Så er siste dagen for ferien kommet, og det er lite å berette, annet enn at jeg kom meg hjem.
Tok tog fra Bern til Geneve, hvor flyet gikk. På grunn av flommen og leirras (?) var jernbanelinjen stengt, men jeg kom meg til Geneve via en omvei av noe slag. Veldig god service på billettkontoret, godt detaljert reiserute og gode engelskkunnskaper når mine tyskkunnskaper svikter. Jeg kjørte ALDRI feil, enda jeg har tatt mye tog. Har dog i ettertid funnet ut at jeg kunne skaffet meg et rabattkort, og spart en del penger, men da vet jeg det til neste gang.
Det var interessant å legge merke til at jo nærmere Geneve jeg kom, jo mer fransk ble det. På toget fra Bern kom alle beskjeder på tysk, fransk og engelsk. Da jeg byttet tog i Biel-Bienne, ble rekkefølgen endret til fransk, tysk, engelsk.
Ankomst Geneve fikk jeg plassert koffert og teppe (det fikk ikke plass i kofferten, og det er pinlig å drasse på et digert, rødt teppe overalt...) i et skap, mens jeg skulle gjøre byen. Trudde eg...
Geneve er kjedelig. Med mindre du er opptatt av shopping og de virkelig store merkene, har Geneve intet å by på. Jeg vandret rundt i fem timer, og fant lite av interesse. Jeg fikk bestilt meg mat på en restaurant (hvor de kun snakket fransk, ville ikke høre på tysk, og i hvert fall ikke på engelsk. Så da har vi prøvd det også...), var innom en "katedral" (de kalte den det), så en statue av den store filosofen Jean-Jacques Rousseau (som jeg egentlig ikke liker, på grunn av kvinnesynet hans), så en klokke som markedsføres stort men er stygg og kjedelig - ja, også "l'eau de jet" - en fontene ytterst på en kai i innsjøen. Boring!
På flyplassen fikk jeg brukt de siste franc på sjokolade, blant annet en morsom sak pakket inn i rødt papir så den lignet på lommekniv. Og selvfølgelig sjokolade som så ut som gullbarrer. Jeg ønsket også å kjøpe ordentlig mat, men det fantes ikke. Jeg hadde trodd at flyplassen i Geneve ville vært større og ha mer å tilby, men mulig jeg kom på et dårlig tidspunkt. Jeg hadde et sent fly, og senere skulle det bli. Fra Gardermoen rakk jeg akkurat siste flytoget, og det var bra sent før jeg var i seng hjemme. Stas å dra på jobb fredag morgen? Nei...
16. august 2007
15. august 2007
Dagen derpå
Ingen hyggelig dag i dag... Våknet stiv og øm i hele ryggen, og sliten i føttene. For de som ikke vet det, hadde jeg en streptokokkinfeksjon i leggen før jeg dro til Sveits, og det var lenge tvil om jeg kunne dra i det hele tatt. I over en uke kunne jeg ikke stå på beinet, uten å knekke sammen i smerter. Men takket være en real hestekur av en tablettcocktail kom jeg meg på beina, og har merket minimalt under ferien. Fram til nå. Fjellturen i går ble litt over the top.
Det ble derfor en rolig dag, hvor jeg brukte god tid på to museer jeg hadde valgt som avslutning på ferien. Ingen ordentlig ferie uten museer.
Første besøk gikk til naturhistorisk museum. I min optimistiske naivitet hadde jeg sett for meg en egen utstilling om de sveitsiske hunderasene, siden de har en grei seksjon på museets nettside. Den gang ei. Det var en monter og noen tekster og bilder om legenden Barry, resten var et heller ordinært naturhistorisk museum. Men, det er jo spennende for det, og det var lærerikt. Kom meg relativt fort derfra, for å gå til historisk museum i Bern.
Der var det en egen utstilling om Sigmund Freud, som var veldig spennende. Brukte lang tid der. Sugde til meg kjønnsperspektiv, om den lovende studenten han hadde intellektuelle samtaler med og giftet seg med, men som deretter ble hjemme som mor og kone. Rart at ekteskapet sprakk...
Ellers var det en utstilling om Sveits inn i den moderne æra, med en viktig oppfinnelse eller hendelse for hvert år fra 1901 til 2000. Litt gøy at en innretning for hundebæsj ble representant for et av de nyere årene. Det er en automat hvor det henger bæsjeposer du kan forsyne deg med, og deretter kaste i en annen del av automaten. Genialt enkelt!
Utendørs var det en mer interaktiv utstilling, hvor man kunne få teste oppfinnelser og viktige handlinger gjennom tidene, for eksempel å male korn, oppfinnelsen av skalaen, rambukk, "hamsterhjuldrevet energi" og annet.
Alt i alt et spennende museum jeg ikke rakk å bli ferdig med.
Jeg endte deretter på utendørs restaurant, for å kose meg med en skikkelig middag siste dagen. Det ble tre retter og en behagelig dag i mild ettermiddagssol. Restauranten var genial: Den var i andre etasje, men fire kelnere betjente restauranten utendørs. På cirka en kvadratmeter i inngangspartiet hadde de en telefon, hvor bestillingene ble bragt opp til kjøkkenet. Så kom maten ned en sjakt, og oppvasken sendt i retur. Fascinerende for en restaurantnovise som meg.
Tilbake på vandrerhjemmet ble det sen kveld med skravling med koselige canadiere, og forsøk på å lukke kofferten...
Det ble derfor en rolig dag, hvor jeg brukte god tid på to museer jeg hadde valgt som avslutning på ferien. Ingen ordentlig ferie uten museer.
Første besøk gikk til naturhistorisk museum. I min optimistiske naivitet hadde jeg sett for meg en egen utstilling om de sveitsiske hunderasene, siden de har en grei seksjon på museets nettside. Den gang ei. Det var en monter og noen tekster og bilder om legenden Barry, resten var et heller ordinært naturhistorisk museum. Men, det er jo spennende for det, og det var lærerikt. Kom meg relativt fort derfra, for å gå til historisk museum i Bern.
Der var det en egen utstilling om Sigmund Freud, som var veldig spennende. Brukte lang tid der. Sugde til meg kjønnsperspektiv, om den lovende studenten han hadde intellektuelle samtaler med og giftet seg med, men som deretter ble hjemme som mor og kone. Rart at ekteskapet sprakk...
Ellers var det en utstilling om Sveits inn i den moderne æra, med en viktig oppfinnelse eller hendelse for hvert år fra 1901 til 2000. Litt gøy at en innretning for hundebæsj ble representant for et av de nyere årene. Det er en automat hvor det henger bæsjeposer du kan forsyne deg med, og deretter kaste i en annen del av automaten. Genialt enkelt!
Utendørs var det en mer interaktiv utstilling, hvor man kunne få teste oppfinnelser og viktige handlinger gjennom tidene, for eksempel å male korn, oppfinnelsen av skalaen, rambukk, "hamsterhjuldrevet energi" og annet.
Alt i alt et spennende museum jeg ikke rakk å bli ferdig med.
Jeg endte deretter på utendørs restaurant, for å kose meg med en skikkelig middag siste dagen. Det ble tre retter og en behagelig dag i mild ettermiddagssol. Restauranten var genial: Den var i andre etasje, men fire kelnere betjente restauranten utendørs. På cirka en kvadratmeter i inngangspartiet hadde de en telefon, hvor bestillingene ble bragt opp til kjøkkenet. Så kom maten ned en sjakt, og oppvasken sendt i retur. Fascinerende for en restaurantnovise som meg.
Tilbake på vandrerhjemmet ble det sen kveld med skravling med koselige canadiere, og forsøk på å lukke kofferten...
14. august 2007
Pain, so much pain
I dag har jeg vært turist på egen hånd. Og fått lide for det. Vanligvis har jeg jo medmennesker rundt meg, som kjenner meg, og som kan advare meg. Men ikke i dag. Au!
Jeg hadde ønske om å få sett litt fjell, og souvenirjunkien i meg skrek også etter å komme til Interlaken, etter å ha hørt at det var mange ting med berner der. Så etter anbefaling fra turistkontoret, var følgende reiserute planlagt:
Tog fra Bern til Interlaken.
Båt fra Interlaken til Beatenbucht.
Fjelltog og kabeltog til Beatenerg, og ned igjen.
Båt fra Beatenbucht til Thun.
Tog fra Thun til Bern.
Som tenkt, så gjort. På billettkontoret på Rail City (det heter faktisk Rail City! Flere etasjer med togstasjon, restauranter, butikker, informasjonskontor, kafeer og jeg finner aldri samme inngang og utgang to dager etter hverandre...) fikk jeg en billett som skulle gjelde for alle disse ulike etappene! Fantastisk - kan ikke tro at for eksempel NSB og Timekspressen og Fjellheisen i Tromsø ville tilbudt en slik ordning.
Billetten ble ganske dyr; 700 kroner, men samtidig så er det nå jeg er her. Pengene skal ikke stoppe meg fra å kunne oppleve noe spennende, noe jeg vil gjøre. Jeg vil ikke dra hjem og angre.
Kollektivtransporten i Bern ser ut til å ha hyppige avganger - i hvert fall til alle steder jeg har dratt hittil. Prøvde likevel å nå et tidlig tog, for å få mest mulig ut av dagen. Kom meg av gårde med et tog litt over åtte, og det brukte vel en drøy time til Interlaken. Der gikk jeg opp og ned noe som virket som en gågate, med skikkelig souvenirbutikk-ghetto langsetter. Det var lommekniver, kubjeller, kyr, edelweiss og alt "sveitsisk" så langt øyet kunne se. Egentlig litt kommersielt og massivt. Jeg finkjemmet så godt jeg kunne, men fant lite eller ingenting med berner. Fant vel to artikler, men de var for dyre og spesielle til å interessere meg. Så det ble en liten figur med st. bernhardshund (som jeg fant mye av - de som mente det var mange ting med berner her må ha kjøpt alt sammen selv), ei kubjelle og noen kort. Jeg er glad i å kjøpe kort, for jeg vet at jeg ikke alltid kan ta gode nok bilder selv. Så dermed kommer de inn i fotoalbumet også.
