Så er vinnerutstillingen over for i år, og må vel kunne oppsummeres med tommelen opp og mange pluss'er i margen.
Jeg var spent på det nye stedet, dels fordi jeg er et innbarket vanemenneske som har trivdes veldig godt med rutinene i Vikingskipet i Hamar, og har mange godfølelser knyttet til tradisjonene der. Også er jo nye ting litt uvisst og skummelt...
Lørdag var jeg hyret inn som ringsekretær, og vanen tro beregnet jeg å være framme åtte for å ha en time til forberedelser. Et par minutter på åtte kom jeg til rundkjøringen og avkjøringen til messesenteret, og ganske nøyaktig 30 minutter senere hadde jeg fått kjørt de siste 1200-1400 metrene og parkert... Litt stresset, men med funksjonærbevis og tillatt køsniking fant jeg ringen i relativt god tid.
Det ble en dag med labradorer, kanskje ikke den rasen som fenger meg mest, men likevel en trivelig dag. Og med så mange påmeldte i en rase lærer en jo også litt om typer og feil, og dommer brukte hele skalaen fra null til CACIB. En erfaren skriver som gjorde en utmerket jobb gjorde også arbeidsdagen enklere!
Jeg tok en runde for å titte på stands og ellers hva som skjedde, men syntes vel ikke at det var så mye spennende å shoppe. En får jo brukt penger, for all del, men det var ingen "oj, dette har jeg ikke sett før"-faktor over standsene. Jeg fikk heller ikke utforsket programmet for tilskuerne; diverse konkurranser, foredrag og underholdning. Dogs4All skulle jo være så mye mer enn en utstilling, og ut fra programmet virket det i hvert fall som om det var mye å få med seg, helt klart programposter som fristet om en hadde hatt tid.
Det var litt snålt å gå rundt i messesenteret - i hallen hvor "min" ring var føltes det som om jeg var på en alminnelig liten utstilling, når en sammenligner med følelsen en får av å stå midt i Vikingskipet. Men når jeg gikk fra hall til hall skjønte en lett hvor stort dette egentlig var.
Ting virket velorganisert og smurt - selv om jeg humret litt da jeg overhørte en av de ansatte i messesenteret oj'e seg i en walkie-talkie'n over at en hund hadde bæsjet innendørs, eier hadde bare gått videre, og nå hadde noen kjørt et bord tvers over bæsjen og gnidd den utover gulvet! Welcome to the jungle, sier jeg bare. Det er trist å konstatere, men utstillingsfolk er ikke i stand til å lufte hunder eller plukke opp etter dem...
Vel hjemme var det ut i skogen med X'en, og deretter inn i dusjen. Jeg var smertelig klar over at hun er nedrøytet, men etter bad, føhn og stussing syntes jeg vel egentlig at hun ikke så såå ille ut? Jeg hadde virret mye fram og tilbake på om jeg skulle ta henne med eller ei. For tilbake på søndagen skulle jeg uansett, det var det aldri noen tvil om. Men var hun noe å stille? I skumringen på lørdagskvelden oppå trimmebordet så hun i hvert fall akseptabel ut... Og jeg tenkte som så at pengene får jeg ikke tilbake, kan jo prøve å se om en kan få noe "ædelt mettall"?
Men pelsen klappet sammen i løpet av natta, og etter hvert som de 97 andre påmeldte bernerne strømmet på i hallen innså jeg at jeg var blitt litt blind på X'en - hun så faktisk ikke akseptabel ut i det hele tatt :-D Kan en faktisk glemme hvordan en pelset berner skal se ut? Jaja, nå var hun der, nybadet og klar, så fikk vi bare gjøre det beste ut av det.
Og det ble kort prosess - det korteste jeg har vært med på noen gang, faktisk. Ringsekretær kalte inn de 21 tispe som var påmeldt i åpen klasse, dommer lot de seks-syv første løpe to runder, så kunne vi vente utenfor. X'en var nestsist i klassen, så det var jo en time fram til oss. Jeg hadde derimot forventet at neste pulje skulle kalles inn for å løpe noen runder sammen, men det var bare de første som løp før individuell bedømmelse.
Jaja, det ble nå vår tur, stiller opp, dommer går over hunden, ber oss løpe rundt, og før jeg er halvveis har han snudd seg for å diktere kritikken. Sjelden et godt tegn når dommer ikke ser på dyret ditt :-D Fnis, ikke direkte overrasket over den blå. Han sa muntlig at hun ikke var i utstillingskondisjon, og virket dermed litt lett og uutviklet, men leser jeg kritikken er det ikke den pels i verden som kunne rettet opp alt det dommeren hadde å utsette på henne. Han likte henne ikke, heeeelt greit, da vet jeg faktisk det, og siden hun ikke var hjemme slipper jeg å undre på om vi kunne gjort det bra om hun hadde vært i pels. Nope, kunne neppe det :-D
Det festlige er jo at det er flere som omtrent har skullet trøste meg. Jeg har vært med i gamet en stund og vet hvordan det fungerer, og det er ikke hennes første blå heller. Jeg synes det er litt artig jeg, at andre tar det tungt på våre vegne. Men dere er jo søte også da, når dere spør om det går bra og om jeg er skuffa, og om jeg ble lei meg for kritikken - tusen takk for omtanken! :-)
Når det er sagt, synes jeg november har vært en kjedelig konkurransemåned - en flat rød og en blå i utstillingsringen (og to utstillinger jeg ikke kunne melde på pga dommeren) - og 88 kjipe poeng i lydighet. Vi får håpe moro-kurven snart snur :-D
Men, en er tre minutter (og kanskje ikke det en gang...) i ringen, det er på utsiden det sosiale og trivelige virkelig skjer! Det å se igjen venner og kjente, skravle og sosialiseres - det er jo det supre med utstilling! Hvorfor ellers kommer en halv åtte og drar igjen klokka syv?
Etter rasebedømmelsen ble det dekket langbord og koldtbord - veldig koselig tradisjon, tror vi har gjort dette i snart ti år? Har noen tellingen, så vi kan feire jubileet? I år var vi maaaange til bords, rundt 70-75 har jeg lest i andre blogger - og vi satt ved trimmebord, dommerbord, bur, høye trimmebord og andre fleksible løsninger. Det er en del av sjarmen, det. Skål og takk for maten!
Resultatmessig ble X'ens pappa Ola beste hannhund og norsk vinner 2009, for andre året på rad. Beste tispe for tredje året på rad, og sikkert med en etterlengtet rød-gul rosett, var Kordes Brillant av LeeArmand. X'ens halvbror Tobias tok certet, så heia familien! Tante Trulte ble 2 BTK, og mamma Lina ble nummer to i veteran med CK og forseglet sin seier som mestvinnende veterantispe i raseklubben i år. Og jaggu ser det ut til at hun er blant topp fire på mestvinnende tispelista også. Det samme er tante Trulte - men hvem av dem som er tre og fire er jeg ikke helt sikker på. Pappa Ola blir mestvinnende hannhund. Utstillingssesongen er ikke over, men det må vel komme en 50-60 tisper for å rokkere på de fire øverste tispene, og 60-70 hannhunder for å gjøre noe med Ola - og så mange kommer ikke på en liten romjulsutstilling :-)
Så var det finalene, hvor vi kunne heie fram berneren i fire ulike runder. BIR-hunden ble ikke plassert, ei heller veteranen - men i BIS avl ble det seier til Tiviniro's Harley Davies, og i BIS oppdretter ble det andreplass til LeeArmand.
Og etter å ha sett faraohunden løpe seg til BIS, var norsk vinner 2009 vel overstått, og det blir nok bra å være i Lillestrøm framover. Parkeringskapasiteten var sprengt, så der må en gjøre noen glupe grep. Men ellers virket ting til å fungere bra - store ringer, god plass rundt ringene, en veldig adventsstemningsfull BIS-ring. Kanskje kunne stands vært samlet i en hall? Spennende med rasemontrene, og jeg må få skryte av Norsk Berner Sennenhundklubb sin - den synes jeg var et blikkfang! Og det er ikke bare på grunn av bernerbrillene mine...
Gratulerer til vinnerne, takk for årets julebur(d), så sees vi igjen om et år!
Kødda!
Selvfølgelig sees vi i en utstillingsring lenge før det :-D :-D :-D
30. november 2009
30. november
http://www.handlers.no/ - en nettbutikk for de som trener hund, da de har mye treningsutstyr, men også ting en ordinær hundeeier kan trenge – godt utvalg i godbiter og snacks for hunden. Imponerende rask levering! Pluss for å ha bernervalp i logoen.
Se her for mer informasjon om adventskalenderen.
Se her for mer informasjon om adventskalenderen.
29. november 2009
Første søndag i advent – 29. november
http://www.bamsesbollar.se/ - en nettbutikk med mange vakre, søte, sjarmerende og nostalgiske pynteting, samt noe leker og utstyr. Oppdaterer stadig utvalget, rask service – men noe lang levering da ting ofte spesialbestilles fra USA og England, altså ikke ligger klart på lager. Men det er verdt ventetiden.
Se her for mer informasjon om adventskalenderen.
Se her for mer informasjon om adventskalenderen.
28. november 2009
Adventskalender
Jeg synes det er koselig å lese andres blogger, se hvordan folk har det, lese om oppturer og nedturer, hverdager og festdager, lære, le, gråte, holde meg orientert og nyte fine bilder. Jeg ser at også jeg har lesere av min blogg, så derfor har jeg bestemt meg for å lage adventskalender til mine lesere i år, som takk for følget gjennom 2009!
Adventskalenderen er en kombinert give away; et fenomen jeg har sett i interiørblogger, hvor en heldig leser trekkes ut for å motta en liten gave.
Kalenderen går som følger:
I morgen, første søndag i advent, poster jeg første kalenderluka. Fram til og med fjerde søndag i advent vil en ny adventspost bli publisert hver dag. Jupp, jeg har måttet tweake litt på kalenderen, de går jo vanligvis fra 1. til 24. desember - men denne går fra advent til advent, og jeg HÅPER at posten er så kjapp at den heldige vinneren av gaven kan motta den på selve julaften. Jeg kan derfor ikke si hva gaven er før etter at den er pakket opp, men det er åpenbart berner- OG julerelatert.
Men hvordan skal julegavemottageren plukkes ut? Nå kan jeg notere meg IP-adressene til alle som besøker meg, trekke ut en vinner fra de, og be personen med det IP-nummeret rekke en hånd i været. Men nei, det er bare klønete og lite gjennomførbart.
Derimot vil alle som legger igjen en hilsen i bloggen fra og med morgendagens første adventsluke til og med siste adventsluke være med i trekningen. En hilsen gir et lodd i kalenderen, to hilsener gir to lodd, også videre.
Jeg godkjenner alle kommentarer i bloggen for å slippe russisk pornospam, så ikke fortvil om ikke hilsenen din dukker opp med en gang du har skrevet den. Husk å skrive navnet ditt i hilsenen/kommentaren :-)
Jeg håper flere synes dette er en morsom adventskalender og vil være med i trekningen! Det er i hvert fall mitt bidrag til litt spenning og julestemning på nett!
Adventskalenderen er en kombinert give away; et fenomen jeg har sett i interiørblogger, hvor en heldig leser trekkes ut for å motta en liten gave.
Kalenderen går som følger:
I morgen, første søndag i advent, poster jeg første kalenderluka. Fram til og med fjerde søndag i advent vil en ny adventspost bli publisert hver dag. Jupp, jeg har måttet tweake litt på kalenderen, de går jo vanligvis fra 1. til 24. desember - men denne går fra advent til advent, og jeg HÅPER at posten er så kjapp at den heldige vinneren av gaven kan motta den på selve julaften. Jeg kan derfor ikke si hva gaven er før etter at den er pakket opp, men det er åpenbart berner- OG julerelatert.
Men hvordan skal julegavemottageren plukkes ut? Nå kan jeg notere meg IP-adressene til alle som besøker meg, trekke ut en vinner fra de, og be personen med det IP-nummeret rekke en hånd i været. Men nei, det er bare klønete og lite gjennomførbart.
Derimot vil alle som legger igjen en hilsen i bloggen fra og med morgendagens første adventsluke til og med siste adventsluke være med i trekningen. En hilsen gir et lodd i kalenderen, to hilsener gir to lodd, også videre.
