LP-debut og annen moro på Frya

Da er årets pinsetreff på Frya vel overstått, og vi kan ikke annet enn å si oss godt fornøyd med helga!
Som vanlig før slike utstillingshelger hadde jeg ordnet meg avspasering på fredagen, så jeg hadde god tid til å gi hundene en lang tur, bade/føhne/klippe begge to, pakke og ellers surre rundt for å få med alt en tror en kan trenge, pluss litt til. Og til tross for gode værmeldinger tar en jo med seg regntøy og varme klær til en slik helg, når en skal være ute hele tiden.
Jeg var ikke den eneste som skulle av gårde i pinsehelga, det ble på nyhetene meldt om tett trafikk på E6, så jeg drøyde lenge før jeg kjørte hjemmefra. Men nærmere klokka seks orket jeg ikke vente mer, og vendte nesa nordover. Selv da var det tett trafikk, men jeg brukte ikke mer enn fire timer på nøyaktig 25 mil, så det var ikke så gærnt.
Innlosjering, fôring og lufting av hunder, og deretter oppsøke kjentfolk for sosialisering. Jeg bodde i menigbrakka, og den lå i skygge hele helga, og det var så deilig å kunne ha hundene der. Jeg ser ingen grunn til å skulle drasse de opp til ringen og solsteiken, de hadde det bedre i et svalt rom hvor de kunne strekke på seg og ligge som de ville. Jeg så jevnlig til de, og hver gang hørte jeg de sprette opp fra slumring idet nøkkelen vred om låsen.

Lørdag skulle X’en og jeg debutere i lydighet klasse 1, og vi hadde for sikkerhets skyld fått første startnummer! Torsdag var jeg veldig nervøs for starten, da var jeg så nervøs at jeg ble sint og oppfaren mot alt og alle. Så beklager til de det rammet! Fredag hadde jeg så mye å gjøre at jeg ikke rakk å tenke på det, men så måtte jeg jo legge meg etter hvert, og da kom tankene. Ulike scenarioer kretset i hodet, og forslag til løsninger ble vurdert. Jeg pugget tips og råd jeg har fått fra andre på treninger og kurs, og jeg gikk gjennom programmet i hodet mitt. Jeg sovnet til slutt, våknet fire-fem ganger i løpet av natta – men til slutt ringte vekkerklokka og vi kunne stå opp.
Even fikk sitt, før jeg tok med meg X’en og ruslet lenge rundt på plassen, så hun skulle få snuse og sjekke fra seg, bevege på kroppen og ellers våkne for konkurranse. Vi fant LP-ringen, og jeg begynte å jobbe med kontakt utenfor ringen. Etter hvert gikk vi inn i ringen, hvor jeg fikk den glupe ideen at jeg bare skulle gå gjennom programmet for å teste hva hun husket, og sjekke at hun ville jobbe på fremmed sted... Hun jobbet fint og godt, var lett å få kontakt med og hun gjorde som jeg ba om. Det eneste var innkalling, hvor hun la seg ned rett etter at jeg gikk fra henne, så der tok jeg noen repetisjoner på sitt og gå fra, belønne kjapt, før jeg tok en reell innkalling. Flinke jenta! Deretter jobbet jeg med fri ved fot, og gikk en L og en U med det.
Tilbake ved bilen satte jeg sammen hinderet jeg hadde med, for å se om hun ville hoppe i dag. Hun løp forbi først, men deretter hoppet hun. Vi ble dog kraftig forstyrret, for å si det mildt, av en berner som brøt seg ut av sin binge, og kom for å leke med X’en. Skal folk gå fra hundene sine, får de sørge for at de er bundet skikkelig eller at inngjerdingen er festet til noe, ikke bare lent inntil en bil... Men jeg fikk tak i bikkja og lempet henne tilbake på plass, og fikk X’en til å hoppe en gang til så vi avsluttet med det i hukommelsen – ikke bajasleking.
Deretter fikk hun gå på rommet for å slappe av og kjede seg til jeg hentet henne rett før første fellesdekk.