Anyway, de som kjenner meg vet at vannet ikke er mitt rette element. Faktisk ikke noe glad i slike åpne sjøer og båter i det hele tatt. Men jeg hoppet i det, gikk i hvert fall forsiktig ombord i båten, og dristet meg på tur. Satt forrest i båten (det heter sikkert noe fancy-schmanzy), og hadde god utsikt. Ganske surrealistisk å sitte med lett vind i håret, sol som skinte, klart vann, og fjell med snø på toppene rundt oss. Båten kjørte ei real melkerute, og stoppet ofte. På det ene stoppet ble det drevet en surfeskole... Jeg så også flere seilflyvere, og får jo like vondt i magen hver gang jeg tenker på hvor langt ned det er for dem...
Jeg hadde også åndsnærhver til å få noen til å ta bilde av meg, så jeg ikke kommer hjem med 1000 bilder av bernere og bygninger...
Etter en liten time var vi i Beatenbucht, hvor flere gikk av. Det var nok ei real turistløype turistkontoret ga meg, ikke noen ensom vandrer erobrer de sveitsiske alper-tur. Men, jeg passer vel bedre til det første enn det siste.
Fra Beatenbucht gikk det jeg kaller et fjelltog oppover i Beatenberg - fjellet. Det var en innretning som gikk på skinner, ganske bratt oppover i fjellet. Jeg satte meg helt forrest, tøff som en tulling, for å nyte utsikten. Det føltes jo da som om jeg ble dratt sakte bakover, oppover. Litt ekkelt, men også litt stilig. Veldig i konflikt med mitt indre selv der, om jeg var redd for å falle ned eller bare slappe av med utsikten.
På dette tidspunktet kom også dagens morsomste replikk, fra en dame som satt på setet ved siden av meg. Hun pekte på sin hvite gjeterhund, og spurte meg:
Haben Sie angst?
Ha ha!
Vi pratet litt på tysk, og det var godt å kjenne at jeg kunne forstå den lette replikkutvekslingen vi hadde. Jeg kunne dessverre ikke si på tysk "jeg synes hunden din er skikkelig skitten, har du vurdert å bade den?", men det er kanskje like greit. Jovial hund, men bare ekkel å klappe på, stakkars.
Togturen tok kanskje tyve minutters tid, og det var deretter tid for kabelheis. Tre og tre vogner kjørte samtidig, og jeg begynte å få real bondeanger. Kan dette være trygt? Dingle etter en relativt tynn kabel, bevege seg med mer og mer lufthøyde under meg?
Jeg vet ikke helt hvordan, men jeg kom meg ombord. Det første som slo meg var hvor utrolig lite vogna beveget seg, selv om den henger fast på relativt få punkter. Jeg så for meg vill vaiing i vinden for hver minste bevegelse, men jeg kunne fritt snu og vende på meg for å få tatt bilder, nyte utsikt og ellers puste litt hektisk.
Det som var mest ekkelt, var når kabelvognene kjørte inn eller ut av en stasjon, hvor det ble en forstyrrelse i vinkelen som kabelen ellers holdt oppover fjellveggen. Vognene stoppet på en stasjon halvveis opp i fjellet, slik at man kunne gå opp eller ned resten til fots.
Jeg ble med helt til toppen. Her var det selvfølgelig en restaurant, med relativt stive priser. Men mat må man ha, og nista i sekken fristet ikke enda. Jeg fant en eneste ledig stol, og fikk etter litt tid vinket til meg en kelner. Jeg forsøkte å snakke på tysk, men denne spurte da om jeg snakket engelsk. Jeg bekreftet dette. Jeg fikk meny, kelneren gikk, og kom tilbake en del minutter senere. Jeg forsøker å bestille på tysk, men han rister på hodet. Jeg peker i menyen, og bestiller på engelsk. Etter tyve minutter kommer han tilbake - med noe helt annet enn det jeg bestilte! Hvilket språk kunne egentlig fyren? Men jeg var skrubbsulten, og spiste det. Det var ikke godt en gang, en ekkel fet pølse i løksaus. Blæh!
Det var i hvert fall veldig fascinerende å sitte så høyt oppe, og bare se på hva som skjedde. Skyer som beveget seg. I det ene øyeblikket utsikt langt ut over Thunersee og fjellene, i det neste kan jeg bare se en meter foran meg. Spennende og litt skummelt for en fjellnovise som meg, men jeg har full forståelse for brå værendringer på fjellet, og de som da roter seg bort. Jeg lurer på hvor mye de så, seilflyverne som befant seg midt inni skyene.
Jeg ble på toppen en stund i håp om å få tatt noen gode utsiktsbilder når skyene var blitt borte, men jeg fikk ikke optimale forhold. Jeg fikk derimot sett en grosser schweizer sennenhund og en appenzeller sennenhund - mye morsommere å treffe de slik i fjellet enn på utstillingen i Burgdorf...
Jeg hadde følgende replikkutveksling med kelneren:
- So, how is the path, is it easy to find?
- It depends on your shoes, but it should be dry now.
- OK... but do I need a map to get down?
- No, you can just follow the other people.
- Do they have maps?
- I don't know.
Jeg følte meg ikke helt trygg, men satset på at om jeg bare gikk nedover, måtte jeg komme ned. Kanskje ikke til Beatenbucht, men ned. Jeg hadde sett for meg smale stier og fjellandskap, men jeg var nok litt for autentisk-optimistisk. Her snakker vi om meterbrede grusstier, og tilrettelagt for at enhver turistfaen skal komme seg opp eller ned - trolig også med barnevogn eller rullestol. Det var riktignok brede skogsstier på deler av veien, og noe gikk også over gressenger hvor kyr beitet, men det var turist-idiotsikkert. Altså kom jeg meg ned, og fikk også noen til å ta bilde av meg underveis. Jeg er dokumentert!
Jeg gikk ned til kabelvognstoppet halvveis ned i fjellet, og det tok kanskje halvannen times tid. Kjøpte meg en is på restauranten der (selvfølgelig... Anno 1997 eller rundt der omkring, en skikkelig sveitsisk seter med forskjellige dyr og karisma. Bare så synd de måtte gravere inn årstallet på mønet...), av en dame som ikke forsto engelsk. Kan man jobbe på slike turistifiserte steder, uten å snakke engelsk? De hadde derimot en ansatt, som kan det universelle språket hunder og mennesker snakker sammen. En 75 prosent appenzeller som fritt gikk fra bord til bord for å tigge rester og sjarmere til tips.
Etter en god pause i skyggen, merket jeg fort at noe var galt da jeg reiste meg opp. Det hogg i hele ryggen da jeg slang på meg sekken. Jeg var blitt solbrent! Jeg sverger på at jeg hadde smurt meg flere ganger, men jeg er altså ikke noe god i sola, og skulle kanskje smurt meg oftere, med sterkere faktor enn 25, jeg vet ikke. Jeg var i hvert fall i store smerter. Like greit at turen var over. Jeg fikk på meg en langermet genser over singleten, i håp om at det skulle gjøre det lettere å bære sekken (som for øvrig ikke var tung, den bare var der mot huden), og tok kabelheis og fjelltog ned igjen. Måtte vente litt på båten, men til slutt kom den. Sola svei i nakke, skuldre og ansikt, og jeg pustet lettere når vi kjørte mot skyggen.
Båten kjørte til Thun, igjen via en rekke småsteder. De så rimelig rike ut, noen navn minnet meg om alpintraseer jeg har hørt på sportssendinger, og det var tydelig at dette var et møblert strøk. En rekke badehotell, hus med båtgarasje og egen kai, og mye store hus. På den annen side, hvorfor ikke tilrettelegge for omgivelsene. Bor man ved sjøen, så har man båt.
For å avslutte kort, så droppet jeg planene om å se meg om i Thun. Jeg var sliten, beina var tunge, huden brant, og jeg ville bare komme meg på et tog til Bern.
Tilbake på vandrerhjemmet var det full prosedyre med kald dusj for å stoppe stekingen, aloe vera og kortisonkrem, paracet og litt syting overfor mine canadiske room mates, kald cola fra resepsjonen, fylte kinder egg og deretter bra prat med canadierene. Hadde litt sosiale behov etter en slik dag alene, og disse jentene var så koselige! Fikk noen tips til neste dag også.
Jeg hadde ønske om å få sett litt fjell, og souvenirjunkien i meg skrek også etter å komme til Interlaken, etter å ha hørt at det var mange ting med berner der. Så etter anbefaling fra turistkontoret, var følgende reiserute planlagt:
Tog fra Bern til Interlaken.
Båt fra Interlaken til Beatenbucht.
Fjelltog og kabeltog til Beatenerg, og ned igjen.
Båt fra Beatenbucht til Thun.
Tog fra Thun til Bern.
Som tenkt, så gjort. På billettkontoret på Rail City (det heter faktisk Rail City! Flere etasjer med togstasjon, restauranter, butikker, informasjonskontor, kafeer og jeg finner aldri samme inngang og utgang to dager etter hverandre...) fikk jeg en billett som skulle gjelde for alle disse ulike etappene! Fantastisk - kan ikke tro at for eksempel NSB og Timekspressen og Fjellheisen i Tromsø ville tilbudt en slik ordning.
Billetten ble ganske dyr; 700 kroner, men samtidig så er det nå jeg er her. Pengene skal ikke stoppe meg fra å kunne oppleve noe spennende, noe jeg vil gjøre. Jeg vil ikke dra hjem og angre.
Kollektivtransporten i Bern ser ut til å ha hyppige avganger - i hvert fall til alle steder jeg har dratt hittil. Prøvde likevel å nå et tidlig tog, for å få mest mulig ut av dagen. Kom meg av gårde med et tog litt over åtte, og det brukte vel en drøy time til Interlaken. Der gikk jeg opp og ned noe som virket som en gågate, med skikkelig souvenirbutikk-ghetto langsetter. Det var lommekniver, kubjeller, kyr, edelweiss og alt "sveitsisk" så langt øyet kunne se. Egentlig litt kommersielt og massivt. Jeg finkjemmet så godt jeg kunne, men fant lite eller ingenting med berner. Fant vel to artikler, men de var for dyre og spesielle til å interessere meg. Så det ble en liten figur med st. bernhardshund (som jeg fant mye av - de som mente det var mange ting med berner her må ha kjøpt alt sammen selv), ei kubjelle og noen kort. Jeg er glad i å kjøpe kort, for jeg vet at jeg ikke alltid kan ta gode nok bilder selv. Så dermed kommer de inn i fotoalbumet også.
