Let the madness commence!

De gale har det godt, heter det vel, og til tross for litt galskap i dag, har det vært en flott dag!

Hund i Sentrum, hvor vi har gått våre valpekurs, arrangerer et par ganger i året skogsdag for sine nåværende og tidligere kursdeltagere. Der er det innføring i diverse skogsaktiviteter, bålkos, skravling og moro. Jeg hadde veldig lyst til å dra på skogsdagen deres i dag, både for å treffe igjen koselige instruktører, se hvordan det gikk med tidligere medkursere, lære litt om å bruke skogen mer bevisst, og å få en trivelig dag i skogen på et for oss nytt sted.
Skuffelsen var dermed grande da vekkerklokka ringte, og jeg så i vinduet at det falt hvite ting ned på bakken! En kjapp SMS til arrangør bekreftet at det ikke var værforbehold, og etter noen hjernesvingninger fant Hans og jeg ut at jo, vi måtte dra, det finnes som sagt bare dårlige klær, og hundefolk kan ikke bry seg om været...
Så det ble å pakke sekken med mat og diverse, og å finne fram både regntøy og vintertøy. Let the madness commence!

Målet for turen var Maridalen, og vi trengte ikke mindre enn tre forskjellige kollektivfartøy for å komme oss dit.
Det å dra til sentrum i 11-tiden på en lørdag er tydeligvis noe veldig mange vanligvis gjør, for bussen var smekkfull. Da den fjerde barnevognen prøvde å komme ombord, fastslo sjåføren at bussen var mer enn full, og måtte forlate dem i været.
På grunn av den store pågangen, ble bussen forsinket, og vi mistet t-banen vi skulle vært med på. Full av optimisme hev vi oss på den neste, og håpte at vi skulle akkurat rekke bussen til Maridalen. Vi rakk den akkurat ikke... Litt motløse og irriterte sto vi på Nydalen, jeg bannet litt over bussen som ofte er forsinket og at man ikke kan sette opp hyppigere ruteavgang under lørdagsrushet - og hvorfor går det bare timesrute til det o vakre turområdet Maridalen? Skulle vi vente på neste buss, og komme over en time for sent? Skulle vi resignere og dra et eller annet sted vi kunne gå tur på egenhånd? Eller skulle vi det jeg så ofte har måttet gjøre når jeg er i knipe, og skulle vært et sted med hunden? Jadda, vi sponset drosjenæringen i Oslo, og reiste standsmessig med sjåfør til Maridalen!

Siden dette var vår første skogsdag var det obligatorisk å bli med på sporgruppe (framfor for eksempel rundering), noe som er helt greit for meg, for det hadde jeg lyst til å lære mer om. Jeg vet jo at nesa til X'en fungerer, men det er jo kjekt å kunne få henne til å bruke den litt mer strukturert og organisert, som en aktivitet i skogen nå og da.
Sporinstruktør var Rolf, fra sist kurs, og vi fikk mange fine tips med oss. Jeg lærte i hvert fall en del!
Vi rakk å kjøre to spor. Hans og jeg la ut for hverandre.
Fordi dette var første bevisste sporet for X'en og de andre valpene/unghundene, skulle vi legge en godbit i hvert fotspor, og plassere fotsporene tett i tett etter hverandre, som revespor. Dermed kommer godbitene rimelig hyppige, men man får også lettere "tvunget" hunden til å søke bortover hele. Sporet jeg gikk var lagt i litt mose, med snø, så det var lett for meg å vite hvor det gikk. Og det er jo en fordel, når man har en matglad hund som blir over seg av begeistring, og dermed måtte roes litt ned og styres noe, så hun skulle få med seg alle avtrykkene, og lære å undersøke bortover hele. For det krydde jo av mat i skogen, må vite! Sporet jeg gikk var krydret med indrefilet og tørrfôr, og det er jo smaskens. Ved sporslutt la vi ei leke, både som belønning og for å avslutte sporet/søket hennes. Men jeg tabbet meg ut på den strategien, ved å gå tilbake samme veien som vi kom - dermed begynte hun å søke igjen, for å få med seg det hun kanskje muligens hadde hoppet over, og om ikke annet luktet det enda godt, og dette var jammen gøy! Tenkte valpen. Halen var med, og fra nesa hørte vi det smalt av aktivitet! Så der fikk vi et godt tips om å gå tilbake en annen vei, for å slippe det. Det er godt en får gjort noen feil og bommerter på slike økter, når man har eksperter til å veilede seg.
Jeg la ut spor til Hans, og der klarte faktisk X'en å overraske meg. Jeg var nemlig overbevist om at hun gikk feil vei, og lurte på om jeg burde si det til Hans - fotsporene mine var ikke så tydelige på grunn av tørrere underlag akkurat der. Men jaggu husket jeg feil, X'en visste nøyaktig hvor hun skulle gå. Det er jo nesten litt pinlig å glemme så fort - jeg la ut et spor på cirka ti meter, hentet Hans og dyret som stå 25 meter unna, viste sporstart - og hadde allerede glemt hvor det gikk... Men det viser jo bare at jeg må stole på hunden, det er hun som har best nese av oss...
Da vi gikk tilbake til samlingsplassen var ikke X'en snauere enn at hun fikk ferten av andre deltageres spor, og søkte seg inn her og der - nesa er herved slått på, og dette var moro! Søteste...