Jeg godkjenner alle kommentarer i bloggen for å slippe russisk pornospam, så ikke fortvil om ikke hilsenen din dukker opp med en gang du har skrevet den. Husk å skrive navnet ditt i hilsenen/kommentaren :-)
Jeg håper flere synes dette er en morsom adventskalender og vil være med i trekningen! Det er i hvert fall mitt bidrag til litt spenning og julestemning på nett!
26. november 2009
Back in business, og lydighet er morro igjen
Så utrolig deilig å kjenne at kroppen fungerer, at en er frisk og opplagt, at en har lyst på mat og beholder den, at en er energisk og velfungerende - skal ikke mer til enn ei drøy uke med sykdom for å få litt mer perspektiv på hvor priviligert en egentlig er...
X'en også setter stor pris på at vi er i farta igjen. Hun har vært tålmodig, helt klart blitt voksen - men veldig glad når det har skjedd noe. Tirsdag fikk hun endelig utløp for en del energi, via en playdate med schäferhunden Juta. Vi møttes på morgenen, og fikk en deilig tur i stigende sol, mens hundene løp, lekte, herjet og falt for hverandre - de var på samme nivå og størrelse, passet fiiiint sammen! Det var i grunnen godt med oksygen og dagslys for meg også... Bildene er dårlige, men det er nå i hvert fall lekebilder, og en blogg er visstnok ikke en skikkelig blogg uten bilder. Så here goes...
Jakt på en schäfer-leken:
Rollebytte:
Skal vi leke med setteren?
Vi skal leke med setteren!
The girl is smokin'!
På kvelden var det lydighetstrening, hvor vi satte opp ring. Vi var ikke så mange som møtte opp i dag, og noen skulle prøve seg i ringen i helga, så da startet vi med utstillingstrening - hvor Stine fikk være allround-dommer og leke med både mudi, welsh springer spaniel og nova scotia duck tolling retriever. Moro! De fikk løpe i forskjellig rekkefølge i ulike mønstre, de fikk stille opp, og måtte brått huske hvor gammel hunden er (I am evil...) Jeg kom med noen tips, og det virket nå som om de både skjønte hva jeg mente og var fornøyd med treningen. Alle tre hundene er godt lydighetstrent og har jo den fine kontakten med eier - men frontene blir så lett padlende når de da skal trave i utstillingsringen...
X'en fikk også løpe noen runder og friske opp frihandlingen vår, før vi gikk over til lydighetstrening.
Tre ekvipasjer stilte til tannvisning og fellesdekk. Jeg har siden sist faktisk trent på det jeg har blogget om før - at X'en må lære seg å sitte lenge ved min side og vente på sin tur. Og når vi trener sitter og sitter hun, ingen forsøk på å legge seg. Men hun er jo ikke dum - hun skjønner lett at det er ulike situasjoner. Det ble av ulike grunner litt venting fra vi stilte opp til vi startet, så hun forsøkte å legge seg et par ganger, og da naboen trente dekk var hun snar til å legge seg på dennes kommando! OK, så må vi trene på dette i situasjoner som ligner mer på stevne enn det stuegulvet vårt gjør - men jeg er likevel fornøyd med at jeg beholder roen og dermed har tilstrekkelig kontroll over situasjonen. Vi fikk gjennomført begge fellesøvelsene til ti, i mine øyne. Sånn bortsett fra at jeg tråkker på halen hennes når jeg kommer tilbake, så hun skriker og spretter unna. Kløne!
Så var det de individuelle øvelsene, og jeg trodde at hunden som lå først også ville drilles på det, så jeg ble litt satt ut da jeg fikk "beskjed" om at det var oss med en gang - og det var faktisk nok til å gjøre meg litt stresset, litt nervøs og litt masete. Og det påvirket oss åpenbart, lineføringen ble skikkelig bæsj. Jeg måtte ta en timeout for å minne meg selv på hvordan jeg skulle håndtere situasjonen, og gjenopprette kontakten med X'en.
Så, tilbake i ringen for fri ved foten, jeg er hundre prosent innstilt på å gjøre dette morsomt for X'en og å la godbitene sitte løst - siden det er den beste motivasjonstriggeren hennes. Målet er både å fake konkurranse og å gå noen steg tilbake i treningen, med fokus på å ha det moro. Og etter hvert som jeg ser at hun er med, følger med i vendingene, gjør fine holdter og går så godt som hun kan slapper også jeg mer av. Det er jo moro, jo!
Vi kjører hele klasse 1, og jeg forsøker å være bevisst på hva jeg gjør mellom øvelsene også.
Dekk fra holdt går supert, og jeg lar være å tråkke på henne så vi kan få en fin oppsitt. Innkallingen går så gresset spruter, hun er så flink og herlig i den øvelsen, da elsker jeg hunden min litt... Stå under marsj har en litt seig stopp, hun går noen steg. Dette er ikke akkurat knalløvelsen vår, og vi skal trene videre på den - men da må jeg ha hjelp fra Anette. Trene en dag, Anette?
Jeg går tilbake til hunden, og da klarer jeg å legge hånda på ryggen, det er jo ikke X'en vant til, og hånda er i tillegg full av godbiter, så hun snur seg rundt for å se hva den hånda gjør bakpå der... Jeg tar det på min kappe, hun pleier å stå når hun først har stoppet.
Så er det hinder, et realt minihinder på kanskje 25 centimeter, og en fantastisk tjuvstart. Så jeg fikk av "dommeren" noen tips til hvordan jeg skal trene det - noe så enkelt som å bare gå FVF mot hinderet, og stoppe foran uten at hunden får lov til å burne avgårde. Og da forsøke å stoppe nærmere og nærmere for hver gang, slik at hunden hopper på kommando og ikke på vilje. Med neven utrustet med snaddernammis fulgte X'en godt med og stoppet opp, hun vet jo hva som lønner seg. Men hun er jo snål, for da jeg avsluttet treningen hev hun seg rundt, tok rennafart og føk over hinderet. Teite eieren som glemte at en skal hoppe også, ikke bare gå... :-D
Alt i alt en god trening - hun gjorde mye bra, og vi hadde moro begge to. Innimellom tøyset vi rundt med lek og triks. Det å sette opp ring og få en annen til å kommandere var nok til å sette meg ut, så det skal vi helt klart gjøre igjen. Hjemmelekse til neste gang er å tenke ut hvordan jeg ønsker å forholde meg til hunden mellom hver øvelse, hva jeg tror er god strategi, få en bevissthet på akkurat det. For selv om konkurransesesongen er over, fortsetter vi å trene så lenge det er bart!
For øvrig kan jeg anbefale å følge med i denne bloggen framover, da det kommer noe spennende om litt... *fnise hemmelighetsfullt*
X'en også setter stor pris på at vi er i farta igjen. Hun har vært tålmodig, helt klart blitt voksen - men veldig glad når det har skjedd noe. Tirsdag fikk hun endelig utløp for en del energi, via en playdate med schäferhunden Juta. Vi møttes på morgenen, og fikk en deilig tur i stigende sol, mens hundene løp, lekte, herjet og falt for hverandre - de var på samme nivå og størrelse, passet fiiiint sammen! Det var i grunnen godt med oksygen og dagslys for meg også... Bildene er dårlige, men det er nå i hvert fall lekebilder, og en blogg er visstnok ikke en skikkelig blogg uten bilder. Så here goes...
Jakt på en schäfer-leken:
Rollebytte:
Skal vi leke med setteren?
Vi skal leke med setteren!
The girl is smokin'!
På kvelden var det lydighetstrening, hvor vi satte opp ring. Vi var ikke så mange som møtte opp i dag, og noen skulle prøve seg i ringen i helga, så da startet vi med utstillingstrening - hvor Stine fikk være allround-dommer og leke med både mudi, welsh springer spaniel og nova scotia duck tolling retriever. Moro! De fikk løpe i forskjellig rekkefølge i ulike mønstre, de fikk stille opp, og måtte brått huske hvor gammel hunden er (I am evil...) Jeg kom med noen tips, og det virket nå som om de både skjønte hva jeg mente og var fornøyd med treningen. Alle tre hundene er godt lydighetstrent og har jo den fine kontakten med eier - men frontene blir så lett padlende når de da skal trave i utstillingsringen...
X'en fikk også løpe noen runder og friske opp frihandlingen vår, før vi gikk over til lydighetstrening.
Tre ekvipasjer stilte til tannvisning og fellesdekk. Jeg har siden sist faktisk trent på det jeg har blogget om før - at X'en må lære seg å sitte lenge ved min side og vente på sin tur. Og når vi trener sitter og sitter hun, ingen forsøk på å legge seg. Men hun er jo ikke dum - hun skjønner lett at det er ulike situasjoner. Det ble av ulike grunner litt venting fra vi stilte opp til vi startet, så hun forsøkte å legge seg et par ganger, og da naboen trente dekk var hun snar til å legge seg på dennes kommando! OK, så må vi trene på dette i situasjoner som ligner mer på stevne enn det stuegulvet vårt gjør - men jeg er likevel fornøyd med at jeg beholder roen og dermed har tilstrekkelig kontroll over situasjonen. Vi fikk gjennomført begge fellesøvelsene til ti, i mine øyne. Sånn bortsett fra at jeg tråkker på halen hennes når jeg kommer tilbake, så hun skriker og spretter unna. Kløne!
Så var det de individuelle øvelsene, og jeg trodde at hunden som lå først også ville drilles på det, så jeg ble litt satt ut da jeg fikk "beskjed" om at det var oss med en gang - og det var faktisk nok til å gjøre meg litt stresset, litt nervøs og litt masete. Og det påvirket oss åpenbart, lineføringen ble skikkelig bæsj. Jeg måtte ta en timeout for å minne meg selv på hvordan jeg skulle håndtere situasjonen, og gjenopprette kontakten med X'en.
Så, tilbake i ringen for fri ved foten, jeg er hundre prosent innstilt på å gjøre dette morsomt for X'en og å la godbitene sitte løst - siden det er den beste motivasjonstriggeren hennes. Målet er både å fake konkurranse og å gå noen steg tilbake i treningen, med fokus på å ha det moro. Og etter hvert som jeg ser at hun er med, følger med i vendingene, gjør fine holdter og går så godt som hun kan slapper også jeg mer av. Det er jo moro, jo!
Vi kjører hele klasse 1, og jeg forsøker å være bevisst på hva jeg gjør mellom øvelsene også.
Dekk fra holdt går supert, og jeg lar være å tråkke på henne så vi kan få en fin oppsitt. Innkallingen går så gresset spruter, hun er så flink og herlig i den øvelsen, da elsker jeg hunden min litt... Stå under marsj har en litt seig stopp, hun går noen steg. Dette er ikke akkurat knalløvelsen vår, og vi skal trene videre på den - men da må jeg ha hjelp fra Anette. Trene en dag, Anette?
Jeg går tilbake til hunden, og da klarer jeg å legge hånda på ryggen, det er jo ikke X'en vant til, og hånda er i tillegg full av godbiter, så hun snur seg rundt for å se hva den hånda gjør bakpå der... Jeg tar det på min kappe, hun pleier å stå når hun først har stoppet.
Så er det hinder, et realt minihinder på kanskje 25 centimeter, og en fantastisk tjuvstart. Så jeg fikk av "dommeren" noen tips til hvordan jeg skal trene det - noe så enkelt som å bare gå FVF mot hinderet, og stoppe foran uten at hunden får lov til å burne avgårde. Og da forsøke å stoppe nærmere og nærmere for hver gang, slik at hunden hopper på kommando og ikke på vilje. Med neven utrustet med snaddernammis fulgte X'en godt med og stoppet opp, hun vet jo hva som lønner seg. Men hun er jo snål, for da jeg avsluttet treningen hev hun seg rundt, tok rennafart og føk over hinderet. Teite eieren som glemte at en skal hoppe også, ikke bare gå... :-D
Alt i alt en god trening - hun gjorde mye bra, og vi hadde moro begge to. Innimellom tøyset vi rundt med lek og triks. Det å sette opp ring og få en annen til å kommandere var nok til å sette meg ut, så det skal vi helt klart gjøre igjen. Hjemmelekse til neste gang er å tenke ut hvordan jeg ønsker å forholde meg til hunden mellom hver øvelse, hva jeg tror er god strategi, få en bevissthet på akkurat det. For selv om konkurransesesongen er over, fortsetter vi å trene så lenge det er bart!