Anyway, de som kjenner meg vet at vannet ikke er mitt rette element. Faktisk ikke noe glad i slike åpne sjøer og båter i det hele tatt. Men jeg hoppet i det, gikk i hvert fall forsiktig ombord i båten, og dristet meg på tur. Satt forrest i båten (det heter sikkert noe fancy-schmanzy), og hadde god utsikt. Ganske surrealistisk å sitte med lett vind i håret, sol som skinte, klart vann, og fjell med snø på toppene rundt oss. Båten kjørte ei real melkerute, og stoppet ofte. På det ene stoppet ble det drevet en surfeskole... Jeg så også flere seilflyvere, og får jo like vondt i magen hver gang jeg tenker på hvor langt ned det er for dem...
Jeg hadde også åndsnærhver til å få noen til å ta bilde av meg, så jeg ikke kommer hjem med 1000 bilder av bernere og bygninger...
Etter en liten time var vi i Beatenbucht, hvor flere gikk av. Det var nok ei real turistløype turistkontoret ga meg, ikke noen ensom vandrer erobrer de sveitsiske alper-tur. Men, jeg passer vel bedre til det første enn det siste.
Fra Beatenbucht gikk det jeg kaller et fjelltog oppover i Beatenberg - fjellet. Det var en innretning som gikk på skinner, ganske bratt oppover i fjellet. Jeg satte meg helt forrest, tøff som en tulling, for å nyte utsikten. Det føltes jo da som om jeg ble dratt sakte bakover, oppover. Litt ekkelt, men også litt stilig. Veldig i konflikt med mitt indre selv der, om jeg var redd for å falle ned eller bare slappe av med utsikten.
På dette tidspunktet kom også dagens morsomste replikk, fra en dame som satt på setet ved siden av meg. Hun pekte på sin hvite gjeterhund, og spurte meg:
Haben Sie angst?
Ha ha!
Vi pratet litt på tysk, og det var godt å kjenne at jeg kunne forstå den lette replikkutvekslingen vi hadde. Jeg kunne dessverre ikke si på tysk "jeg synes hunden din er skikkelig skitten, har du vurdert å bade den?", men det er kanskje like greit. Jovial hund, men bare ekkel å klappe på, stakkars.
Togturen tok kanskje tyve minutters tid, og det var deretter tid for kabelheis. Tre og tre vogner kjørte samtidig, og jeg begynte å få real bondeanger. Kan dette være trygt? Dingle etter en relativt tynn kabel, bevege seg med mer og mer lufthøyde under meg?
Jeg vet ikke helt hvordan, men jeg kom meg ombord. Det første som slo meg var hvor utrolig lite vogna beveget seg, selv om den henger fast på relativt få punkter. Jeg så for meg vill vaiing i vinden for hver minste bevegelse, men jeg kunne fritt snu og vende på meg for å få tatt bilder, nyte utsikt og ellers puste litt hektisk.
Det som var mest ekkelt, var når kabelvognene kjørte inn eller ut av en stasjon, hvor det ble en forstyrrelse i vinkelen som kabelen ellers holdt oppover fjellveggen. Vognene stoppet på en stasjon halvveis opp i fjellet, slik at man kunne gå opp eller ned resten til fots.
Jeg ble med helt til toppen. Her var det selvfølgelig en restaurant, med relativt stive priser. Men mat må man ha, og nista i sekken fristet ikke enda. Jeg fant en eneste ledig stol, og fikk etter litt tid vinket til meg en kelner. Jeg forsøkte å snakke på tysk, men denne spurte da om jeg snakket engelsk. Jeg bekreftet dette. Jeg fikk meny, kelneren gikk, og kom tilbake en del minutter senere. Jeg forsøker å bestille på tysk, men han rister på hodet. Jeg peker i menyen, og bestiller på engelsk. Etter tyve minutter kommer han tilbake - med noe helt annet enn det jeg bestilte! Hvilket språk kunne egentlig fyren? Men jeg var skrubbsulten, og spiste det. Det var ikke godt en gang, en ekkel fet pølse i løksaus. Blæh!
Det var i hvert fall veldig fascinerende å sitte så høyt oppe, og bare se på hva som skjedde. Skyer som beveget seg. I det ene øyeblikket utsikt langt ut over Thunersee og fjellene, i det neste kan jeg bare se en meter foran meg. Spennende og litt skummelt for en fjellnovise som meg, men jeg har full forståelse for brå værendringer på fjellet, og de som da roter seg bort. Jeg lurer på hvor mye de så, seilflyverne som befant seg midt inni skyene.
Jeg ble på toppen en stund i håp om å få tatt noen gode utsiktsbilder når skyene var blitt borte, men jeg fikk ikke optimale forhold. Jeg fikk derimot sett en grosser schweizer sennenhund og en appenzeller sennenhund - mye morsommere å treffe de slik i fjellet enn på utstillingen i Burgdorf...
Jeg hadde følgende replikkutveksling med kelneren:
- So, how is the path, is it easy to find?
- It depends on your shoes, but it should be dry now.
- OK... but do I need a map to get down?
- No, you can just follow the other people.
- Do they have maps?
- I don't know.
Jeg følte meg ikke helt trygg, men satset på at om jeg bare gikk nedover, måtte jeg komme ned. Kanskje ikke til Beatenbucht, men ned. Jeg hadde sett for meg smale stier og fjellandskap, men jeg var nok litt for autentisk-optimistisk. Her snakker vi om meterbrede grusstier, og tilrettelagt for at enhver turistfaen skal komme seg opp eller ned - trolig også med barnevogn eller rullestol. Det var riktignok brede skogsstier på deler av veien, og noe gikk også over gressenger hvor kyr beitet, men det var turist-idiotsikkert. Altså kom jeg meg ned, og fikk også noen til å ta bilde av meg underveis. Jeg er dokumentert!
Jeg gikk ned til kabelvognstoppet halvveis ned i fjellet, og det tok kanskje halvannen times tid. Kjøpte meg en is på restauranten der (selvfølgelig... Anno 1997 eller rundt der omkring, en skikkelig sveitsisk seter med forskjellige dyr og karisma. Bare så synd de måtte gravere inn årstallet på mønet...), av en dame som ikke forsto engelsk. Kan man jobbe på slike turistifiserte steder, uten å snakke engelsk? De hadde derimot en ansatt, som kan det universelle språket hunder og mennesker snakker sammen. En 75 prosent appenzeller som fritt gikk fra bord til bord for å tigge rester og sjarmere til tips.
Etter en god pause i skyggen, merket jeg fort at noe var galt da jeg reiste meg opp. Det hogg i hele ryggen da jeg slang på meg sekken. Jeg var blitt solbrent! Jeg sverger på at jeg hadde smurt meg flere ganger, men jeg er altså ikke noe god i sola, og skulle kanskje smurt meg oftere, med sterkere faktor enn 25, jeg vet ikke. Jeg var i hvert fall i store smerter. Like greit at turen var over. Jeg fikk på meg en langermet genser over singleten, i håp om at det skulle gjøre det lettere å bære sekken (som for øvrig ikke var tung, den bare var der mot huden), og tok kabelheis og fjelltog ned igjen. Måtte vente litt på båten, men til slutt kom den. Sola svei i nakke, skuldre og ansikt, og jeg pustet lettere når vi kjørte mot skyggen.
Båten kjørte til Thun, igjen via en rekke småsteder. De så rimelig rike ut, noen navn minnet meg om alpintraseer jeg har hørt på sportssendinger, og det var tydelig at dette var et møblert strøk. En rekke badehotell, hus med båtgarasje og egen kai, og mye store hus. På den annen side, hvorfor ikke tilrettelegge for omgivelsene. Bor man ved sjøen, så har man båt.
For å avslutte kort, så droppet jeg planene om å se meg om i Thun. Jeg var sliten, beina var tunge, huden brant, og jeg ville bare komme meg på et tog til Bern.
Tilbake på vandrerhjemmet var det full prosedyre med kald dusj for å stoppe stekingen, aloe vera og kortisonkrem, paracet og litt syting overfor mine canadiske room mates, kald cola fra resepsjonen, fylte kinder egg og deretter bra prat med canadierene. Hadde litt sosiale behov etter en slik dag alene, og disse jentene var så koselige! Fikk noen tips til neste dag også.
13. august 2007
Souvenirer, hvor er dere?
Mandag 13. august 2007
Foerste rene turistdag er overstaat, dog med noen glidende overganger.
Bjoerg Andreassen (fra gaarsdagens post) hadde et ettermiddagsfly hjem fra Bern, saa vi var blitt enig om aa tilbringe formiddagen sammen i byen. Hovedmaalet for dagen var et meierimuseum i Kiesen (20 minutter med tog fra Bern), hvor en av utstillingsseksjonene var dedikert til sennenhundenes betydning og benyttelse i meieriarbeidet. Du kan fjerne meg fra hundeutstillingen, men ikke fjerne hunden fra meg...
Museet aapnet ikke foer ett - det virker som om mandag byr paa en mild start paa uka, for veldig mye er enten stengt eller aapner sent denne dagen. Det betydde at vi hadde god tid paa morgenen, og kunne tilbringe noen timer med vandring i gamlebyen. Der fikk vi set Zugglogge - en klokke fra middelalderen eller deromkring, med ulike element som beveget seg hver hele time. Litt á la den i Praha, for de som kjenner den, men kanskje ikke saa storslaatt. Ogsaa vet jeg ikke noe om historien bak klokka og de ulike elementene, saa det maa jeg lese meg opp paa. Men denne klokka er i hvert fall veldig kjent, og det yret av mennesker da klokka naermet seg elleve. For oevrig i gater med relativt vanlig trafikk - vi hadde forventet at slike gater var trafikkfrie, baade for turismens skyld og for lettere aa bevare denne gamle delen av Bern.
Vi saa mye annet interessant - det er bare aa ha oeynene aapne naar man vandrer i en gammel bydel. En ting som kanskje ikke var like "breathtaking" i positiv forstand var Bärengraben, hvor to bjoerner holdes. Det er svaert omdiskutert av dyrevernsmesige hensyn, men det er vel en viktig turistattraksjon og derfor foreloepig opprettholdt. De er selvfoeligelig et symbol paa byens navn. Og det er selvfoelgelig stort og spennende aa faa se bjoerner live, bare noen meter lenger ned fra der en staar. De var jo soete, men hva slags liv har de? Det som tross alt gledet meg er at det er aapningstider - saa "noe" skjer med bjoernene, forhaapentligvis saa de faar ro og fred.
