Stakkars X'en!

Vi hadde en fin helg, som fikk en brå slutt.

Lørdag fikk hun fin tur og lek med en staselig bernergutt. Katter fikk hun også hilse på for første gang, de som har vært så spennende så lenge, men bare stikker av. Men disse kattene var jo vant til slike dyr, så der var det mulig å komme helt inntil og snuse. Spennende!
Søndag arrangerte Osloavdelingen i NBSK svømmedag, og X'en er jo rimelig begeistret for å komme til Holt Hestesenter. Hun blir flinkere og flinkere for hver gang. Nå svømmer hun godt over en halv kilometer, og jeg merker framgang både på tempo, teknikk og ikke minst kondisjon. Og jeg synes jeg merker det på muskulatur og bein. Hun blir helt i hundre når vi kommer dit, småbjeffer fra rundkjøringen fem kilometer før, og går på bakbeina fra bilen og inn til bassenget. Så på søndag bestemte jeg meg for at det er lov til å være sanset, selv om en er ivrig. Det er utrolig hva den hunden gjør for et par frolic, og med et enkelt krav om kontakt, samt at en må sitte foran hver dør (det er tre dører mellom bilen og bassenget) kom vi oss helt fram på fire bein - utrolig! Kanskje oppdragelse har noe for seg, likevel?

X'en har enda ikke skjønt at det er mulig å bare gli ut i vannet fra nedstigningsrampa; det er bare å trekke til seg beina og flyte ut. Neida, her må en ta sats og hoppe uti. Da ser det gjerne slik ut:

Men hun kan svømme ordentlig også, hun har fin rytme og jevnt tempo, og drikker nesten ingenting lenger...


Etter svømmingen stoppet vi hos gamle venner vi ikke hadde sett på en stund - Linda og Mikkel. Sistnevnte og X'en var jo gode lekekamerater gjennom valpetiden fram til ettårsalderen, men så flyttet de til Kløfta og da har møtene blitt sjeldnere. Men de kjente hverandre ganske raskt igjen, og lekte som de gjorde før - rundt og rundt i full fart, X'en med innersvinger når Mikkel ble for rask.
Linda disket opp med nystekte vafler - laget på egg fra egne høner, og vi koste oss i solveggen, jeg fikk til og med farge! Ja, vi snakker rødfarge, jeg får jo aldri noen annen farge...
X'en fikk forresten hilst på nevnte høner. Døra inn til hønsehuset sto åpen, Mikkel er jo vant til at de er der. Mens X'en i full nysgjerrighet spratt inn døra. Linda og jeg var rimelig kjapt oppe på beina og inn etter. Der sto X'en midt i sagflisen med tre høner rundt seg, skakket på hodet og grublet fælt. Hvar var dette? Hun fikk snuse litt mens jeg holdt henne i halsbåndet, og hun syntes de var sååå spennende. Hønene er godt vant med Mikkel, så de lot seg lite affisere, hva var vel en hund fra eller til? Sosialisert fjærkre, med andre ord. Men en behøver jo ikke å ta noen sjanser, så X'en ble eskortert ut og døra til hønsen lukket. Hun var bortom døra flere ganger, helt klart spennende, det er godt hun ikke er et menneske som kan mase om å få seg en egen høne...
Men Mikkel var jo stas han og, og de lekte og løp og herjet og freste i snøen.
Batteriet på kameraet døde på seg, men jeg rakk jo å få noen standard løpebilder på brikka:

En kortversjon...


...og en langversjon av X'en.




Full fart, råmoro!

Leken tok derimot kjapt slutt da jeg så at hun avlastet det ene frambeinet. Ved nærmere ettersyn viste det seg at den øvre kloa på venstrebeinet var knekt - den sto rett til værs, framfor å peke nedover. AU! Ikke noe blod, vi hørte ingen hyl før jeg kom borti, og jeg aner faktisk ikke hvordan det skjedde til tross for at de var i nærheten hele tiden. Men hun fikk gå i bilen, mulig jeg er hønemor, men en tuller ikke med brukne klør.

