Må ha det, bare må ha det

Tiden går, det har vært hektiske dager, men nå som jeg har tid til å blogge husker jeg ikke hva vi egentlig har fylt dagene med... Så det har vel sikkert vært mye av det samme gamle - hund og hverdag? Dessuten driver jeg med en make over av hjemmesiden, så den skal forhåpentligvis lanseres i løpet av et par uker i ny skrud. Men TTT, TTJLT (Ting Tar Tid, Ting Tar Jævlig Lang Tid). Fordi det er jeg som gjør det, og Stine gjør ting hun ikke kan :-D

Tirsdag vet jeg i hvert fall at vi var på hytta til Osloavdelingen igjen, vi har vært fraværende en gang eller to fordi det har gått lus i avdelingen, og jeg ikke er så keen på at X'en skal bli smittet. Jeg vet at de som har visst om lus på sine hunder har vært flinke og holdt seg hjemme, men jeg valgte den paranoide løsningen og gikk tur alene. For alt jeg visste, kunne jo også X'en ha egg, så jeg så an kløing et par dager før jeg konstaterte at vi slapp unna denne gangen også.

Onsdag kveld kom sesongens første snø, og det var i hvert fall X'en happy for! Snø er moro! Løpe, spise, snuse, base, sprette, rulle, tumle og beine - ufattelig så mye morsommere det blir å være ute med et lett snødryss som ikke en gang dekker bakken! Jeg liker snøen selv, jeg - renere hunder, penere ute, lysere ute, rett og slett triveligere. Også står det i stil til julestemningen som sakte vokser fram i meg, helt uten å tenke over det har jeg allerede bestilt et par julegaver på nett, planlagt julekort, laget juleannonse til Berner'n, kjøpt adventsstake til å ha på kontoret, nynnet julesanger, gått i buer rundt julemarsipanen på Rimi'n og begynt på ønskeliste... Men det er jo egentlig litt for tidlig, jula starter med NKK Hamar, den. Bortsett fra at alt ble tull i år når NKK Hamar brått var i oktober, så nå skal liksom julestemningen starte med NKK Lillestrøm, men jeg har da ingen juleminner knyttet til Lillestrøm! Jaggu er det bra vi ikke var på NKK Hamar, i hvert fall, for en kan jo ikke gå rundt med julestemning fra første helga i oktober av! Skjønner dere jeg er forvirret og at ting er tungt for meg? Røske sånn i tradisjonene og vanene mine!













Jeg er et enkelt menneske, jeg har noen faste ting jeg må ha i livet mitt, med jevnlige doser. Utstilling er en av dem, og nå hadde det gått syv uker siden sist! Jeg var jo i ferd med å rakne helt - skjelven og ødelagt, kaldsvettet og flimrete blikk, sov dårlig og kjente en uro i kroppen, tappet ustanselig rastløst med foten og slang armene vilt rundt meg. Må ha det, bare må ha det! Så da ble det til at jeg meldte på i Letohallen i helga, sirkushesten måtte i manesjen igjen! Vi meldte bare på søndag, så lørdag hadde vi fri og kunne gå en laaaang tur. Snøen var selvfølgelig long gone, og da vi kom hjem igjen var X'en rett og slett blitt til sort og tan-farget. Det fantes ikke lenger noe hvitt på henne!
Jeg var frivillig på OSFF i helga, så jeg hadde firetimersskift både fredag og lørdag. Hans var festivalleder, så in the goodness of my heart stilte jeg opp, i håp om å vinne årets kjæreste-prisen! :-D Mens jeg var der på lørdag, lå X'en hjemme til tørk. Vel hjemme var det bare å støvsuge gulvene for den finfine sanden som lå rundt om på gulvene, så ikke det skulle feste seg på henne igjen når hun kom ut av dusjen (for øvrig har jeg for vane å støvsuge shit fra gulvene med jevne mellomrom, altså). Føhningen tok vi innendørs, og rare dyret mitt tittet storøyd på alle pelsdottene som flagret i lufta rundt henne. Rett fra kroppen... Så da støvsugde vi en gang til. Og etter et par timer føk jeg kjapt over gulvet enda en gang, for da hadde det som svevde i lufta landet på gulvet. Ønsker meg stort hus med eget groomingroom, jeg... Moro med røytetispe!

