Ut på tur, slettes ikke sur

(Et par bilder lagt ut i gårsdagens blogg)

En liten bildespam fra noen turer, for å veie opp for gårsdagens lange og praktisk talt bildeløse blogg...

I går gikk jeg ut med kamera, med det mål å få tatt et nytt forsidebilde til hjemmesiden. Det er ikke ofte jeg bevisst leter etter et motiv til det, og det er jammen ikke lett å få akkurat det man ønsker seg. Jeg så for meg søt valp ligger rolig i vakker hvitveiseng. Men trollet prøver jo bare å spise blomstene! Det blir det jo ikke noen våridyll over... Men jeg tror vi fikk til et bilde som kan ligge på forsiden uten at jeg blir altfor flau. I hvert fall inntil vi får tatt nye bilder...


Det begynner å tørke bra opp i skogen, men det er jo noe bløtt enda her og der, så skitten valp får man med seg hjem uansett. Men X'en synes jo det er sååå moro! Jeg er overbevist om at hennes lykkefølelse øker med hvor skitten hun blir på tur. Men, vi har da både blåser, støvsuger og grønnsåpe hjemme, så det plager meg minimalt. Tror det da er litt verre med Hans, han plages mer av at det ser ut som om gulvene ikke har vært støvsugd på fjorten dager...

Terrenget har for så vidt ikke blitt noe bedre av at det de siste to ukene har blitt drevet vedlikeholdsarbeid på lysmastene i lysløypa, slik at små og større kjøretøy har gjort det bløtere.


Jeg har en stund antatt at valpen har vannskrekk, da hun bevisst og med stor tydelighet har unngått og gått utenom vanndammer, bekker og andre vannansamlinger. Jeg har flere ganger sett henne stå frustrert på den ene siden av en liten bekk, og virkelig tenke etter hvordan i alle dager hun skal komme seg over de 30 våte centimetrene! Men nå virker det som om noe har skjedd, for nå oppsøker hun tvert imot sølevann rimelig bevisst for å løpe, drikke, herje, hoppe og leke i - så søla spruter rundt henne. Det verste er jo at jeg synes bare hun er søt...






X'en er et ekte pinnedyr, og er sjelden mer fornøyd enn når hun kan få løpe avgårde med en diger pinne i kjeften...


Det er mye rart man kan treffe på slike turer:



På vår vei traff vi på labrador-rottweiler-blandingen Buddha på tre år, som gjorde det han kunne for å lære valpen å leke enda mer i vann. Til tross for en tøff og spennende læremester, så har hun enda noen sperrer. Det var skummelt å hoppe langt ned, altså! Jaja, innen sommeren skal vi ha fått henne uti vannet, for det er faktisk noe jeg VIL at hun skal kunne.




Det kan ikke bare være moro på tur, så innlagt hoppøvelse (som om ikke valpen hoppet og spratt rundt over ørtogførti andre tuer, grener, vannårer og skygger...):


Og alle var enig om at det hadde vært en fin tur, for graden av skitten samsvarer med graden av lykke:

En blogg uten tittel

(Nå også med et par bilder)

Jeg har lenge tenkt på hva jeg skal kalle denne bloggen.
"Jentetur med gutteinnslag", det sier en del, men ikke noe av det essensielle, det som faktisk skjedde i helga.
"Stang(e) ut", det slår meg som en meget passende tittel, selv om den blir ensidig negativ - for noe positivt har det jo også vært i helga.
"Neste gang hører jeg på magefølelsen", det er nok også en grei tittel, det trekker i hvert fall en konklusjon for helga.
"Ei real dritthelg", kunne jeg også brukt - men igjen, det var også noe positivt.
Jeg tror rett og slett jeg skal stå over den o så viktige tittelen, og bare berette...

I helga var det dobbeltutstilling i Stange. I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt til å dra. De oppsatte dommerne var ikke videre fristende, jeg kjente ingen andre med berner som skulle dra, valpen trenger for så vidt ikke så sårt til mer valpeshowtrening, det kunne vært hyggelig med en avslappende helg hjemme, jeg orket ikke tanken på en utstilling som pleier å ha en del surr, og jeg var i det hele tatt ikke innstilt på å dra. Men så får jeg vite at min kjære tante Birgit har meldt på, og kommer fra Ålesund. Hun har booket campinghytte, og jeg tenker at det kan jo bli en hyggelig helg med hyttetur og gjensyn med ei god venninne, også svinser vi innom ringen når vi likevel er der...

Hele uka før Stange har jeg vært forkjølet og ute av form. Mandag var jeg hjemme fra jobb, tirsdag forsøkte jeg å dra på jobb igjen, onsdag ble jeg hjemme, uka har gått opp og ned, og jeg har ikke vært i slag. Jeg gledet meg for så vidt til hytteturdelen av helga, men samtidig kjente jeg på et enormt behov for bare å ligge under dyna, og slappe av.

Men fredag etter jobb satte X'en og jeg oss i bilen (for en fantastisk deilig setning å kunne skrive! Vi har en bil vi kan sette oss i når vi trenger eller ønsker å dra et sted!), og styrte mot Stange. Jeg er jo ikke vant til å kjøre bil i Oslo, så jeg traff selvfølgelig ukesluttrushet, og "alle andre" som også skulle ut av byen. For planen om å dra litt tidlig gikk selvfølgelig i stå, da det dukket opp noe som bare måtte bli ferdig før helga på kontoret.

Vi kom lett fram til campingen, og X'en ble tatt imot av fire hannhunder av rasene coton de tulear og bichon havanaise. Hun syntes vel ikke de var de kuleste i verden, men så var ikke de så imøtekommende mot en stakkars "liten" valp heller. Det er raser som er mer bjeffete enn berner, og de ble derfor litt styrete for X'en. Dessuten tror jeg kanskje de har dårlig korttidshukommelse, for de må jo varsle hver gang de ser deg på nytt... :-D Dermed lærte X'en helt av seg selv å ligge i seng, i helga... For hun orket ikke disse teite masete guttene, og la seg heller i senga mi.


Kvelden forløp udramatisk, og vi koste oss med pizza, Nytt på Nytt, godteri, pelsstell og masse god prat. Dette lovet godt! Hundene fikk en god tur for kvelden, og siden tante har fire meget bepelsede raser gikk vi der de ikke kunne bli skitne, så da holdt valpen seg ren også (vel, hun var vel egentlig allerede noe mindre nybadet enn planlagt, siden hun fikk leke på Hundejordet i Frognerparken i lunsjpausen, men min nye bestevenn blåser lett ut støv og dritt).