Det hadde på dette tidspunktet også sluttet å snøsludde, så det var jo rent trivelig å sette seg rundt et sprakende bål med pølser og kakao. Med fare for å ha oversett eller glemt noen, men jeg så ingen vi har gått på kurs med tidligere. Men det var koselig for det! Alle som er der er jo rimelig positivt innstilt til hund, så skravla går lett for de som vil det.


Dagens søteste

Noen deltagere på konkurransekurset hadde forberedt en liten lydighetsoppvisning. Hans har meg bekjent aldri sett offisielle lydighetskonkurranser før, så han ble rimelig imponert over hundene. Vi fikk demonstrert øvelser fra klasse 1, 2 og 3, og de var riktig så flinke. Men som instruktør Line sa; flere av oss er ikke så langt unna dette, med trening kan enhver hund klare dette. Og det er jo både en honnør, en smekk på samvittighetens lanke for å slurve med treningen, og en god påminnelse.

Skogsdagen ble avsluttet med hurtigløp, delt inn i kortbeint og langbeint klasse. I "god" sportsånd ble det oppfordret til å forstyrre mest mulig for hunden som til enhver tid løp, og oppgaven for eieren ble dermed å være så morsom og spennende som mulig, slik at hunden ignorerte omgivelsene. Og publikum tok oppgaven på alvor. Det ble ropt på hundene, plystret, kastet baller og andre leker, kastet godbiter... Men flinkeste hundene løp til eierne sine, de! Og for de som måtte misforstå: Det var ikke full Texas, selv om det kan høres slik ut.
Søla sto rundt og etter de fleste hundene, men det var jo moro! Premie ble tildelt vinnerne i hver benlengdeklasse, til den med den lengste tiden, og til den eieren med best innsats.


Oj, en flyvende hanske! Men nei, løpe videre!



Kun én lot seg friste av Rolfs godbiter, som ble kastet ut i løypa i det de passerte ham.



Hunder kan se ganske rare ut, fotografert i rett tidspunkt...




Ikke det at ikke vår ser ganske rar ut fanget på film i fart heller...

Gjensynsglede!

Så var det på tide å vende spornesa hjemover. Det var en stund til bussen mot sentrum gikk, så vi ruslet rolig bortover. På bussen la X'en seg pal. På t-banen la X'en seg pal. Og på bussen hjem la X'en seg pal. Vel hjemme drakk hun noen slurker vann, før hun la seg pal. Ikke lenge etter begynte hun å snorke. Og i løpet av kvelden har hun ellers ligget rett ut, bare flyttet litt på seg etter hva Hans og jeg har gjort. Jeg kjenner jeg er litt sliten og "dratt" sjøl, så i morgen skal vi nok bare slappe av, uten større prosjekt enn rusletur i nærområdet og litt pelsstell.