For øvrig kan jeg anbefale å følge med i denne bloggen framover, da det kommer noe spennende om litt... *fnise hemmelighetsfullt*
22. november 2009
Utstillingsstemning
Sandra, som var med meg til Letohallen for å bivåne sin første utstilling, har sendt meg et par mobilbilder - glimt og inntrykk av utstillingsstemning!
Så tar vi med et ordentlig oppstillingsbilde av X'en, fra samme dag, tatt av Siri. Egentlig favorittbildet mitt ut fra hvor stramt og oppmerksomt og fint hun står. Men jeg har jo klart å legge halsbåndet feil, så det ser ut som om hun har dobbelthake...
Kort blogg bare for å fortelle at vi lever, og at jeg er på bedringens vei. Fremdeles sykemeldt, men jeg ser lys i tunellen. Har for det meste levd på mariekjeks, cola og imodium. "Litt" redusert etter en slik uke, så jeg har ikke akkurat mye til fysiske evner og styrker i kroppen nå, må nok på kurbad for å restitueres... Og noe mer festlig fra denne uka har vi vel egentlig ikke å fortelle?
Så tar vi med et ordentlig oppstillingsbilde av X'en, fra samme dag, tatt av Siri. Egentlig favorittbildet mitt ut fra hvor stramt og oppmerksomt og fint hun står. Men jeg har jo klart å legge halsbåndet feil, så det ser ut som om hun har dobbelthake...
Kort blogg bare for å fortelle at vi lever, og at jeg er på bedringens vei. Fremdeles sykemeldt, men jeg ser lys i tunellen. Har for det meste levd på mariekjeks, cola og imodium. "Litt" redusert etter en slik uke, så jeg har ikke akkurat mye til fysiske evner og styrker i kroppen nå, må nok på kurbad for å restitueres... Og noe mer festlig fra denne uka har vi vel egentlig ikke å fortelle?
17. november 2009
Sesongavslutning
Så er sesongen avsluttet - hva gjelder lydighet. I helga gikk vi årets siste stevne, og det har jeg tenkt til å dytte laaaaangt bak i glemmeboka! Det er det verste jeg har vært med på lenge, hva gjelder mine nerver og konkurransefølelse.
Det gikk lenge rykter om at klasse 1 var flyttet fra lørdag til søndag, men da jeg kontaktet en i arrangørklubben fikk jeg avvist det ryktet. Så går det et par dager, PM kommer i mailboksen, og der er jaggu klasse 1 flyttet til søndag likevel. Og ikke bare det, klasse 1 starter klokka 08:00! Så da var det å stresse rundt for å få flyttet planene som var lagt for søndagen, og ikke alle var like lett å gjøre noe med. Men etter hvert så det ut til at søndagen skulle gå opp i opp, "heldigvis" måtte noen av planene avlyses av andre, så jeg kom derfor i mål. Jeg var rimelig sur hele uka over at det var byttet dag OG så tidlig oppmøte - selv om en ikke kan skylde på arrangør heller, de fikk så mange påmeldte at det ikke var plass til alle på lørdag. Men jeg var sur for det. Jeg hadde regnet meg fram til at jeg var ekvipasje 6 i klasse 1, altså med i første fellesdekk. Altså måtte jeg være der i syvtiden. Skikkelig sur for det og, B-menneske som jeg er...
Men lørdag kveld får jeg vite at katalogen er satt opp med annen rekkefølge enn jeg hadde trodd, så vi er nummer 2 i klasse 1 - shit, det var jeg ikke forberedt på!
Jeg hadde nemlig forberedt meg mentalt til dette stevnet mye mer enn før, lagt planer for hvilke rutiner jeg skulle ha, hva jeg skulle gjøre når, sett for meg fellesøvelsene i hodet - jeg hadde laget ei løype jeg skulle gjennom, og nå røk punkt for punkt!
I PM sto det at ridehallen var lett å finne, men etter å ha lett i en halvtime var jeg i grunnen rimelig sur og lite enig i at den var lett å finne. Fikk heldigvis kjørebeskrivelse over telefon fra en bekjent som skulle dit og kunne ringes halv åtte en søndag morgen... Og ja, jeg hadde sjekket på kartet før jeg dro hjemmefra, men jeg kan jo ikke noe for at kartet ikke stemte med terrenget, og at IKEA hadde flyttet seg i løpet av natta...
Så er jeg da på parkeringsplassen en halvtime senere enn planlagt, føler jeg har dårlig tid og stresser, hiver med meg bur, sekk og hund. Foran inngangspartiet er det så opptråkket og gjørmete, jeg blir surere (ser dere et mønster?) og tenker at det måtte da i en stall gått an å finne litt sagflis å strø over det verste, så vi slapp å vade inn i bygget?
Så innser jeg at jeg er første ekvipasje, fordi nummer 1 ikke kommer, og da rakner det skikkelig for meg - nå aner jeg ikke hvordan jeg skal forberede meg, hva jeg skal gjøre. Jeg varmer opp X'en med litt "nei, det er ikke lov til å spise hestebæsj, se jeg har kjøttboller"-trening, samt fokuserer på kontakt for å få henne i rett modus. Inn i buret så hun kan få kjede seg og bli klar for å jobbe.
Så er det fellesøvelsene. Jeg ser det ligger mye bæsj langs kanten bak oss, håper ikke X'en vil oppdage det...
Tannvisning: 10. Ikke noe å utsette.
Fellesdekk: 10. Ikke noe å utsette. På hunden. Føreren, derimot, står med voksende slem klump i magen mens jeg tenker på alt som kan gå galt, kjenner at jeg skikkelig gruer meg, tenker at dette orker jeg ikke, hva gjør jeg her, dette er skikkelig ikke moro.
Etter den pep-talken får vi våre to minutter på utsiden for å varme opp. Jeg belønner X'en med noen godbiter, belønner kontakt i utgangsstilling, føler meg stresset siden dommer bare venter på oss, og går inn i ringen med en gang igjen. Aner ikke hva jeg skal gjøre på utsiden. Med en gang på innsiden begynner X'en å hoppe og bjeffe på meg, og da føler jeg at jeg skal spy - det har jeg ikke kjent før i ringen.
Lineføring: 6,5. Vi starter vel greit, men i alle vendinger og helomvendinger napper jeg henne med meg i lenka uansett om jeg trenger det eller ei, hun blir stående i en holdt eller to, og jeg går som ei ku. Jeg er ikke mentalt til stede.
Fri ved foten: 0. Til tross for at vi har trent på startene og de har blitt fine, blir X'en sittende igjen når jeg går - jeg kan forstå om hun ikke hadde videre lyst til å bli med meg, når jeg var som jeg var. I stedet for å gå tilbake for å hente henne, roper jeg henne til meg, og da kommer hun hoppende fram på min høyre side. Om jeg husker riktig blir hun stående der mens jeg går videre, jeg tar en vending og håper hun skal komme etter, dommer ber meg om å ta med meg hunden, jeg roper på X'en, hun danser og bjeffer rundt og rundt meg, er litt all over the place, men i det minste hele tiden i ringen. Og jeg - jeg tenker bare at det ikke er lov til å ta på hunden under fri ved foten, for det gir null... Ikke ta på hunden... Jeg burde jo bare tatt henne til meg, pustet med magen, klappet litt på henne for å roe oss begge, og gått videre for å få gått øvelsen noenlunde skikkelig - nullen klarte vi jo selv om jeg ikke tok på henne...
Dekk fra holdt: 0. Dobbeltkommando på neddekken, gir automatisk null. Jeg innbiller meg jo at det er en øvelse hun kan, samtidig som hun ofte gjør den feilen på stevner. Vi får se på det i treningen, mer om det lenger ned i bloggen.
Innkalling: 8. Hun blir sittende, reagerer momentant og kommer i herlig fart, setter seg på plass i sin sedvanlig skjeve utgangsstilling (det er nok flaks at hun de siste gangene har satt seg rett på trening, ja...) og det gir to poeng trekk. Veldig fornøyd!
Stå under marsj: 0. Enten vet X'en hva hun skal, eller så vil hun ikke mer, for hun stopper i en stå bak meg, jeg ser det, kommanderer "stå" i håp om å safe, og fullfører øvelsen. Og som dommer sa - kommando skal komme først... Hadde jeg vært i stand til å improvisere i ringen hadde jeg kanskje fått henne med meg litt til, og gitt en ståkommando når vi var på linje selv om vi hadde passert dommeren.
Fritt hopp over hinder: 7. Øvelsen heter fritt hopp over hinder, det vet X'en. Vi starter innmarsjen, dyret stikker og flyyyyr over hinderet, jeg løper (ikke jogger) etter mens jeg roper "hopp" og får tatt henne igjen på andre siden, og vi avslutter på samme sted, men hun står - moro med hinder! Hehehe, kanskje på tide å ta tak i tjuvstartsproblemet vårt?
Helhetsinntrykk: 5. Hun stakk ut av ringen mellom to øvelser (etter fri ved foten, tror jeg det var), og da kan det ikke gis høyere. Vi fortjente neppe høyere for det som foregikk inni ringen heller...
Det var 43 påmeldt i klassen, og jeg tror vi ble 25 - men da tenker jeg at det var cirka 25 som møtte også... :-D 88 poeng knallet vi til med!
Det var rett og slett en jævlig konkurranse, for meg mentalt sett. Jeg psyket meg jo helt ned, og da har da ikke hunden lyst til å jobbe med meg, det skjønner jeg.
Jeg har de siste dagene snakket med flere om dette med konkurransenerver og konkurranseforberedelser, og fått luftet både frustrasjon og usikkerhet. Og jeg gjør rett i å ha rutiner, forberede meg mentalt - men jeg gapte over for mye denne gangen. Jeg kan ikke forberede ting jeg ikke har kontroll over - for eksempel startrekkefølge, en vet aldri hvem som møter og hvor i løypa en havner. Jeg må ha rutiner som er uavhengig av startrekkefølge, rett og slett. Og kjøre løpet, uten å la meg stresse av at dommer venter. Jeg må også bli mye flinkere til å tenke positivt - under fellesdekken burde jeg bygget meg opp ved å tenke på hvor knallflink hunden er som ligger enda halen ligger i fristende hestebæsj, og gledet meg til de øvelsene som ER bankers - innkalling og hinder.
Jeg må også bli flinkere til å forene trening og konkurranse - og det blir et viktig arbeid fram til neste sesong starter. Treningssituasjon og konkurransesituasjon må minne mer om hverandre. Det vil si at jeg må ha leke konkurranse-treninger, med ringtau og dommer. Jeg må kjøre hele programmet oftere, og være bevisst på hvordan jeg oppfører meg mellom øvelsene. Det hjelper ikke at X'en kan alle øvelsene på trening, når hun mellom øvelsene der får ta en løperunde og løsne ut, mens jeg i konkurranse skal ha henne hos meg hele tiden, og som en konsekvens maser og peser med henne, tauer i halsbåndet og dytter henne i sitt. Er det rart hun melder seg ut?
Det er flere ting vi skal jobbe med, jeg har kanskje ingen klar formening om hvordan enda, men jeg diskuterer det med gode venner og bekjente som både har mer konkurranseerfaring enn meg - og som har kommet seg gjennom nervelammelser med godt resultat!
Lydighetssesongen er over, vi noterer oss at vi klarte 146,5 poeng og andrepremie som det beste - og det er vi godt fornøyd med, det var et morsomt stevne! Mange lydighetsmål for i år ble ikke nådd, nei vel, da overflytter vi dem til 2010 - eller kanskje skal jeg endre mål og ha et annet fokus enn bare resultat? Vi får se. I helga var det i hvert fall ikke gøy å konkurrere, og da spiller ikke poengsum noen rolle.
En annen viktig grunn til at dette stevnet ikke teller, er at jeg var syk, fant jeg ut. Jeg har i flere uker vært stresset og mye sliten, frøset en del, men ikke blitt sjuk. Egentlig ikke kjent noe annet enn litt sliten og demotivert for det meste. Men så kom jeg hjem fra stevnet på søndag, satte meg ved dataen mens stekeovnen varmet en grandiosa, og bare kjente feberen spratt på meg og klorte seg fast. Frøs, svettet, hutret, svimlet, kvalm, uggen i magen, ingen matlyst, feber og sov mer eller mindre 17 timer i strekk. Og sov deretter omtrent hele mandagen... Det er mulig at det var noe jeg kjente på i LP-ringen også... Bare for å komme med flere unnskyldninger og bortforklaringer! Nå er jeg i hvert fall sykemeldt ut uka, håper det gjør at jeg får ting ut av systemet (bokstavelig talt og i overført betydning) og får tilbake overskuddet.