Så kom utstillingsdagen, og det ble bare utstillingsdagen. Jeg hadde i noen ambisiøse uker vaklet fram og tilbake, siden Stovner Hundeklubb skulle arrangere sitt klubbmesterskap den søndagen, og vi kunne trenge konkurransetreningen. De skulle starte ni, det var cirka tre kvarter å kjøre fra konkurranseplassen til Letohallen, berner var innkalt til ti, og det var fem valper og alle hannhundene før oss, altså skulle X'en neppe i ringen før halv elleve, kanskje senere om dommer dømte litt saktere. Så om vi fikk gå LP først, kunne vi være ferdig til halv ti - hvis de begynte presis. Men jeg fant ut at det var for mange variabler, det ble for mye stress og ville trolig ødelegge både LP-konkurransen og i utstillingsringen - og om det i tillegg var stygt vær ville pelsen bli ødelagt før utstillingen... Så nei, en fikk prioritere, og da prioriterte jeg glatt utstilling denne helga. Syv uker, abstinenser, get the point?

For noen uker siden fikk jeg en hyggelig melding på Facebook fra ei tidligere studievenninne, som hadde fått sin første hund - jeg nevnte nylig at jeg besøkte valpen her i bloggen. Hun, altså venninnen og ikke hunden, vil gjerne lære mer om utstilling, så da har jo jeg bredt utover mine fagre og omfangsrike utstillingsvinger og tatt det på min æreskappe å innvie henne i utstillingsverdenens magiske kunst! Så Sandra ble med til Letohallen, det er manndomsprøven sin det, å bli med til en proppfull hall på sin debut! Men Sandra tok det fint, hun - et åpent sinn, god nysgjerrighet og bra avreagering, hehehehehe! Sjarmert av X'en ble hun også, selv om verken Sandra eller andre fikk lov til å ta på dyret før vi var ferdig i ringen. Det kunne jo hende siste rest av pelsen datt av...
Resultatmessig ble det ingen höjdare, med en flat rød, men du verden så moro det var å være på utstilling igjen! Godt å treffe kjente og kjære igjen, moro å stille hund, og X'en fungerte bra i ringen - glemmer ikke kunstene sine så lett. Ringen var ikke av de største å løpe i (men det er simpelthen ikke mer plass i Letohallen, lurer på når utstillingsfolket vokser seg fullstendig ut av den), men den var i hvert fall firkantet - vi har hatt avlange av og til.

Siri er ikke bare et forbilde når det gjelder spor, hun er også en drivandes god fotograf, så jeg hadde fått tigget audiens. Hun er fotografen bak fjorårets julekort, nå måtte vi få tatt nye. Det er så fint å ha Siri som fotograf, for hun kan både hund og kamera, roper ut når et bakbein står feil og ser lett hva som gjør et bilde godt, sørger for at det ikke gror flaggstenger ut av hundens hode og slike ting som en lett ser best vel hjemme med bildene på dataskjermen... Siri, som jo kjenner X'en fra tidligere sportreninger, hadde også lyst på noen "X'en er gærn"-bilder, og X'en var ikke så veldig vanskelig å be... Vi kaller denne bildeserien "Grooming - the funnier way".



















Ellers bragte helga gode resultat andre steder - X'ens vakre pappa Ola Odelsgutt av Hiselfoss var i Danmark, hvor han ble BIR lørdag og BIM søndag - og med det kan føye en ny tittel til rekka; DKV-09, dansk vinner 2009. Lørdag ble X'ens tante Tapre Trultemor av Hiselfoss BIM, og med CACIB utløste det også internasjonalt utstillingschampionat.
For selv om det har vært stille på utstillingsfronten for X'en i det siste, har hennes familie vært desto mer aktiv. Siste helga i oktober var pappa Ola en tur til Tromsø, og der ble han lørdag Best in Show! Første helga i oktober var det NKK-utstilling i Hamar, og der ble X'ens spreke mamma Enslige Evelina av Hiselfoss BIS veteran! Wow! Tante Trulte har også vært til Finland og hentet finsk championat - peneste familien, det.