Natt til lørdag våkner jeg klokka fem av at X'en peser høylydt. Jeg får åpnet et vindu til, og kjenner at jeg selv er dyvåt av febersvette. Jaja, det får gå som det går. Halvannen time senere våkner jeg igjen av at X'en sitter og titter på meg. Det er ikke aktuelt å stå opp halv syv, når vi bor ei drøy mil fra utstillingshallen, og det ikke begynner før ti, så jeg prøver å forklare henne det konseptet. Dermed krabber valpen opp i senga, og legger seg godt inntil meg. Ikke noe leking, ikke noe herjing, bare ligge rolig og kose... Opp i senga er fy-fy hjemme, men jeg innfører herved ny regel når jeg er på campingtur uten Hans! Da er det lov til å ha kosestund i senga på morgenen.
Valpen får en lang morgentur på en skogssti som går langs vannet - campingplassen ligger så flott til, på den måten. På vei tilbake til hytta er jeg glad og avslappet, tenker at jeg skal få i meg en god frokost, fôre valpen, kanskje blåse litt pels, pakke sekken og kjøre til hallen så vi er der i god tid.

Men nei, tilbake i hytta møtes jeg av en meget syk tante, som har kastet opp hele natta, og er altfor svimmel og slapp til å kunne tenke på å komme seg ut av senga. Så den rolige morgenen blir erstattet med fôring og lufting av ytterligere fire hunder, og et enormt puslespill. Hvordan få plass til alle i bilen? Men jeg klarer det, og må si meg meget fornøyd med bilvalget. Jeg får altså plass til tre bur med fire hunder (den femte ble igjen hos tante, siden den ikke var påmeldt), bord, sekker med utstyr og andre nødvendigheter - og det til tross for at det er to seter i bilen som ikke er tatt ut enda!

I hallen får jeg huket tak i noen av tantes venner, så de kan hjelpe meg med pelsstellet. Jeg aner jo ikke hvordan pelsen skal være (med eller uten midtskill? Topp eller håret løst?) og hvor flokene vanligvis gjemmer seg. Jeg er innstilt på å stille hundene for tante, andre som er der har jo gjerne egne hunder å stille. Men så viser det seg at den ene rasen kræsjer med valpens bedømmelse! Men vi greier det til slutt, alle fire hunder blir utstilt. Tante kan notere seg to BIR og en 4 BHK på en fersk junior. X'en og jeg har ikke samme suksess, men blir nummer tre i klassen. Vi får maaaasse skryt av dommeren for hvor pen hun er, men han liker bevegelsene til en annen bedre. Sånn er det.
På grunn av tantes gode resultat, må jeg bli til det nesten er over, for å stille i gruppe ni. Jeg får heldigvis hjelp, så begge guttene kan gå i den store ringen. Selv om disse rasene sjelden blir plassert, er det likevel viktig å være med, synes jeg. Man skal vise fram rasen sin, særlig når den ikke er så veldig utbredt. Mange aner ikke hva rasen heter eller hva det er for noe.


Coton de tulear Sonny (Symphony's Something Special) BIR lørdag og 2 BHK søndag.

En dum ting jeg gjorde den morgenen var å kjøre fra lommeboka mi. Det oppdaget jeg da jeg kom til parkeringen, og ikke fant den noe sted. Men snille mannen vinket meg inn, så jeg fikk parkere. Inni hallen fant jeg ei venninne av tante, som hadde en hundrelapp på seg som jeg kunne låne, så ble det litt mat i magen i løpet av dagen. Det vil si, det første jeg kjøpte var katalog. Jeg simpelthen MÅ ha katalog når berner valp og voksen er i hver sin ring, og jeg skal følge med i to andre ringer for tante og hennes hunder. Men da hadde jeg jo også lesestoff mens jeg ventet på gruppefinalene...
Egentlig er det ganske lønnsomt å glemme lommeboka, så man ikke kjøper alt det man får lyst på. Jeg tittet i hvert fall som vanlig på stands, og kunne tenke meg både det ene og det andre. Men pengene strakk ikke lenger enn til katalog, griseøre til valpen og mat til meg. Der tjente jeg nok en del! :-)

I gruppa ble det selvfølgelig takk for deg til både Sonny og Diamond - men jeg gikk i hvert fall foran gruppevinneren inn i ringen! Tilbake på hytta var det å finne pengene, og kjøre til butikken for å finne ekte cola og loff til tante, og gatekjøkkenmiddag til meg. Tante var overhode ikke i form, kastet opp et dusin ganger i timen, selv om hun ikke hadde fått i seg noe næring.
Jeg var for så vidt heller ikke helt på topp, men det var jo ikke anledning for å legge seg ned nå, så jeg fortsatte kvelden med å fôre og lufte fem hunder, litt pelsstell, forberede neste utstillingsdag...

Søndag morgen fikk jeg plassert enda mer ting og tang inn i bilen min (fineste bilen!), fikk stablet tante i passasjersetet, vasket hytta, fikk kastet litt opp, og så kjørte vi til Stangehallen. Tantes bil sto igjen, for hun var ikke kjørbar! Jeg prøvde å få tante til å gå med på sykehus, men nei, vi skulle på utstilling. Bernervalp var første rase i ringen, så jeg gikk først inn med henne og utstyret jeg trengte til henne.
Lørdag hadde vi fått dommerbytte på valpene, og søndag hadde både valp og voksen fått dommerbytte. Jeg fant en fin plass ved ringen, og var klar for å stille valp. Alt var på plass, alt var klart, og jeg var rolig igjen etter en hektisk morgen med altfor mye å gjøre og dårlig form.
Et par minutter før bedømmelsen skal begynne oppdager jeg brått at det jo ikke er noen bernervalper rundt meg. Hvor er de? De er ved en helt annen ring! Noen av de som sitter rundt meg hadde sett en lapp i sekretariatet om at bernervalp hadde fått dommerbytte (igjen...), og skulle til en ny ring. Men fordi de trodde jeg hadde junior, sa de naturlig nok ikke noe. Hvor idiotisk er det ikke å henge opp slike beskjeder i sekretariatet? Hvem starter dagen i sekretariatet, hvis alt er betalt og i orden? Hva med en plakat ved inngangen? Hva med en beskjed over høyttaleren?
Jeg må jo bare løpe avgårde og finne ringen. Mens jeg står og speider etter ringen, tar X'en sitt snitt til å stjele et fat med baguetter fra et dommerbord! Nei! Hun som ALDRI stjeler mat hjemme - hvorfor nå? Hun får ikke spist noe, bare sortert litt på fatet... Jeg gjør meg pitteliten for dommeren og ber om unnskyldning, og finner ringen. Heldigvis at hun ikke stjal i ringen jeg skulle inn i...

Dommeren bedømmer rimelig kjapt - kritikken viser seg å være på hele 12 ord! Inkludert "8 months". Men vi løper. Åh, herregud, som vi løper. Jeg, med feber, tett hals og vanskelig for å trekke til meg oksygen, løper og løper og løper og løper, det var seriøst minst ti runder. Jeg løper mer på konkurranseinstinkt og stahet enn fysisk evne til å bevege beina til slutt, men vi løper. Vi løper inn til en andreplass... Det var uten å overdrive minst ti runder, og jeg ble i grunnen litt sur da dommeren til sist ikke forklarte hvorfor han gjorde som han gjorde, hva han så etter. Det handler ikke om å være dårlig taper, det handler om at jeg ikke aner hva han så etter, og hva som avgjorde det. Hva fant han da han lot noen bytte plasser, hva styrte prioriteringene hans?

