Sveitsisk pekefinger

Soendag 12. august 2007

Jeg ser at jeg har blingset litt med datoene i tidligere poster... Kan jeg skylde paa jetlag?

Saa, nok en utstillingsdag. Loerdag kveld spurte jeg i resepsjonen om vaermelding, og svaret ble varmere enn den dagen hadde vaert. Dermed broet jeg med en gammel utstillingstradisjon: Hvis du tar med regntoeyet, er sjansen stoerre for at det ikke blir regn. Ryggen min takket meg derimot inderlig for at den slapp aa baere paa det hele dagen. Jeg reiser alene, og basen blir derfor mine egne apostler. Eller'no.
I samme slengen broet jeg en annen gammel utstillingstradisjon: Ikke vaere til stede i tide! Men jeg var saa troett og sliten, at jeg valgte aa sove en time lenger, og kom faktisk til utstillingen 0915 - bare et kvarter "for sent". Allerede da jeg gikk av toget kjente jeg at sola steiket. Mange frydet og gledet seg sikkert over det, men jeg derimot bare krympet meg og visste at dette ville bli vondt. Skikkelig vondt.

I dag resignerte jeg fullstendig i forhold til aa ha oversikt. Jeg fikk sett én hel klasse, snakket med en del hyggelige folk, og sett bruddstykker her og der. Jeg hev meg ogsaa paa et tilbud som var gitt av Burgdorf turistkontor - en times gratis omvisning i byen. Saa klokken 1100 ble jeg med paa det, sammen md Bjoerg Andreassen fra Norge, ei amerikansk dame og en belgisk familie. Dermed fikk vi sett slottet, gamlebyen, pitoreske omgivelser, vakre hus og ble ellers bedre kjent med byen som er saa viktig for rasens og den sveitsiske klubbens begynnelse.

Jeg var relativt tidlig ute med aa sikre meg god plass til finaleringene, da jeg dagen foer tilbragte den foerste tiden i sjette rekke eller saa. Etter hvert fant jeg meg en plass i teltet til noen tyskere og nordmenn, og da den tyske damen paa soendag foer finalene inviterte meg inn i deres telt igjen var jeg saa frekk aa takke ja. Elin Normannseth faar overbringe en takk for meg! Det nytter jo ikke aa faa tatt bilder eller se ordentlig som annenfiolin.

Det var noen repetisjoner og noen nye tilskudd til finaleringene. Noe av det man saa likte man, andre ganger lurte man paa hvor ens egne favoritter var blitt av. Men saa lenge man ikke har faatt sett samtlige hunder, er det jo heller ikke mulig aa vite hvem som faktisk til slutt var best - selv om man mente aa se noe virkelig bra akkurat da.
Beste tispe, BIS og Jahrhundert-BIS ble samme tispe som i gaar - Berntier's Front Page. Beste hannhund ble ogsaa en repetisjon, med Emerson van't Stokerybos. Det blir feil aa si at han ble BIM, da det er et noe annet system i Sveits. Til BIS-finalen kom beste junior (kaaret etter at respektive juniorklasser var plassert), beste veteran (igjen kaaret etter plassering i respektive kjoenn), beste hanhund og beste tispe. Soendag var for eksempel beste junior hannhund, saa det ble aldri avgjort om den eller beste hannhund var best - BIM. Det er en betegnelse jeg ikke tror brukes i Sveits' utstillingsringer.

Hva er saa inntrykkene en sitter igjen med? Tja, slitne bein, vond rygg, vanskelige shoppingavgjoerelser, masse solbrent og mye pene dyr en oensker aa finne ut mer om.