Mens jeg ventet ved ringen var jeg mer utålmodig og spent enn nervøs, og det var godt å kjenne – jeg var klar, vi ville gjøre vårt beste og se hva det endte med.
Så kalles startnummer 61 inn, og vi er i gang. X’en virker glad og klar, vi går til anvist plass, og jeg kommanderer henne i sitt. De andre i fellesdekken får sine plasser, dommer Arild Berntsen ønsker velkommen, før vi begynner med første øvelse – tannvisning. Dommeren spør om hunden er tilgjengelig, jeg svarer, vi håndhilser, og han sjekker kjapt munnen til X’en – og vi får ti i karakter! Hurra – så deilig at hun ble sittende, vi som har jobbet så med at hun skal forbli rolig, veldig godt å se at arbeidet bar frukter i dag.
Neste øvelse er fellesdekk. X’en går ned, vi går i fra, tiden går, og ikke noe spennende skjer. Vi går inntil og to skritt bak, og da vrir X’en framkroppen 45 grader bakover for å se hvor jeg skulle. Vi får halvannet poeng trekk for det. Jeg må også ha en dobbeltkommando for å få henne opp i sitt, så til sammen to poeng trekk, 8 i karakter.
Vi går ut av ringen for å varme opp før de individuelle øvelsene. X’en får drikke, jeg gir henne noen frolic’er som belønning, samt belønner kontakt. Vi går inn i ringen igjen, og da merker jeg at hun koker litt og pønsker på bøll. Vi begynner på lineføring, og X’en holder i lenka det meste av veien. Hun gjør ikke holdt et par steder, og jeg ser på hele dyret at hun vet så inderlig vel at hun skal sitte men neimen om hun gidder å slenge ned rumpa, nei. Jeg koker litt selv, hun hører ikke på slipp-kommando, og jeg bestemmer meg for å gå som vanlig og forsøke å fullføre, se om hun følger. Vi ender på 5 i karakter, og dommer påpeker at hun går best i springmarsj, men dessverre måtte han kommandere flere tempoarter, hehehe – men da bekrefter han det jeg har sett og fått påpekt på trening – X’en må ha høyt tempo for å gå godt.
Så er det fri ved foten, og da synes i grunnen X’en at vi har godt nok, så etter et par meter sier hun takk for seg og forsvinner inn i skogsholtet foran oss for å ta en burn out. Jeg henter henne inn i ringen igjen, litt usikker på om vi nå er disket eller hvordan reglene er der. Vi får åpenbart null på øvelsen, men fortsetter som vanlig på de neste øvelsene.
Dekk fra holdt. Enten skjønte X’en hva vi skulle, eller så ga jeg noen signal jeg ikke hadde tenkt, eller så var det tilfeldig, men hun setter seg rett før jeg gir kommandoen, og sklir saaaaakte ned i dekk på kommando. Blir liggende, ligger rolig når jeg går bak, og setter seg opp på første kommando. Som dommeren spurte: Hvorfor gjorde hun ikke det på fellesdekken? Jaja. Karakter 7.5 pga litt tidlig ute med sitt og seig dekk.
Jeg slapper mer av nå, det virker jo som om hun vil samarbeide litt til.
Innkalling. Vil hun legge seg nå? Jeg går fra henne i sitt, snur meg og ser fornøyd at hun fremdeles sitter. Dommer gir håndtegn for innkalling, jeg holder på å overse det der jeg stirrer fokusert på dyret mitt, men kaller inn. Og X’en reagerer momentant, beiner inn til meg, runder meg i en stor bue (og det vet jeg jo at hun gjør), stopper nesten foran meg, titter på meg og det lyser ”det var moro!” ut av øynene hennes. Dommer velger å avslutte øvelsen der, framfor å vente for å se om hun vil sette seg eller løpe ut av ringen, og vi får karakter åtte trukket for manglende avslutning. Og jeg er fornøyd med det!
Stå under marsj går som forventet – vi får 7.5 i karakter, trekk for min dobbeltkommando og at hun har noe seig innmarsj.