Jaja, forhåpentligvis er forkjølelsen over til neste valpeshow, så jeg kan puste OG løpe.

Ut i bilen til tante, som fremdeles ikke skulle ha noe medisinsk hjelp. Inn i hallen med hunder, bur og bord. Så fant jeg ei god venninne av tante, som ble med ut for å se hvordan hun hadde det. Da var vi to som fikk overtalt tante til at legevakt var en god idé. Inn i hallen igjen for å få noen til å se etter bikkjene, eventuelt stille de, mens vi var på legevakta.
Jeg ringer nødnummeret for å finne ut hvilken legevakt som er nærmest, og får et direktenummer. Det jeg ikke skjønner er hvorfor begge instanser var mer interessert i navn, adresse og persondata enn symptomer og helsetilstand? Hvorfor er det viktig å vite postnummeret først? Men vi får nå til slutt forklart hvordan tante har det. Damen på legevakta i Hamar kan fortelle oss at det er et magevirus som går i Hamar, de har vært plaget med det siden påske. Det er ikke noe å gjøre, det vil gå over i løpet av tre døgn! Kaste opp 10-20 ganger i timen er altså noe man bare må leve med noen dager. De har stengt av deler av sykehuset på grunn av stor smittefare, og vil ikke ha disse pasientene på legevakta. Det er stor smittefare, også for meg, men siden jeg bare har kastet opp én gang (noe jeg lett gjør hvis jeg hoster og hoster og hoster og hoster), har jeg trolig sluppet unna... Yeah!

Inn i hallen igjen, for å stille tantes hunder. Jeg får hjelp på havanaise, så jeg bare stiller en av guttene. Her kan tante innkassere 2 og 4 BHK - ikke verst! CK begge dager på begge guttene! Jeg får også stille ei tispe for ei som trenger hjelp. På vei inn i ringen får jeg beskjed om at hun står for championatet... Da ble jeg faktisk litt nervøs, følte et lite press. Men jeg kan jo ingenting om rasen, aner ikke hva jeg har mellom hendene. Tispa er søt, står pent, løper etter hva jeg kan se fint, men vi blir 3 BTK. Og jeg bryr meg så utrolig lite, jeg er bare sliten og nærmer meg lei av utstilling...

Når vi får kritikkene, ser vi at vi faktisk har dommerbytte i ringen! Ingen har vært klar over det, men en helt annen person enn oppsatt har bedømt oss. Hvordan skal utstillere få benyttet seg av muligheten til å få påmeldingsavgiften refundert ved dommerbytte, hvis ønskelig, når arrangør ikke gjør oppmerksom på at det faktisk er en annen mann i ringen? Ikke alle vet hvordan dommeren man melder på for ser ut, og reagerer dermed ikke - ikke før man får kritikken med overstrykninger og ny signatur...

Så har jeg en liten pause, hvor jeg får luftet hundene - og brukt en god del penger, siden lommeboka er med i dag! Jeg må selvfølgelig ha bildekaler - det er jo livsviktig! Jeg kjøper meg ei stor porselenskrukke med stort farget bernertrykk som jeg har siklet på i laaaang tid. Jeg kjøper gavepremie til Landeparken, Østfoldavdelingens spesial betyr så mye for meg (jeg er jo oppvokst med å forberede og arrangere det gamle Østfoldtreffet) at jeg ønsker å sette opp gavepremie. Så får tiden vise om jeg beholder noe av det, eller setter opp alt jeg kjøpte... (og i natt bestilte jeg på nett gavepremie til pinsetreffet - synes spesialer skal ha mye gavepremier, og håper virkelig denne kommer fram fra USA før pinse... Kursen er så lav for tiden at det var jo latterlig billig!) Ja, så blir det sannelig litt mat på meg også. Nytt halsbånd til valpen glemte jeg derimot, så det får bli neste gang.

Siste rase i ringen er coton de tulear. Selvfølgelig er man satt opp sent, når man bare vil hjem og bli ferdig. Tantes venninne og mannen har dratt til campingen for å hente bilen til tante, så de kjører den og henne hjem. De kommer tilbake, i det jeg kommer ut med hundene til tante. Sonny endte som 2 BHK, og det er min feil, for jeg klarte ikke å få ham til å gå med halen opp. Dommeren mente han virket ulykkelig, og han er nok litt mammagutt. Men vi fikk CK! Så da ble det CK på alle tantes hunder, begge dager - det er jo noe.
I premieutdelingen var de faktisk gått tom for BIR-premier, så de måtte improvisere litt da jeg kom med seks kritikker for hele helga... Og tante ville ikke ha premiene, siden hun har så mye, så de fikk jeg som takk for hjelpen! Og premiene var fine, så tusen takk!

Nå er tante tilbake i Ålesund, hun er helt frisk igjen, og vi får ta igjen den hytteturen ved neste korsvei. Vi deler jo hytte i begynnelsen av juli...
Helga har vært noe hektisk for meg, og jeg innser lett at jeg aldri skal gå rett fra en til fem hunder... I går dro jeg på jobb, men det skulle jeg ikke gjort, så jeg er hjemme i dag, hoster og spyr, men skal nå kreke meg ut i skogen med valpen. Og bilder tror jeg ikke jeg tok i helga, så det blir en tekstrik og kjedelig blogg sånn sett. Jeg fikk ikke en gang tatt bilde av nye valpen som tante hentet i helga! En løwchen som skal hete Keanu, og var så søøøøøt!

En veldig god erstatning for manglende valpebilde, spør du meg...

Ikke er jeg noe nærmere enn tittel for dette innlegget heller...

Boosting

Sometimes, when I have one of those days, and I feel the world is crowding up against me, I just need a little help to feel better, to feel ok, to feel worthy of being on this planet:
And right now I am having one of those days...

Lykkelig!

Lørdag rundt 16:30 slo følelsen ned i meg med en voldsom kraft. Jeg følte meg rett og slett lykkelig!
Da befant jeg meg på E6 sørover fra Moss, i vår for oss splitter nye bil, med Kaizers Orchestras siste CD Maskineri på full guffe. Sola skinte, jeg hadde skjønt hvordan air condition'en virket, jeg hadde iskaldt vann på flaske lett tilgjengelig, og bak i bilen hørte jeg valpen snorke sliten og fornøyd etter en intens og god dag på kurs.

Kort sagt, det har vært en utmerket helg!