Så i dag ble det veterinærbesøk. Da jeg dro fra jobb var kloa der enda, men da vi kom fram til veterinæren var den falt av. Men det var likevel nødvendig å rydde opp i bruddet og rense såret, så hun ble dopet ned og reparert.
Mens hun ble stadig slappere og mer døsen fikk jeg skikkelig vondt i mage og hjerte - jeg ble brått så redd for å miste henne, og jeg fikk flash av tidligere hunder når vi har måttet avlive dem. Det var jo en enkel rutinegreie hun skulle gjennom, men det gjorde vondt å se henne svinne og visne. Jeg måtte forsikre meg om at de hadde telefonnummeret mitt i fall noe skulle skje, før vi ble sendt avgårde til apotek for å kjøpe smertestillende og antibiotika. Veterinæren regnet med å trenge en time, og det er ingen hjelp i at vi sitter rastløs på venteværelset.

Vi kom tilbake etter nøyaktig en time, og fikk komme inn til X'en. Først da, ifølge veterinæren, bevegde X'en på seg. Ellers hadde hun ligget rolig og vært ganske så borte, og vært en enkel pasient. Men da hun så oss måtte hun løfte litt på hodet og logre svakt. Men fysj så tungt hodet og kroppen var!
Jeg fikk parkert bilen nærmest mulig, så hun ikke måtte gå så langt, men hjemme måtte hun stotre seg opp trappene til tredje etasje. Hun sjanglet og skled, det hjalp jo heller ikke at en nabo hadde funnet ut at dette var dagen for å vaske fellesarealene, og hadde gjort det med enorme mengder vann og såpe. Men vi kom oss opp, og rett inn på teppet sitt. Der sluknet hun og var borte i over tre timer, kun avbrutt av et par klynk.
Men etter tre timer hører vi noe subbe seg over stuegulvet og inn på kontoret hvor Hans og jeg sitter. Lett sjanglete, med store øyne som går i kryss og en lang tunge, titter dyret inn rundt hjørnet. Hun ser ut som om hun tar sats, før hun får veltet seg inn fra gangen til kontoret, og blir stående med svai i knærne og bedende blikk. Mat!
Så hun får en liten klatt med vom, før vi begir oss ut for å tisse. Det går sakte og trygt nedover trappa, med en liten sjanglepause halvveis. Men vel ute får hun fart på seg, og omtrent jogger bortover asfalten. Dog orker/klarer/gidder hun ikke løfte frambeinet noe ekstra, det er vel uvant, så hun får en sånn herlig svusjelyd når potesokken treffer asfalten. Men hun holder rytmen. Jeg prøver å lede oss utenom sølepytter og finne trygge områder å gå på, men før jeg får sukk for meg har hun hoppet opp på toppen av en brøytekant, hvor hun setter seg ned og tisser. Og tisser. Og tisser.
Vi kommer oss greit inn igjen, og nå ligger hun jammen rett ut mellom kontorstolene til Hans og meg, og ble nok litt sliten av hele ekspedisjonen. Ikke så lett å være i bakrus. Hun våkner og klynker litt, jeg antar det er smertestillende og/eller dopet som er på vei ut og påvirker henne.
Hun klarte dog å finne litt energi til å forsøke å få av noe plastikk som titter opp av potesokken, så hun får sove med skjerm i fall hun vil forsøke igjen.


Hjemme fra veterinæren


Bevisstløs kosestund. Det er ikke noe godt å se de så langt borte, mens de klynker, en føler seg hjelpesløs.

Hun skal holdes mest mulig i ro i hvert fall til og med onsdag, så vi får finne på noe hjernevirksomhet innendørs. Årsaken er at bandasjen ikke skal bli våt og såret få ro til å gro bittelitt først. Helst skal hun være i ro til vi har vært på oppfølgingstimen til lørdag, men vi får se hvor lett det er. Hun har i hvert fall fått seg potesokker som dekker "tommelen", så hun kan gå litt om det skulle være nødvendig. Det blir ikke noe mer svømming på en stund, men om såret gror som det skal og det ikke går infeksjon eller betennelse i såret, skal hun kunne ha normale turer fra og med neste uke - forutsatt potesokk. Så får vi håpe at ting gror som det skal, og at vi klarer å holde såret rent og tørt nå som mildværet kommer.