Stå under marsj

Fritt hopp over hinder, jeg håper håper håper at hun vil hoppe. Vi går fram til hinderet, jeg plasserer hånda mi foran snuta hennes som om jeg hadde godbit, øker tempo, kommanderer hopp, og dyret smetter utenom hinderet. Jaja, vi forsøkte! Null, åpenbart.
7 i helhetsinntrykk, kan ikke få mer når hun forlot ringen en gang. Samlet sum 104.5, tredjepremie og nummer åtte i klassen av 14 påmeldte (det var vel to som ikke møtte og en som brøt, trur eg).






Forsøksvis fritt hopp over hinder, vi forsøker å styre henne over som om vi var på agilitybanen, men neida, den smatt utenom.

Jeg er oppriktig fornøyd og stolt over innsatsen vår. Jeg tabbet meg kraftig ut med den oppvarmingen, det var ikke direkte lurt å gå gjennom hele programmet – og i hvert fall ikke kjøre så mye LF og FVF! Jeg tenkte at hun ville rekke å hvile ut og bli klar på nytt, siden dette skjedde en time før start, men nei – hun var lei av å gå, og viste meg det tydelig. Da har jeg lært, det er ikke god oppvarming å få hunden til å kjede seg. Jeg må stole på at hun vil jobbe med meg selv om vi er på nytt sted, og gjennomføre planen – vi hadde jo treningsfri torsdag og fredag nettopp for at hun ikke skulle bli lei, fuglane vet hvorfor jeg mente det var lurt å gjøre som jeg gjorde lørdag morgen. Vi får ta det litt på kontoen for nerver og litt på kontoen for tabber. Jeg skal i hvert fall ikke gjenta det!
Ellers er jeg fornøyd med 7.5, 8 og 7.5 på de siste øvelsene. Det er der jeg regnet med/håpet at vi skulle ligge med tanke på egen evaluering av hunden. Jeg vet at hun vanligvis setter seg etter innkalling, jeg vet at hun pleier å være kvikkere og mer presis på dekk fra holdt, så det skal vi ikke pirke så mye på før neste start. Jeg kan ikke huske at hun pleier å snu seg så mye når jeg går bak henne på fellesdekk, så jeg stresser ikke med det før jeg eventuelt ser et mønster. Men jeg vet at jeg må stole på henne og luke unna dobbeltkommandoer på stå under marsj, så det skal vi jobbe med. Og selvfølgelig hinderet, det skal vi få til. Dommer spurte om jeg var fornøyd med høyden, og i etterpåklokskapens lys burde jeg ha bedt om å få en planke mindre, i håp om at hun lettere ville hoppet. Ok, jeg ville sikkert fått dårligere poengsum pga lettere hinder, om jeg så hadde fått 0 hadde det ikke gjort meg noe – jeg vil bare unngå at dyret får erfare at det går an å gå utenom hinderet. Så på neste start skal vi be om lavere hinder.
Summa summarum: Her var det mye bra, det sa dommeren også, og vi håper det ikke tar lang tid før neste start, for dette var moro! Vi fikk bekreftet hva vi må jobbe med, og det var GØY at hun satt som en påle under tannvisning og fikk tier. Målet var kun å starte, hvilket vi klarte, neste mål er sølvmerket – altså bestått karakter i alle øvelser. Det er hinderet det avhenger av, det andre kan hun bra nok.