Gamlebyen i Bern er pen aa vandre i. Ikke like arkiteknoisk spennende og imponerende som jugendbyen Praha (og Aalesund), ikke like krokete, vindskeiv og merksnodig som Amsterdam, og ikke like spekket av attraksjoner og velkjent historie som London. Men jeg sitter igjen med et godt og trygt inntrykk. Alt virker gammelt og autentisk - ikke bygget eller restaurert til turismens aere. Likevel virker det velholdt - og rent og pent! De fleste bygninger er laget av sandstein, som i seg selv er kjedelig og gir veldig glatte overflater. Men likevel har vaare forfedre (for det er jo ingen som bygger noe PENT i dag - hva skal vaare etterkommere se paa fra vaar tid?) etterlatt en arv som viser at de brukte tid paa bygningene, og har vaert opptatt av eksterioeret. For eksempel utskjaeringer og relieffer i steinen, vegg- og takmalerier (utendoers, altsaa), buer, arkader, soeyler, pene vinduer og mange detaljer. Du maa bare av og til lete innimellom den glatte sandsteinen. Det er ogsaa interessant at bygningene i foerste etasje paa en maate skraaner utover mot gata. Sikkert en hensikt med dette, men jeg vet ei hvorfor. I tillegg til at gamlebyen virker velholdt og ren, forbedres ogsaa inntrykket ytterligere av at det i 75 prosent av vinduene er blomster - paa utsiden av vinduene. Det er mange vinduer i bygningene, og de fleste har en liten vinduspost eller kant hvor det er mulig aa sette blomsterpotter. Og dette gjoeres. Trolig finnes det et offentlig direktiv i Bern, som sier at disse blomstene skal vaere en bestemt roed blomst... Men det er pent, og gir en god sommerfoelelse. Lurer dog paa hva de gjoer utenom hageblomstsesongen. Og om vinteren? En annen ting som slaar meg, er hvor lite turistifisert byen virker. Kafeer og butikker glir godt inn i de gamle bygningene, ingen paatrengende skilt, neonblinking, element i gatene, gateselgere - faktisk har jeg slitt med aa finne butikker som selger kort og souvenirer, naar jeg for en gangs skyld oensker aa kjoepe souvenirer! Bernerradaren er finstilt, og jeg satser paa aa finne mange bernerting. Men foreloepig bare noen postkort, med helt ordinaere bernere paa...
Jeg tror ikke jeg har blitt mer solbrent i dag, selv om jeg gikk i singlet uten noe utenpaa - det er jo varmt! Men det er godt mulig at jeg ikke kan bli mer solbrent. Jeg har mange rare merker, etter singletstropper, BH-stropper, genserutringninger. Jeg har et lysere felt paa tvers av brystet, etter veska mi. Jeg vurderer naa hvordan jeg maa legge stroppene i morgen, i haap om aa faa laget et sveitsisk flagg paa meg selv. Naar jeg ser kontrastene mellom hvitt og roedt, innser jeg hvor bleik jeg var foer jeg dro. Trodde ikke jeg var saaaa hvit...
Som vanlig paa ferie gaar det mye penger paa drikke - alltid toerst, drikker en liter i slengen. Dessverre synes jeg ikke vannet er godt (her heller...), det smaker rart og er tykkere enn norsk vann. Derfor gaar det mye i brus, som jo ikke er helt toersteslukkende. Men jeg kjoper vann naar jeg er baelmetoerst, for da glir alt fort ned. Kjoeper derfor ofte en halvliter vann til aa styrte, og en halvliter brus til aa ha i veska en stund. Matlysten er paa bunn, i dag har jeg faatt i meg to smaa maaltider og en is. Men jeg kan skryte av aa ha proevd en sveitsisk rett, etter hva jeg forstaar. Rösti. Det er poteter behandlet paa en eller annen maate, med valgfri topping. Jeg valgte bolognese og ost. Osten er blitt kuttet opp til halvmyke biter og fratatt en del smak, saa skal jeg vaere aerlig foretrekker jeg naar Hans lager posestappe og kjoettsaus lagvis, gratinert i ovnen. Jeg har bare ikke visst at det var sveitsisk foer naa! :-)
Hvis noen synes jeg har mye skrivefeil, er det for oevrig fordi tastaturet er mer annerledes enn bare manglende ae, oe og aa.
Jeg har fremdeles mer aa fordoeye og formidle, men nok for vaere nok. Vil bare avslutte med noen glade ord om at jeg har klart aa gutse meg til aa praktisere litt tysk i dag! Enda jeg etter sist snakk om tysk fant den gode unnskyldningen at dette landets tysk overhode ikke ligner paa norsk skoletysk...
Foerste rene turistdag er overstaat, dog med noen glidende overganger.
Bjoerg Andreassen (fra gaarsdagens post) hadde et ettermiddagsfly hjem fra Bern, saa vi var blitt enig om aa tilbringe formiddagen sammen i byen. Hovedmaalet for dagen var et meierimuseum i Kiesen (20 minutter med tog fra Bern), hvor en av utstillingsseksjonene var dedikert til sennenhundenes betydning og benyttelse i meieriarbeidet. Du kan fjerne meg fra hundeutstillingen, men ikke fjerne hunden fra meg...
Museet aapnet ikke foer ett - det virker som om mandag byr paa en mild start paa uka, for veldig mye er enten stengt eller aapner sent denne dagen. Det betydde at vi hadde god tid paa morgenen, og kunne tilbringe noen timer med vandring i gamlebyen. Der fikk vi set Zugglogge - en klokke fra middelalderen eller deromkring, med ulike element som beveget seg hver hele time. Litt á la den i Praha, for de som kjenner den, men kanskje ikke saa storslaatt. Ogsaa vet jeg ikke noe om historien bak klokka og de ulike elementene, saa det maa jeg lese meg opp paa. Men denne klokka er i hvert fall veldig kjent, og det yret av mennesker da klokka naermet seg elleve. For oevrig i gater med relativt vanlig trafikk - vi hadde forventet at slike gater var trafikkfrie, baade for turismens skyld og for lettere aa bevare denne gamle delen av Bern.
Vi saa mye annet interessant - det er bare aa ha oeynene aapne naar man vandrer i en gammel bydel. En ting som kanskje ikke var like "breathtaking" i positiv forstand var Bärengraben, hvor to bjoerner holdes. Det er svaert omdiskutert av dyrevernsmesige hensyn, men det er vel en viktig turistattraksjon og derfor foreloepig opprettholdt. De er selvfoeligelig et symbol paa byens navn. Og det er selvfoelgelig stort og spennende aa faa se bjoerner live, bare noen meter lenger ned fra der en staar. De var jo soete, men hva slags liv har de? Det som tross alt gledet meg er at det er aapningstider - saa "noe" skjer med bjoernene, forhaapentligvis saa de faar ro og fred.
Gamlebyen i Bern er pen aa vandre i. Ikke like arkiteknoisk spennende og imponerende som jugendbyen Praha (og Aalesund), ikke like krokete, vindskeiv og merksnodig som Amsterdam, og ikke like spekket av attraksjoner og velkjent historie som London. Men jeg sitter igjen med et godt og trygt inntrykk. Alt virker gammelt og autentisk - ikke bygget eller restaurert til turismens aere. Likevel virker det velholdt - og rent og pent! De fleste bygninger er laget av sandstein, som i seg selv er kjedelig og gir veldig glatte overflater. Men likevel har vaare forfedre (for det er jo ingen som bygger noe PENT i dag - hva skal vaare etterkommere se paa fra vaar tid?) etterlatt en arv som viser at de brukte tid paa bygningene, og har vaert opptatt av eksterioeret. For eksempel utskjaeringer og relieffer i steinen, vegg- og takmalerier (utendoers, altsaa), buer, arkader, soeyler, pene vinduer og mange detaljer. Du maa bare av og til lete innimellom den glatte sandsteinen. Det er ogsaa interessant at bygningene i foerste etasje paa en maate skraaner utover mot gata. Sikkert en hensikt med dette, men jeg vet ei hvorfor. I tillegg til at gamlebyen virker velholdt og ren, forbedres ogsaa inntrykket ytterligere av at det i 75 prosent av vinduene er blomster - paa utsiden av vinduene. Det er mange vinduer i bygningene, og de fleste har en liten vinduspost eller kant hvor det er mulig aa sette blomsterpotter. Og dette gjoeres. Trolig finnes det et offentlig direktiv i Bern, som sier at disse blomstene skal vaere en bestemt roed blomst... Men det er pent, og gir en god sommerfoelelse. Lurer dog paa hva de gjoer utenom hageblomstsesongen. Og om vinteren? En annen ting som slaar meg, er hvor lite turistifisert byen virker. Kafeer og butikker glir godt inn i de gamle bygningene, ingen paatrengende skilt, neonblinking, element i gatene, gateselgere - faktisk har jeg slitt med aa finne butikker som selger kort og souvenirer, naar jeg for en gangs skyld oensker aa kjoepe souvenirer! Bernerradaren er finstilt, og jeg satser paa aa finne mange bernerting. Men foreloepig bare noen postkort, med helt ordinaere bernere paa...
Jeg tror ikke jeg har blitt mer solbrent i dag, selv om jeg gikk i singlet uten noe utenpaa - det er jo varmt! Men det er godt mulig at jeg ikke kan bli mer solbrent. Jeg har mange rare merker, etter singletstropper, BH-stropper, genserutringninger. Jeg har et lysere felt paa tvers av brystet, etter veska mi. Jeg vurderer naa hvordan jeg maa legge stroppene i morgen, i haap om aa faa laget et sveitsisk flagg paa meg selv. Naar jeg ser kontrastene mellom hvitt og roedt, innser jeg hvor bleik jeg var foer jeg dro. Trodde ikke jeg var saaaa hvit...
