2010

Jeg har pleid å kjøre årskavalkade i bloggen, men 2010 er slettes ikke et fornøyelig år å titte tilbake på... Helhetlig slår det meg som det jævligste året jeg noen gang har hatt, og selv om jeg bruker lupe for å fintitte er det langt mellom høydepunktene. Selv det som så ut til å skulle være positive ting har slått tilbake mot meg... Det som skulle være gleder ble bare skuffelser. Men det er terapi i å skrive, så jeg bryter ikke årskavalkadetradisjonen, og håper at jeg ser noe lysere på ting når jeg skal skrive de samme linjene for 2011 om cirka 360 dager...

Januar
Jeg går inn i året med brukket halebein, så vi velger å trekke oss fra lydighetsstevnet i Flatebyhallen. Det er for langt program til at jeg klarer å gå skikkelig, og det vil påvirke X'ens prestasjoner.
Jeg forsøker å stille X'en i Göteborg, uten stor suksess, store smerter preger det som skulle vært en koselig jentetur. Resultatene var heller ikke noen höjdare med en hund som ikke har fått opp pelsen like fort som forventet. Det samme gjaldt Letohallen - vondt i rumpa og lite pels på henholdsvis handler og hund.
I januar drar jeg til Kirkenes for å hilse på Fin.Uch. Alpenbach Zorro, som jeg har lyst til å bruke på X'en. Han innfrir heldigvis alle forventningene!
Ellers går januar med til å fly på visninger, lete etter vårt nye hjem, sette kritiske blikk på det vi skal investere to millioner i, forkaste det som ikke er helt det vi så for oss og stadig lete videre.

Februar
Hans og jeg drar til Ålesund på NKKs Oppdretterskole del 2, for å forberede oss på det praktiske ved fødsel og tiden i valpekassa. Ja, og for å besøke familien jeg har der.
Vi skriver kontrakt og blir huseiere.
Og X'ens løpetid kommer litt før forventet, og vi flyr til Kirkenes. Vi forsøker i fire dager å få til parring, men de to debutantene får ikke helt til, så det ender med inseminering.

Mars
Vi pakker, pusser opp hunderommet så det er klart til fødsel, og vi flytter helt inn i huset. Jeg leter febrilsk etter tegn på valper. Jeg synes av og til jeg ser noe, mens andre ganger er det ikke noe å merke på henne.
Kimito fyller 13 år!

April
X'en konstateres ikke drektig i begynnelsen av april, og jeg er selvfølgelig kjempeskuffet. Tårene renner, og siste finish på hunderommet blir nedprioritert, jeg ønsket så veldig dette...
Jeg hiver meg derimot rundt og melder på X'en en dag i Stange, hvor vi blir nummer to i klassen med CK for dommer John Jakobsen.

Mai
Anette og jeg drar til Kristiansand. De store utstillingsresultatene uteblir for mitt vedkommende, men vi klarer sølvmerket i lydighet klasse 1! Et mål er nådd, selv om ikke poengsummene var imponerende høye, klarte vi å få poeng i alle øvelser, og jeg synes X'en jobber bedre med meg. Hun har helt klart blitt en eldre og mer moden hund på det halvåret som er gått siden sist stevne, kanskje har jeg også endret meg.
Vi drar også til Frya, men her kicker konkurransenervene inn for full styrke, og vi noterer oss bunnrekord på poengsummen...
Det er ikke gøy med utstilling, jeg tenker hele tiden på at jeg kunne hatt valper nå, og jeg stiller mest fordi det føles som om jeg må, av ren pliktfølelse.

Juni
Også nå blir det noen pliktdeltagelser, både i eksteriør og lydighet, uten de store resultatene å skrive hjem om. Pelsen er også på god vei ned og vi får nakenberner i hus.
Jeg er dog med å arrangere Osloavdelingens matchshow og uoffisielle LP-konkurranse, og selv om det er mye jobb, er det et rimelig vellykket arrangement og vel verdt innsatsen.

Juli
En uke tilbringes på Sølen og Norsk Brukshundsports Forbunds ukestur, og vi lærer masse om å gå spor og trene bruks, og for en stakket stund slapper jeg av og koser meg.
Vel hjemme venter fjorten dagers ferie for å beise hus, få på plass detaljer innendørs og ellers lade opp veldig tomme batterier.

August
Vi deltar i gjørmemesterskapet på Bjerke, på jakt etter storcertet. Det er jo så nærme, en må bare prøve, blablabla, sannheten er at utstilling er ikke så gøy lenger, men jeg var der i hvert fall.
Jeg blir også førti prosent sykemeldt denne måneden, etter å ha slitt hele året med diverse plager.

