plikt. Det gjør noe med lystbetontheten også... Jeg skal melde på til utstillinger og stevner jeg faktisk ønsker å delta på, og ikke melde på fordi jeg føler en forventning om at selvfølgelig skal jeg dit.

Hva gjelder lydighet, håper vi på opprykk i løpet av 2011. Jeg tror det nye programmet sitter like godt som det gamle programmet hos X'en, og da er det bare marginene som må være på vår side.

Jeg har lyst til å gå LP-kurs hos Kruttlappen Hundeskole, for jeg får så mye treningslyst og selvtillit etter hennes kurs.

For bruks, skal vi ha som mål å starte to-tre ganger for å få mer rutine - jeg sier ikke flere ganger, da jeg ikke vet hvor lang sesongen blir med tanke på snø, parring og valpekull. Det er ikke sååå mange stevner å ta av. Om vi ikke finner stevner som klaffer med ledige helger, er NKKs Kåringsprøve et reelt alternativ for å få mer konkurranseerfaring.
Resultatmessig legger vi lista akkurat passe, tror jeg, og håper å gå et stevne til Godkjent.

Vi skal trene mot ferdselsprøven, og jeg skal starte i løpet av året for å teste treningen. Men uten forventning om å klare tittelen. Den kommer som mål på blokka for 2012.

Jeg skal gjøre meg bedre kjent med en rase jeg har vurdert som maskot, for å kunne ta en reell vurdering av om jeg skal skaffe valp i løpet av 2012/2013/senere.

Jeg har lyst til å være mer ringsekretær enn jeg var i 2010, jeg savner det. I 2010 jobbet jeg bare fem dager som ringsekretær, om jeg ikke har regnet feil.

Jeg håper også veldig på et valpekull, men det er veldig mye på det private planet som mangler for at det skal være rett per i dag, så det er en lang vei fram. Det er ikke et nyttårsforsett, det er altfor mye utenfor min kontroll (for eksempel fertilitet, nytt sted å bo, økonomi som følge av manglende jobb, helse) til at jeg kan ha det som et mål. Det er mer en intens drøm og et helhjertet ønske.

Skulle det bli valpekull hos Latruda, håper jeg selvfølgelig det kommer ut noe som er skapelig nok til at jeg vil beholde det, og da blir selvfølgelig valpekurs, valpeshow og å se verden på nytt gjennom ferske valpeøyne også et mål for 2011.

Vi setter oss ingen mål for utstillingsringen - vi håper på kort utstillingssesong på grunn av parring og valper... Parres på neste løpetid skal X'en uansett, usikkerhetsmomentet er om hun skal leases ut eller om jeg kan ha kullet selv. Det eneste jeg har som konkret ønske, er å reise til Nederland i september for å få med meg spesialen og Europavinneren, om det ikke kræsjer med valpekassa. Så får dommerlistene avgjøre hvor jeg eventuelt stiller i inn- og utland, for ikke å snakke om hva lommeboka tillater.

Even sover nå

Det er alltid for tidlig, en er aldri klar, aldri helt forberedt, og det er aldri med lett hjerte en tar farvel med en kjær firbeint. Det har ikke helt gått opp for meg enda, det er så uvirkelig. Han som alltid har vært der, og brått ble han revet vekk fra meg. Det kan ikke være sant, jeg klarer ikke å håndtere det, ta det innover meg. Det har vært nok motgang nå, jeg har ikke flere tårer, jeg tåler ikke mer sorg. Men en liten stemme inni meg minner meg stadig vekk på det, det er slik likevel. Even er død.

Even kom til verden 16. oktober 1998, tenk det, i forrige årtusen! Mamma Majken fikk aldri i gang veene, og det ble dermed keisersnitt. Even var den første valpen som ble hentet ut, og i det oppstyret det kan være rundt et keisersnitt klarte veterinær å være litt for hard med skalpellen da fosterposen skulle åpnes, og stakkars Even fikk seg et kutt i bakhodet. Såret grodde fint og det ble ikke noe problem - men Even har vært en merkverdig snill valp, unghund, hund og veteran. Kan det være at han ble en anelse lobotomert av skalpellen?