Sola stekte godt på dette tidspunktet, det var i grunnen greit å være først ute. Det var flere hunder som virket påvirket av varmen når de gikk, men det virket ikke som om det plaget X’en. Hun stakk ikke fordi hun var varm, hun stakk fordi jeg var dritkjedelig. Det var i hvert fall takknemlig å kunne legge henne igjen på et svalt rom, gi begge to friskt vann, og vite at de hadde det godt på rommet mens jeg stekte ringside. Jeg så på klasse 1 og 2, og lærte mye, både om hva som trekker poeng, hva som er mulig å gjøre, osv. De var kommet godt ut i åpen klasse før jeg tuslet til eksteriørringen. Der ble det etter hvert premieutdeling i lydighet, og jeg kan garantere at jeg aldri kommer til å bli like glad for en gul sløyfe og tredjepremiering i eksteriør som jeg ble i lydighet! Knis, og mest glad ble jeg for fine deltagersløyfa, den har jo så spesielle farger så den vil synes godt i sløyfebunten min, og er et bevis på at vi har startet!


Kos og belønning i lydighetsringen, ikke noe som en real rumpeklø!

Etter hvert hentet jeg fram Even, lot han tisse et dusin ganger og strekke på beina, gredde litt faner og skjørter, før vi ventet i skyggen. Det var bare han påmeldt i klassen, men det er nå i hvert fall en markant økning fra i fjor – da var det ingen veteranhanner påmeldt! Allerede da satt jeg og grublet på å børste støv av Even, det var for dumt at det ikke var noen veteraner å se. Så maste Stian før Østfoldspesialen, og fikk tippet meg over så vi meldte ham på.
Og i år har faktisk Even ti års pinsejubileum. Han stilte på pinsetreffet første gang som valp i 1999, og har ikke deltatt i pinsa før han kom tilbake som veteran i år, 2009. Så han stiller vi på pinsetreffet hvert tiende år. Er det for mye forlangt å satse på å hente ham fram igjen i 2019?
Even hadde i hvert fall i år en god dag og var i form, løp lett og ledig rundt i ringen, og jeg synes det er så koselig at de ringside klapper for veteranene! Vi ble premiert med klasseseier og HP, og en kritikk som avsluttes med ordene ”he moves like a dog half his age”. Og vi fikk så mye premier! Herlighet, jeg bar på både fat og sekk og rosett og slufser og andre premier. Det er stas med spesial!





Dommeren var kjapp og effektiv, så vi var ferdig klokken 16:00, og hadde dermed god tid til å senke skuldrene og slappe av før medlemsmøte og medlemsfest. I festsalen var det hyggelig lag med rømmegrøt og spekemat, og borti 130 bernerentusiaster til bords! Etter noen timer der, fortsatte sosialiseringen rundt om på plassen, og det er jo så deilig å bo slik. Hundene fikk tisse og spise, før jeg tuslet tilbake til folket, så godt å kunne både følge opp hundene, vite at de har det bra, og samtidig være sosial og skravle med nye og gamle bekjentskap. Jeg var blitt kraftig solbrent i løpet av dagen (som vanlig), så jeg trakk meg tilbake relativt tidlig. Det verket i kroppen, og jeg var både varm og kald som en gjerne er når en er flekkvis brent. Jeg sov ikke så godt på natta, våknet hver gang jeg skulle snu meg og la en øm skulder i madrassen, men jeg var lys våken da klokka igjen ringte klokka syv. Jeg gikk opp til ringen til junior tispe begynte, men hentet X’en da de nærmet seg ferdig.

Vi var åtte i unghund tispe, og det var mange pene konkurrenter. Jeg håpte på en plassering, men en vet aldri. Hun var nesten sist i sin klasse, og fikk kjede seg litt i buret, som var overtrukket av et solreflekterende dekken jeg kjøpte på Crufts – jeg har testet flere ganger, og buret holder seg svalt og godt, dekkenet slipper lite sol gjennom. Vel verdt pengene!
Så var det oss i ringen, og jeg følte at X’en og jeg jobbet godt i dag. Jeg var spent på om hun ville være sliten etter LP’n, men hun var kvikk og fin i ringen. Vi fikk den røde, og til slutt var vi bare tre i klassen med førstepremie! Vi havnet på en tredjeplass, men jeg er fornøyd med det. Dommeren kommenterte at han gjerne skulle sett henne i full pels, og jeg er så enig, vi venter utålmodig! Det ble ingen HP, og det ga faktisk ikke dommeren til noen av de førti bernerne som stilte i junior og unghund disse to dagene. Det var kun Even og ei veterantispe som fikk hederspremie gjennom hele helga, resten fikk CK eller rødt (eller dårligere).