Det gikk lenge rykter om at klasse 1 var flyttet fra lørdag til søndag, men da jeg kontaktet en i arrangørklubben fikk jeg avvist det ryktet. Så går det et par dager, PM kommer i mailboksen, og der er jaggu klasse 1 flyttet til søndag likevel. Og ikke bare det, klasse 1 starter klokka 08:00! Så da var det å stresse rundt for å få flyttet planene som var lagt for søndagen, og ikke alle var like lett å gjøre noe med. Men etter hvert så det ut til at søndagen skulle gå opp i opp, "heldigvis" måtte noen av planene avlyses av andre, så jeg kom derfor i mål. Jeg var rimelig sur hele uka over at det var byttet dag OG så tidlig oppmøte - selv om en ikke kan skylde på arrangør heller, de fikk så mange påmeldte at det ikke var plass til alle på lørdag. Men jeg var sur for det. Jeg hadde regnet meg fram til at jeg var ekvipasje 6 i klasse 1, altså med i første fellesdekk. Altså måtte jeg være der i syvtiden. Skikkelig sur for det og, B-menneske som jeg er...
Men lørdag kveld får jeg vite at katalogen er satt opp med annen rekkefølge enn jeg hadde trodd, så vi er nummer 2 i klasse 1 - shit, det var jeg ikke forberedt på!
Jeg hadde nemlig forberedt meg mentalt til dette stevnet mye mer enn før, lagt planer for hvilke rutiner jeg skulle ha, hva jeg skulle gjøre når, sett for meg fellesøvelsene i hodet - jeg hadde laget ei løype jeg skulle gjennom, og nå røk punkt for punkt!
I PM sto det at ridehallen var lett å finne, men etter å ha lett i en halvtime var jeg i grunnen rimelig sur og lite enig i at den var lett å finne. Fikk heldigvis kjørebeskrivelse over telefon fra en bekjent som skulle dit og kunne ringes halv åtte en søndag morgen... Og ja, jeg hadde sjekket på kartet før jeg dro hjemmefra, men jeg kan jo ikke noe for at kartet ikke stemte med terrenget, og at IKEA hadde flyttet seg i løpet av natta...
Så er jeg da på parkeringsplassen en halvtime senere enn planlagt, føler jeg har dårlig tid og stresser, hiver med meg bur, sekk og hund. Foran inngangspartiet er det så opptråkket og gjørmete, jeg blir surere (ser dere et mønster?) og tenker at det måtte da i en stall gått an å finne litt sagflis å strø over det verste, så vi slapp å vade inn i bygget?
Så innser jeg at jeg er første ekvipasje, fordi nummer 1 ikke kommer, og da rakner det skikkelig for meg - nå aner jeg ikke hvordan jeg skal forberede meg, hva jeg skal gjøre. Jeg varmer opp X'en med litt "nei, det er ikke lov til å spise hestebæsj, se jeg har kjøttboller"-trening, samt fokuserer på kontakt for å få henne i rett modus. Inn i buret så hun kan få kjede seg og bli klar for å jobbe.
Så er det fellesøvelsene. Jeg ser det ligger mye bæsj langs kanten bak oss, håper ikke X'en vil oppdage det...
Tannvisning: 10. Ikke noe å utsette.
Fellesdekk: 10. Ikke noe å utsette. På hunden. Føreren, derimot, står med voksende slem klump i magen mens jeg tenker på alt som kan gå galt, kjenner at jeg skikkelig gruer meg, tenker at dette orker jeg ikke, hva gjør jeg her, dette er skikkelig ikke moro.
Etter den pep-talken får vi våre to minutter på utsiden for å varme opp. Jeg belønner X'en med noen godbiter, belønner kontakt i utgangsstilling, føler meg stresset siden dommer bare venter på oss, og går inn i ringen med en gang igjen. Aner ikke hva jeg skal gjøre på utsiden. Med en gang på innsiden begynner X'en å hoppe og bjeffe på meg, og da føler jeg at jeg skal spy - det har jeg ikke kjent før i ringen.
Lineføring: 6,5. Vi starter vel greit, men i alle vendinger og helomvendinger napper jeg henne med meg i lenka uansett om jeg trenger det eller ei, hun blir stående i en holdt eller to, og jeg går som ei ku. Jeg er ikke mentalt til stede.
Fri ved foten: 0. Til tross for at vi har trent på startene og de har blitt fine, blir X'en sittende igjen når jeg går - jeg kan forstå om hun ikke hadde videre lyst til å bli med meg, når jeg var som jeg var. I stedet for å gå tilbake for å hente henne, roper jeg henne til meg, og da kommer hun hoppende fram på min høyre side. Om jeg husker riktig blir hun stående der mens jeg går videre, jeg tar en vending og håper hun skal komme etter, dommer ber meg om å ta med meg hunden, jeg roper på X'en, hun danser og bjeffer rundt og rundt meg, er litt all over the place, men i det minste hele tiden i ringen. Og jeg - jeg tenker bare at det ikke er lov til å ta på hunden under fri ved foten, for det gir null... Ikke ta på hunden... Jeg burde jo bare tatt henne til meg, pustet med magen, klappet litt på henne for å roe oss begge, og gått videre for å få gått øvelsen noenlunde skikkelig - nullen klarte vi jo selv om jeg ikke tok på henne...
Dekk fra holdt: 0. Dobbeltkommando på neddekken, gir automatisk null. Jeg innbiller meg jo at det er en øvelse hun kan, samtidig som hun ofte gjør den feilen på stevner. Vi får se på det i treningen, mer om det lenger ned i bloggen.
Innkalling: 8. Hun blir sittende, reagerer momentant og kommer i herlig fart, setter seg på plass i sin sedvanlig skjeve utgangsstilling (det er nok flaks at hun de siste gangene har satt seg rett på trening, ja...) og det gir to poeng trekk. Veldig fornøyd!
Stå under marsj: 0. Enten vet X'en hva hun skal, eller så vil hun ikke mer, for hun stopper i en stå bak meg, jeg ser det, kommanderer "stå" i håp om å safe, og fullfører øvelsen. Og som dommer sa - kommando skal komme først... Hadde jeg vært i stand til å improvisere i ringen hadde jeg kanskje fått henne med meg litt til, og gitt en ståkommando når vi var på linje selv om vi hadde passert dommeren.
Fritt hopp over hinder: 7. Øvelsen heter fritt hopp over hinder, det vet X'en. Vi starter innmarsjen, dyret stikker og flyyyyr over hinderet, jeg løper (ikke jogger) etter mens jeg roper "hopp" og får tatt henne igjen på andre siden, og vi avslutter på samme sted, men hun står - moro med hinder! Hehehe, kanskje på tide å ta tak i tjuvstartsproblemet vårt?
Helhetsinntrykk: 5. Hun stakk ut av ringen mellom to øvelser (etter fri ved foten, tror jeg det var), og da kan det ikke gis høyere. Vi fortjente neppe høyere for det som foregikk inni ringen heller...
Det var 43 påmeldt i klassen, og jeg tror vi ble 25 - men da tenker jeg at det var cirka 25 som møtte også... :-D 88 poeng knallet vi til med!
Det var rett og slett en jævlig konkurranse, for meg mentalt sett. Jeg psyket meg jo helt ned, og da har da ikke hunden lyst til å jobbe med meg, det skjønner jeg.
Jeg har de siste dagene snakket med flere om dette med konkurransenerver og konkurranseforberedelser, og fått luftet både frustrasjon og usikkerhet. Og jeg gjør rett i å ha rutiner, forberede meg mentalt - men jeg gapte over for mye denne gangen. Jeg kan ikke forberede ting jeg ikke har kontroll over - for eksempel startrekkefølge, en vet aldri hvem som møter og hvor i løypa en havner. Jeg må ha rutiner som er uavhengig av startrekkefølge, rett og slett. Og kjøre løpet, uten å la meg stresse av at dommer venter. Jeg må også bli mye flinkere til å tenke positivt - under fellesdekken burde jeg bygget meg opp ved å tenke på hvor knallflink hunden er som ligger enda halen ligger i fristende hestebæsj, og gledet meg til de øvelsene som ER bankers - innkalling og hinder.
Jeg må også bli flinkere til å forene trening og konkurranse - og det blir et viktig arbeid fram til neste sesong starter. Treningssituasjon og konkurransesituasjon må minne mer om hverandre. Det vil si at jeg må ha leke konkurranse-treninger, med ringtau og dommer. Jeg må kjøre hele programmet oftere, og være bevisst på hvordan jeg oppfører meg mellom øvelsene. Det hjelper ikke at X'en kan alle øvelsene på trening, når hun mellom øvelsene der får ta en løperunde og løsne ut, mens jeg i konkurranse skal ha henne hos meg hele tiden, og som en konsekvens maser og peser med henne, tauer i halsbåndet og dytter henne i sitt. Er det rart hun melder seg ut?
Det er flere ting vi skal jobbe med, jeg har kanskje ingen klar formening om hvordan enda, men jeg diskuterer det med gode venner og bekjente som både har mer konkurranseerfaring enn meg - og som har kommet seg gjennom nervelammelser med godt resultat!
Lydighetssesongen er over, vi noterer oss at vi klarte 146,5 poeng og andrepremie som det beste - og det er vi godt fornøyd med, det var et morsomt stevne! Mange lydighetsmål for i år ble ikke nådd, nei vel, da overflytter vi dem til 2010 - eller kanskje skal jeg endre mål og ha et annet fokus enn bare resultat? Vi får se. I helga var det i hvert fall ikke gøy å konkurrere, og da spiller ikke poengsum noen rolle.
En annen viktig grunn til at dette stevnet ikke teller, er at jeg var syk, fant jeg ut. Jeg har i flere uker vært stresset og mye sliten, frøset en del, men ikke blitt sjuk. Egentlig ikke kjent noe annet enn litt sliten og demotivert for det meste. Men så kom jeg hjem fra stevnet på søndag, satte meg ved dataen mens stekeovnen varmet en grandiosa, og bare kjente feberen spratt på meg og klorte seg fast. Frøs, svettet, hutret, svimlet, kvalm, uggen i magen, ingen matlyst, feber og sov mer eller mindre 17 timer i strekk. Og sov deretter omtrent hele mandagen... Det er mulig at det var noe jeg kjente på i LP-ringen også... Bare for å komme med flere unnskyldninger og bortforklaringer! Nå er jeg i hvert fall sykemeldt ut uka, håper det gjør at jeg får ting ut av systemet (bokstavelig talt og i overført betydning) og får tilbake overskuddet.
13. november 2009
Walking in a Winter Wonderland...
Jeg er lykkelig og lyrisk - så lite som skal til! Det har snødd i dag, og ligger en drøy centimeter på bakken. Og vi har kost oss på tur i dag både X'en og jeg!
X'en simpelthen elsker at snøen er tilbake, hun hopper og spretter rundt omkring. Bykser hit og dit, hun gjør noen herlige spretthopp med fire samlede bein som en annen søt harepus (de ser jeg nesten bare når det er snø, hoppene altså, ikke harepusene), hun løper etter snøflakene som daler ned, og jakter på fnuggskyggene i lyset fra mastene i lysløypa.
Vi koser oss! Jeg blir gladere, jeg går lengre tur, det er morsommere å gå ut i mørket - vi elsker snø og vinter! Det eneste skåret i gleden er at lykken ikke varer evig - i helga er det meldt mange varmegrader. Men, det kommer alltids ny snø, og da er vi klar igjen for å leke! Bare det ikke kommer så mye at de begynner å preppe skiløyper :-(
Kveldsløypa ble avsluttet med litt lydighetstrening på en snødekt grusbane - hun hadde ikke noe problem med å konsentrere seg om meg og fri ved foten selv om det var en hel bane av urørt snø som skrek etter å få masse søte poteavtrykk på hele seg. Det fine var jo at jeg kunne se i sporene hvor tett inntil meg og hvor rett med meg hun har gått, og det var bra spor! Flinkeste!
Jeg kjørte også den hellige treenigheten vår, og dessverre kom det tre mennesker ut av klubbhytta som fanget X'ens oppmerksomhet, så på dekk fra holdt ble hun fjetret - stoppet da jeg stoppet, men ble stående og titte på menneskene. Jeg hadde is i magen, ventet til hun tok kontakt, kommanderte sitt og dekk, avsluttet øvelsen uten å belønne, og begynte på nytt. Og mer gjorde vi egentlig ikke, ikke alle lydighetsøkter må vare så lenge.