Meg med de fire gutta i kullet.

Vi hadde i grunnen ikke tenkt til å beholde hannhund, vi hadde allerede to shih tzu-hanner i flokken, og å skulle ha en bernerhannhund blant de to og flere tisper anså vi som uønsket. Men så var jo valpen så innmari lovende eksteriørt, og det var noe spesielt med ham, og da kan en jo ikke bare slippe en slik valp fra seg. Så dermed ble Even igjen hos oss, mot det vi trodde var all fornuft. Men, hey, kanskje det kunne gå bra? Slik fikk han navnet sitt av meg også - Latruda's Even Long Shots Make It. Selv et skudd i blinde kan treffe blink, et skudd fra hofta kan også ramme hardt.

Even var alltid min. Han var slik en eiegod og herlig hund, tillitsfull og kjærlig, elsket alle. Men han var min, i hvert fall for meg. Selv om jeg etter hvert flyttet ut for å studere, var han min lille Even, Evensen min, gubbelille... Jeg kom hjem og besøkte Even - og de andre. Si hva du vil om å ha en flokk med hunder og behandle alle likt, men noen kryper inn i hjertet ditt på en helt særegen måte.

Even måtte selvfølgelig på valpeshow, det er god trening og sosialisering, så vi går alltid på valpeshow med våre valper. Vi beholdt også hans søster Embi, så mamma stilte henne og jeg stilte Even. De møttes i et par BIR og BIM-dueller, og Even dro alltid det lengste strået. Han hadde en utstråling og et så herlig hode at en måtte bare smelte. Han har alltid bare vært god...
Selv om valpeshow er trening, er det også gøy å gjøre det bra. På et valpeshow var det 16 bernervalper påmeldt, og da var det ekstra gjevt å motta den rød-gule rosetten. Best i rasen med så stor konkurranse. Rigmor Ulstad, anerkjent og respektert dommer, dømte både rasen og gruppa. Even vant hele gruppa! Wow! Jeg har ikke en eneste premie eller rosett fra gruppeseieren, ikke en gang et bilde fra der og da. Men jeg ser det så levende for meg enda, en trenger ikke alltid ting for å kunne mimre. Jeg husker også at i BIS-finalen var Even sliten, det hadde vært en lang dag for en valp på drøye fire måneder.

Valpen vokste til, og ble junior, unghund, to år, voksen. Han hadde ingen imponerende utstillingskarriere, men han hadde en helt grei, jevn og stabil karriere. På NKKs vinnerutstilling i Vikingskipet i 2000, så vidt fylt to år, ble han andre vinner og femte beste hannhund. En kjempeprestasjon jeg husker lenge, og da vi kom inn i åpen klasse for den individuelle bedømmelsen husker jeg at dommer Leif Ragnar Hjorth utbrøt begeistret "slik skal et bernerhode se ut!"

I 2001 ble han champion - på tre utstillinger på rad fikk han de nødvendige certene for å plassere tittelen foran navnet sitt. Da han tok storcertet på NKK Bjerke i 2001 for dommer Maija (Ånestad) Heinilä gråt jeg av glede. Vakre, vakre Even, den rødgrønne rosetten betydde en del for meg, det var så gøy, og tenk at ikke bare jeg syntes han var vakker.
Han fikk deretter noen opptredener i championklasse, til ganske anstendig resultat, men så skjedde det ting i familien som gjorde at utstillingslivet ble nedprioritert. Det viktigste er uansett at Even alltid var en uproblematisk hannhund, han var nederst på rangstigen av de tre hannhundene, han utfordret dem aldri, han spiste godt selv om det var løpetid, og han ville bare kose og elskes. Han krøp inn i hjertet og armkroken din.

