Pain, so much pain

I dag har jeg vært turist på egen hånd. Og fått lide for det. Vanligvis har jeg jo medmennesker rundt meg, som kjenner meg, og som kan advare meg. Men ikke i dag. Au!

Jeg hadde ønske om å få sett litt fjell, og souvenirjunkien i meg skrek også etter å komme til Interlaken, etter å ha hørt at det var mange ting med berner der. Så etter anbefaling fra turistkontoret, var følgende reiserute planlagt:
Tog fra Bern til Interlaken.
Båt fra Interlaken til Beatenbucht.
Fjelltog og kabeltog til Beatenerg, og ned igjen.
Båt fra Beatenbucht til Thun.
Tog fra Thun til Bern.

Som tenkt, så gjort. På billettkontoret på Rail City (det heter faktisk Rail City! Flere etasjer med togstasjon, restauranter, butikker, informasjonskontor, kafeer og jeg finner aldri samme inngang og utgang to dager etter hverandre...) fikk jeg en billett som skulle gjelde for alle disse ulike etappene! Fantastisk - kan ikke tro at for eksempel NSB og Timekspressen og Fjellheisen i Tromsø ville tilbudt en slik ordning.
Billetten ble ganske dyr; 700 kroner, men samtidig så er det nå jeg er her. Pengene skal ikke stoppe meg fra å kunne oppleve noe spennende, noe jeg vil gjøre. Jeg vil ikke dra hjem og angre.

Kollektivtransporten i Bern ser ut til å ha hyppige avganger - i hvert fall til alle steder jeg har dratt hittil. Prøvde likevel å nå et tidlig tog, for å få mest mulig ut av dagen. Kom meg av gårde med et tog litt over åtte, og det brukte vel en drøy time til Interlaken. Der gikk jeg opp og ned noe som virket som en gågate, med skikkelig souvenirbutikk-ghetto langsetter. Det var lommekniver, kubjeller, kyr, edelweiss og alt "sveitsisk" så langt øyet kunne se. Egentlig litt kommersielt og massivt. Jeg finkjemmet så godt jeg kunne, men fant lite eller ingenting med berner. Fant vel to artikler, men de var for dyre og spesielle til å interessere meg. Så det ble en liten figur med st. bernhardshund (som jeg fant mye av - de som mente det var mange ting med berner her må ha kjøpt alt sammen selv), ei kubjelle og noen kort. Jeg er glad i å kjøpe kort, for jeg vet at jeg ikke alltid kan ta gode nok bilder selv. Så dermed kommer de inn i fotoalbumet også.

Anyway, de som kjenner meg vet at vannet ikke er mitt rette element. Faktisk ikke noe glad i slike åpne sjøer og båter i det hele tatt. Men jeg hoppet i det, gikk i hvert fall forsiktig ombord i båten, og dristet meg på tur. Satt forrest i båten (det heter sikkert noe fancy-schmanzy), og hadde god utsikt. Ganske surrealistisk å sitte med lett vind i håret, sol som skinte, klart vann, og fjell med snø på toppene rundt oss. Båten kjørte ei real melkerute, og stoppet ofte. På det ene stoppet ble det drevet en surfeskole... Jeg så også flere seilflyvere, og får jo like vondt i magen hver gang jeg tenker på hvor langt ned det er for dem...
Jeg hadde også åndsnærhver til å få noen til å ta bilde av meg, så jeg ikke kommer hjem med 1000 bilder av bernere og bygninger...

Etter en liten time var vi i Beatenbucht, hvor flere gikk av. Det var nok ei real turistløype turistkontoret ga meg, ikke noen ensom vandrer erobrer de sveitsiske alper-tur. Men, jeg passer vel bedre til det første enn det siste.
Fra Beatenbucht gikk det jeg kaller et fjelltog oppover i Beatenberg - fjellet. Det var en innretning som gikk på skinner, ganske bratt oppover i fjellet. Jeg satte meg helt forrest, tøff som en tulling, for å nyte utsikten. Det føltes jo da som om jeg ble dratt sakte bakover, oppover. Litt ekkelt, men også litt stilig. Veldig i konflikt med mitt indre selv der, om jeg var redd for å falle ned eller bare slappe av med utsikten.
På dette tidspunktet kom også dagens morsomste replikk, fra en dame som satt på setet ved siden av meg. Hun pekte på sin hvite gjeterhund, og spurte meg:
Haben Sie angst?
Ha ha!
Vi pratet litt på tysk, og det var godt å kjenne at jeg kunne forstå den lette replikkutvekslingen vi hadde. Jeg kunne dessverre ikke si på tysk "jeg synes hunden din er skikkelig skitten, har du vurdert å bade den?", men det er kanskje like greit. Jovial hund, men bare ekkel å klappe på, stakkars.