Som vanlig paa ferie gaar det mye penger paa drikke - alltid toerst, drikker en liter i slengen. Dessverre synes jeg ikke vannet er godt (her heller...), det smaker rart og er tykkere enn norsk vann. Derfor gaar det mye i brus, som jo ikke er helt toersteslukkende. Men jeg kjoper vann naar jeg er baelmetoerst, for da glir alt fort ned. Kjoeper derfor ofte en halvliter vann til aa styrte, og en halvliter brus til aa ha i veska en stund. Matlysten er paa bunn, i dag har jeg faatt i meg to smaa maaltider og en is. Men jeg kan skryte av aa ha proevd en sveitsisk rett, etter hva jeg forstaar. Rösti. Det er poteter behandlet paa en eller annen maate, med valgfri topping. Jeg valgte bolognese og ost. Osten er blitt kuttet opp til halvmyke biter og fratatt en del smak, saa skal jeg vaere aerlig foretrekker jeg naar Hans lager posestappe og kjoettsaus lagvis, gratinert i ovnen. Jeg har bare ikke visst at det var sveitsisk foer naa! :-)
Hvis noen synes jeg har mye skrivefeil, er det for oevrig fordi tastaturet er mer annerledes enn bare manglende ae, oe og aa.
Jeg har fremdeles mer aa fordoeye og formidle, men nok for vaere nok. Vil bare avslutte med noen glade ord om at jeg har klart aa gutse meg til aa praktisere litt tysk i dag! Enda jeg etter sist snakk om tysk fant den gode unnskyldningen at dette landets tysk overhode ikke ligner paa norsk skoletysk...
Sveitsisk pekefinger
Soendag 12. august 2007
Jeg ser at jeg har blingset litt med datoene i tidligere poster... Kan jeg skylde paa jetlag?
Saa, nok en utstillingsdag. Loerdag kveld spurte jeg i resepsjonen om vaermelding, og svaret ble varmere enn den dagen hadde vaert. Dermed broet jeg med en gammel utstillingstradisjon: Hvis du tar med regntoeyet, er sjansen stoerre for at det ikke blir regn. Ryggen min takket meg derimot inderlig for at den slapp aa baere paa det hele dagen. Jeg reiser alene, og basen blir derfor mine egne apostler. Eller'no.
I samme slengen broet jeg en annen gammel utstillingstradisjon: Ikke vaere til stede i tide! Men jeg var saa troett og sliten, at jeg valgte aa sove en time lenger, og kom faktisk til utstillingen 0915 - bare et kvarter "for sent". Allerede da jeg gikk av toget kjente jeg at sola steiket. Mange frydet og gledet seg sikkert over det, men jeg derimot bare krympet meg og visste at dette ville bli vondt. Skikkelig vondt.
I dag resignerte jeg fullstendig i forhold til aa ha oversikt. Jeg fikk sett én hel klasse, snakket med en del hyggelige folk, og sett bruddstykker her og der. Jeg hev meg ogsaa paa et tilbud som var gitt av Burgdorf turistkontor - en times gratis omvisning i byen. Saa klokken 1100 ble jeg med paa det, sammen md Bjoerg Andreassen fra Norge, ei amerikansk dame og en belgisk familie. Dermed fikk vi sett slottet, gamlebyen, pitoreske omgivelser, vakre hus og ble ellers bedre kjent med byen som er saa viktig for rasens og den sveitsiske klubbens begynnelse.
Jeg var relativt tidlig ute med aa sikre meg god plass til finaleringene, da jeg dagen foer tilbragte den foerste tiden i sjette rekke eller saa. Etter hvert fant jeg meg en plass i teltet til noen tyskere og nordmenn, og da den tyske damen paa soendag foer finalene inviterte meg inn i deres telt igjen var jeg saa frekk aa takke ja. Elin Normannseth faar overbringe en takk for meg! Det nytter jo ikke aa faa tatt bilder eller se ordentlig som annenfiolin.
Det var noen repetisjoner og noen nye tilskudd til finaleringene. Noe av det man saa likte man, andre ganger lurte man paa hvor ens egne favoritter var blitt av. Men saa lenge man ikke har faatt sett samtlige hunder, er det jo heller ikke mulig aa vite hvem som faktisk til slutt var best - selv om man mente aa se noe virkelig bra akkurat da.
Beste tispe, BIS og Jahrhundert-BIS ble samme tispe som i gaar - Berntier's Front Page. Beste hannhund ble ogsaa en repetisjon, med Emerson van't Stokerybos. Det blir feil aa si at han ble BIM, da det er et noe annet system i Sveits. Til BIS-finalen kom beste junior (kaaret etter at respektive juniorklasser var plassert), beste veteran (igjen kaaret etter plassering i respektive kjoenn), beste hanhund og beste tispe. Soendag var for eksempel beste junior hannhund, saa det ble aldri avgjort om den eller beste hannhund var best - BIM. Det er en betegnelse jeg ikke tror brukes i Sveits' utstillingsringer.
Hva er saa inntrykkene en sitter igjen med? Tja, slitne bein, vond rygg, vanskelige shoppingavgjoerelser, masse solbrent og mye pene dyr en oensker aa finne ut mer om.
I kveld har jeg ogsaa oppdaget et problem: Jeg har snart fullt minnekort, det er bare plass til 200 bilder og jeg skal vaere her fire dager til. Dere som kjenner meg godt forstaar at dette er et problem, dere andre faar laere noe nytt om meg. Jeg har derfor tilbragt en del tid i dag paa aa slette bilder. Eller: Paa aa gjoere forsoek paa aa slette bilder. Det er saa mye lettere aa ta de avgjoerelsene paa en stor dataskjerm, framfor paa kameraet. Kanskje skulle jeg tatt med laptop'en likevel, for aa kunne laste ned bilder. Jeg forsaket den, da jeg bare saa for meg nytteverdien under symposiet. Men ryggen min takker meg, for jeg hadde ikke turt annet enn aa baere paa den overalt - stoler ikke hundre prosent paa laaser og slikt her paa vandrerhjemmet. Anywway, jeg har faatt slettet noe. Men det er ikke like lett paa bilder med flere hunder aa faa dobbeltsjekket hvilke bilder alle ser riktig vei, staar pent og slikt.
Det slaar meg ogsaa at enhver organisasjonskomité paa store arrangement som dette burde ha en fotograf i sin midte. Det sier seg selv at med besoekende fra hele verden med hjerte for berner sennenhund, er fotograferingsbehovene og -oenskene store. Da boer det ogsaa tilrettelegges for det. Der sviktet/skuffet arrangoerene litt. Det ble plassert fire i hver klasse, og disse ble henvist til plasseringspall. Nummer fire paa bakken, de tre andre paa respektive plasser. Hva var saa problemene? I uprioritert rekkefoelge, slik jeg opplever det etter aa ha gaatt gjennom bildene mine saa langt:
- Plasseringen. Seierspallen er plassert i et hjoerne, foran en lastebil, med publikum paa to kanter, med inngangen til store ringen rett bak og dermed de som skal inn i neste konkurranseklasse klare. Det blir for mye "stoey" i bakgrunnen, det er vanskelig aa faa pene og ryddige bilder. Det blir for mange unoedvendige element i bildet, og det er synd. Pallen burde vaert plassert midt i ringen - da ville alle ringside, ikke bare de som gikk fram for aa fotografere, faa se, og det ville blitt roligere bakgrunn. Hundene loep jo uansett for det meste i utkanten av ringen.
- Paa en del av bildene mine er det ogsaa tydelig at hvert pallelement er litt for lite. Det er flere hunder som ikke faar strukket ut bakbeinsvinklene sine tilstrekkelig, fordi det ikke er plass. De blir dermed staaende litt understilt, eller med daarligere vinkler enn de har hatt tidligere paa dagen.
- Stoerrelsen paa pallelementene foerte ogsaa til at en del ikke valgte aa stille opp hundene sine i profil, men lot de sitte paa pallen, eventuelt la de bestige elementet med frambeina. Det hadde vaert veldig OK aa ha mulighet til aa faa med seg hjem bilde av hele hunden. Selv om jeg er hodefantast, vil jeg likevel ha mulighet til aa hente fram bilder og studere helheten, naar hukommelsen min svikter
Dette ble kanskje litt oppgulpete, men det er faktisk veldig viktig. Dagens pekefinger.
Ellers resignerte jeg paa vei hjem. Sliten og sulten, og broet nok en tradisjon (det i seg selv er i ferd med aa bli en tradisjon). Jeg spiste paa Burger King... Spise lokalt paa ferie, ja! Men det var rett over veien for togstasjonen, og saa hendig naar foettene var i streikeforhandlinger. For oevrig opprettholder jeg lokal spising ved aa dytte i meg deilig toblerone og kinder egg (og jeg mener da disse smaa, helt fylte jeg ikke finner i Norge, ikke toeyse-eggene med leke i).
Saa mye jeg hadde tenkt jeg kunne skrive her, men det er allerede langt, og jeg kan ikke faa sagt alt. Naa er de tre utstillingsdagene over, og jeg skal gaa over til mer normal turist. Jeg foelte meg i hvert fall som beglodd souvenirjunkie da jeg gikk gjennom Burgdorf og fra togstasjonen i Bern til vandrerhjemmet med et digert roedt pledd under armen - fullt av roede kryss. Et skikkelig sveitserpledd for en valp av sveitsisk rase, naar den maatte finne veien til meg. Og det er en nyttig ting, saa Hans kan si ingenting!
Jeg ser at jeg har blingset litt med datoene i tidligere poster... Kan jeg skylde paa jetlag?
Saa, nok en utstillingsdag. Loerdag kveld spurte jeg i resepsjonen om vaermelding, og svaret ble varmere enn den dagen hadde vaert. Dermed broet jeg med en gammel utstillingstradisjon: Hvis du tar med regntoeyet, er sjansen stoerre for at det ikke blir regn. Ryggen min takket meg derimot inderlig for at den slapp aa baere paa det hele dagen. Jeg reiser alene, og basen blir derfor mine egne apostler. Eller'no.
I samme slengen broet jeg en annen gammel utstillingstradisjon: Ikke vaere til stede i tide! Men jeg var saa troett og sliten, at jeg valgte aa sove en time lenger, og kom faktisk til utstillingen 0915 - bare et kvarter "for sent". Allerede da jeg gikk av toget kjente jeg at sola steiket. Mange frydet og gledet seg sikkert over det, men jeg derimot bare krympet meg og visste at dette ville bli vondt. Skikkelig vondt.