Fredag ettermiddag var vår Citroën Berlingo 1.4 Multispace 2006-modell klar for levering, og en ny æra i våre liv har begynt. Jeg har virkelig savnet stort det å ha egen bil. Ikke nødvendigvis hver dag, det går jo greit nok å reise kollektivt - men det er når man skal eller gjerne skulle ha gjort noe utover det vanlige. Treninger i hundeklubb, handle ei lampe på Alnabru, besøke familien, utstillinger, gjøre storinnkjøp - da er ønsket om og trangen til bil sterkt tilstede. Og nå har vi endelig fått ordnet det. Så får tiden vise om bilen er det vi trenger, og om den er så bra som vi tror, men foreløpig er vi fornøyd. Før overtagelse hadde den gått skarve 9350 kilometer! Men det skal vi nok få gjort noe med, bare i helga kjørte jeg drøye 25 mil...

For selv om X'en og jeg har kurspause, klarer man jo ikke helt å holde seg unna når det dukker opp spennende kurs med dyktige instruktører. Og nå var det jo bare et helgekurs på to ganger fire timer, så det måtte vi få med oss! Moss og omegn hundeklubb arrangerte handlerkurs, og med instruktørene Jonna Vassbotn (tidligere Sandén) og Lene Weum var det ingen tvil hos meg om at jeg måtte få med meg dette. Selv om X'en og jeg nettopp har avsluttet et handlerkurs, er det alltid greit å få ulike innspill og flere erfaringer. Jeg har i hvert fall nok kritisk sans til ikke å svelge alt rått, men vurdere det som sies og undervises (man er ikke akademiker på sin hals for ingenting...), og dermed kunne ta til meg det jeg mener fungerer for oss akkurat nå eller er verdt å utforske nærmere.
Jeg synes X'en blir flinkere og flinkere, samtidig som jeg også blir bedre og bedre kjent med henne for hver dag som går, og dermed kan gi det rette av meg. En oppdretter sa en gang at det var først når hunden var blitt noen år at hun virkelig følte at hun kjente hunden, og i så måte har X'en og Hans og meg en lang og spennende ferd foran oss. Men vi gjør vårt beste, alle tre!
Instruktørene var veldig fokusert på masse belønning - men ikke bare godbiter. Og det er nok en liten utfordring for meg, som har litt kroppshemninger. Det er greit å være verbal, men jeg er ikke så flink til å bruke kroppen for å styre hunden, bruke som belønning, osv. Kanskje jeg skulle gått på et latinamerikansk dans-kurs, og blitt litt mer fyrrig i kroppsspråket... :-)
Også her byttet vi på et tidspunkt hund, hvor jeg fikk en fem måneder gammel pomeranianvalp. Og selv om den var søt og god, trommet avgårde med sine bittesmå bein, og tittet på meg og indrefiletbitene mine med all verdens oppmerksomhet, så kjenner jeg veldig godt at dette er ikke meg. Det er for lite. Instruktørene var fokusert på fristilling (altså stå foran hunden, den stiller seg fritt, handler flytter ikke på hundens bein med hendene, osv), og jeg er ikke den som ikke gjør mitt beste for å prøve noe nytt. Men da ble denne hunden veldig langt borte/nede for meg... Det er selvfølgelig en vanesak, men det var veldig godt å få X'en i hendene etterpå. Pomme-eieren var også rimelig fornøyd med å få tilbake sin hund, og syntes nok en berner var litt vel mye... :-)





Lørdag ettermiddag fikk vi døpt bilen, som skal hete Sitronen! Flere bilder på hjemmesiden...

Kurset ble avsluttet med en praktisk eksamen, hvor deltagerne ble delt inn i fem grupper. Gruppen gikk inn i "store ringen", og de ulike ekvipasjene ble utfordret på det vi hadde lært i løpet av helgen - løpe i sirkel, anpasse fart og avstand til den foran, løpe fram og tilbake, trekant, fristille med subtil korrigering, og å stjele oppmerksomhet (uten å krysse grensene for det aksepterte, selvfølgelig). Mens hunden sto oppstilt, skrev "dommerne" en kritikk på handlerens innsats - fin tilbakemelding å ha med seg, når alle inntrykk surres i hop etter to intense dager.
Min gruppe ble vunnet av en ekvipasje med dvergpinscher, som showet og logret og viste seg så mye fram at "dommeren" ikke kunne unngå å se den - en hund som kan å stjele dommerens oppmerksomhet! De fem gruppevinnerne gikk videre til BIS-handling, og jeg klarte lett å plukke ut de to som gikk videre til hovedfinalen. De fem byttet også hund internt, så man virkelig får skilt ut hvem som er god med én hund, og hvem som mestrer fremmede utfordringer. Kjempegøy - synes jeg - var det at vinneren har en gordon setter på 17 måneder, har bare vært på noen utstillinger, og nettopp begynt i dette gamet - det sier nok litt om hvor mye man kan lære på et slikt kurs, hvilken framgang hun har vist, og hvor mye hun har klart å ta til seg av Jonna og Lenes budskap. Vi andre som har gjort ting på bestemte måter "all tid" har gjerne fått så mye rutine og automatikk, at det er vanskelig å endre på det på en-to-tre... Og gøy at en med en så utradisjonell utstillingsrase viser så interesse for å gjøre en god jobb i ringen!
Summa summarum var det et vellykket kurs, hvor jeg fikk nye innspill å tygge på, X'en og jeg fikk prøvd nye ting vi tar med oss videre, og jeg har truffet nye hundefolk å skravle med.

Og siden jeg hadde bil og all verdens fleksibilitet, ble det jo også mulig å besøke litt familie! Fredag kveld svigerfar, lørdag kveld svigermor og søndag kveld min familie. X'en og jeg fikk også noen rusleturer i Nesparken før kursdagene startet, og det må være første gang jeg er der uten at det er utstilling der - nesten litt rart...


Svigerinne Siri og sønnen Markus, som er på alder med X'en.


Svigermor Mette med sitt barnebarn Elise.


X'en ble introdusert for fotball i helga...


Kosestund!

Eneste skåret i lykken i helga, er at jeg på vei hjem søndag kveld først kjørte forbi et jorde med rådyr. Deretter kjørte jeg forbi en rev, og etter noen mil passerte jeg et par elger. Innimellom alt dette kunne jeg beundre en vakker solnedgang og flere gode stemningsmotiver. Og kameraet - det lå baki bilen, hos X'en... Fra nå av skal det få fast plass i passasjersetet, så jeg kan få utfoldet meg fotografisk, som jeg kjenner at jeg ønsker. Neste kurset jeg går blir mye mulig et fotokurs, ja...
I mellomtiden må jeg lære meg til å huske å bruke kamera, og ikke bare ta det med - ekstremt lite bilder fra helga, til meg å være!