I kveld har jeg ogsaa oppdaget et problem: Jeg har snart fullt minnekort, det er bare plass til 200 bilder og jeg skal vaere her fire dager til. Dere som kjenner meg godt forstaar at dette er et problem, dere andre faar laere noe nytt om meg. Jeg har derfor tilbragt en del tid i dag paa aa slette bilder. Eller: Paa aa gjoere forsoek paa aa slette bilder. Det er saa mye lettere aa ta de avgjoerelsene paa en stor dataskjerm, framfor paa kameraet. Kanskje skulle jeg tatt med laptop'en likevel, for aa kunne laste ned bilder. Jeg forsaket den, da jeg bare saa for meg nytteverdien under symposiet. Men ryggen min takker meg, for jeg hadde ikke turt annet enn aa baere paa den overalt - stoler ikke hundre prosent paa laaser og slikt her paa vandrerhjemmet. Anywway, jeg har faatt slettet noe. Men det er ikke like lett paa bilder med flere hunder aa faa dobbeltsjekket hvilke bilder alle ser riktig vei, staar pent og slikt.
Det slaar meg ogsaa at enhver organisasjonskomité paa store arrangement som dette burde ha en fotograf i sin midte. Det sier seg selv at med besoekende fra hele verden med hjerte for berner sennenhund, er fotograferingsbehovene og -oenskene store. Da boer det ogsaa tilrettelegges for det. Der sviktet/skuffet arrangoerene litt. Det ble plassert fire i hver klasse, og disse ble henvist til plasseringspall. Nummer fire paa bakken, de tre andre paa respektive plasser. Hva var saa problemene? I uprioritert rekkefoelge, slik jeg opplever det etter aa ha gaatt gjennom bildene mine saa langt:
- Plasseringen. Seierspallen er plassert i et hjoerne, foran en lastebil, med publikum paa to kanter, med inngangen til store ringen rett bak og dermed de som skal inn i neste konkurranseklasse klare. Det blir for mye "stoey" i bakgrunnen, det er vanskelig aa faa pene og ryddige bilder. Det blir for mange unoedvendige element i bildet, og det er synd. Pallen burde vaert plassert midt i ringen - da ville alle ringside, ikke bare de som gikk fram for aa fotografere, faa se, og det ville blitt roligere bakgrunn. Hundene loep jo uansett for det meste i utkanten av ringen.
- Paa en del av bildene mine er det ogsaa tydelig at hvert pallelement er litt for lite. Det er flere hunder som ikke faar strukket ut bakbeinsvinklene sine tilstrekkelig, fordi det ikke er plass. De blir dermed staaende litt understilt, eller med daarligere vinkler enn de har hatt tidligere paa dagen.
- Stoerrelsen paa pallelementene foerte ogsaa til at en del ikke valgte aa stille opp hundene sine i profil, men lot de sitte paa pallen, eventuelt la de bestige elementet med frambeina. Det hadde vaert veldig OK aa ha mulighet til aa faa med seg hjem bilde av hele hunden. Selv om jeg er hodefantast, vil jeg likevel ha mulighet til aa hente fram bilder og studere helheten, naar hukommelsen min svikter

Dette ble kanskje litt oppgulpete, men det er faktisk veldig viktig. Dagens pekefinger.

Ellers resignerte jeg paa vei hjem. Sliten og sulten, og broet nok en tradisjon (det i seg selv er i ferd med aa bli en tradisjon). Jeg spiste paa Burger King... Spise lokalt paa ferie, ja! Men det var rett over veien for togstasjonen, og saa hendig naar foettene var i streikeforhandlinger. For oevrig opprettholder jeg lokal spising ved aa dytte i meg deilig toblerone og kinder egg (og jeg mener da disse smaa, helt fylte jeg ikke finner i Norge, ikke toeyse-eggene med leke i).

Saa mye jeg hadde tenkt jeg kunne skrive her, men det er allerede langt, og jeg kan ikke faa sagt alt. Naa er de tre utstillingsdagene over, og jeg skal gaa over til mer normal turist. Jeg foelte meg i hvert fall som beglodd souvenirjunkie da jeg gikk gjennom Burgdorf og fra togstasjonen i Bern til vandrerhjemmet med et digert roedt pledd under armen - fullt av roede kryss. Et skikkelig sveitserpledd for en valp av sveitsisk rase, naar den maatte finne veien til meg. Og det er en nyttig ting, saa Hans kan si ingenting!