2010

Det er vanskelig, det, å skrive 2010. Brev på jobben dateres XX.01.2009 - eller så skriver jeg på automatikk vane, men kommer på at det er nytt år, så det blir XX.01.20010. Et totall, to kjappe nuller - det er vanskelig å komme ut av den rytmen. Men, det er ingen tvil, vi er i 2010, og en må vel kunne si at en er godt i gang med det meste som hører året til.

Tirsdag var jeg tilbake på hytta til Osloavdelinga - først et styremøte med massiv saksliste, vi håper å få til et spennende år med ulike aktiviteter som kan treffe flest muligs interesser og nysgjerrighet. Så var det lydighetstrening, det er et nytt tiltak av året, hvor vi hver tredje tirsdag vil trene lydighet - både basis hverdagsdressur og konkurranserettet lydighet. Veiledere, for ikke å skryte på seg en instruktørutdannelse, blir fire av oss mest LP-engasjerte i avdelingen.
Treningen var ikke så himmelfallent spennende for oss - det er lenge siden vi har trent, jeg var sliten og verket i kroppen. Det å gå i løs snø gjør vondt i halebeinet, så jeg fokuserte mest på kontakt og kontakt over tiiiid til tross for forstyrrelser. Det å sitte i ro i utgangsstilling mens andre får gjøre morsomme ting er jo oppskrytt, synes X'en, så hun trenger å lære å kjede seg litt - rettere sagt, få henne til å bygge forventning framfor rastløshet.

Det ble forresten litt dramatikk før vi kom oss til hytta. Jeg var sistemann som gikk fra kontoret, X'en og jeg tar heisen fra femte etasje til underetasjen, jeg løfter opp veska og holder foran kortleseren for å komme inn i garasjen. Ingenting skjer, jeg prøver et par ganger til, før det demrer for meg at jeg har lagt nøkkelkortet på pulten! Vi skynder oss opp, men det er selvfølgelig ingen der. Jeg ringer på på samtlige firmaer i håp om at noen andre i etasjen jobber overtid (klokka er kvart på seks), men nope. Mobiltelefonen min er som kjent sendt til reparasjon, så jeg kan ikke ringe sjefen heller, som bor i nærheten. What to do? Skal jeg gå til jobben til Hans og få låne telefon der? Det er vel en halvtime i gå, og jeg vet ikke om han er der enda. Skal jeg gå mot t-banen? Skal jeg i så fall forsøke å komme meg til hytta med kollektivt, eller skal jeg dra rett hjem?
Vi tasser inn i heisen igjen, tar den til første etasje, og i foajeen møter vi en som jobber i vår etasje - på vei inn! Sånn flaks! Da ordet det seg jo, men jeg følte meg rimelig lost der en stund. En må ha mobil, en kan ikke leve uten...

Jaja, enkel dramatikk i hverdagen.

Resten av uka har egentlig bare gått med til jobb, litt overtid, fine turer i snøen med X'en - hvor jeg går på brøytede veier og hun svømmer i løssnø og hopper i brøytekanter. Tenk å være så entusiastisk for snø!
I går falt jeg forresten i trappa her - på det fjerde siste trinnet sklei jeg, mistet bakkekontakt, og falt langflat i trappa. Kantene på trappetrinnene hogg inn i halebeinet, et stykke lenger opp på ryggen, og i bakhodet. Det var altså så vondt at jeg ikke en gang klarte å vræle høyt eller banne inderlig - jeg lå bare helt rolig og tårene sprutet av seg selv. Jeg ligger der ikke enda, så jeg kom meg åpenbart opp igjen, men det var faktisk mer vondt enn da jeg falt og brakk halebeinet for to og en halv uke siden. Og et nytt fall var vel ikke det jeg trengte nå, jeg er rimelig mørbanka og stivbeint i dag. Men det gjør bare vondt når jeg står, sitter, ligger og går... X'en har fått turene sine både i går og i dag, men jeg går saaaakte, samt at jeg går anspent og stivt redd for å skli eller spole - for det gjør vondt, det! I morgen tror jeg vi skal finne på noe lurt som gjør at hunden får aktivisert seg med minst mulig belastning for meg. Jeg må restituere meg før en ny arbeidsuke.

Vi har ikke vært på en eneste visning denne uka, men nå skal jeg sette meg med finn.no og se om det er noe lovende å beskue i helga...