Kulturarena og turistmagnet

Etter to tolvtimers arbeidsdager, har dagen i dag vært helt nydelig!
I går arrangerte arbeidsplassen Kjønnsforskningsmessen 2008, hvor jeg hadde hovedansvar for arrangementet, så det har vært mye å gjøre i det siste. Jeg var bra sliten da jeg seg sammen i senga i går kveld... Men, arrangementet var særdeles vellykket, jeg fikk vel mer skryt og ros i går alene enn jeg fikk på et halvt år på forrige arbeidsplassen. Jeg LIKER jobben min!
Til tross for åtte timer i Det Norske Teatret, og et par timer på Kunstnernes Hus i går, følte jeg for å være litt kulturell i dag. Vi er nok også litt inspirert av Mikkel og Linda, som tok en kulturell spasertur i helga. Med bestemte steg satte X'en og jeg oss på trikken til Frognerparken i dag!

Det har vært en så nydelig dag i dag! En håndfull plussgrader, blå himmel, sol, småfugler, tørre gater - en kontrast til gårsdagens sure vind og snø/hagl. I Vigelandsanlegget var turistene og hvitveisen begynt å dukke opp. To jenter tok bilder av hverandre foran statuene på broa i parken, og jeg skjente med hunden ut i veien for ikke å ødelegge bildet for jentene. Men så begynte de å flytte seg etter, og til slutt turte de å spørre om de kunne ta bilde av hunden. De syntes den var vakker, men diiiiger, og det virket som om de følte seg ekstremt tøffe som turte å stå ved siden av et slikt beist :-) Jentene var alene på ferie i Norge, og kom fra Filipinene, og X'en er altså like spennende som Sinnataggen. Men mye blidere!

Frognerparken er jo et nydelig område, og jeg fikk virkelig sommerfølelse da jeg ante lukten av engangsgrill. På et pledd satt et kjærestepar tett omslynget en six-pack. Det var sykler og fotballer, og skikkelig feriefølelse, bare ikke så tettpakket av folk. Det var også mange hunder, med og uten lenke, men jeg er så snill pike at jeg ventet med å vurdere å slippe X'en til vi kom til det mye omtalte Hundehjørnet. Der gikk en åtte-ti store hunder, men de virket harmoniske og ok, så jeg slapp X'en. Hundehjørnet er altså et av ti områder hvor vi får lov til å slippe hundene løs, uavhengig av båndtvangen. Jeg ble ikke imponert over området. Jeg hadde sett for meg at det skulle være større, det var mer et lekeområde enn noe annet. For lite til å trene, altfor lite til å gjøre det til tursted. Det blir ei lekekasse. Og jeg trodde det skulle være inngjerdet, da jeg mente å ha lest at slike frisoner for hund skulle være det for ikke å være til sjenanse for omgivelsene.

En diger hannhund jeg ikke klarte å rasebestemme var type overkåt, og red non-stop på X'en. Fullstendig unødvendig å gjøre så lenge, og da eieren ikke klarte å stoppe hannens handlinger, gadd jeg ikke lenger være der. Det er også en agilitybane i nærheten, så jeg tok med valpen dit for å se om vi kunne ha litt moro der. Jeg kan jo ingenting om agility, men vi lekte nå litt rundt med apparatene. Mønet tok hun lett, bortsett fra at den endte i en vanndam, og det er ekkelt å måtte tasse uti, altså! Det manglet tverrpinner, men ved hjelp av en gren klarte vi å lage et lavt hinder, hvor hun etter hvert skjønte at det er raskere over enn rundt, når jeg står på andre siden.

Etter å ha ruslet og snust (ikke jeg, da...) rundt i det grønne, ga jeg Hundehjørnet en ny sjanse, for å se om "Casanova" var borte. Det var han for så vidt, men de som var der virket som en hard kjerne (både to- og firbeinte) det var vanskelig å komme inn i. De hundene som virket imøtekommende, var for små for X'en til å leke med, og de i rett størrelse hadde ikke helt matchende alder.
En skal ikke dømme et område etter én tur, og på en annen dag, eller et annet klokkeslett, kan det være helt andre hunder der. Og parken er jo et fint område, så vi tar nok en ny tur senere. Men det er også ni andre friområder vi kan teste ut framover.

Let the madness commence!

De gale har det godt, heter det vel, og til tross for litt galskap i dag, har det vært en flott dag!

Hund i Sentrum, hvor vi har gått våre valpekurs, arrangerer et par ganger i året skogsdag for sine nåværende og tidligere kursdeltagere. Der er det innføring i diverse skogsaktiviteter, bålkos, skravling og moro. Jeg hadde veldig lyst til å dra på skogsdagen deres i dag, både for å treffe igjen koselige instruktører, se hvordan det gikk med tidligere medkursere, lære litt om å bruke skogen mer bevisst, og å få en trivelig dag i skogen på et for oss nytt sted.
Skuffelsen var dermed grande da vekkerklokka ringte, og jeg så i vinduet at det falt hvite ting ned på bakken! En kjapp SMS til arrangør bekreftet at det ikke var værforbehold, og etter noen hjernesvingninger fant Hans og jeg ut at jo, vi måtte dra, det finnes som sagt bare dårlige klær, og hundefolk kan ikke bry seg om været...
Så det ble å pakke sekken med mat og diverse, og å finne fram både regntøy og vintertøy. Let the madness commence!

Målet for turen var Maridalen, og vi trengte ikke mindre enn tre forskjellige kollektivfartøy for å komme oss dit.
Det å dra til sentrum i 11-tiden på en lørdag er tydeligvis noe veldig mange vanligvis gjør, for bussen var smekkfull. Da den fjerde barnevognen prøvde å komme ombord, fastslo sjåføren at bussen var mer enn full, og måtte forlate dem i været.
På grunn av den store pågangen, ble bussen forsinket, og vi mistet t-banen vi skulle vært med på. Full av optimisme hev vi oss på den neste, og håpte at vi skulle akkurat rekke bussen til Maridalen. Vi rakk den akkurat ikke... Litt motløse og irriterte sto vi på Nydalen, jeg bannet litt over bussen som ofte er forsinket og at man ikke kan sette opp hyppigere ruteavgang under lørdagsrushet - og hvorfor går det bare timesrute til det o vakre turområdet Maridalen? Skulle vi vente på neste buss, og komme over en time for sent? Skulle vi resignere og dra et eller annet sted vi kunne gå tur på egenhånd? Eller skulle vi det jeg så ofte har måttet gjøre når jeg er i knipe, og skulle vært et sted med hunden? Jadda, vi sponset drosjenæringen i Oslo, og reiste standsmessig med sjåfør til Maridalen!