I dag resignerte jeg fullstendig i forhold til aa ha oversikt. Jeg fikk sett én hel klasse, snakket med en del hyggelige folk, og sett bruddstykker her og der. Jeg hev meg ogsaa paa et tilbud som var gitt av Burgdorf turistkontor - en times gratis omvisning i byen. Saa klokken 1100 ble jeg med paa det, sammen md Bjoerg Andreassen fra Norge, ei amerikansk dame og en belgisk familie. Dermed fikk vi sett slottet, gamlebyen, pitoreske omgivelser, vakre hus og ble ellers bedre kjent med byen som er saa viktig for rasens og den sveitsiske klubbens begynnelse.
Jeg var relativt tidlig ute med aa sikre meg god plass til finaleringene, da jeg dagen foer tilbragte den foerste tiden i sjette rekke eller saa. Etter hvert fant jeg meg en plass i teltet til noen tyskere og nordmenn, og da den tyske damen paa soendag foer finalene inviterte meg inn i deres telt igjen var jeg saa frekk aa takke ja. Elin Normannseth faar overbringe en takk for meg! Det nytter jo ikke aa faa tatt bilder eller se ordentlig som annenfiolin.
Det var noen repetisjoner og noen nye tilskudd til finaleringene. Noe av det man saa likte man, andre ganger lurte man paa hvor ens egne favoritter var blitt av. Men saa lenge man ikke har faatt sett samtlige hunder, er det jo heller ikke mulig aa vite hvem som faktisk til slutt var best - selv om man mente aa se noe virkelig bra akkurat da.
Beste tispe, BIS og Jahrhundert-BIS ble samme tispe som i gaar - Berntier's Front Page. Beste hannhund ble ogsaa en repetisjon, med Emerson van't Stokerybos. Det blir feil aa si at han ble BIM, da det er et noe annet system i Sveits. Til BIS-finalen kom beste junior (kaaret etter at respektive juniorklasser var plassert), beste veteran (igjen kaaret etter plassering i respektive kjoenn), beste hanhund og beste tispe. Soendag var for eksempel beste junior hannhund, saa det ble aldri avgjort om den eller beste hannhund var best - BIM. Det er en betegnelse jeg ikke tror brukes i Sveits' utstillingsringer.
Hva er saa inntrykkene en sitter igjen med? Tja, slitne bein, vond rygg, vanskelige shoppingavgjoerelser, masse solbrent og mye pene dyr en oensker aa finne ut mer om.
I kveld har jeg ogsaa oppdaget et problem: Jeg har snart fullt minnekort, det er bare plass til 200 bilder og jeg skal vaere her fire dager til. Dere som kjenner meg godt forstaar at dette er et problem, dere andre faar laere noe nytt om meg. Jeg har derfor tilbragt en del tid i dag paa aa slette bilder. Eller: Paa aa gjoere forsoek paa aa slette bilder. Det er saa mye lettere aa ta de avgjoerelsene paa en stor dataskjerm, framfor paa kameraet. Kanskje skulle jeg tatt med laptop'en likevel, for aa kunne laste ned bilder. Jeg forsaket den, da jeg bare saa for meg nytteverdien under symposiet. Men ryggen min takker meg, for jeg hadde ikke turt annet enn aa baere paa den overalt - stoler ikke hundre prosent paa laaser og slikt her paa vandrerhjemmet. Anywway, jeg har faatt slettet noe. Men det er ikke like lett paa bilder med flere hunder aa faa dobbeltsjekket hvilke bilder alle ser riktig vei, staar pent og slikt.
Det slaar meg ogsaa at enhver organisasjonskomité paa store arrangement som dette burde ha en fotograf i sin midte. Det sier seg selv at med besoekende fra hele verden med hjerte for berner sennenhund, er fotograferingsbehovene og -oenskene store. Da boer det ogsaa tilrettelegges for det. Der sviktet/skuffet arrangoerene litt. Det ble plassert fire i hver klasse, og disse ble henvist til plasseringspall. Nummer fire paa bakken, de tre andre paa respektive plasser. Hva var saa problemene? I uprioritert rekkefoelge, slik jeg opplever det etter aa ha gaatt gjennom bildene mine saa langt:
- Plasseringen. Seierspallen er plassert i et hjoerne, foran en lastebil, med publikum paa to kanter, med inngangen til store ringen rett bak og dermed de som skal inn i neste konkurranseklasse klare. Det blir for mye "stoey" i bakgrunnen, det er vanskelig aa faa pene og ryddige bilder. Det blir for mange unoedvendige element i bildet, og det er synd. Pallen burde vaert plassert midt i ringen - da ville alle ringside, ikke bare de som gikk fram for aa fotografere, faa se, og det ville blitt roligere bakgrunn. Hundene loep jo uansett for det meste i utkanten av ringen.
- Paa en del av bildene mine er det ogsaa tydelig at hvert pallelement er litt for lite. Det er flere hunder som ikke faar strukket ut bakbeinsvinklene sine tilstrekkelig, fordi det ikke er plass. De blir dermed staaende litt understilt, eller med daarligere vinkler enn de har hatt tidligere paa dagen.
- Stoerrelsen paa pallelementene foerte ogsaa til at en del ikke valgte aa stille opp hundene sine i profil, men lot de sitte paa pallen, eventuelt la de bestige elementet med frambeina. Det hadde vaert veldig OK aa ha mulighet til aa faa med seg hjem bilde av hele hunden. Selv om jeg er hodefantast, vil jeg likevel ha mulighet til aa hente fram bilder og studere helheten, naar hukommelsen min svikter
Dette ble kanskje litt oppgulpete, men det er faktisk veldig viktig. Dagens pekefinger.
Ellers resignerte jeg paa vei hjem. Sliten og sulten, og broet nok en tradisjon (det i seg selv er i ferd med aa bli en tradisjon). Jeg spiste paa Burger King... Spise lokalt paa ferie, ja! Men det var rett over veien for togstasjonen, og saa hendig naar foettene var i streikeforhandlinger. For oevrig opprettholder jeg lokal spising ved aa dytte i meg deilig toblerone og kinder egg (og jeg mener da disse smaa, helt fylte jeg ikke finner i Norge, ikke toeyse-eggene med leke i).
Saa mye jeg hadde tenkt jeg kunne skrive her, men det er allerede langt, og jeg kan ikke faa sagt alt. Naa er de tre utstillingsdagene over, og jeg skal gaa over til mer normal turist. Jeg foelte meg i hvert fall som beglodd souvenirjunkie da jeg gikk gjennom Burgdorf og fra togstasjonen i Bern til vandrerhjemmet med et digert roedt pledd under armen - fullt av roede kryss. Et skikkelig sveitserpledd for en valp av sveitsisk rase, naar den maatte finne veien til meg. Og det er en nyttig ting, saa Hans kan si ingenting!
11. august 2007
I'm in heaven!
Loerdag 10. august 2007
Det gaar ikke an aa beskrive den foelelsen jeg fikk, da jeg ankom parken hvor foerste utstillingsdag denne jubileumshelgen skulle vaere. Jeg er nok litt nostalgisk (over ting jeg ikke har opplevd - jeg har jo ikke vaert med i hundre aar...), Sveits-nasjonalistisk og gaern. Men du saa riktig og bra det foeles a vaere her, aa faa med seg dette. Det eneste savnet er aa kunne stilt egen hund - saerlig naar jeg leste i katalogen at SAMTLIGE paameldte hunder faar en deltagerpremie som minne om utstillingen. Men det er nok av stands paa utstillingen til aa skaffe et minne eller to, so no worries. Dog har jeg faatt noe shoppingrestriksjoner fra Hans, som er igjen hjemme med oertogfoerti banankasser som inneholder mine pynteting. Saa han ba meg kjoepe FORNUFTIGE ting. Takk og lov for at ikke det begrepet ble definert noe saerlig videre... Har ikke kjoept saa altfor mye i dag, men jeg kan love at jeg har sondert terrenget, og skal grunne i natt paa om jeg har raad... Jeg har ogsaa snakket med andre ikke-sveitsere som har funnet mye rart med berner paa i souvenirbutikker, saa jeg skal nok bli en ekte turist som leker souvenirjunkie.
Saa, i tillegg til shoppingmekka var det jo ogsaa bernere der. Mange bernere. Paa forhaand hadde jeg forventning om aa se hele spekteret av sveitsiske bernere (som paa Geilo - man stiller fordi det er rasespesialen, fordi det er sosialt og hyggelig og man likevel er der, uavhengig av vinnersjanser), og heller topphunder fra andre land. Det var bedoemmelse i syv ringer, saa jeg skal ikke skryte paa meg mye oversikt. Men jeg tror "fordommene" mine stemmer. Og de hundene jeg snur meg mest og oftest etter er ofte fra andre land enn Sveits. Har sett mye pent, men er utslitt etter aa ha loept fra ring til ring i haap om aa faa se de utvalgte hundene jeg fant i katalogen og oensket aa se naermere paa. Det maatte jo gaa galt, saa i morgen vurderer jeg heller aa sitte ved en eller to ringer, ha et aapent sinn, og se paa det som maatte komme inn. Det er mange kjente kennelnavn og enkelthunder man har hoert om, og har lyst til aa sjekke ut selv - men det er jo viktig aa lete etter "ukjente perler". Vurderer derfor aa sette meg ved ringen med de yngre klassene, for aa se paa de som er up'n coming.
Det ble mange gode norske plasseringer i dag, og selv om jeg kaller meg Sveits-nasjonalistisk er jeg nok litt norsk-nasjonalitisk ogsaa. Jeg fikk gaasehud og hjerteklapp da norske Gossine Gatziana av Hiselfoss vant championklassen, for eksempel. BIS ble den svenske tispa Berntier's Front Page, beste hannhund ble Emerson van't Stokerybos fra Belgia.
I morgen er en ny utstillingsdag. Mer eller mindre de samme hundene, men rokkering av dommerne. Skal bli spennene aa se om det er store endringer i topplassene.