Vi var derimot på jakt! Et rådyr spratt inn på veien fra en treklynge, og forsvant rundt svingen. X'en fór avgårde, men stoppet etter kanskje ti meter - jeg vet ikke om det var på grunn av min innkalling eller om det er fordi hun har så lite jakt, men jeg var i hvert fall glad for at hun kom løpende tilbake til meg, og belønnet rikelig det. Rådyret forsvant i mellomtiden, men ut fra sporene i snøen så jeg at det løp på veien vi gikk i hvert fall tretti meter (jeg telte, for en gangs skyld) fra der X'en stoppet før det forsvant inn i skogen, så X'en hadde hatt god mulighet til å følge det lenger, hun må ha sett det da hun stoppet. Men, det var vel ikke så spennende, hun snuste litt i sporene et par meter, men forlot det kjapt til fordel for andre lukter.
Nå kan jeg ikke si at jeg aldri har truffet vilt i nærområdet, når en sukker over båndtvang og ekstraordinær båndtvang - det er ikke bare hoggorm her, vi har i hvert fall ett rådyr.
X'en simpelthen elsker at snøen er tilbake, hun hopper og spretter rundt omkring. Bykser hit og dit, hun gjør noen herlige spretthopp med fire samlede bein som en annen søt harepus (de ser jeg nesten bare når det er snø, hoppene altså, ikke harepusene), hun løper etter snøflakene som daler ned, og jakter på fnuggskyggene i lyset fra mastene i lysløypa.
Vi koser oss! Jeg blir gladere, jeg går lengre tur, det er morsommere å gå ut i mørket - vi elsker snø og vinter! Det eneste skåret i gleden er at lykken ikke varer evig - i helga er det meldt mange varmegrader. Men, det kommer alltids ny snø, og da er vi klar igjen for å leke! Bare det ikke kommer så mye at de begynner å preppe skiløyper :-(
Kveldsløypa ble avsluttet med litt lydighetstrening på en snødekt grusbane - hun hadde ikke noe problem med å konsentrere seg om meg og fri ved foten selv om det var en hel bane av urørt snø som skrek etter å få masse søte poteavtrykk på hele seg. Det fine var jo at jeg kunne se i sporene hvor tett inntil meg og hvor rett med meg hun har gått, og det var bra spor! Flinkeste!
Jeg kjørte også den hellige treenigheten vår, og dessverre kom det tre mennesker ut av klubbhytta som fanget X'ens oppmerksomhet, så på dekk fra holdt ble hun fjetret - stoppet da jeg stoppet, men ble stående og titte på menneskene. Jeg hadde is i magen, ventet til hun tok kontakt, kommanderte sitt og dekk, avsluttet øvelsen uten å belønne, og begynte på nytt. Og mer gjorde vi egentlig ikke, ikke alle lydighetsøkter må vare så lenge.
Vi var derimot på jakt! Et rådyr spratt inn på veien fra en treklynge, og forsvant rundt svingen. X'en fór avgårde, men stoppet etter kanskje ti meter - jeg vet ikke om det var på grunn av min innkalling eller om det er fordi hun har så lite jakt, men jeg var i hvert fall glad for at hun kom løpende tilbake til meg, og belønnet rikelig det. Rådyret forsvant i mellomtiden, men ut fra sporene i snøen så jeg at det løp på veien vi gikk i hvert fall tretti meter (jeg telte, for en gangs skyld) fra der X'en stoppet før det forsvant inn i skogen, så X'en hadde hatt god mulighet til å følge det lenger, hun må ha sett det da hun stoppet. Men, det var vel ikke så spennende, hun snuste litt i sporene et par meter, men forlot det kjapt til fordel for andre lukter.
Nå kan jeg ikke si at jeg aldri har truffet vilt i nærområdet, når en sukker over båndtvang og ekstraordinær båndtvang - det er ikke bare hoggorm her, vi har i hvert fall ett rådyr.
11. november 2009
Må ha det, bare må ha det
Tiden går, det har vært hektiske dager, men nå som jeg har tid til å blogge husker jeg ikke hva vi egentlig har fylt dagene med... Så det har vel sikkert vært mye av det samme gamle - hund og hverdag? Dessuten driver jeg med en make over av hjemmesiden, så den skal forhåpentligvis lanseres i løpet av et par uker i ny skrud. Men TTT, TTJLT (Ting Tar Tid, Ting Tar Jævlig Lang Tid). Fordi det er jeg som gjør det, og Stine gjør ting hun ikke kan :-D
Tirsdag vet jeg i hvert fall at vi var på hytta til Osloavdelingen igjen, vi har vært fraværende en gang eller to fordi det har gått lus i avdelingen, og jeg ikke er så keen på at X'en skal bli smittet. Jeg vet at de som har visst om lus på sine hunder har vært flinke og holdt seg hjemme, men jeg valgte den paranoide løsningen og gikk tur alene. For alt jeg visste, kunne jo også X'en ha egg, så jeg så an kløing et par dager før jeg konstaterte at vi slapp unna denne gangen også.
Onsdag kveld kom sesongens første snø, og det var i hvert fall X'en happy for! Snø er moro! Løpe, spise, snuse, base, sprette, rulle, tumle og beine - ufattelig så mye morsommere det blir å være ute med et lett snødryss som ikke en gang dekker bakken! Jeg liker snøen selv, jeg - renere hunder, penere ute, lysere ute, rett og slett triveligere. Også står det i stil til julestemningen som sakte vokser fram i meg, helt uten å tenke over det har jeg allerede bestilt et par julegaver på nett, planlagt julekort, laget juleannonse til Berner'n, kjøpt adventsstake til å ha på kontoret, nynnet julesanger, gått i buer rundt julemarsipanen på Rimi'n og begynt på ønskeliste... Men det er jo egentlig litt for tidlig, jula starter med NKK Hamar, den. Bortsett fra at alt ble tull i år når NKK Hamar brått var i oktober, så nå skal liksom julestemningen starte med NKK Lillestrøm, men jeg har da ingen juleminner knyttet til Lillestrøm! Jaggu er det bra vi ikke var på NKK Hamar, i hvert fall, for en kan jo ikke gå rundt med julestemning fra første helga i oktober av! Skjønner dere jeg er forvirret og at ting er tungt for meg? Røske sånn i tradisjonene og vanene mine!
Jeg er et enkelt menneske, jeg har noen faste ting jeg må ha i livet mitt, med jevnlige doser. Utstilling er en av dem, og nå hadde det gått syv uker siden sist! Jeg var jo i ferd med å rakne helt - skjelven og ødelagt, kaldsvettet og flimrete blikk, sov dårlig og kjente en uro i kroppen, tappet ustanselig rastløst med foten og slang armene vilt rundt meg. Må ha det, bare må ha det! Så da ble det til at jeg meldte på i Letohallen i helga, sirkushesten måtte i manesjen igjen! Vi meldte bare på søndag, så lørdag hadde vi fri og kunne gå en laaaang tur. Snøen var selvfølgelig long gone, og da vi kom hjem igjen var X'en rett og slett blitt til sort og tan-farget. Det fantes ikke lenger noe hvitt på henne!
Jeg var frivillig på OSFF i helga, så jeg hadde firetimersskift både fredag og lørdag. Hans var festivalleder, så in the goodness of my heart stilte jeg opp, i håp om å vinne årets kjæreste-prisen! :-D Mens jeg var der på lørdag, lå X'en hjemme til tørk. Vel hjemme var det bare å støvsuge gulvene for den finfine sanden som lå rundt om på gulvene, så ikke det skulle feste seg på henne igjen når hun kom ut av dusjen (for øvrig har jeg for vane å støvsuge shit fra gulvene med jevne mellomrom, altså). Føhningen tok vi innendørs, og rare dyret mitt tittet storøyd på alle pelsdottene som flagret i lufta rundt henne. Rett fra kroppen... Så da støvsugde vi en gang til. Og etter et par timer føk jeg kjapt over gulvet enda en gang, for da hadde det som svevde i lufta landet på gulvet. Ønsker meg stort hus med eget groomingroom, jeg... Moro med røytetispe!
Så kom utstillingsdagen, og det ble bare utstillingsdagen. Jeg hadde i noen ambisiøse uker vaklet fram og tilbake, siden Stovner Hundeklubb skulle arrangere sitt klubbmesterskap den søndagen, og vi kunne trenge konkurransetreningen. De skulle starte ni, det var cirka tre kvarter å kjøre fra konkurranseplassen til Letohallen, berner var innkalt til ti, og det var fem valper og alle hannhundene før oss, altså skulle X'en neppe i ringen før halv elleve, kanskje senere om dommer dømte litt saktere. Så om vi fikk gå LP først, kunne vi være ferdig til halv ti - hvis de begynte presis. Men jeg fant ut at det var for mange variabler, det ble for mye stress og ville trolig ødelegge både LP-konkurransen og i utstillingsringen - og om det i tillegg var stygt vær ville pelsen bli ødelagt før utstillingen... Så nei, en fikk prioritere, og da prioriterte jeg glatt utstilling denne helga. Syv uker, abstinenser, get the point?
For noen uker siden fikk jeg en hyggelig melding på Facebook fra ei tidligere studievenninne, som hadde fått sin første hund - jeg nevnte nylig at jeg besøkte valpen her i bloggen. Hun, altså venninnen og ikke hunden, vil gjerne lære mer om utstilling, så da har jo jeg bredt utover mine fagre og omfangsrike utstillingsvinger og tatt det på min æreskappe å innvie henne i utstillingsverdenens magiske kunst! Så Sandra ble med til Letohallen, det er manndomsprøven sin det, å bli med til en proppfull hall på sin debut! Men Sandra tok det fint, hun - et åpent sinn, god nysgjerrighet og bra avreagering, hehehehehe! Sjarmert av X'en ble hun også, selv om verken Sandra eller andre fikk lov til å ta på dyret før vi var ferdig i ringen. Det kunne jo hende siste rest av pelsen datt av...
Resultatmessig ble det ingen höjdare, med en flat rød, men du verden så moro det var å være på utstilling igjen! Godt å treffe kjente og kjære igjen, moro å stille hund, og X'en fungerte bra i ringen - glemmer ikke kunstene sine så lett. Ringen var ikke av de største å løpe i (men det er simpelthen ikke mer plass i Letohallen, lurer på når utstillingsfolket vokser seg fullstendig ut av den), men den var i hvert fall firkantet - vi har hatt avlange av og til.
Siri er ikke bare et forbilde når det gjelder spor, hun er også en drivandes god fotograf, så jeg hadde fått tigget audiens. Hun er fotografen bak fjorårets julekort, nå måtte vi få tatt nye. Det er så fint å ha Siri som fotograf, for hun kan både hund og kamera, roper ut når et bakbein står feil og ser lett hva som gjør et bilde godt, sørger for at det ikke gror flaggstenger ut av hundens hode og slike ting som en lett ser best vel hjemme med bildene på dataskjermen... Siri, som jo kjenner X'en fra tidligere sportreninger, hadde også lyst på noen "X'en er gærn"-bilder, og X'en var ikke så veldig vanskelig å be... Vi kaller denne bildeserien "Grooming - the funnier way".
Ellers bragte helga gode resultat andre steder - X'ens vakre pappa Ola Odelsgutt av Hiselfoss var i Danmark, hvor han ble BIR lørdag og BIM søndag - og med det kan føye en ny tittel til rekka; DKV-09, dansk vinner 2009. Lørdag ble X'ens tante Tapre Trultemor av Hiselfoss BIM, og med CACIB utløste det også internasjonalt utstillingschampionat.
For selv om det har vært stille på utstillingsfronten for X'en i det siste, har hennes familie vært desto mer aktiv. Siste helga i oktober var pappa Ola en tur til Tromsø, og der ble han lørdag Best in Show! Første helga i oktober var det NKK-utstilling i Hamar, og der ble X'ens spreke mamma Enslige Evelina av Hiselfoss BIS veteran! Wow! Tante Trulte har også vært til Finland og hentet finsk championat - peneste familien, det.