 

Even fra noen av de mange fine utstillingsopplevelsene han fikk i veteranklassen.

I 2008, nesten ti år gammel, ble det børstet støv av Even og han fikk et comeback som veteran, etter mildt mas fra "farfar" Stian. Han skulle bare vises fram for moro skyld, på Østfoldspesialen. Det var gratis å melde på, og det kunne jo være hyggelig å vise en gammel bernergubbe for alle de som tror at alle bernere faller om fem år gamle av kreft... Even ble nummer to av to, med HP, men den applausen og tilbakemeldingene vi fikk fra de ringside gjorde sitt til at basillen fikk virkelig godt bitetak i meg - nå skulle Even vises som veteran! Jeg fikk etteranmeldt ham til Agderspesialen tre uker etterpå. Der vant han klassen, av tre, og fikk CK med honnør fra dommer om at han var eldst og likevel den som bevegde seg best!

Premie som Even fikk på Agderspesialen 2009, hvor han også var motivet! 

Han ble stilt aktivt i veteran det neste året. Ofte alene som hannhund, men vi syntes det var veldig hyggelig når også andre var påmeldt, uansett om de slo oss eller motsatt. Vi må få synliggjort veteranene, de beviser at rasen kan nå en anstendig alder! Resultatene varierte, noen dommere ga en flat rød, andre dommere trakk fram CK og beste hannhundplasseringer. Det udiskutable høydepunktet kom 1. februar 2009, da Even hadde slått ut de andre veteranene i rasen og var ønsket i BIS veteran-finalen. Blant en haug miniatyrer og yngre storhunder, sjarmerte Even seg til en BIS 4-plassering! Det var stort for meg, det kom noen tårer da også! Den store, fine rosetten henger på veggen, som et minne om en herlig veterankarriere for Even. Det viktigste for meg var å vise bernereiere og andre hundefolk at det går an, det går an å stille berner i veteran, det er flere som får god alder, vi må bare få de fram i lyset som en motvekt til alt det deprimerende levealdersnakket. Vi skal ikke fortiet problemet, men nyansere litt de som svartmaler som mest.

 

BIS 4 veteran. 

Men så ble Even pensjonert fra ringen igjen. Han hadde forkalkninger i ryggen, og det påvirket etter hvert bevegelsene hans såpass at han ikke hadde noe i en utstillingsring å gjøre. Han fikk en gjesteopptreden på spesialen på Frya pinsen 2010, og kunne motta en diger rosett som helgas eldste påmeldte. Men så var det også helt stopp. Han elsket å være med på utstilling, han storkoste seg med all oppmerksomhet, alle som klødde ham bak øret, alle som lot seg sjarmere, alle som føyde seg etter hodet på skakke med tiggeblikket skrudd på. Fredagskvelden på Frya tasset han rundt og spiste sikkert en pakke pølse fra diverse griller, han var på gubbetur og nikoste seg. Verden var hans lekekasse, mennesker er bare gode, hunder er bare søte, og livet leker for Even.
Hver gang jeg kom på besøk til pappa, kom Even joggende eller galloperende ut, og viste med hele seg hvor glad han var for å se meg - og hvor mye han forventet å bli tatt med inn i bilen for å bli med på tur. Han kunne hoppe inn i bilen og logre av forventning. Av og til tok jeg også en liten kjøretur med ham, for å glede en gammel gubbe.

Even har alltid likt å rulle seg på ryggen utendørs - om det er i snø eller gress spiller ingen rolle, han hiver seg over på ryggen, vrikker og vrenger seg, borrer hodet bortover, og gir seg selv en real massasje. Det var også et tegn vi kunne bruke for å se om han hadde smerter i ryggen eller ei. Da fikk han en kvart eller en halv rimadyl, og kjapt etterpå var han på ny på rygg i lyngen eller snøen.

Even lærer X'en om gledene ved å rulle seg i senga.

