Even sover nå

Det er alltid for tidlig, en er aldri klar, aldri helt forberedt, og det er aldri med lett hjerte en tar farvel med en kjær firbeint. Det har ikke helt gått opp for meg enda, det er så uvirkelig. Han som alltid har vært der, og brått ble han revet vekk fra meg. Det kan ikke være sant, jeg klarer ikke å håndtere det, ta det innover meg. Det har vært nok motgang nå, jeg har ikke flere tårer, jeg tåler ikke mer sorg. Men en liten stemme inni meg minner meg stadig vekk på det, det er slik likevel. Even er død.

Even kom til verden 16. oktober 1998, tenk det, i forrige årtusen! Mamma Majken fikk aldri i gang veene, og det ble dermed keisersnitt. Even var den første valpen som ble hentet ut, og i det oppstyret det kan være rundt et keisersnitt klarte veterinær å være litt for hard med skalpellen da fosterposen skulle åpnes, og stakkars Even fikk seg et kutt i bakhodet. Såret grodde fint og det ble ikke noe problem - men Even har vært en merkverdig snill valp, unghund, hund og veteran. Kan det være at han ble en anelse lobotomert av skalpellen?

Meg med de fire gutta i kullet.

Vi hadde i grunnen ikke tenkt til å beholde hannhund, vi hadde allerede to shih tzu-hanner i flokken, og å skulle ha en bernerhannhund blant de to og flere tisper anså vi som uønsket. Men så var jo valpen så innmari lovende eksteriørt, og det var noe spesielt med ham, og da kan en jo ikke bare slippe en slik valp fra seg. Så dermed ble Even igjen hos oss, mot det vi trodde var all fornuft. Men, hey, kanskje det kunne gå bra? Slik fikk han navnet sitt av meg også - Latruda's Even Long Shots Make It. Selv et skudd i blinde kan treffe blink, et skudd fra hofta kan også ramme hardt.

Even var alltid min. Han var slik en eiegod og herlig hund, tillitsfull og kjærlig, elsket alle. Men han var min, i hvert fall for meg. Selv om jeg etter hvert flyttet ut for å studere, var han min lille Even, Evensen min, gubbelille... Jeg kom hjem og besøkte Even - og de andre. Si hva du vil om å ha en flokk med hunder og behandle alle likt, men noen kryper inn i hjertet ditt på en helt særegen måte.

Even måtte selvfølgelig på valpeshow, det er god trening og sosialisering, så vi går alltid på valpeshow med våre valper. Vi beholdt også hans søster Embi, så mamma stilte henne og jeg stilte Even. De møttes i et par BIR og BIM-dueller, og Even dro alltid det lengste strået. Han hadde en utstråling og et så herlig hode at en måtte bare smelte. Han har alltid bare vært god...
Selv om valpeshow er trening, er det også gøy å gjøre det bra. På et valpeshow var det 16 bernervalper påmeldt, og da var det ekstra gjevt å motta den rød-gule rosetten. Best i rasen med så stor konkurranse. Rigmor Ulstad, anerkjent og respektert dommer, dømte både rasen og gruppa. Even vant hele gruppa! Wow! Jeg har ikke en eneste premie eller rosett fra gruppeseieren, ikke en gang et bilde fra der og da. Men jeg ser det så levende for meg enda, en trenger ikke alltid ting for å kunne mimre. Jeg husker også at i BIS-finalen var Even sliten, det hadde vært en lang dag for en valp på drøye fire måneder.

Valpen vokste til, og ble junior, unghund, to år, voksen. Han hadde ingen imponerende utstillingskarriere, men han hadde en helt grei, jevn og stabil karriere. På NKKs vinnerutstilling i Vikingskipet i 2000, så vidt fylt to år, ble han andre vinner og femte beste hannhund. En kjempeprestasjon jeg husker lenge, og da vi kom inn i åpen klasse for den individuelle bedømmelsen husker jeg at dommer Leif Ragnar Hjorth utbrøt begeistret "slik skal et bernerhode se ut!"