I går var vi på helt ny plass med helt nye folk og trente lydighet, og jeg var så fornøyd med økta at jeg vel hjemme fastslo at hun fikk 11 på alle øvelsene i Facebookstatusen min... Hun var kanskje ikke fullt så god (!), men jeg var veldig fornøyd med hvordan hun jobbet, når hun hadde landet og forstått at det var trening og ikke playdate. Vi var innom alle øvelsene i klasse 1-programmet, og jeg har knapt noe å pirke på. Flott dekk fra holdt, en innkalling med hurtig respons og fart, og deretter rett sitt (jamfør forrige blogg) - hva skjer? En stå under marsj hvor JEG klarte å gjøre det jeg skal, og det så ut som om hun stoppet bra (når jeg gjør det jeg skal snur jeg meg ikke bakover for å se om/at hun stopper...) - og Anette, nei, vi trente ikke på stå under marsj, vi UTFØRTE en stå under marsj, en gang. Æresord!
Det var fellesdekk med åtte hunder, og jeg passet på at vi lå i midten - jeg er for ofte litt "sjenert" og stiller meg ytterst for ikke å brøyte meg fram. Men vi trenger trening på å være i midten, så da bøste jeg meg opp og krevde plass :-D Det er ikke det å ligge mellom to hunder som er vanskelig for X'en, men det er det å vente på å få legge seg ned som er KjEdElIg. Vi startet med tannvisning, og det var fire hunder som skulle få sjekket tennene før X'en - dritdølt, ass! Da reagerer hun enten ved å bli usikker på hva vi skal, og legger seg for sikkerhets skyld, sakte sakte ned. Eller så sitter hun litt urolig, kan også begynne å dytte borti meg og lure på hva som skjer. Og begge deler håndterer jeg dårlig - jeg begynner å stresse og mase på henne, kaver og fikler. Og dermed ødelegger jeg for oss før vi i det hele tatt har begynt, vi går ikke så godt sammen når vi har kranglet slik... Som håpet fikk jeg framprovosert disse reaksjonene hos henne, og fikk dermed trent meg selv på å være rolig og ha is i magen. X'en la seg ned, og jeg lot henne lugnt få ligge der, når "dommer" var i ferd med å avslutte tannvisningen på ekvipasjen foran oss kommanderte jeg henne opp i sitt, sjekket at hun satt rett, og ga "dommer" klarsignal. Ingen "krangling", ikke stress og mas, hunden slipper å kjede seg, og vi får ti på tannvisning. Og deretter hadde jeg en hund som lett la seg ned igjen, siden jeg ikke hadde brukt de siste minuttene på å avbryte flere forsøk på å legge seg ned (been there, don that - NKK Drammen). Hun skal selvfølgelig ikke kunne legge seg når hun vil, jeg skal ikke ha en tjuvstart på fellesdekken. Men jeg tror ikke jeg risikerer det - fokus nå var på å finne MIN ro for å håndtere en situasjon, så skal vi parallelt trene på det å sitte lenge i utgangsstilling før ny kommando gies. Vi har en plan!
Fellesdekken lå hun for øvrig knall, selv om hundene på hver side både lå noe urolig og hadde førere på kort avstand som var hyppig framme for å belønne. X'en kan fellesdekk, hun! Fornøyd med henne da, ja!
Ellers trente vi på både lineføring og fri ved foten, med fokus på vendinger. Startene våre har blitt bra, synes jeg, nå er utfordringen å beholde kontakten etter de tre første skrittene også, hun må liksom sondere og snuse litt, før hun kommer på plass mentalt igjen. Men, jeg tverret ut FVF/LF ganske mye, og hun var med hele veien - dog var det lange gåøkter hvor det skjedde en del, det var ikke bare gå-gå-gå-gå-gå. Vi hadde temposkifter, holdter, 90 gradersvendinger, 360 gradersvendinger og 540 gradersvendinger. Jeg ble svimmel, men dyret hang på!
Den eneste øvelsen vi ikke trente på var fritt hopp over hinder, men den klarte hun derimot helt på egenhånd tidligere på morgenen.
Vi var nemlig hos veterinær for revaksine, og jeg vet jo så inderlig vel at det dyret simpelthen elsker å komme til veterinæren. Vi må repetere gå pent i båndet-regler på parkeringsplassen, og på venteværelset må vi jobbe litt med det å ligge eller sitte rolig. Vanligvis spretter hun opp og spoler inn på undersøkelsesrommet, men ikke denne dagen. Da gikk hun så fint ved min side i slakk lenke - inntil hun plutselig forsvant foran meg og fløy opp på undersøkelsesbordet! Og det sto på det helt høyeste, rakk meg vel til oppunder armene! Det så jo ikke ut som om hun måtte ta sats eller anstrenge seg en gang, plutselig bare sto hun der oppe! Gærne dyret... Veterinæren hadde aldri opplevd maken, ingen tvil om at den hunden stortrives hos dem. Vel, X'en fikk sine stikk og en håndfull godbiter (er det rart hun elsker det stedet...), fikk sitt pass påstemplet (ha ha ha ha ha...), og har overbevist meg om at jeg ikke lenger trenger å bekymre meg for om hun kan klare å hoppe 65 cm eller 85 cm i brukskonkurranser...
Tirsdag vet jeg i hvert fall at vi var på hytta til Osloavdelingen igjen, vi har vært fraværende en gang eller to fordi det har gått lus i avdelingen, og jeg ikke er så keen på at X'en skal bli smittet. Jeg vet at de som har visst om lus på sine hunder har vært flinke og holdt seg hjemme, men jeg valgte den paranoide løsningen og gikk tur alene. For alt jeg visste, kunne jo også X'en ha egg, så jeg så an kløing et par dager før jeg konstaterte at vi slapp unna denne gangen også.
Onsdag kveld kom sesongens første snø, og det var i hvert fall X'en happy for! Snø er moro! Løpe, spise, snuse, base, sprette, rulle, tumle og beine - ufattelig så mye morsommere det blir å være ute med et lett snødryss som ikke en gang dekker bakken! Jeg liker snøen selv, jeg - renere hunder, penere ute, lysere ute, rett og slett triveligere. Også står det i stil til julestemningen som sakte vokser fram i meg, helt uten å tenke over det har jeg allerede bestilt et par julegaver på nett, planlagt julekort, laget juleannonse til Berner'n, kjøpt adventsstake til å ha på kontoret, nynnet julesanger, gått i buer rundt julemarsipanen på Rimi'n og begynt på ønskeliste... Men det er jo egentlig litt for tidlig, jula starter med NKK Hamar, den. Bortsett fra at alt ble tull i år når NKK Hamar brått var i oktober, så nå skal liksom julestemningen starte med NKK Lillestrøm, men jeg har da ingen juleminner knyttet til Lillestrøm! Jaggu er det bra vi ikke var på NKK Hamar, i hvert fall, for en kan jo ikke gå rundt med julestemning fra første helga i oktober av! Skjønner dere jeg er forvirret og at ting er tungt for meg? Røske sånn i tradisjonene og vanene mine!
Jeg er et enkelt menneske, jeg har noen faste ting jeg må ha i livet mitt, med jevnlige doser. Utstilling er en av dem, og nå hadde det gått syv uker siden sist! Jeg var jo i ferd med å rakne helt - skjelven og ødelagt, kaldsvettet og flimrete blikk, sov dårlig og kjente en uro i kroppen, tappet ustanselig rastløst med foten og slang armene vilt rundt meg. Må ha det, bare må ha det! Så da ble det til at jeg meldte på i Letohallen i helga, sirkushesten måtte i manesjen igjen! Vi meldte bare på søndag, så lørdag hadde vi fri og kunne gå en laaaang tur. Snøen var selvfølgelig long gone, og da vi kom hjem igjen var X'en rett og slett blitt til sort og tan-farget. Det fantes ikke lenger noe hvitt på henne!
Jeg var frivillig på OSFF i helga, så jeg hadde firetimersskift både fredag og lørdag. Hans var festivalleder, så in the goodness of my heart stilte jeg opp, i håp om å vinne årets kjæreste-prisen! :-D Mens jeg var der på lørdag, lå X'en hjemme til tørk. Vel hjemme var det bare å støvsuge gulvene for den finfine sanden som lå rundt om på gulvene, så ikke det skulle feste seg på henne igjen når hun kom ut av dusjen (for øvrig har jeg for vane å støvsuge shit fra gulvene med jevne mellomrom, altså). Føhningen tok vi innendørs, og rare dyret mitt tittet storøyd på alle pelsdottene som flagret i lufta rundt henne. Rett fra kroppen... Så da støvsugde vi en gang til. Og etter et par timer føk jeg kjapt over gulvet enda en gang, for da hadde det som svevde i lufta landet på gulvet. Ønsker meg stort hus med eget groomingroom, jeg... Moro med røytetispe!
Så kom utstillingsdagen, og det ble bare utstillingsdagen. Jeg hadde i noen ambisiøse uker vaklet fram og tilbake, siden Stovner Hundeklubb skulle arrangere sitt klubbmesterskap den søndagen, og vi kunne trenge konkurransetreningen. De skulle starte ni, det var cirka tre kvarter å kjøre fra konkurranseplassen til Letohallen, berner var innkalt til ti, og det var fem valper og alle hannhundene før oss, altså skulle X'en neppe i ringen før halv elleve, kanskje senere om dommer dømte litt saktere. Så om vi fikk gå LP først, kunne vi være ferdig til halv ti - hvis de begynte presis. Men jeg fant ut at det var for mange variabler, det ble for mye stress og ville trolig ødelegge både LP-konkurransen og i utstillingsringen - og om det i tillegg var stygt vær ville pelsen bli ødelagt før utstillingen... Så nei, en fikk prioritere, og da prioriterte jeg glatt utstilling denne helga. Syv uker, abstinenser, get the point?
For noen uker siden fikk jeg en hyggelig melding på Facebook fra ei tidligere studievenninne, som hadde fått sin første hund - jeg nevnte nylig at jeg besøkte valpen her i bloggen. Hun, altså venninnen og ikke hunden, vil gjerne lære mer om utstilling, så da har jo jeg bredt utover mine fagre og omfangsrike utstillingsvinger og tatt det på min æreskappe å innvie henne i utstillingsverdenens magiske kunst! Så Sandra ble med til Letohallen, det er manndomsprøven sin det, å bli med til en proppfull hall på sin debut! Men Sandra tok det fint, hun - et åpent sinn, god nysgjerrighet og bra avreagering, hehehehehe! Sjarmert av X'en ble hun også, selv om verken Sandra eller andre fikk lov til å ta på dyret før vi var ferdig i ringen. Det kunne jo hende siste rest av pelsen datt av...
Resultatmessig ble det ingen höjdare, med en flat rød, men du verden så moro det var å være på utstilling igjen! Godt å treffe kjente og kjære igjen, moro å stille hund, og X'en fungerte bra i ringen - glemmer ikke kunstene sine så lett. Ringen var ikke av de største å løpe i (men det er simpelthen ikke mer plass i Letohallen, lurer på når utstillingsfolket vokser seg fullstendig ut av den), men den var i hvert fall firkantet - vi har hatt avlange av og til.
Siri er ikke bare et forbilde når det gjelder spor, hun er også en drivandes god fotograf, så jeg hadde fått tigget audiens. Hun er fotografen bak fjorårets julekort, nå måtte vi få tatt nye. Det er så fint å ha Siri som fotograf, for hun kan både hund og kamera, roper ut når et bakbein står feil og ser lett hva som gjør et bilde godt, sørger for at det ikke gror flaggstenger ut av hundens hode og slike ting som en lett ser best vel hjemme med bildene på dataskjermen... Siri, som jo kjenner X'en fra tidligere sportreninger, hadde også lyst på noen "X'en er gærn"-bilder, og X'en var ikke så veldig vanskelig å be... Vi kaller denne bildeserien "Grooming - the funnier way".
Ellers bragte helga gode resultat andre steder - X'ens vakre pappa Ola Odelsgutt av Hiselfoss var i Danmark, hvor han ble BIR lørdag og BIM søndag - og med det kan føye en ny tittel til rekka; DKV-09, dansk vinner 2009. Lørdag ble X'ens tante Tapre Trultemor av Hiselfoss BIM, og med CACIB utløste det også internasjonalt utstillingschampionat.
For selv om det har vært stille på utstillingsfronten for X'en i det siste, har hennes familie vært desto mer aktiv. Siste helga i oktober var pappa Ola en tur til Tromsø, og der ble han lørdag Best in Show! Første helga i oktober var det NKK-utstilling i Hamar, og der ble X'ens spreke mamma Enslige Evelina av Hiselfoss BIS veteran! Wow! Tante Trulte har også vært til Finland og hentet finsk championat - peneste familien, det.