 

Even var en hund som bar på ting. Det var nok en måte for ham å roe ned og avreagere når han ble litt giret og begeistret, for eksempel når det kom besøk. Da tok Even det første han fant i munnen, løp ut, la fra seg objektet, og hilste overstrømmende. Om pappa bare kom hjem, alene, var det samme prosedyre. Gripe tak i noe, løpe ut for å tisse, legge fra seg og komme inn. Hvor mange ganger pappa måtte ut for å lete etter en sko eller tøffel vet jeg ikke, og da snøen gikk hendte det at ei savnet matskål eller andre ting dukket opp fra gjemselen.

Vinteren 2009 fikk han blodøre, for øvrig første gang han ble syk som jeg kan huske. Familiens faste veterinær ønsket å legge Even i narkose for å fikse dette. Men vi ønsket ikke å legge en så gammel hund i narkose, og oppsøkte derfor en annen veterinær som vi visste hadde behandlet Evens pappa for det samme med en enkel kanyle.
Vi visste at Even hadde dårlige tenner, men hadde blitt beroliget med at det var vanlig på gamle hunder og ikke noe å gjøre med. Den nye veterinæren mente derimot at dette måtte gjøres noe med, Even hadde utviklet pyrea (tannkjøttbetennelse), og kunne i verste fall risikere blodforgiftning og en sakte død om ikke noe ble gjort. Vi hadde valget mellom pest og kolera - legge en gammel hund i narkose nå og risikere å miste ham, eller la ham gå med noe som ville kunne seigpine ham? Valget var ikke så vanskelig likevel, selv om det ikke var enkelt. Han ble lagt i narkose, råtne tenner trukket og tannkjøttet behandlet. Noen ganger er det lurt med en second opinion...
Even er en tøff gubbe, og han tok narkosen lett som bare det, og kom seg overraskende kjapt. Litt øm i munnen en stund, men det skulle bare mangle. En onkel av meg, pappas bror, hadde stor omtanke for stakkars Even som hadde vondt og ikke ville tygge tørrfôret sitt, så han kom på sykebesøk og hadde med seg karbonader rett fra varmedisken! Onkel Thor og Even ble bestekompiser, og onkel hadde alltid med seg noe godt til Even når han kom på besøk - gjerne noe fra varmedisken, eller nystekte vafler, eller annet snadder. Og hvis pappa skulle nevne at han syntes Even virket litt skrall og fryktet det gikk mot slutten, fnøs onkel Thor bare av det og sa at han var da også litt skrall av og til. Om pappa fortalte om dårlig matlyst hos Even dukket onkel Thor opp sporenstreks med noe snadder for å få i Even mat.

Ja, han ble grundig bortskjemt på sine eldre dager, en får en veteranlisens og tilgies det meste. Even fikk ikke lov til å sitte i sofaen hos pappa, men det skjedde mer enn en gang at pappa fant sofaputene på gulvet og mistenkelig mye pels i sofaen. Etter hvert som hørselen kanskje sviktet litt, ble reaksjonene senere, og pappa hørte dunket av Even som hoppet ut av sofaen i det pappa tok i døra.
Etter hvert ble Even freidigere og pappa slappere, så til slutt krabbet Even  opp i sofaen mens pappa var der, satte seg godt til rette, og så på deg med hodet på skakke og et tannløst glis, mens han med øynene omtrent spurte hva som var på TV eller om det var noe godt til middag. Menneskeliggjøring? Neida... Etter tolv år sammen kjenner en hverandre veldig godt, og en har en egen tone, livet er forutsigbart og trygt.
Bortsett fra når Even fikk det for seg at han skulle være ramp. Jeg glemmer ikke så lett da han var på epleslang på kjøkkenet. Innerst på benken lå det en pose med en del hageepler. Even har vel aldri stjålet mat i sitt liv, men da pappa kom hjem fant han posen og alle eplene strødd utover kjøkkengulvet. I hvert eneste eple var det bitemerke, men ikke fjernet noen bit. Antagelig har Even hoppet opp, tatt tak i et eple, kjent at det var fryktelig surt, spyttet ut, forsøkt neste, innsett at det var like surt, og forsøkt neste igjen... Søtnos!