For oevrig ble utstillingen avholdt paa en publikumsvennlig maate. Hver klasse ble kvalitetsbedoemt av respektive dommer(e), som plukket ut fire til en finale. Etter at alle ringene var ferdig, ble plasseringene i hver enkelt klasse foretatt i "store ringen", slik at alle hadde mulighet til aa se vinnerne. Det er forresten et punkt i det sveitsiske utstillingsreglementet som sier at det ikke er lov til aa forlate utstillingen foer 16:00 (unntak for veteraner), saa dermed var jo loesningen ikke til problem for noen. Kanskje hadde gruppefinalene i Norge hatt et stoere og bedre publikum, hvis samme regel ble innfoert. Da skulle vi vel faatt hoere reaksjoner! :-)
Jeg har forresten blitt solbrent... For andre gang i aar (veeeeeldig lite til aa vaere meg), saa grunnlaget for aa ta imot litt sol var ikke det beste. Jeg burde vel visst at jeg maatte bli solbrent i Sveits, selv om det var mye overskyet. Jeg blir jo solbrent paa Geilo i regn, saa meg + fjell = daarlig kombinasjon. Men da finalene begynte, skinte faktisk sola saa jeg merket det. Var bare ikke innstilt paa solkrem-frekvensen. Faar legge den i veska for i morgen.
Jeg hadde noen haap foer jeg dro om aa faa sett alle fire sennenhundene, og maalet er godt paa vei. I dag saa jeg en entlebucher og 3/4 appenzeller. Den var altsaa blandingshund, men jeg kan akseptere det som appenzeller... Da gjenstaar grosseren.
Jeg var utslitt da jeg kom hjem, orket ikke finne et sted aa spise middag en gang. Har hvilt paa rommet med sjokolade og kald brus, studert katalogen og hvilt. Rommet er ikke akkurat koselig, koeyeseng og alt, men det er greit nok. Synes fellesdusj (dog separert paa kjoenn) er noe verre. Skal bli spennende naar jeg fra og med i morgen skal bo paa flersengsrom, siden det ikke var ledig dobbeltrom for hele oppholdet. Faar benytte anledningen til aa faa turisttips.
Ogsaa kanskje snakke tysk. Jeg kan jo litt tysk, men jeg innleder automatisk enhver samtale med engelsk. Jeg liker oppriktig aa praktisere engelsk, men jeg burde proeve aa holde tysken ved like. Om ikke annet enn for aa bestille togbillett og kjoepe mat. Men jeg feiger ut. Har forresten ogsaa oppdaget at det er ganske random om jeg blir tilsnakket paa tysk eller fransk, "merci" og "danke" gaar om hverandre.
Nei, naa skal jeg nok legge meg. Ble liggende med Harry Potter helt til siste side i natt, saa det ble nok en kort natt. Skal ligge unna den andre boka i sekken, saa jeg faar mer enn fem timers soevn...
Det gaar ikke an aa beskrive den foelelsen jeg fikk, da jeg ankom parken hvor foerste utstillingsdag denne jubileumshelgen skulle vaere. Jeg er nok litt nostalgisk (over ting jeg ikke har opplevd - jeg har jo ikke vaert med i hundre aar...), Sveits-nasjonalistisk og gaern. Men du saa riktig og bra det foeles a vaere her, aa faa med seg dette. Det eneste savnet er aa kunne stilt egen hund - saerlig naar jeg leste i katalogen at SAMTLIGE paameldte hunder faar en deltagerpremie som minne om utstillingen. Men det er nok av stands paa utstillingen til aa skaffe et minne eller to, so no worries. Dog har jeg faatt noe shoppingrestriksjoner fra Hans, som er igjen hjemme med oertogfoerti banankasser som inneholder mine pynteting. Saa han ba meg kjoepe FORNUFTIGE ting. Takk og lov for at ikke det begrepet ble definert noe saerlig videre... Har ikke kjoept saa altfor mye i dag, men jeg kan love at jeg har sondert terrenget, og skal grunne i natt paa om jeg har raad... Jeg har ogsaa snakket med andre ikke-sveitsere som har funnet mye rart med berner paa i souvenirbutikker, saa jeg skal nok bli en ekte turist som leker souvenirjunkie.
Saa, i tillegg til shoppingmekka var det jo ogsaa bernere der. Mange bernere. Paa forhaand hadde jeg forventning om aa se hele spekteret av sveitsiske bernere (som paa Geilo - man stiller fordi det er rasespesialen, fordi det er sosialt og hyggelig og man likevel er der, uavhengig av vinnersjanser), og heller topphunder fra andre land. Det var bedoemmelse i syv ringer, saa jeg skal ikke skryte paa meg mye oversikt. Men jeg tror "fordommene" mine stemmer. Og de hundene jeg snur meg mest og oftest etter er ofte fra andre land enn Sveits. Har sett mye pent, men er utslitt etter aa ha loept fra ring til ring i haap om aa faa se de utvalgte hundene jeg fant i katalogen og oensket aa se naermere paa. Det maatte jo gaa galt, saa i morgen vurderer jeg heller aa sitte ved en eller to ringer, ha et aapent sinn, og se paa det som maatte komme inn. Det er mange kjente kennelnavn og enkelthunder man har hoert om, og har lyst til aa sjekke ut selv - men det er jo viktig aa lete etter "ukjente perler". Vurderer derfor aa sette meg ved ringen med de yngre klassene, for aa se paa de som er up'n coming.
Det ble mange gode norske plasseringer i dag, og selv om jeg kaller meg Sveits-nasjonalistisk er jeg nok litt norsk-nasjonalitisk ogsaa. Jeg fikk gaasehud og hjerteklapp da norske Gossine Gatziana av Hiselfoss vant championklassen, for eksempel. BIS ble den svenske tispa Berntier's Front Page, beste hannhund ble Emerson van't Stokerybos fra Belgia.
I morgen er en ny utstillingsdag. Mer eller mindre de samme hundene, men rokkering av dommerne. Skal bli spennene aa se om det er store endringer i topplassene.
For oevrig ble utstillingen avholdt paa en publikumsvennlig maate. Hver klasse ble kvalitetsbedoemt av respektive dommer(e), som plukket ut fire til en finale. Etter at alle ringene var ferdig, ble plasseringene i hver enkelt klasse foretatt i "store ringen", slik at alle hadde mulighet til aa se vinnerne. Det er forresten et punkt i det sveitsiske utstillingsreglementet som sier at det ikke er lov til aa forlate utstillingen foer 16:00 (unntak for veteraner), saa dermed var jo loesningen ikke til problem for noen. Kanskje hadde gruppefinalene i Norge hatt et stoere og bedre publikum, hvis samme regel ble innfoert. Da skulle vi vel faatt hoere reaksjoner! :-)
Jeg har forresten blitt solbrent... For andre gang i aar (veeeeeldig lite til aa vaere meg), saa grunnlaget for aa ta imot litt sol var ikke det beste. Jeg burde vel visst at jeg maatte bli solbrent i Sveits, selv om det var mye overskyet. Jeg blir jo solbrent paa Geilo i regn, saa meg + fjell = daarlig kombinasjon. Men da finalene begynte, skinte faktisk sola saa jeg merket det. Var bare ikke innstilt paa solkrem-frekvensen. Faar legge den i veska for i morgen.
Jeg hadde noen haap foer jeg dro om aa faa sett alle fire sennenhundene, og maalet er godt paa vei. I dag saa jeg en entlebucher og 3/4 appenzeller. Den var altsaa blandingshund, men jeg kan akseptere det som appenzeller... Da gjenstaar grosseren.
Jeg var utslitt da jeg kom hjem, orket ikke finne et sted aa spise middag en gang. Har hvilt paa rommet med sjokolade og kald brus, studert katalogen og hvilt. Rommet er ikke akkurat koselig, koeyeseng og alt, men det er greit nok. Synes fellesdusj (dog separert paa kjoenn) er noe verre. Skal bli spennende naar jeg fra og med i morgen skal bo paa flersengsrom, siden det ikke var ledig dobbeltrom for hele oppholdet. Faar benytte anledningen til aa faa turisttips.
Ogsaa kanskje snakke tysk. Jeg kan jo litt tysk, men jeg innleder automatisk enhver samtale med engelsk. Jeg liker oppriktig aa praktisere engelsk, men jeg burde proeve aa holde tysken ved like. Om ikke annet enn for aa bestille togbillett og kjoepe mat. Men jeg feiger ut. Har forresten ogsaa oppdaget at det er ganske random om jeg blir tilsnakket paa tysk eller fransk, "merci" og "danke" gaar om hverandre.
Nei, naa skal jeg nok legge meg. Ble liggende med Harry Potter helt til siste side i natt, saa det ble nok en kort natt. Skal ligge unna den andre boka i sekken, saa jeg faar mer enn fem timers soevn...
Back in school
Fredag 9. august 2007:
Saa var det tilbake paa skolebenken... Turen gikk til Berner Fachhochschule (ganske saa passende) for aa delta paa avlssymposion. Aarets tema er levealder, noe som boer engasjere enhver bernereier. Og faktisk var det over 200 deltagere, fra 25 ulike land.
Jeg maa aerlig innroemme at det var litt godt aa komme tilbake til en aula, dra fram penn og blokk, og ta imot kunnskap. Absorbere, grunne, laere, bli vis... Men ikke for det, med en gang jeg gikk inn i "skolegaarden" lurte jeg litt paa hva jeg gjorde der. Foelte meg litt lost, lurte paa hva jeg gjorde der. Men saa hilste en stor berneroppdretter gjenkjennende paa meg, og mer skulle det ikke til foer jeg foelte meg hjemme, paa rett sted, en del av bernerverden.
Jeg skal ikke plage ikke-hundefolk med lange referat, men konkludere med at det ble sagt mye interessant og laererikt. Foerste innlegg var halvt filosoferte, halvt vitenskapeliggjorde muligheten for om levealder kan avles for - finnes det egne gen for levealder, eller er levealder snakk om diverse sykdommer og fellesbenevnelsen "omgivelser" - eller er det en kombinasjon? Og er det i saa fall snakk om ett eneste levealdergen, eller er det saakalt polygenetisk? Foredragsholderen konkluderte med at det er mulig aa avle med (forlenget) levealder som maal, men vi vet enda for lite om genetikken i det. Uansett boer man jo ta hensyn til sykdommer som rammer tidlig, med doedelig utkom. Hjelper ikke aa ha masse levealdergen da... Andre innlegg var utrolig laererikt, fordi det ga en saa mange paaminnere og tankevekkere. Professoren snakket om stress, hva det kan foere til, aarsaker, forebygging og behandling. Selv om stress i seg selv ikke har veldig mye med levealder aa gjoere, er det jo en kjensgjerning at vi ikke bare oensker oss hunder som lever lenge, men som har et godt liv.