I går var vi på helt ny plass med helt nye folk og trente lydighet, og jeg var så fornøyd med økta at jeg vel hjemme fastslo at hun fikk 11 på alle øvelsene i Facebookstatusen min... Hun var kanskje ikke fullt så god (!), men jeg var veldig fornøyd med hvordan hun jobbet, når hun hadde landet og forstått at det var trening og ikke playdate. Vi var innom alle øvelsene i klasse 1-programmet, og jeg har knapt noe å pirke på. Flott dekk fra holdt, en innkalling med hurtig respons og fart, og deretter rett sitt (jamfør forrige blogg) - hva skjer? En stå under marsj hvor JEG klarte å gjøre det jeg skal, og det så ut som om hun stoppet bra (når jeg gjør det jeg skal snur jeg meg ikke bakover for å se om/at hun stopper...) - og Anette, nei, vi trente ikke på stå under marsj, vi UTFØRTE en stå under marsj, en gang. Æresord!
Det var fellesdekk med åtte hunder, og jeg passet på at vi lå i midten - jeg er for ofte litt "sjenert" og stiller meg ytterst for ikke å brøyte meg fram. Men vi trenger trening på å være i midten, så da bøste jeg meg opp og krevde plass :-D Det er ikke det å ligge mellom to hunder som er vanskelig for X'en, men det er det å vente på å få legge seg ned som er KjEdElIg. Vi startet med tannvisning, og det var fire hunder som skulle få sjekket tennene før X'en - dritdølt, ass! Da reagerer hun enten ved å bli usikker på hva vi skal, og legger seg for sikkerhets skyld, sakte sakte ned. Eller så sitter hun litt urolig, kan også begynne å dytte borti meg og lure på hva som skjer. Og begge deler håndterer jeg dårlig - jeg begynner å stresse og mase på henne, kaver og fikler. Og dermed ødelegger jeg for oss før vi i det hele tatt har begynt, vi går ikke så godt sammen når vi har kranglet slik... Som håpet fikk jeg framprovosert disse reaksjonene hos henne, og fikk dermed trent meg selv på å være rolig og ha is i magen. X'en la seg ned, og jeg lot henne lugnt få ligge der, når "dommer" var i ferd med å avslutte tannvisningen på ekvipasjen foran oss kommanderte jeg henne opp i sitt, sjekket at hun satt rett, og ga "dommer" klarsignal. Ingen "krangling", ikke stress og mas, hunden slipper å kjede seg, og vi får ti på tannvisning. Og deretter hadde jeg en hund som lett la seg ned igjen, siden jeg ikke hadde brukt de siste minuttene på å avbryte flere forsøk på å legge seg ned (been there, don that - NKK Drammen). Hun skal selvfølgelig ikke kunne legge seg når hun vil, jeg skal ikke ha en tjuvstart på fellesdekken. Men jeg tror ikke jeg risikerer det - fokus nå var på å finne MIN ro for å håndtere en situasjon, så skal vi parallelt trene på det å sitte lenge i utgangsstilling før ny kommando gies. Vi har en plan!
Fellesdekken lå hun for øvrig knall, selv om hundene på hver side både lå noe urolig og hadde førere på kort avstand som var hyppig framme for å belønne. X'en kan fellesdekk, hun! Fornøyd med henne da, ja!
Ellers trente vi på både lineføring og fri ved foten, med fokus på vendinger. Startene våre har blitt bra, synes jeg, nå er utfordringen å beholde kontakten etter de tre første skrittene også, hun må liksom sondere og snuse litt, før hun kommer på plass mentalt igjen. Men, jeg tverret ut FVF/LF ganske mye, og hun var med hele veien - dog var det lange gåøkter hvor det skjedde en del, det var ikke bare gå-gå-gå-gå-gå. Vi hadde temposkifter, holdter, 90 gradersvendinger, 360 gradersvendinger og 540 gradersvendinger. Jeg ble svimmel, men dyret hang på!

Den eneste øvelsen vi ikke trente på var fritt hopp over hinder, men den klarte hun derimot helt på egenhånd tidligere på morgenen.
Vi var nemlig hos veterinær for revaksine, og jeg vet jo så inderlig vel at det dyret simpelthen elsker å komme til veterinæren. Vi må repetere gå pent i båndet-regler på parkeringsplassen, og på venteværelset må vi jobbe litt med det å ligge eller sitte rolig. Vanligvis spretter hun opp og spoler inn på undersøkelsesrommet, men ikke denne dagen. Da gikk hun så fint ved min side i slakk lenke - inntil hun plutselig forsvant foran meg og fløy opp på undersøkelsesbordet! Og det sto på det helt høyeste, rakk meg vel til oppunder armene! Det så jo ikke ut som om hun måtte ta sats eller anstrenge seg en gang, plutselig bare sto hun der oppe! Gærne dyret... Veterinæren hadde aldri opplevd maken, ingen tvil om at den hunden stortrives hos dem. Vel, X'en fikk sine stikk og en håndfull godbiter (er det rart hun elsker det stedet...), fikk sitt pass påstemplet (ha ha ha ha ha...), og har overbevist meg om at jeg ikke lenger trenger å bekymre meg for om hun kan klare å hoppe 65 cm eller 85 cm i brukskonkurranser...