Siden X’en virket så opplagt, bestemte jeg meg for å melde på i parklasse. Even og X’en er vel kanskje ikke det mest homogene bernerparet en kan se for seg, men en må da være med på den moroa som er på pinsetreffet? Og det er jo stas å prøve noe nytt! Etter å ha meldt på, forsøkte jeg med Even og X’en i samme hånd, og innså da at det kunne bli mer utfordrende enn jeg hadde tenkt meg – de to løper jo i veldig forskjellig tempo! Even er en hund som liker å lene seg inntil, mens X’en mente at hun var berettiget til å stå nærmest meg. Så dermed lente han seg inntil X’en. Det syntes ikke X’en noe om, så da løp hun foran ham, hvorpå han forsøkte å smette mellom henne og meg, og det ville jo ikke hun ha noe av, så da presset hun ham ut... Samtidig løp hun på i et godt tempo, så jeg måtte holde igjen henne, mens jeg forsøkte å få Even i litt høyere tempo uten å dra av ham hodet helt... Vi forsøkte et par ganger, mens jeg testet ulik koordinering av lenker og hunder, og tenkte lattermildt at dette ble garantert sisteplass.

BIR for tredje året på rad ble X’ens vakre pappa Ola Odelsgutt av Hiselfoss – hvilken prestasjon! Så vidt jeg vet har ingen andre før ham klart noe lignende.
I en stor veteranklasse med ni tisper vant X’ens spreke mamma Enslige Evelina av Hiselfoss, så det var ikke uventet henne vi skulle møte i beste veteran. Even fikk HP og Lina CK, så utfallet ga seg selv, men det er så moro å få vise fram Even runde på runde uansett utfall. Og det ble enda mer premier for BIM veteran. En av premiene var varsel om at jeg vil få porselen med Even malt på – for en ufattelig personlig, rørende og flott premie! Det blir et vakkert minne den dagen vi ikke er velsignet med hans tilstedeværelse...

Så var det duket for parklasse. Fem par var påmeldt. Dommer gjennomførte hele utstillingen at han pekte ut vinneren, for deretter å plassere nummer to, tre og fire. Ikke kjempespennende i forhold til hva vi er vant til, men men. Hvert par løp fram og tilbake, før dommer pekte ut par 1, 2 og 3. Vi sto to igjen, og jaggu var det ikke vi som fikk fjerdeplassen! Det er jo helt utrolig at lille, stutte Even og den noe større og totalt annerledes X’en skulle slå noen – og når jeg innser at vi har slått Gro med Ola og Trulte må jeg flire, det var ikke noe jeg på forhånd hadde satset penger på! Men – da har valpekjøperen nådd målet om en gang å slå oppdretteren, og X’en har slått faren sin :-D
Det ble enda mer premier, og det var til slutt rent vanskelig å få pakket bilen og lukket dørene. Men til slutt kunne jeg vende nesa hjemover, akkompagnert av to snorkende hunder bak meg. Jeg var sigen selv, så etter intens leting etter et stoppested parkerte jeg i skyggen bak en bensinstasjon på Biri. Mobilen var utladet, så jeg hadde ikke vekkerklokka, var litt spent på når jeg ville våkne igjen, men etter en halvtimes blund var jeg klar for siste etappe. Og vel hjemme var timingen bra, der hadde snilleste Hans biffmiddagen klar – og jeg synes vi fortjente biff etter en så vellykket helg!

Takk til alle for et flott pinsetreff, honnør til utstillingskomiteen, gratulerer til alle med gode resultat, så sees vi igjen neste år!

Takk til Mona Bakken og Gudrun Kjøsnes for bilder!
(Flere bilder kommer sikkert når folk har fått sortert kameraene sine, jeg tok ingen bilder selv)