I 2001 ble han champion - på tre utstillinger på rad fikk han de nødvendige certene for å plassere tittelen foran navnet sitt. Da han tok storcertet på NKK Bjerke i 2001 for dommer Maija (Ånestad) Heinilä gråt jeg av glede. Vakre, vakre Even, den rødgrønne rosetten betydde en del for meg, det var så gøy, og tenk at ikke bare jeg syntes han var vakker.
Han fikk deretter noen opptredener i championklasse, til ganske anstendig resultat, men så skjedde det ting i familien som gjorde at utstillingslivet ble nedprioritert. Det viktigste er uansett at Even alltid var en uproblematisk hannhund, han var nederst på rangstigen av de tre hannhundene, han utfordret dem aldri, han spiste godt selv om det var løpetid, og han ville bare kose og elskes. Han krøp inn i hjertet og armkroken din.

 

Even fra noen av de mange fine utstillingsopplevelsene han fikk i veteranklassen.

I 2008, nesten ti år gammel, ble det børstet støv av Even og han fikk et comeback som veteran, etter mildt mas fra "farfar" Stian. Han skulle bare vises fram for moro skyld, på Østfoldspesialen. Det var gratis å melde på, og det kunne jo være hyggelig å vise en gammel bernergubbe for alle de som tror at alle bernere faller om fem år gamle av kreft... Even ble nummer to av to, med HP, men den applausen og tilbakemeldingene vi fikk fra de ringside gjorde sitt til at basillen fikk virkelig godt bitetak i meg - nå skulle Even vises som veteran! Jeg fikk etteranmeldt ham til Agderspesialen tre uker etterpå. Der vant han klassen, av tre, og fikk CK med honnør fra dommer om at han var eldst og likevel den som bevegde seg best!

Premie som Even fikk på Agderspesialen 2009, hvor han også var motivet! 

Han ble stilt aktivt i veteran det neste året. Ofte alene som hannhund, men vi syntes det var veldig hyggelig når også andre var påmeldt, uansett om de slo oss eller motsatt. Vi må få synliggjort veteranene, de beviser at rasen kan nå en anstendig alder! Resultatene varierte, noen dommere ga en flat rød, andre dommere trakk fram CK og beste hannhundplasseringer. Det udiskutable høydepunktet kom 1. februar 2009, da Even hadde slått ut de andre veteranene i rasen og var ønsket i BIS veteran-finalen. Blant en haug miniatyrer og yngre storhunder, sjarmerte Even seg til en BIS 4-plassering! Det var stort for meg, det kom noen tårer da også! Den store, fine rosetten henger på veggen, som et minne om en herlig veterankarriere for Even. Det viktigste for meg var å vise bernereiere og andre hundefolk at det går an, det går an å stille berner i veteran, det er flere som får god alder, vi må bare få de fram i lyset som en motvekt til alt det deprimerende levealdersnakket. Vi skal ikke fortiet problemet, men nyansere litt de som svartmaler som mest.

 

BIS 4 veteran. 

Men så ble Even pensjonert fra ringen igjen. Han hadde forkalkninger i ryggen, og det påvirket etter hvert bevegelsene hans såpass at han ikke hadde noe i en utstillingsring å gjøre. Han fikk en gjesteopptreden på spesialen på Frya pinsen 2010, og kunne motta en diger rosett som helgas eldste påmeldte. Men så var det også helt stopp. Han elsket å være med på utstilling, han storkoste seg med all oppmerksomhet, alle som klødde ham bak øret, alle som lot seg sjarmere, alle som føyde seg etter hodet på skakke med tiggeblikket skrudd på. Fredagskvelden på Frya tasset han rundt og spiste sikkert en pakke pølse fra diverse griller, han var på gubbetur og nikoste seg. Verden var hans lekekasse, mennesker er bare gode, hunder er bare søte, og livet leker for Even.
Hver gang jeg kom på besøk til pappa, kom Even joggende eller galloperende ut, og viste med hele seg hvor glad han var for å se meg - og hvor mye han forventet å bli tatt med inn i bilen for å bli med på tur. Han kunne hoppe inn i bilen og logre av forventning. Av og til tok jeg også en liten kjøretur med ham, for å glede en gammel gubbe.