I går var vi på helt ny plass med helt nye folk og trente lydighet, og jeg var så fornøyd med økta at jeg vel hjemme fastslo at hun fikk 11 på alle øvelsene i Facebookstatusen min... Hun var kanskje ikke fullt så god (!), men jeg var veldig fornøyd med hvordan hun jobbet, når hun hadde landet og forstått at det var trening og ikke playdate. Vi var innom alle øvelsene i klasse 1-programmet, og jeg har knapt noe å pirke på. Flott dekk fra holdt, en innkalling med hurtig respons og fart, og deretter rett sitt (jamfør forrige blogg) - hva skjer? En stå under marsj hvor JEG klarte å gjøre det jeg skal, og det så ut som om hun stoppet bra (når jeg gjør det jeg skal snur jeg meg ikke bakover for å se om/at hun stopper...) - og Anette, nei, vi trente ikke på stå under marsj, vi UTFØRTE en stå under marsj, en gang. Æresord!
Det var fellesdekk med åtte hunder, og jeg passet på at vi lå i midten - jeg er for ofte litt "sjenert" og stiller meg ytterst for ikke å brøyte meg fram. Men vi trenger trening på å være i midten, så da bøste jeg meg opp og krevde plass :-D Det er ikke det å ligge mellom to hunder som er vanskelig for X'en, men det er det å vente på å få legge seg ned som er KjEdElIg. Vi startet med tannvisning, og det var fire hunder som skulle få sjekket tennene før X'en - dritdølt, ass! Da reagerer hun enten ved å bli usikker på hva vi skal, og legger seg for sikkerhets skyld, sakte sakte ned. Eller så sitter hun litt urolig, kan også begynne å dytte borti meg og lure på hva som skjer. Og begge deler håndterer jeg dårlig - jeg begynner å stresse og mase på henne, kaver og fikler. Og dermed ødelegger jeg for oss før vi i det hele tatt har begynt, vi går ikke så godt sammen når vi har kranglet slik... Som håpet fikk jeg framprovosert disse reaksjonene hos henne, og fikk dermed trent meg selv på å være rolig og ha is i magen. X'en la seg ned, og jeg lot henne lugnt få ligge der, når "dommer" var i ferd med å avslutte tannvisningen på ekvipasjen foran oss kommanderte jeg henne opp i sitt, sjekket at hun satt rett, og ga "dommer" klarsignal. Ingen "krangling", ikke stress og mas, hunden slipper å kjede seg, og vi får ti på tannvisning. Og deretter hadde jeg en hund som lett la seg ned igjen, siden jeg ikke hadde brukt de siste minuttene på å avbryte flere forsøk på å legge seg ned (been there, don that - NKK Drammen). Hun skal selvfølgelig ikke kunne legge seg når hun vil, jeg skal ikke ha en tjuvstart på fellesdekken. Men jeg tror ikke jeg risikerer det - fokus nå var på å finne MIN ro for å håndtere en situasjon, så skal vi parallelt trene på det å sitte lenge i utgangsstilling før ny kommando gies. Vi har en plan!
Fellesdekken lå hun for øvrig knall, selv om hundene på hver side både lå noe urolig og hadde førere på kort avstand som var hyppig framme for å belønne. X'en kan fellesdekk, hun! Fornøyd med henne da, ja!
Ellers trente vi på både lineføring og fri ved foten, med fokus på vendinger. Startene våre har blitt bra, synes jeg, nå er utfordringen å beholde kontakten etter de tre første skrittene også, hun må liksom sondere og snuse litt, før hun kommer på plass mentalt igjen. Men, jeg tverret ut FVF/LF ganske mye, og hun var med hele veien - dog var det lange gåøkter hvor det skjedde en del, det var ikke bare gå-gå-gå-gå-gå. Vi hadde temposkifter, holdter, 90 gradersvendinger, 360 gradersvendinger og 540 gradersvendinger. Jeg ble svimmel, men dyret hang på!
Den eneste øvelsen vi ikke trente på var fritt hopp over hinder, men den klarte hun derimot helt på egenhånd tidligere på morgenen.
Vi var nemlig hos veterinær for revaksine, og jeg vet jo så inderlig vel at det dyret simpelthen elsker å komme til veterinæren. Vi må repetere gå pent i båndet-regler på parkeringsplassen, og på venteværelset må vi jobbe litt med det å ligge eller sitte rolig. Vanligvis spretter hun opp og spoler inn på undersøkelsesrommet, men ikke denne dagen. Da gikk hun så fint ved min side i slakk lenke - inntil hun plutselig forsvant foran meg og fløy opp på undersøkelsesbordet! Og det sto på det helt høyeste, rakk meg vel til oppunder armene! Det så jo ikke ut som om hun måtte ta sats eller anstrenge seg en gang, plutselig bare sto hun der oppe! Gærne dyret... Veterinæren hadde aldri opplevd maken, ingen tvil om at den hunden stortrives hos dem. Vel, X'en fikk sine stikk og en håndfull godbiter (er det rart hun elsker det stedet...), fikk sitt pass påstemplet (ha ha ha ha ha...), og har overbevist meg om at jeg ikke lenger trenger å bekymre meg for om hun kan klare å hoppe 65 cm eller 85 cm i brukskonkurranser...
1. november 2009
Endelig søndag!
Denne søndagen kunne rett og slett ikke komme fort nok! Det har vært mye å gjøre på jobben denne uka, med innspurt til to større arrangement, hvor jeg har hatt mye ansvar for det praktiske. Så det har blitt intense og lange arbeidsdager - jeg var til og med på jobb i går, full arbeidsdag! Jeg er skikkelig ikke vant til å jobbe på lørdager/seks dager i uka, så jeg føler meg litt sytete og sliten nå... Og da Hans vekket meg (!) i morges hadde jeg påstått at det var midt på natta. Det var det ikke, men senga var god, den... Men en slik arbeidsuke (kombinert med at Hans har vært syk) går lett utover X'en - snille, tålmodige X'en. Hun har ikke fått like mye som jeg har lyst til å gi henne denne uka - kortere turer, og trening har vært redusert til fem minuttersøkter på stuegulvet. Men jeg tror vi fikk tatt litt igjen for det tapte i dag!
Selv om senga var vond å komme ut av i morges, klarte jeg det til slutt. Ut i frisk luft for å våkne og å gi X'en en lang tur. Det var godt for oss begge, var ute i nesten to timer, og gikk for oss selv det meste av tiden. Rart, det var rimelig pent vær, og for en gangs skyld gikk vi i beste turtid i et vanligvis trafikkert område. Jeg kunne spart meg for to av hundene vi møtte, hvor begge eierne advarte om at hunden deres ikke likte tisper. Skikkelig sjarmerende... Det må jo drepe noe av gleden ved et hundehold, om du alltid må være på vakt og rope ut til folk at hunden din kan være sint? Eier av den ene hunden mente dog at de burde få prøve å hilse, siden X'en var så stor og hunden trolig ikke kunne skade henne. Eh, nei takk...
Etter turen, mens jeg enda var full av pågangslyst og før jeg rakk å slukne i sofaen, hev vi oss i bilen og kjørte til Maridalen for å trene.
Jeg la ut et spor til X'en, det ble vel cirka 150 meter langt, og med to vinkler - en smal hestesko. Jeg la også ut seks pinner, for å se om hun ville markere på noen av dem. Ingen merking av sporet, annet enn at jeg festet en klesklype der jeg la pinnene for å kunne følge med på om hun hadde noen reaksjon - og selvfølgelig merking av start og slutt. OK, det er noe merking, men det er lite til å være meg :-D
Mens sporet fikk ligge og falle på plass, ble det lydighetstrening. Vi har vært på det stedet flere ganger før for å trene spor og felt, men aldri lydighet. Så da ble det variasjon i treningen, nye omgivelser.
Dagens plan var å pirke på lineføringen - dels fordi jeg veldig sjelden trener lineføring, og dels fordi jeg ville ha full kontroll på dyret. Hun vet veldig godt når jeg har lagt ut et spor, og forbinder plassen med spor, og jeg hadde ikke noe behov for at hun skulle rase avgårde og gå det sporet alene. Så jeg garderte med lineføring. Dagens pirk var startene - hun skal være med fra første stund. Jeg har benyttet meg av tipset til dommeren fra Stavangerstevnet, og det ser ut til å hjelpe. Et annet pirkearbeid vi jobbet en del med var vendinger - både 90, 180 og 360 grader. På 360 grader har jeg endelig begynt å finne en måte å gå på som gjør at hun rekker å komme rundt meg - hun er jo stor og trenger litt snuplass. Nå er ikke 360 grader et moment, men det er grei oppmerksomhetstrening. Det er også artig å trene på forskjellige ting - hun trenger ikke å kunne rygge opp trapper, men vi gjør det for det. De andre vendingene ble etter hvert veldig fine i dag - en kombinasjon av at jeg lærer meg å gå og at hun fikk betalt for å ha kontakt. Det gikk mye pølse i dag, men hun får tilsvarende motivasjon og lærdom av slik belønning.
Vi trente på innkalling, hvor jeg gikk fra og inntil igjen for å belønne at hun ble sittende, siden hun av og til legger seg. Jeg har blitt enig med meg selv om hvilken kommando jeg skal bruke, nå må jeg bare sjekke at hun er enig! Da den reelle innkallingen kom, hadde hun hakket lavere fart enn før - vet ikke om hun var sliten etter to timer i skogen, eller om hun var litt tilbakeholden etter å ha fått belønning for å bli sittende et par ganger. Men hun kom inn i en rett sitt - helt korrekt utgangsposisjon/avslutning av øvelsen! Hva er det for noe? Det har hun ALDRI gjort før! Jeg trodde jo knapt mine egne øyne, og det ble bursdagsfest. Jeg vet ikke om det var en konsekvens av lavere fart - lettere å kontrollere avslutningen. Eller om treningen på rette sitter i andre sammenhenger har gitt ringvirkninger? Rare greier... Jeg turte jaggu ikke å repetere øvelsen heller, avslutte mens en er på topp!
I stedet avsluttet vi forsøksvis med en dekk under marsj, men jeg oppdaget at dyret bare hvilte på albuene, og ikke la seg helt ned. Hva er det for noe? Jeg avbrøt øvelsen, flyttet oss, og kommanderte ny dekk - da gikk hun lenger ned med fronten, men sto med rumpa i været (og jeg holdt på å belønne fordi jeg bare så på fronten, hun er jo langt bak meg med rumpa si...). Rare dyret, dette har hun ALDRI gjort før. Ikke har hun pleid å være pinglete med å legge seg på vått eller klinete underlag heller. Jaja, jeg krisemaksimerer ikke før jeg ser et mønster.
Innen vi fikk drukket vann og tatt på selen hadde sporet ligget i cirka tre kvarter. Hun var vanskelig å få ned i dekk ved sporet også, som jeg forsøker å få som rutine for å få en roligere start, men det tror jeg er fordi hun ikke "hørte" - hun ville bare gå spor. Eller spurte spor. Så jeg forlanger den rutinen, det skal være sansethet når vi starter. Jenta er ikke dum, hun skjønner hva som lønner seg, så hun fikk til slutt søkskommandoen. Hun forsøkte først å gå i den retningen jeg forlot området (lærepenge til meg for neste gang - gå lenger vekk fra starten), men jeg holdt igjen og hun forsøkte så i riktig retning - suste rett på sporflagget og plukket det. Så da gir jeg meg, jeg kan ikke bruke sporflagg, hun suges til de. Sporflagget sto to-tre meter fra sporstart (hvor jeg hadde sparket opp et felt), men hun blir så fokusert på det, så jeg kan ikke bruke de i sporet. Hun surret veldig i starten, ville hele tiden tilbake til flagget, jobbet på overvær. Men jeg holdt igjen, og til slutt satte hun nesa i bakken, og ble belønnet med line. Det var vel ikke helt pent den første biten, litt for mye kombinasjon av nese i bakken og overvær, men hun gikk i riktig retning så jeg lot henne gjøre det. Hun styrte rett mot ei lita buske hvor jeg hadde lagt en pinne, og jeg begynte å glede meg. Men nei da, hun brydde seg ikke om pinnen, derimot hektet hun av klesklypa som markerte pinnen... Søta! Jeg byttet klesklypa i en godbit, kanskje ikke det beste å belønne, men hun plukket jo noe som hadde min lukt! Litt styring for å komme i gang videre, men etter noe sondering fant hun retningen, og da tøffet hun flott avgårde - så langt jeg kan se når jeg går bak henne. Det smalt i hvert fall godt i nesa, hun sniffet seg høylydt framover, og jeg var glad for at jeg gikk med hansker med det linedraget.