Siden dette var vår første skogsdag var det obligatorisk å bli med på sporgruppe (framfor for eksempel rundering), noe som er helt greit for meg, for det hadde jeg lyst til å lære mer om. Jeg vet jo at nesa til X'en fungerer, men det er jo kjekt å kunne få henne til å bruke den litt mer strukturert og organisert, som en aktivitet i skogen nå og da.
Sporinstruktør var Rolf, fra sist kurs, og vi fikk mange fine tips med oss. Jeg lærte i hvert fall en del!
Vi rakk å kjøre to spor. Hans og jeg la ut for hverandre.
Fordi dette var første bevisste sporet for X'en og de andre valpene/unghundene, skulle vi legge en godbit i hvert fotspor, og plassere fotsporene tett i tett etter hverandre, som revespor. Dermed kommer godbitene rimelig hyppige, men man får også lettere "tvunget" hunden til å søke bortover hele. Sporet jeg gikk var lagt i litt mose, med snø, så det var lett for meg å vite hvor det gikk. Og det er jo en fordel, når man har en matglad hund som blir over seg av begeistring, og dermed måtte roes litt ned og styres noe, så hun skulle få med seg alle avtrykkene, og lære å undersøke bortover hele. For det krydde jo av mat i skogen, må vite! Sporet jeg gikk var krydret med indrefilet og tørrfôr, og det er jo smaskens. Ved sporslutt la vi ei leke, både som belønning og for å avslutte sporet/søket hennes. Men jeg tabbet meg ut på den strategien, ved å gå tilbake samme veien som vi kom - dermed begynte hun å søke igjen, for å få med seg det hun kanskje muligens hadde hoppet over, og om ikke annet luktet det enda godt, og dette var jammen gøy! Tenkte valpen. Halen var med, og fra nesa hørte vi det smalt av aktivitet! Så der fikk vi et godt tips om å gå tilbake en annen vei, for å slippe det. Det er godt en får gjort noen feil og bommerter på slike økter, når man har eksperter til å veilede seg.
Jeg la ut spor til Hans, og der klarte faktisk X'en å overraske meg. Jeg var nemlig overbevist om at hun gikk feil vei, og lurte på om jeg burde si det til Hans - fotsporene mine var ikke så tydelige på grunn av tørrere underlag akkurat der. Men jaggu husket jeg feil, X'en visste nøyaktig hvor hun skulle gå. Det er jo nesten litt pinlig å glemme så fort - jeg la ut et spor på cirka ti meter, hentet Hans og dyret som stå 25 meter unna, viste sporstart - og hadde allerede glemt hvor det gikk... Men det viser jo bare at jeg må stole på hunden, det er hun som har best nese av oss...
Da vi gikk tilbake til samlingsplassen var ikke X'en snauere enn at hun fikk ferten av andre deltageres spor, og søkte seg inn her og der - nesa er herved slått på, og dette var moro! Søteste...





Det hadde på dette tidspunktet også sluttet å snøsludde, så det var jo rent trivelig å sette seg rundt et sprakende bål med pølser og kakao. Med fare for å ha oversett eller glemt noen, men jeg så ingen vi har gått på kurs med tidligere. Men det var koselig for det! Alle som er der er jo rimelig positivt innstilt til hund, så skravla går lett for de som vil det.


Dagens søteste

Noen deltagere på konkurransekurset hadde forberedt en liten lydighetsoppvisning. Hans har meg bekjent aldri sett offisielle lydighetskonkurranser før, så han ble rimelig imponert over hundene. Vi fikk demonstrert øvelser fra klasse 1, 2 og 3, og de var riktig så flinke. Men som instruktør Line sa; flere av oss er ikke så langt unna dette, med trening kan enhver hund klare dette. Og det er jo både en honnør, en smekk på samvittighetens lanke for å slurve med treningen, og en god påminnelse.

Skogsdagen ble avsluttet med hurtigløp, delt inn i kortbeint og langbeint klasse. I "god" sportsånd ble det oppfordret til å forstyrre mest mulig for hunden som til enhver tid løp, og oppgaven for eieren ble dermed å være så morsom og spennende som mulig, slik at hunden ignorerte omgivelsene. Og publikum tok oppgaven på alvor. Det ble ropt på hundene, plystret, kastet baller og andre leker, kastet godbiter... Men flinkeste hundene løp til eierne sine, de! Og for de som måtte misforstå: Det var ikke full Texas, selv om det kan høres slik ut.
Søla sto rundt og etter de fleste hundene, men det var jo moro! Premie ble tildelt vinnerne i hver benlengdeklasse, til den med den lengste tiden, og til den eieren med best innsats.


Oj, en flyvende hanske! Men nei, løpe videre!



Kun én lot seg friste av Rolfs godbiter, som ble kastet ut i løypa i det de passerte ham.



Hunder kan se ganske rare ut, fotografert i rett tidspunkt...




Ikke det at ikke vår ser ganske rar ut fanget på film i fart heller...

Gjensynsglede!

Så var det på tide å vende spornesa hjemover. Det var en stund til bussen mot sentrum gikk, så vi ruslet rolig bortover. På bussen la X'en seg pal. På t-banen la X'en seg pal. Og på bussen hjem la X'en seg pal. Vel hjemme drakk hun noen slurker vann, før hun la seg pal. Ikke lenge etter begynte hun å snorke. Og i løpet av kvelden har hun ellers ligget rett ut, bare flyttet litt på seg etter hva Hans og jeg har gjort. Jeg kjenner jeg er litt sliten og "dratt" sjøl, så i morgen skal vi nok bare slappe av, uten større prosjekt enn rusletur i nærområdet og litt pelsstell.

Hon är så söt när hon sover...

Det er mye å gjøre på jobben før tiden, på grunn av et stort arrangement til tirsdag som jeg koordinerer. Kontoret er fullt av materiale og utstyr, og nå flikkes de siste detaljene. Jeg begynner å bli sliten, og skulle gjerne tatt en blund i lag med valpen... Fine vakthunden, som passer på sakene! De høylydte snorkene er bare for å villede. Nemlig!

Gammelt bernerbilde

Dette er et gammelt bilde av en vakker berner. Det er tatt for ti minutter siden! Jeg er i ferd med å bli en duppedittgeek... Jeg digger knappene på mobilen min!

Bitche-advarsel

Like greit å advare leseren med en gang, dette er et innlegg med høy bitchefaktor. For jeg er litt smågretten.

I helga har det vært valpeshow begge dager.
Tirsdag i forrige uke kom konvolutt med to startnummer og en kjørebeskrivelse. Ikke noe PM. Det synes jeg i og for seg er litt rart, for det er jo greit å ha ringoversikten - både for å vite hvor mange hunder som er påmeldt i din rase, om det er noen raser før din i ringen, og ellers for å få litt oversikt. I kjørebeskrivelsen sto det også en uklar beskjed om at på grunn av enorm påmelding ville noen av ringene bli plassert utendørs, men de det gjaldt ville få beskjed om det.
Men det sto ingenting noe sted om hvilke ringer som skulle være ute. Så både for å få vite antall i rasen og for å få avklart hvor mye klær en skulle ha, mailet jeg arrangør.
Dagen etter kommer det en kort SMS hvor det står omtrent som så: "7+9, godt mulig dere må være ute".