Even har alltid likt å rulle seg på ryggen utendørs - om det er i snø eller gress spiller ingen rolle, han hiver seg over på ryggen, vrikker og vrenger seg, borrer hodet bortover, og gir seg selv en real massasje. Det var også et tegn vi kunne bruke for å se om han hadde smerter i ryggen eller ei. Da fikk han en kvart eller en halv rimadyl, og kjapt etterpå var han på ny på rygg i lyngen eller snøen.

Even lærer X'en om gledene ved å rulle seg i senga.

 

Even var en hund som bar på ting. Det var nok en måte for ham å roe ned og avreagere når han ble litt giret og begeistret, for eksempel når det kom besøk. Da tok Even det første han fant i munnen, løp ut, la fra seg objektet, og hilste overstrømmende. Om pappa bare kom hjem, alene, var det samme prosedyre. Gripe tak i noe, løpe ut for å tisse, legge fra seg og komme inn. Hvor mange ganger pappa måtte ut for å lete etter en sko eller tøffel vet jeg ikke, og da snøen gikk hendte det at ei savnet matskål eller andre ting dukket opp fra gjemselen.

Vinteren 2009 fikk han blodøre, for øvrig første gang han ble syk som jeg kan huske. Familiens faste veterinær ønsket å legge Even i narkose for å fikse dette. Men vi ønsket ikke å legge en så gammel hund i narkose, og oppsøkte derfor en annen veterinær som vi visste hadde behandlet Evens pappa for det samme med en enkel kanyle.
Vi visste at Even hadde dårlige tenner, men hadde blitt beroliget med at det var vanlig på gamle hunder og ikke noe å gjøre med. Den nye veterinæren mente derimot at dette måtte gjøres noe med, Even hadde utviklet pyrea (tannkjøttbetennelse), og kunne i verste fall risikere blodforgiftning og en sakte død om ikke noe ble gjort. Vi hadde valget mellom pest og kolera - legge en gammel hund i narkose nå og risikere å miste ham, eller la ham gå med noe som ville kunne seigpine ham? Valget var ikke så vanskelig likevel, selv om det ikke var enkelt. Han ble lagt i narkose, råtne tenner trukket og tannkjøttet behandlet. Noen ganger er det lurt med en second opinion...
Even er en tøff gubbe, og han tok narkosen lett som bare det, og kom seg overraskende kjapt. Litt øm i munnen en stund, men det skulle bare mangle. En onkel av meg, pappas bror, hadde stor omtanke for stakkars Even som hadde vondt og ikke ville tygge tørrfôret sitt, så han kom på sykebesøk og hadde med seg karbonader rett fra varmedisken! Onkel Thor og Even ble bestekompiser, og onkel hadde alltid med seg noe godt til Even når han kom på besøk - gjerne noe fra varmedisken, eller nystekte vafler, eller annet snadder. Og hvis pappa skulle nevne at han syntes Even virket litt skrall og fryktet det gikk mot slutten, fnøs onkel Thor bare av det og sa at han var da også litt skrall av og til. Om pappa fortalte om dårlig matlyst hos Even dukket onkel Thor opp sporenstreks med noe snadder for å få i Even mat.

Ja, han ble grundig bortskjemt på sine eldre dager, en får en veteranlisens og tilgies det meste. Even fikk ikke lov til å sitte i sofaen hos pappa, men det skjedde mer enn en gang at pappa fant sofaputene på gulvet og mistenkelig mye pels i sofaen. Etter hvert som hørselen kanskje sviktet litt, ble reaksjonene senere, og pappa hørte dunket av Even som hoppet ut av sofaen i det pappa tok i døra.
Etter hvert ble Even freidigere og pappa slappere, så til slutt krabbet Even  opp i sofaen mens pappa var der, satte seg godt til rette, og så på deg med hodet på skakke og et tannløst glis, mens han med øynene omtrent spurte hva som var på TV eller om det var noe godt til middag. Menneskeliggjøring? Neida... Etter tolv år sammen kjenner en hverandre veldig godt, og en har en egen tone, livet er forutsigbart og trygt.
Bortsett fra når Even fikk det for seg at han skulle være ramp. Jeg glemmer ikke så lett da han var på epleslang på kjøkkenet. Innerst på benken lå det en pose med en del hageepler. Even har vel aldri stjålet mat i sitt liv, men da pappa kom hjem fant han posen og alle eplene strødd utover kjøkkengulvet. I hvert eneste eple var det bitemerke, men ikke fjernet noen bit. Antagelig har Even hoppet opp, tatt tak i et eple, kjent at det var fryktelig surt, spyttet ut, forsøkt neste, innsett at det var like surt, og forsøkt neste igjen... Søtnos!