Hun gikk tidvis veldig bra i kjerna, slik jeg husker at jeg gikk. Men en skal jo ikke stole på meg - på et sted mente jeg at det var vinkel, så jeg stoppet mens hun fortsatte rett fram - jeg forventet at hun ville komme tilbake. Men hun bare snudde hodet mot meg og ga meg et blikk som sa noe sånt som "teita, sporet går faktisk her!" Og det gjorde det, jeg kjente meg igjen... Greit å ha som huskeregel at vinkelen går ved den granbuska. Den ene granbuska i skogen, liksom... X'en fant vinkelen, så da var det bare å følge på. Hun tasset over pinne etter pinne, jeg gjorde ikke noe mer ut av det enn å ta med klesklypene. Jeg trodde jeg visste hvor andre vinkel var også, men hun var så overbevisende i lina at jeg fulgte på, og jaggu hadde hun ikke rett der også. Slutten gikk hun faktisk ikke rett på, hun måtte utrede litt i området - enda det lå en åpen boks med kattemat som slutt. Men, hun fant, og jeg er veldig fornøyd med hvordan hun gikk spor. Litt rot i starten, men det har som regel vært godbiter i hennes sporstart, nå var det ingenting, så hun måtte jobbe fra scratch fra første stund. Vinklene var fine, og slutten lå helt inntil en trafikkert sti, så mulig det var mye duftstøy der.
Hun gikk over alle seks pinnene - den første fikk hun neppe i nesa siden hun hadde fokus på klesklypa. De fire neste så jeg ingen som helst reaksjon på. Og den siste lå bare et par meter før kattematen, så der ble den nok uansett utkonkurrert. Hun spontanplukket pinner så fint på Sølen i sommer, men etter det har hun vel knapt fått en pinne i sporet, så det er ikke rart at hun ikke brydde seg om de. Hvis vi trener på det, klarer hun det sikkert. Men dette var ikke trening, dette var eksamen - jeg er snill, jeg...
Etter at vi kom hjem igjen har jeg knapt sett henne, sliten i kropp og hode den der nå. Men vi fikk i hvert fall utnyttet søndagen, bare en halvtime etter at jeg kom hjem var det såpass mørkt ute at det hadde vært vanskelig å gå spor.
Før vi gikk ut hadde vi forresten også en apportøkt, og det hjelper faktisk å ikke belønne det en ikke vil ha - hvem hadde trodd det??? Når hun nå legger seg med apportbukken ignorerer jeg det, og til slutt må hun jo prøve på noe annet. Og DA flyr godbitene over hodet hennes!
Sukk, søndagen er snart over, den ble kort den helga her... Timene fra i går skal åpenbart avspaseres, men jeg tenkte å spare de til noe viktigere enn at jeg bare vil ha en fridag...
Selv om senga var vond å komme ut av i morges, klarte jeg det til slutt. Ut i frisk luft for å våkne og å gi X'en en lang tur. Det var godt for oss begge, var ute i nesten to timer, og gikk for oss selv det meste av tiden. Rart, det var rimelig pent vær, og for en gangs skyld gikk vi i beste turtid i et vanligvis trafikkert område. Jeg kunne spart meg for to av hundene vi møtte, hvor begge eierne advarte om at hunden deres ikke likte tisper. Skikkelig sjarmerende... Det må jo drepe noe av gleden ved et hundehold, om du alltid må være på vakt og rope ut til folk at hunden din kan være sint? Eier av den ene hunden mente dog at de burde få prøve å hilse, siden X'en var så stor og hunden trolig ikke kunne skade henne. Eh, nei takk...
Etter turen, mens jeg enda var full av pågangslyst og før jeg rakk å slukne i sofaen, hev vi oss i bilen og kjørte til Maridalen for å trene.
Jeg la ut et spor til X'en, det ble vel cirka 150 meter langt, og med to vinkler - en smal hestesko. Jeg la også ut seks pinner, for å se om hun ville markere på noen av dem. Ingen merking av sporet, annet enn at jeg festet en klesklype der jeg la pinnene for å kunne følge med på om hun hadde noen reaksjon - og selvfølgelig merking av start og slutt. OK, det er noe merking, men det er lite til å være meg :-D
Mens sporet fikk ligge og falle på plass, ble det lydighetstrening. Vi har vært på det stedet flere ganger før for å trene spor og felt, men aldri lydighet. Så da ble det variasjon i treningen, nye omgivelser.
Dagens plan var å pirke på lineføringen - dels fordi jeg veldig sjelden trener lineføring, og dels fordi jeg ville ha full kontroll på dyret. Hun vet veldig godt når jeg har lagt ut et spor, og forbinder plassen med spor, og jeg hadde ikke noe behov for at hun skulle rase avgårde og gå det sporet alene. Så jeg garderte med lineføring. Dagens pirk var startene - hun skal være med fra første stund. Jeg har benyttet meg av tipset til dommeren fra Stavangerstevnet, og det ser ut til å hjelpe. Et annet pirkearbeid vi jobbet en del med var vendinger - både 90, 180 og 360 grader. På 360 grader har jeg endelig begynt å finne en måte å gå på som gjør at hun rekker å komme rundt meg - hun er jo stor og trenger litt snuplass. Nå er ikke 360 grader et moment, men det er grei oppmerksomhetstrening. Det er også artig å trene på forskjellige ting - hun trenger ikke å kunne rygge opp trapper, men vi gjør det for det. De andre vendingene ble etter hvert veldig fine i dag - en kombinasjon av at jeg lærer meg å gå og at hun fikk betalt for å ha kontakt. Det gikk mye pølse i dag, men hun får tilsvarende motivasjon og lærdom av slik belønning.
Vi trente på innkalling, hvor jeg gikk fra og inntil igjen for å belønne at hun ble sittende, siden hun av og til legger seg. Jeg har blitt enig med meg selv om hvilken kommando jeg skal bruke, nå må jeg bare sjekke at hun er enig! Da den reelle innkallingen kom, hadde hun hakket lavere fart enn før - vet ikke om hun var sliten etter to timer i skogen, eller om hun var litt tilbakeholden etter å ha fått belønning for å bli sittende et par ganger. Men hun kom inn i en rett sitt - helt korrekt utgangsposisjon/avslutning av øvelsen! Hva er det for noe? Det har hun ALDRI gjort før! Jeg trodde jo knapt mine egne øyne, og det ble bursdagsfest. Jeg vet ikke om det var en konsekvens av lavere fart - lettere å kontrollere avslutningen. Eller om treningen på rette sitter i andre sammenhenger har gitt ringvirkninger? Rare greier... Jeg turte jaggu ikke å repetere øvelsen heller, avslutte mens en er på topp!
I stedet avsluttet vi forsøksvis med en dekk under marsj, men jeg oppdaget at dyret bare hvilte på albuene, og ikke la seg helt ned. Hva er det for noe? Jeg avbrøt øvelsen, flyttet oss, og kommanderte ny dekk - da gikk hun lenger ned med fronten, men sto med rumpa i været (og jeg holdt på å belønne fordi jeg bare så på fronten, hun er jo langt bak meg med rumpa si...). Rare dyret, dette har hun ALDRI gjort før. Ikke har hun pleid å være pinglete med å legge seg på vått eller klinete underlag heller. Jaja, jeg krisemaksimerer ikke før jeg ser et mønster.
Innen vi fikk drukket vann og tatt på selen hadde sporet ligget i cirka tre kvarter. Hun var vanskelig å få ned i dekk ved sporet også, som jeg forsøker å få som rutine for å få en roligere start, men det tror jeg er fordi hun ikke "hørte" - hun ville bare gå spor. Eller spurte spor. Så jeg forlanger den rutinen, det skal være sansethet når vi starter. Jenta er ikke dum, hun skjønner hva som lønner seg, så hun fikk til slutt søkskommandoen. Hun forsøkte først å gå i den retningen jeg forlot området (lærepenge til meg for neste gang - gå lenger vekk fra starten), men jeg holdt igjen og hun forsøkte så i riktig retning - suste rett på sporflagget og plukket det. Så da gir jeg meg, jeg kan ikke bruke sporflagg, hun suges til de. Sporflagget sto to-tre meter fra sporstart (hvor jeg hadde sparket opp et felt), men hun blir så fokusert på det, så jeg kan ikke bruke de i sporet. Hun surret veldig i starten, ville hele tiden tilbake til flagget, jobbet på overvær. Men jeg holdt igjen, og til slutt satte hun nesa i bakken, og ble belønnet med line. Det var vel ikke helt pent den første biten, litt for mye kombinasjon av nese i bakken og overvær, men hun gikk i riktig retning så jeg lot henne gjøre det. Hun styrte rett mot ei lita buske hvor jeg hadde lagt en pinne, og jeg begynte å glede meg. Men nei da, hun brydde seg ikke om pinnen, derimot hektet hun av klesklypa som markerte pinnen... Søta! Jeg byttet klesklypa i en godbit, kanskje ikke det beste å belønne, men hun plukket jo noe som hadde min lukt! Litt styring for å komme i gang videre, men etter noe sondering fant hun retningen, og da tøffet hun flott avgårde - så langt jeg kan se når jeg går bak henne. Det smalt i hvert fall godt i nesa, hun sniffet seg høylydt framover, og jeg var glad for at jeg gikk med hansker med det linedraget.
Hun gikk tidvis veldig bra i kjerna, slik jeg husker at jeg gikk. Men en skal jo ikke stole på meg - på et sted mente jeg at det var vinkel, så jeg stoppet mens hun fortsatte rett fram - jeg forventet at hun ville komme tilbake. Men hun bare snudde hodet mot meg og ga meg et blikk som sa noe sånt som "teita, sporet går faktisk her!" Og det gjorde det, jeg kjente meg igjen... Greit å ha som huskeregel at vinkelen går ved den granbuska. Den ene granbuska i skogen, liksom... X'en fant vinkelen, så da var det bare å følge på. Hun tasset over pinne etter pinne, jeg gjorde ikke noe mer ut av det enn å ta med klesklypene. Jeg trodde jeg visste hvor andre vinkel var også, men hun var så overbevisende i lina at jeg fulgte på, og jaggu hadde hun ikke rett der også. Slutten gikk hun faktisk ikke rett på, hun måtte utrede litt i området - enda det lå en åpen boks med kattemat som slutt. Men, hun fant, og jeg er veldig fornøyd med hvordan hun gikk spor. Litt rot i starten, men det har som regel vært godbiter i hennes sporstart, nå var det ingenting, så hun måtte jobbe fra scratch fra første stund. Vinklene var fine, og slutten lå helt inntil en trafikkert sti, så mulig det var mye duftstøy der.
Hun gikk over alle seks pinnene - den første fikk hun neppe i nesa siden hun hadde fokus på klesklypa. De fire neste så jeg ingen som helst reaksjon på. Og den siste lå bare et par meter før kattematen, så der ble den nok uansett utkonkurrert. Hun spontanplukket pinner så fint på Sølen i sommer, men etter det har hun vel knapt fått en pinne i sporet, så det er ikke rart at hun ikke brydde seg om de. Hvis vi trener på det, klarer hun det sikkert. Men dette var ikke trening, dette var eksamen - jeg er snill, jeg...
Etter at vi kom hjem igjen har jeg knapt sett henne, sliten i kropp og hode den der nå. Men vi fikk i hvert fall utnyttet søndagen, bare en halvtime etter at jeg kom hjem var det såpass mørkt ute at det hadde vært vanskelig å gå spor.
Før vi gikk ut hadde vi forresten også en apportøkt, og det hjelper faktisk å ikke belønne det en ikke vil ha - hvem hadde trodd det??? Når hun nå legger seg med apportbukken ignorerer jeg det, og til slutt må hun jo prøve på noe annet. Og DA flyr godbitene over hodet hennes!
Sukk, søndagen er snart over, den ble kort den helga her... Timene fra i går skal åpenbart avspaseres, men jeg tenkte å spare de til noe viktigere enn at jeg bare vil ha en fridag...
Abonner på:
Innlegg (Atom)