September
Det hjelper litt å redusere på arbeidsmengden, jeg får hvilt mer og føler batteriene lader, jeg begynner å se lysere på ting igjen - så selvfølgelig detonerer atombomben nå.
Jeg drar på Agderspesialen, hvor X'en blir nummer fire i klassen med CK.
Helga etter drar Anette og jeg til Stavanger. Lørdag må jeg trekke X'en fra lydighet på grunn av løpetid som kom to dager før; surt. Vi rekker heller ikke å være med på spesialen, fordi vi prioriterer Anette og Orrys deltagelse i lydighet. Men på søndag blir X'en igjen nummer fire i åpen klasse med CK.
Vi debuterer i bruks, med en fin karakter i sporet, og en elendig karakter i lydigheten - vi var for slitne til å prestere da, hodet mitt var ikke med, jeg fikk nerver, jeg resignerte underveis, og konkurransen var ikke helt som forventet hva gjelder gjennomføring fra dommeren. Men sporet var gøy! Det føles stort å ha debutert og nådd det målet, selv om gleden blekner for viktigere ting.
Jeg blir hundre prosent sykemeldt denne måneden.
Men det jeg husker best fra september, er samlivsbruddet...

Oktober
Vi havner på NKKs utstilling i Hamar, jeg har mest lyst til å forbli hjemme under dyna, påmeldingen var nok en pliktfølelsesgreie, men vi blir overtalt til å dra. Jeg finnes ikke nervøs, det er liksom ikke så viktig lenger, jeg har større bekymringer i livet. X'en og jeg går vår beste lydighetskonkurranse ever, og er bare fem og et halvt poeng unna opprykket. Men det gir verken irritasjon, skuffelse eller glede. Det betyr ikke noe.
Jeg får tankene over på andre ting med ei helg på Sølen, hvor jeg i sommer vant gratis hytteleie for tre netter. Siri og Caroline blir med, og vi tilbringer tre dager i skogen og på appellbanen.
Vi feirer 12-årsdagen til Even og Enya, veldig hyggelig å få se Enya igjen!
Ellers forberedes salget av huset, jeg har ikke mulighet til å beholde det alene, økonomien tillater det ikke, dessverre. Vi kjøpte et hus, nå må jeg selge mitt hjem.
Jeg får beskjed om at jeg må komme meg ut, ikke bure meg inne, så jeg melder på til dobbeltutstilling siste helga i oktober i Letohallen, og camper hos Toril hele helga for å være litt sosial.
Lørdag kveld ringer pappa, Even har fått magedreining, og vi blir enig om at han skal få slippe. Jeg har mistet det lille jeg har igjen, samtidig som jeg ikke helt klarer å ta det innover meg. Det er fullt, jeg har ikke plass til mer sorg og skuffelse...
Søndag går jeg på autopilot, stiller hunden mekanisk, jobber hele tiden med tårene og er ikke helt tilstede. Jeg husker dog at dommeren skikkelig grøsset da hun så på X'en første gangen, så den blå var ikke akkurat overraskende.

November
Det blir sykehusopphold og hjulene begynner å spinne for å få gitt meg den hjelpen jeg trenger. Jeg får en diagnose med flere potensielle på gang, men det er ikke så lett å fikse, og i hvert fall ikke kjapt, jeg må bare holde ut, og sykemeldingen forlenges til ut februar.
Hussalget avventes til 2011, så jeg kan få litt tid til å komme meg på beina først.
X'en og jeg deltar på NKKs vinnerutstilling på Lillestrøm, pliktpliktplikt, flat rød og god kritikk i en som vanlig stor klasse, og et hektisk visitt innom julebordet før jeg raser videre til store ringen for å heie Ola fram til gruppeseier!

Desember
Stian og jeg drar til Stockholm, hvor jeg for lenge siden har avtalt å treffe en hannhund - uansett om han ble påmeldt eller ei - som jeg vurderer til X'en. Hun er påmeldt mest for moro skyld, hannhundeierne skal jo også få se henne. Men jaggu slår snuppa mi til - nummer to i åpen klasse med CK og tredje beste tispe, plassen bak svenskecertet! Jeg er veldig glad og pittelitt skuffet, og framfor alt er det godt å merke at jeg klarer å kjenne på andre følelser enn sorg og fortvilelse. Dette er en utstilling jeg faktisk ønsket å dra på og gledet meg til. Hannhunden jeg har siklet på for X'en innfrir forventningene og mer til, så får tiden og skjebnen avgjøre når jeg har mulighet til å ha et valpekull.
I desember kommer en ny smell - ei uke før julaften får jeg vite at jeg går inn i 2011 uten jobb. Jeg har kontrakt ut 2010, og det mangler økonomiske midler til å forlenge mitt engasjement. Jeg går i kjelleren igjen. Fra før av har jeg bestemt meg for ikke å feire jul i år, det føles helt feil, jeg mangler alt av julestemning, og jeg orker ikke tanken. Det var ikke jul i 2010, X'en og jeg avlyste hele dritten, og brukte tiden på lange skogsturer og mye søvn.