En blir nostalgisk, og tenker at ingen har hatt en mer fantastisk Even enn vi har hatt...

Even har en kosestund med farfar Stian.

Søndag 17. oktober hadde vi invitert søster Enya på besøk for å feire 12 årsdagen deres. De var de to eneste gjenlevende i et kull på seks, men alle valpene nådde anstendige aldre. Det var så koselig å se igjen Enya, og å sammenligne de to søsknene. Vi fikk noen gode timer med kos, prat og selvfølgelig fotografering. Også Stian og Catrine, som hadde valpenes pappa Hektor, kom den dagen.
Vi spøkte med at vi ikke skulle planlegge 13 årsdagen helt enda, men at det var hyggelig om vi kunne sees igjen om et år. Hvem vet, så seige som de hadde vært hittil?

Enya til venstre og Even til høyre, feirer 12-årsdagen sin.

Det skulle bare gå fjorten dager.

Lørdag 30. oktober sitter pappa og onkel Thor i stua og ser på TV. Even har lagt seg på kjøkkenet etter å ha tigget godsaker fra onkel. Brått hører de Even hyle til, og de farer ut på kjøkkenet. Der finner de ham liggende på siden, med bakbeinet trukket oppunder seg. Buken er oppsvulmet, og dessverre har vi opplevd dette før på andre hunder og pappa kjenner igjen situasjonen: Magedreining. En kjapp telefon til veterinæren som opererte ut Evens tenner og senere har vært fast medisinsk hjelp, og pappa får beskjed om at det bare er å komme med en gang.
Even slapper etter hvert mer av i bilen, og han går inn for egen maskin til veterinærkontoret, med logrende hale. En stakket stund er optimismen der, kanskje var det ikke magedreining, og i hvert fall skal han kunne bli frisk igjen.
Even får smertestillende med en gang, før de forsøker å gå ned med sonde. Men det er full stopp, magesekken er vridd og de får ingenting ned.

Pappa ringer meg. Jeg befinner meg i Eidsvoll, to timer unna. Vi har bare to valg. Operasjon eller la Even få slippe. Pappa og jeg har diskutert dette tidligere, vært helt enig, men det er vanskeligere å stå for tidligere avgjørelser når en er midt oppi det. Veterinærene har gjort alt de kan, det er bare operasjon som kan redde Even nå. Tårene renner hos både pappa og meg, selv om vi vet at det er det rette og riktige for Even. Han er en gammel hund, han skal få slippe den påkjennelsen. Even skal få sove nå...

Selv liggende på undersøkelsesbordet logrer Even, godeste Evensen... Glad, smertefri og fredelig får han forlate oss. 12 år og 14 dager gammel.

Det river i hjertet å vite at jeg mister ham, det river i hjertet å ikke få sagt farvel, men det er ikke riktig å la ham vente i to timer for at jeg skal få kjørt til Fredrikstad og gråte mine vonde tårer i pelsen hans. Det gjør like vondt å skrive dette nå, det har tatt tid å få ned ordene, jeg klarer ikke helt å slippe taket, jeg har mistet alt, jeg savner deg Even...

Det blir lite søvn den natta, og neste morgen drar jeg som planlagt på utstilling, det var jo derfor jeg overnattet i Eidsvoll den helga. Jeg går på autopilot og stiller hund helt mekanisk. Jeg jobber hardt for å holde tårene unna, uten at jeg klarer det. Til slutt må jeg bare dra hjem. Det tar tid før jeg orker å dra til pappa, hvor jeg må se at Even faktisk er borte. Jeg ser at han mangler på plassen sin, men jeg har ikke helt innsett det enda. Han som har vært her så lenge hos oss...

Sov godt, lille venn!