Fredag før utstillingen prøver jeg å ringe telefonnummeret som er gitt i kjørebeskrivelsen, for å få beskjed om ringene er plassert ute eller inne. To ganger får jeg beskjed om at nummeret ikke er i bruk, så jeg gir opp, og ser om jeg finner informasjon på nettet. Og det gjør jeg heldigvis. Der er det lagt ut PM, og en beskjed om at de har klart å få alle ringer innendørs, men at det vil bli trangt.

Og trangt var det. Jeg ankom heldigvis i god tid på lørdag, og allerede da var det rimelig kaotisk.
Jeg stilte meg i kø i sekretariatet for å kjøpe katalog. Vel framme kan jeg få vite at de ikke har noen katalog. De hadde nemlig ikke sett noen hensikt i å lage det i år! Og da måtte jeg nesten fortelle hvor utrolig dumt det var. Jeg stiller en rase med mange valper påmeldt, derfor vil jeg gjerne vite hvem andre som stiller. Arrangør har ikke sendt ut PM, derfor vil jeg gjerne ha en katalog for å holde oversikt i ringen. Dessuten kan det jo tenkes at jeg kjenner folk med andre raser, som jeg vil sjekke om er i katalogen - oversikt over hvem som er i hallen er jo umulig å få. Men det hadde damen ingen forståelse for, det hang tross alt en utskrift av katalogen i et hjørne, så vi kunne sjekke der.
Fint... De har altså laget katalogen, men å ta seg bryet med å printe ut og stifte faenskapen sammen, og selge til 40 penger, det har de ikke. Det burde være en safe inntektskilde, for en arrangør som i løpet av helgen viste flere tegn på at valpeshow er en salderingspost, og valpeeiere har vi ikke noe sansen for.

Jaja, jeg får nå sjekket katalogutskriften om hvem som er påmeldt, og prøver å notere meg de siste rasene før vi skal inn.

I den delen av hallen vi skal være, er det trangt. Det er to valperinger (den ene så liten at det tok tid før jeg så den), og lydighetsringen. Mellom ringene og tribunene er det cirka to meter, og langs langsiden til den ene valperingen er det også en to meter brei passasje. Altså ikke mye sitteplasser. I tillegg er det hengt opp plakater med beskjed om at valpeutstillere bes sette seg i tribunene, følge med på når de skal inn, og stå klar.
For det første: Ikke alle har raser som egner seg til å klatre i tribuner. Enten fordi de er for små, for tunge å bære, at de skal stelles på bord, eller andre grunner.
For det andre: Hvordan i helvete skal vi kunne følge med, når det ikke finnes noe PM eller katalog? Støynivået var utrolig, og jeg har knapt hørt ringsekretærene i helga.
Og for det tredje: Hvor forventer de at vi skal stå klar? De som kom først, hadde jo allerede benket seg rundt/langs ringene, og det var ikke en gang klar passasje for å komme inn i ringen. Arrangørene ga også tvetydige beskjeder når man spurte om noe, eller når de forklarte noe.

Jadda, jeg traff i hvert fall en tidligere kollega som satt på en benk nedenfor tribunene, så jeg satte meg hos henne. Vi så ikke noe av ringene, men begge klarte nå å komme seg inn til rett tid, på et eller annet vis.

Lørdagen ble jeg BIM, og utover dagen tenker jeg at det kanskje var premie til BIR og BIM. Ikke at jeg hadde sett noe, men det er jo rimelig vanlig å få.
Så jeg går til sekretariatet igjen. Der sitter to fra arrangør. Jeg spør den ene om det er premie til BIR og BIM. Jada, sier hun, det får du i den andre hallen, forklarer hun og peker inn der agility er. Da bryter den andre inn, og sier at det får vi i gruppefinalen. Rart system, tenker jeg, og påpeker det åpenbare faktum at jeg ikke skal inn i noen finale. Nei, men da skulle vi fått det i ringen tidligere på dagen, fortsetter hun. Nei, sier jeg, vi fikk ikke noe premie i ringen. Så forklarer damen at fôrprøvene vi fikk - som samtlige valpeutstillere fikk - var premiene. Generøst...

Stian og Bentley ble BIR, og inn i gruppefinalen. Der blir de i en stor gruppe plassert som nummer tre! De får rosett, men ingen premie. Også det ganske gnient. Men det blir bedre.
Søndag går Bentley helt til topps i gruppa, og gjett hva han er så heldig å vinne, i tillegg til rosetten? Et ti centimeter høyt froskepipedyr!!!! Det er rett og slett latterlig!
I BIS'et blir Bentley uplassert, men han går ikke glipp av så mye. De tre siste får en pose med godbiter, og nummer en får en håndfull griseører!

Da det ikke kom PM i posten, tenkte jeg at det var en forglemmelse, og slo fast at det var god tid til å sende det ut på nytt. Det var nok ingen forglemmelse.
Arrangør har altså ikke sett seg råd til å bruke penger på å trykke opp PM, eller å bruke porto på å sende det til oss.
Arrangør har ikke vært interessert i å bruke penger på å trykke katalog (som de garantert ville gått i pluss med, om de tenkte så langt).
Det er ikke premie til BIR og BIM.
Rosettene i gruppe- og BIS-finalene var ikke større enn de behøver.
Og premiene i finalene er rett og slett latterlige!

Er det rart at man føler seg som B-stemplet? Er det rart at man føler at man kun er en inntektskilde, hvor man må spare på mest mulig?
Jeg bitcher ikke over plassmangel, supert for arrangør at mange melder seg på, og hallen får de ikke gjort større. Men det går vel an å gjøre sitt for å tilrettelegge litt for utstillerne? Med for eksempel PM og katalog, eller til og med et tidsskjema ved ringen? Og hva med å gjøre en innsats for å få valpeeiere til å komme tilbake neste år, ved å gi skikkelige premier? Man kan faktisk finne ganske mye ok til en tyvekroning, og da har man fremdeles bare brukt ti prosent av påmeldingsavgiften.

Nei, dette synes jeg faktisk var dårlig behandling. Hyggelig ringpersonell, gode vafler, men det var vel omtrent det...