En blir nostalgisk, og tenker at ingen har hatt en mer fantastisk Even enn vi har hatt...

Even har en kosestund med farfar Stian.

Søndag 17. oktober hadde vi invitert søster Enya på besøk for å feire 12 årsdagen deres. De var de to eneste gjenlevende i et kull på seks, men alle valpene nådde anstendige aldre. Det var så koselig å se igjen Enya, og å sammenligne de to søsknene. Vi fikk noen gode timer med kos, prat og selvfølgelig fotografering. Også Stian og Catrine, som hadde valpenes pappa Hektor, kom den dagen.
Vi spøkte med at vi ikke skulle planlegge 13 årsdagen helt enda, men at det var hyggelig om vi kunne sees igjen om et år. Hvem vet, så seige som de hadde vært hittil?

Enya til venstre og Even til høyre, feirer 12-årsdagen sin.

Det skulle bare gå fjorten dager.

Lørdag 30. oktober sitter pappa og onkel Thor i stua og ser på TV. Even har lagt seg på kjøkkenet etter å ha tigget godsaker fra onkel. Brått hører de Even hyle til, og de farer ut på kjøkkenet. Der finner de ham liggende på siden, med bakbeinet trukket oppunder seg. Buken er oppsvulmet, og dessverre har vi opplevd dette før på andre hunder og pappa kjenner igjen situasjonen: Magedreining. En kjapp telefon til veterinæren som opererte ut Evens tenner og senere har vært fast medisinsk hjelp, og pappa får beskjed om at det bare er å komme med en gang.
Even slapper etter hvert mer av i bilen, og han går inn for egen maskin til veterinærkontoret, med logrende hale. En stakket stund er optimismen der, kanskje var det ikke magedreining, og i hvert fall skal han kunne bli frisk igjen.
Even får smertestillende med en gang, før de forsøker å gå ned med sonde. Men det er full stopp, magesekken er vridd og de får ingenting ned.

Pappa ringer meg. Jeg befinner meg i Eidsvoll, to timer unna. Vi har bare to valg. Operasjon eller la Even få slippe. Pappa og jeg har diskutert dette tidligere, vært helt enig, men det er vanskeligere å stå for tidligere avgjørelser når en er midt oppi det. Veterinærene har gjort alt de kan, det er bare operasjon som kan redde Even nå. Tårene renner hos både pappa og meg, selv om vi vet at det er det rette og riktige for Even. Han er en gammel hund, han skal få slippe den påkjennelsen. Even skal få sove nå...

Selv liggende på undersøkelsesbordet logrer Even, godeste Evensen... Glad, smertefri og fredelig får han forlate oss. 12 år og 14 dager gammel.

Det river i hjertet å vite at jeg mister ham, det river i hjertet å ikke få sagt farvel, men det er ikke riktig å la ham vente i to timer for at jeg skal få kjørt til Fredrikstad og gråte mine vonde tårer i pelsen hans. Det gjør like vondt å skrive dette nå, det har tatt tid å få ned ordene, jeg klarer ikke helt å slippe taket, jeg har mistet alt, jeg savner deg Even...

Det blir lite søvn den natta, og neste morgen drar jeg som planlagt på utstilling, det var jo derfor jeg overnattet i Eidsvoll den helga. Jeg går på autopilot og stiller hund helt mekanisk. Jeg jobber hardt for å holde tårene unna, uten at jeg klarer det. Til slutt må jeg bare dra hjem. Det tar tid før jeg orker å dra til pappa, hvor jeg må se at Even faktisk er borte. Jeg ser at han mangler på plassen sin, men jeg har ikke helt innsett det enda. Han som har vært her så lenge hos oss...

Sov godt, lille venn!