2011
2011 kom, uansett om jeg var klar eller ei, og jeg har mange og store utfordringer foran meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal prioritere og rangere det, det føles som om alt haster og må gjøres nå, alt er avhengig av hverandre, og jeg kjenner at jeg ikke er sterk nok til å gå på dette alene. Huset må selges, jeg må finne meg et nytt sted å bo hvor jeg får lov til å ha hund - og om jeg skulle finne pågangsmot og energi til å forfølge drømmene mine, må det også være en bopæl hvor det egner seg å ha valpekull. Jeg må finne meg en ny jobb, per i dag har jeg et problem fra og med 1. mars... Men jeg har ikke helse til å drive jobbsøking nå, så jeg må også få helsa på plass, på et vis. Jeg må sette meg inn i regler og muligheter i forhold til NAV, sykepenger, arbeidsledighetstrygd og slikt. Jeg må få en oversikt over hvordan økonomien er, nå som alle utgifter er mine, og ikke deles med noen... Jeg må rett og slett få livet mitt på rett kjøl i forhold til en del sentrale plattformer - bolig, inntekt, helse og velferd. Jeg kjenner at jeg gleder meg ikke akkurat til dette året...

Men når jeg har gode dager hvor jeg ser litt klarere og forbi problemene, så drømmer jeg. X'en har vært en fantastisk terapeut for meg gjennom 2010, hvor året har vært et rent helvete. Selv om det kanskje virker overfladisk, så er det å komme seg ut med henne noe av det som tidvis gir meg mest mening og glede for tiden - være med på en utstilling, trene til en konkurranse, diskutere avl, granske hannhunder, også videre. Jeg har derfor satt oss noen mål for 2011, i håp om at det kan hjelpe meg å ha fokus framover, hjelpe meg å tilføre noe positivt i livet, og gi meg litt atspredelse når virkeligheten og problemene mine blir for tøffe.

Primær rettesnor for 2011 er at jeg skal gjøre det jeg har lyst til, ikke det jeg føler er forventet og følgelig mest ser som en plikt. Det gjør noe med lystbetontheten også... Jeg skal melde på til utstillinger og stevner jeg faktisk ønsker å delta på, og ikke melde på fordi jeg føler en forventning om at selvfølgelig skal jeg dit.

Hva gjelder lydighet, håper vi på opprykk i løpet av 2011. Jeg tror det nye programmet sitter like godt som det gamle programmet hos X'en, og da er det bare marginene som må være på vår side.

Jeg har lyst til å gå LP-kurs hos Kruttlappen Hundeskole, for jeg får så mye treningslyst og selvtillit etter hennes kurs.

For bruks, skal vi ha som mål å starte to-tre ganger for å få mer rutine - jeg sier ikke flere ganger, da jeg ikke vet hvor lang sesongen blir med tanke på snø, parring og valpekull. Det er ikke sååå mange stevner å ta av. Om vi ikke finner stevner som klaffer med ledige helger, er NKKs Kåringsprøve et reelt alternativ for å få mer konkurranseerfaring.
Resultatmessig legger vi lista akkurat passe, tror jeg, og håper å gå et stevne til Godkjent.

Vi skal trene mot ferdselsprøven, og jeg skal starte i løpet av året for å teste treningen. Men uten forventning om å klare tittelen. Den kommer som mål på blokka for 2012.

Jeg skal gjøre meg bedre kjent med en rase jeg har vurdert som maskot, for å kunne ta en reell vurdering av om jeg skal skaffe valp i løpet av 2012/2013/senere.

Jeg har lyst til å være mer ringsekretær enn jeg var i 2010, jeg savner det. I 2010 jobbet jeg bare fem dager som ringsekretær, om jeg ikke har regnet feil.

Jeg håper også veldig på et valpekull, men det er veldig mye på det private planet som mangler for at det skal være rett per i dag, så det er en lang vei fram. Det er ikke et nyttårsforsett, det er altfor mye utenfor min kontroll (for eksempel fertilitet, nytt sted å bo, økonomi som følge av manglende jobb, helse) til at jeg kan ha det som et mål. Det er mer en intens drøm og et helhjertet ønske.

Skulle det bli valpekull hos Latruda, håper jeg selvfølgelig det kommer ut noe som er skapelig nok til at jeg vil beholde det, og da blir selvfølgelig valpekurs, valpeshow og å se verden på nytt gjennom ferske valpeøyne også et mål for 2011.

Vi setter oss ingen mål for utstillingsringen - vi håper på kort utstillingssesong på grunn av parring og valper... Parres på neste løpetid skal X'en uansett, usikkerhetsmomentet er om hun skal leases ut eller om jeg kan ha kullet selv. Det eneste jeg har som konkret ønske, er å reise til Nederland i september for å få med meg spesialen og Europavinneren, om det ikke kræsjer med valpekassa. Så får dommerlistene avgjøre hvor jeg eventuelt stiller i inn- og utland, for ikke å snakke om hva lommeboka tillater.