For å avslutte i en litt blidere tone (det hjelper å skrive av seg slike sure oppstøt, og hvis noen som skal arrangere valpeshow leser dette, kan de jo få trekke konklusjonen at valpeshow er ikke bare sosialisering, for 200 kroner vil man ha litt igjen ved gode resultat. Trengte jeg kun sosialiseringen, behøvde jeg ikke meldt på, men kunne vært utelukkende ringside); søndag stilte bernerfolket sterkt opp i lydighet klasse 1 og 2, så vi ble sittende for å heie og støtte. Og det var utrolig lærerikt og morsomt å se på. Vi ble en fin gjeng som gjettet poengsummer, klappet, lot oss fascinere og imponere. Det var også artig å se at så mange forskjellige raser var representert, at border collie-dominansen var ikke-eksisterende. En dvergpinscher imponerte meg! Så gratulerer til dere som tør å gå inn i lydighetsringen, og som gjorde en hederlig innsats - noen mye mer enn hederlig også!
Så var det jo også påtagelig at mange klapper, selv om man ikke kjenner hverandre. Man klapper når øvelsen er avsluttet, og man klapper på nytt når poengsum gies - uansett sum, men gjerne litt mer for tiere. DET er god sportsånd, det. Kanskje noe å lære for eksteriørfolket? Det var ikke akkurat øredøvende applaus da Stian og jeg løp i BIR og BIM på lørdag...

Hesteteste

Test...

Testeteste...

Morgenstemning

En må jo teste finessene på nye mobilen... Fra morgenens luftetur. Sendt fra bussen, på vei for å gjøre veldig voksne ting! Valpen er hjemme alene med en båndopptaker.

Back to Uni!

I dag har vært en særs bra dag!
Jeg ble tidligere i år invitert av Nettverk for homoforskning ved Universitetet i Oslo til å delta på deres seminarrekke med et innlegg om min masteroppgave. Og slikt takker man jo ja til! Det er jo bare hyggelig at ens oppgave er så bra og interessant at man blir lagt merke til, jeg elsker jo å diskutere tankene mine med andre, og det er god trening i å formidle. For karrieredrømmen er jo å komme seg tilbake til universitetet/akademia, men en stor sperre er at jeg ikke vet helt om jeg egner meg til å undervise. Men det var i hvert fall veldig gøy i dag!
Det var godt oppmøte også, med i hvert fall 25 tilhørere. Jeg pratet i en times tid, hvor jeg la fram min analysemodell og benyttet den på novellen Brokeback Mountain, deretter var det en tre kvarters tid med diskusjon. Og det ble mange spennende diskusjoner og gode innspill. En tilhører sa rett ut at hun var inspirert av min oppgave, en annen ønsket å få lese den for å lese min analyse av antikken - det er for meg rett og slett kjempekompliment, og smigrende. Jeg blir rett og slett høy på akademia!

I går begynte båndtvangen, og vi er jo ikke akkurat glad for det. Den oppheves faktisk ikke før på ettårsdagen til X'en, så da vet vi hvordan bursdagen skal feires - løpende som en gal i skogen, strekke ut på beina, hoppe over busker og ha texas i blåbærlyngen.
I går skulle det komme frossen vom på døra en gang mellom seks og ti, så da måtte vi jo være hjemme hele kvelden. Veldig deilig å få hundemat kjørt på døra, men det ble jo ikke noen tur av det. Derimot trente vi lydighet inne, for å aktivisere dyret. Og hun hadde noen - til seg å være - fantastiske dekk! Jeg fatter ikke hva riktig vi gjorde... Vanligvis har hun ganske seige dekk; jeg kommer med kommandoen, hun titter på meg, formelig sukker, siger litt ned - og hvis jeg da så mye som leer på en muskel tar hun det som et tegn på belønning, og stopper. Jeg går inn med korreks, hun setter seg opp, jeg kommanderer dekk, hun siger sakte ned, jeg holder pusten for ikke å avbryte, og til slutt ligger hun i en dekk. Noen ganger må hun hjelpes ned med godbiten for å få brystkassa i underlaget. Jeg har lenge lurt på hva jeg skal gjøre for å få kjappe dekk, men jeg aner ikke hva jeg gjorde i går. Men det gikk i hvert fall supert: Jeg kommanderte dekk, hun la seg kontrollert ned, og fikk belønning. Hun er ikke akkurat border collie-rask, men så er hun jo også en berner sennenhund, så det er ikke sikkert jeg skal kreve mer av henne. Først skal jeg i hvert fall finne ut hva pokker jeg gjorde riktig...
Eneste hypotesen min er at jeg ikke trente på sitt først, vi startet med dekk. Men kan hun bli så forvirret av å trene sitt og dekk samtidig? Kan hun være så bundet til sitten, at hun er usikker på om jeg faktisk mener dekk? Jeg pleier å ha en liten pause mellom ulike øvelser, men mulig hun sitter fast i sitten for det. Hmm... Det må rett og slett bare testes igjen. Det har for eksempel hendt at hun har blandet "sitt" og "slipp", men de kan jo være like.
Linda og Mikkel har begynt på bronsemerkekurs, og jeg kjente at jeg ble litt misunnelig da jeg leste bloggen fra teorikvelden. Det er gøy å gå kurs! Men jeg er fremdeles overbevist om at det blir morsommere med en pause først. Så får vi heller kose oss med litt dekkmysterier og annen trening underveis, det er jo hensikten med pausen; styrke de øvelsene vi liksom skal kunne etter å ha gått kurs tidligere.
Ellers trente vi også på lineføring i går, hvor jeg gikk en god del steg tilbake, i håp om å bryte litt uønsket oppførsel hos X'en. Så fra kontorbygningen til bussen (1200 meter) gikk jeg med godbiter rett foran nesa hennes, roste masse, og fôret med ujevne mellomrom. Jeg belønnet ekstra når hun tittet på meg, når hun fortsatte å gå selv om hun måtte tygge, og ellers prøvde å få dette til å se ut slik jeg vil ha det (dog uten godbit på sikt, hehehe...), og valpen var kjempeflink! Det ble ei real økt, og hun logret så og si hele tiden. En forbipasserende kommenterte til og med at det var jammen en glad hund. Jeg svarte noe om at hun ble på godt humør av å få godbiter. Damen lurer på hvorfor hun får godbiter, og jeg forklarer at det er for å lære inn å gå pent i bånd. Så vet jeg ikke om dette var en førsteaprilspøk, eller om damen var noe blond, men hun klarte å kommentere at hun trodde hunder gikk pent av seg selv!

Hans gikk tur med X'en i dag, mens jeg foreleste, og det var ikke noe moro å gå i lenke, syntes hunden (se, jeg kaller henne ikke valpen!). Det ble mye virring, draing, rykking og frustrasjon hos en som er vant til å få lov til å løpe bajas og undersøke alt som lukter spennende. Det er nok på tide å ta fram langlina, i hvert fall inntil vi vet hvor strengt båndtvangen overholdes i området. Jeg har aldri sett villere dyr enn småfugl her, og forventer ikke elg i lysløypene. Regler skal selvfølgelig respekteres og overholdes, men hvis det er kotyme på at hunder kan gå løs i lysløypa, tror jeg nok at jeg skal gjøre som urinnvånerne... Men vi får se, vi må bare prøve oss fram. Jeg orker bare ikke fire og en halv måned i lenke! Greit at det er friområder i Oslo, men det er nå mer fristende og mer praktisk å stikke ut i løypene og skogen rett bak huset, enn å komme seg til et område to busser unna.