Togturen tok kanskje tyve minutters tid, og det var deretter tid for kabelheis. Tre og tre vogner kjørte samtidig, og jeg begynte å få real bondeanger. Kan dette være trygt? Dingle etter en relativt tynn kabel, bevege seg med mer og mer lufthøyde under meg?
Jeg vet ikke helt hvordan, men jeg kom meg ombord. Det første som slo meg var hvor utrolig lite vogna beveget seg, selv om den henger fast på relativt få punkter. Jeg så for meg vill vaiing i vinden for hver minste bevegelse, men jeg kunne fritt snu og vende på meg for å få tatt bilder, nyte utsikt og ellers puste litt hektisk.
Det som var mest ekkelt, var når kabelvognene kjørte inn eller ut av en stasjon, hvor det ble en forstyrrelse i vinkelen som kabelen ellers holdt oppover fjellveggen. Vognene stoppet på en stasjon halvveis opp i fjellet, slik at man kunne gå opp eller ned resten til fots.
Jeg ble med helt til toppen. Her var det selvfølgelig en restaurant, med relativt stive priser. Men mat må man ha, og nista i sekken fristet ikke enda. Jeg fant en eneste ledig stol, og fikk etter litt tid vinket til meg en kelner. Jeg forsøkte å snakke på tysk, men denne spurte da om jeg snakket engelsk. Jeg bekreftet dette. Jeg fikk meny, kelneren gikk, og kom tilbake en del minutter senere. Jeg forsøker å bestille på tysk, men han rister på hodet. Jeg peker i menyen, og bestiller på engelsk. Etter tyve minutter kommer han tilbake - med noe helt annet enn det jeg bestilte! Hvilket språk kunne egentlig fyren? Men jeg var skrubbsulten, og spiste det. Det var ikke godt en gang, en ekkel fet pølse i løksaus. Blæh!
Det var i hvert fall veldig fascinerende å sitte så høyt oppe, og bare se på hva som skjedde. Skyer som beveget seg. I det ene øyeblikket utsikt langt ut over Thunersee og fjellene, i det neste kan jeg bare se en meter foran meg. Spennende og litt skummelt for en fjellnovise som meg, men jeg har full forståelse for brå værendringer på fjellet, og de som da roter seg bort. Jeg lurer på hvor mye de så, seilflyverne som befant seg midt inni skyene.
Jeg ble på toppen en stund i håp om å få tatt noen gode utsiktsbilder når skyene var blitt borte, men jeg fikk ikke optimale forhold. Jeg fikk derimot sett en grosser schweizer sennenhund og en appenzeller sennenhund - mye morsommere å treffe de slik i fjellet enn på utstillingen i Burgdorf...
Jeg hadde følgende replikkutveksling med kelneren:
- So, how is the path, is it easy to find?
- It depends on your shoes, but it should be dry now.
- OK... but do I need a map to get down?
- No, you can just follow the other people.
- Do they have maps?
- I don't know.
Jeg følte meg ikke helt trygg, men satset på at om jeg bare gikk nedover, måtte jeg komme ned. Kanskje ikke til Beatenbucht, men ned. Jeg hadde sett for meg smale stier og fjellandskap, men jeg var nok litt for autentisk-optimistisk. Her snakker vi om meterbrede grusstier, og tilrettelagt for at enhver turistfaen skal komme seg opp eller ned - trolig også med barnevogn eller rullestol. Det var riktignok brede skogsstier på deler av veien, og noe gikk også over gressenger hvor kyr beitet, men det var turist-idiotsikkert. Altså kom jeg meg ned, og fikk også noen til å ta bilde av meg underveis. Jeg er dokumentert!
Jeg gikk ned til kabelvognstoppet halvveis ned i fjellet, og det tok kanskje halvannen times tid. Kjøpte meg en is på restauranten der (selvfølgelig... Anno 1997 eller rundt der omkring, en skikkelig sveitsisk seter med forskjellige dyr og karisma. Bare så synd de måtte gravere inn årstallet på mønet...), av en dame som ikke forsto engelsk. Kan man jobbe på slike turistifiserte steder, uten å snakke engelsk? De hadde derimot en ansatt, som kan det universelle språket hunder og mennesker snakker sammen. En 75 prosent appenzeller som fritt gikk fra bord til bord for å tigge rester og sjarmere til tips.
Etter en god pause i skyggen, merket jeg fort at noe var galt da jeg reiste meg opp. Det hogg i hele ryggen da jeg slang på meg sekken. Jeg var blitt solbrent! Jeg sverger på at jeg hadde smurt meg flere ganger, men jeg er altså ikke noe god i sola, og skulle kanskje smurt meg oftere, med sterkere faktor enn 25, jeg vet ikke. Jeg var i hvert fall i store smerter. Like greit at turen var over. Jeg fikk på meg en langermet genser over singleten, i håp om at det skulle gjøre det lettere å bære sekken (som for øvrig ikke var tung, den bare var der mot huden), og tok kabelheis og fjelltog ned igjen. Måtte vente litt på båten, men til slutt kom den. Sola svei i nakke, skuldre og ansikt, og jeg pustet lettere når vi kjørte mot skyggen.
Båten kjørte til Thun, igjen via en rekke småsteder. De så rimelig rike ut, noen navn minnet meg om alpintraseer jeg har hørt på sportssendinger, og det var tydelig at dette var et møblert strøk. En rekke badehotell, hus med båtgarasje og egen kai, og mye store hus. På den annen side, hvorfor ikke tilrettelegge for omgivelsene. Bor man ved sjøen, så har man båt.

For å avslutte kort, så droppet jeg planene om å se meg om i Thun. Jeg var sliten, beina var tunge, huden brant, og jeg ville bare komme meg på et tog til Bern.
Tilbake på vandrerhjemmet var det full prosedyre med kald dusj for å stoppe stekingen, aloe vera og kortisonkrem, paracet og litt syting overfor mine canadiske room mates, kald cola fra resepsjonen, fylte kinder egg og deretter bra prat med canadierene. Hadde litt sosiale behov etter en slik dag alene, og disse jentene var så koselige! Fikk noen tips til neste dag også.