Resten av innleggene handlet om kreft, og da med fokus paa malign histiocytose - "bernerkreften", som rammer hardt og tidlig. Tilnaermingene i disse foredragene var rimelig vitenskapelige - om genetikken bak kreft. For aa vaere aerlig ble de nok litt tunge og ikke saa lette aa tilegne seg for "folk flest". Og for aa vaere enda aerligere - jeg synes det er vanskelig aa forholde seg til genetikken som ligger bak kreftsykdommen, naar det i samme aandredrag snakkes om DNA-tester. For meg er det saa mange etiske spoersmaal som maa diskuteres foer vi vurderer aa lage DNA-tester, at jeg mener det foreloepig er bedre aa avle etter "gamlemaaten" - registrere hvem som doer av kreft, studere stamtavler, og deretter foreta en viss screaning. Noe ogsaa noen av innlederne var inne paa. Hva gjoer vi saa da hvis vi faar DNA-tester. Skal vi avle kun paa de som er friske, ikke baerere? Det er ikke tvil om at avlspopulasjonen vil forringes hvis kreft blir eneste maalestokk. Men for all del: Kreften maa bekjempes, og jeg stoetter at det forskes paa. Jeg ble bare litt matt av all vitenskapeliggjoeringen, jeg lengter etter mer hands on og praktisk avlstenkning.
Etter symposiet var det tilbake til Bern. Det slaar meg at halve Bern enten pusses opp fasademessig eller graves opp gatemessig. I tillegg er en del gater og steder stengt av, paa grunn av vannproblemer. Mye regn har foert til oversvoemmelser, store elver og "underwasser".
Jernbanestasjonen i Bern er SCHWAER! Men jeg er stolt av at jeg klarer aa finne fram, helt alene, nesten uten kart, og jeg spoer kun om veien for aa dobbeltsjekke. Det er ogsaa deilig aa vaere paa ferie et sted hvor jeg ikke blir saa pokkers solbrent. 16 grader da jeg forlot restauranten klokken ni i kveld - akkurat passe.
Det er saa mye jeg kunne sagt, saa mange inntrykkk enda saa kort jeg har vaert her. Men Harry Potter roper paa meg fra rommet, og jeg har funnet en stor favoritt i sjokoladeverdenen som jeg aldri finner i Norge - kinderegg. Og da snakker jeg ikke om det hule lureriet, men de smaa eggene fylt med en slags krem med noe noettelignene i. Mmm...
Saa var det tilbake paa skolebenken... Turen gikk til Berner Fachhochschule (ganske saa passende) for aa delta paa avlssymposion. Aarets tema er levealder, noe som boer engasjere enhver bernereier. Og faktisk var det over 200 deltagere, fra 25 ulike land.
Jeg maa aerlig innroemme at det var litt godt aa komme tilbake til en aula, dra fram penn og blokk, og ta imot kunnskap. Absorbere, grunne, laere, bli vis... Men ikke for det, med en gang jeg gikk inn i "skolegaarden" lurte jeg litt paa hva jeg gjorde der. Foelte meg litt lost, lurte paa hva jeg gjorde der. Men saa hilste en stor berneroppdretter gjenkjennende paa meg, og mer skulle det ikke til foer jeg foelte meg hjemme, paa rett sted, en del av bernerverden.
Jeg skal ikke plage ikke-hundefolk med lange referat, men konkludere med at det ble sagt mye interessant og laererikt. Foerste innlegg var halvt filosoferte, halvt vitenskapeliggjorde muligheten for om levealder kan avles for - finnes det egne gen for levealder, eller er levealder snakk om diverse sykdommer og fellesbenevnelsen "omgivelser" - eller er det en kombinasjon? Og er det i saa fall snakk om ett eneste levealdergen, eller er det saakalt polygenetisk? Foredragsholderen konkluderte med at det er mulig aa avle med (forlenget) levealder som maal, men vi vet enda for lite om genetikken i det. Uansett boer man jo ta hensyn til sykdommer som rammer tidlig, med doedelig utkom. Hjelper ikke aa ha masse levealdergen da... Andre innlegg var utrolig laererikt, fordi det ga en saa mange paaminnere og tankevekkere. Professoren snakket om stress, hva det kan foere til, aarsaker, forebygging og behandling. Selv om stress i seg selv ikke har veldig mye med levealder aa gjoere, er det jo en kjensgjerning at vi ikke bare oensker oss hunder som lever lenge, men som har et godt liv.
Resten av innleggene handlet om kreft, og da med fokus paa malign histiocytose - "bernerkreften", som rammer hardt og tidlig. Tilnaermingene i disse foredragene var rimelig vitenskapelige - om genetikken bak kreft. For aa vaere aerlig ble de nok litt tunge og ikke saa lette aa tilegne seg for "folk flest". Og for aa vaere enda aerligere - jeg synes det er vanskelig aa forholde seg til genetikken som ligger bak kreftsykdommen, naar det i samme aandredrag snakkes om DNA-tester. For meg er det saa mange etiske spoersmaal som maa diskuteres foer vi vurderer aa lage DNA-tester, at jeg mener det foreloepig er bedre aa avle etter "gamlemaaten" - registrere hvem som doer av kreft, studere stamtavler, og deretter foreta en viss screaning. Noe ogsaa noen av innlederne var inne paa. Hva gjoer vi saa da hvis vi faar DNA-tester. Skal vi avle kun paa de som er friske, ikke baerere? Det er ikke tvil om at avlspopulasjonen vil forringes hvis kreft blir eneste maalestokk. Men for all del: Kreften maa bekjempes, og jeg stoetter at det forskes paa. Jeg ble bare litt matt av all vitenskapeliggjoeringen, jeg lengter etter mer hands on og praktisk avlstenkning.
Etter symposiet var det tilbake til Bern. Det slaar meg at halve Bern enten pusses opp fasademessig eller graves opp gatemessig. I tillegg er en del gater og steder stengt av, paa grunn av vannproblemer. Mye regn har foert til oversvoemmelser, store elver og "underwasser".
Jernbanestasjonen i Bern er SCHWAER! Men jeg er stolt av at jeg klarer aa finne fram, helt alene, nesten uten kart, og jeg spoer kun om veien for aa dobbeltsjekke. Det er ogsaa deilig aa vaere paa ferie et sted hvor jeg ikke blir saa pokkers solbrent. 16 grader da jeg forlot restauranten klokken ni i kveld - akkurat passe.
Det er saa mye jeg kunne sagt, saa mange inntrykkk enda saa kort jeg har vaert her. Men Harry Potter roper paa meg fra rommet, og jeg har funnet en stor favoritt i sjokoladeverdenen som jeg aldri finner i Norge - kinderegg. Og da snakker jeg ikke om det hule lureriet, men de smaa eggene fylt med en slags krem med noe noettelignene i. Mmm...
10. august 2007
Paa reisefot
9. august 2007:
En ferietur virker som en grei anledning til aa vekke liv i bloggen igjen...
Aarets sommerferie har gaatt til Sveits, ikke uten baktanke. For hundre aar siden ble den sveitsiske bernersennenhundkluben dannet, og det er tid for aa feire jubileet. Jeg har lenge (aar) hatt lyst til aa dra hit i nettopp den anledningen, og da tid og penger boed seg, hev jeg meg rundt.
Jeg reiste fra Oslo. Vanligvis opplever jeg mest kluss med SAS, og ikke Norwegian, naar jeg reiser innenlands. Men for en gangs skyld var det forsinkelser med Norwegian. Flyet landet 65 minutter for sent i Geneve. Jeg skulle ta tog videre til Bern, hvor jeg hadde booket meg inn paa vandrerhjem. Toget var attpaatil nesten en halvtime forsinket, dermed ankom jeg Bern foerst halv ett paa natta. Utenom det gikk turen problemfritt. Fikk lest 400 sider av den siste Harry Potter-boka - sorry Hans, at jeg tok den med meg!
Jeg bestemte meg kjapt for aa ta en taxi fra togstasjonen til vandrerhjemmet, framfor aa navigere meg i moerket. Paa grunn av en del papirer som maatte fylles ut, og annen praktisk informasjon, var jeg ikke i seng foer halv to. Tanken paa aa staa opp igjen klokka syv var ikke forlokkende... Jeg trodde ogsaa at jeg hadde booket meg et dobbeltrom med eget bad, men saa synes ikke aa vaere tilfelle. Jaja, jeg skal ikke bo paa badet...
En ferietur virker som en grei anledning til aa vekke liv i bloggen igjen...
Aarets sommerferie har gaatt til Sveits, ikke uten baktanke. For hundre aar siden ble den sveitsiske bernersennenhundkluben dannet, og det er tid for aa feire jubileet. Jeg har lenge (aar) hatt lyst til aa dra hit i nettopp den anledningen, og da tid og penger boed seg, hev jeg meg rundt.
Jeg reiste fra Oslo. Vanligvis opplever jeg mest kluss med SAS, og ikke Norwegian, naar jeg reiser innenlands. Men for en gangs skyld var det forsinkelser med Norwegian. Flyet landet 65 minutter for sent i Geneve. Jeg skulle ta tog videre til Bern, hvor jeg hadde booket meg inn paa vandrerhjem. Toget var attpaatil nesten en halvtime forsinket, dermed ankom jeg Bern foerst halv ett paa natta. Utenom det gikk turen problemfritt. Fikk lest 400 sider av den siste Harry Potter-boka - sorry Hans, at jeg tok den med meg!
Jeg bestemte meg kjapt for aa ta en taxi fra togstasjonen til vandrerhjemmet, framfor aa navigere meg i moerket. Paa grunn av en del papirer som maatte fylles ut, og annen praktisk informasjon, var jeg ikke i seng foer halv to. Tanken paa aa staa opp igjen klokka syv var ikke forlokkende... Jeg trodde ogsaa at jeg hadde booket meg et dobbeltrom med eget bad, men saa synes ikke aa vaere tilfelle. Jaja, jeg skal ikke bo paa badet...
Abonner på:
Innlegg (Atom)
