Mitt andre hjem

Det føles nesten som om Letohallen er mitt annet hjem - tidvis er jeg der rimelig ofte! Denne helga ble igjen tilbragt der, og "som vanlig" hadde berner fått ring helt innerst. Skulle jo bare latt bur og stol få stå der fra romjulsutstillingen, eller fra da jeg var der i november! :D

Lørdag var det bare 39 bernere påmeldt, men det var selvfølgelig en stor åpen klasse tispe for det - ti mener jeg å huske at det var i katalogen. Artig klasse å være i...
Jeg var litt spent på hvordan det ville bli å løpe, men jeg hadde i hvert fall tatt rikelig med smertestillende, i håp om å numme halebeinet. Og da dommer etter å ha fått inn alle i klassen konkluderte med at det var så mange at han ikke ville se de løpe samlet, var det i og for seg helt greit for meg og rumpa ;) Da ble det bare en trekant og fram-og-tilbake under den individuelle bedømmelsen.
X'en fikk sin røde, og det gjorde mange andre i klassen også. Vi sto med oppstilte hunder, og jeg bet tennene sammen klar for å løpe det jeg kunne med dyret. Men dommer ville flytte på oss først, og vi ble satt bak to andre. Deretter fikk de tispene som sto bak oss tre løpe. Og dett var dett - dommer hadde bestemt seg, og vi ble nummer tre uten å løpe for det. Rumpa takker så mye! Et lite sekund trodde jeg kanskje vi også hadde fått CK, siden han plasserte oss tre så tidlig og uten å se bevegelser, men det ble det bare til de to første. Jaja, det er jo bra å bli nummer tre i en så stor klasse!

Jeg rakk akkurat å se rasen ferdig, før jeg måtte stikke for å rekke en visning i Oslo. Den kunne vi jo i grunnen ha spart oss; den lignet ikke på annonsen og prospektet overhode, og var presentert som noe helt annet enn det den var. Verken megler eller selger dukket opp, så vi ble vist rundt av broren til han som leide boligen - og han visste jo ikke så mye, stakkars. Jeg klandrer ikke ham, jeg bare skjønner ikke hvorfor selger oppfører seg som om han tvinges til å selge, det har vært råvanskelig å få til en visning. Det er ikke min skyld at boligen ligger til salgs på finn.no, jeg beklager at jeg oppfatter det som at jeg kan be om visning og eventuelt legge inn et bud!

Argh altså, jeg blir så provosert og irritert over at folk sløser med min tid på den måten. Vi har vært på mange visninger i søken etter vårt nye hjem, og vi blir mer og mer bevisst på hva vi vil ha - heldigvis, vi har vært steder hvor vi etter to minutter kan gi hverandre et blikk som viser at vi er helt enig om at dette er en nope-niks-never, og det er desto godt å komme ut fra en visning og være skjønt enig om at jupp, this is it! Det er mange rare salgsteknikker, det er sikkert og visst. Vi blir plassert i bås i det øyeblikk vi tråkker over dørterskelen, og megler/selger begynner å legge ut om nærheten til SFO, barnehage, barneskole, lekeplasser, idrettslag, hvor mye barn det er i nabolaget - det er faen tute ikke salgstriks for dette paret! Bare fordi vi er i en viss alder kan det hende vi vil bo rolig til, eller? Vi var et sted som hadde lekeplass flukt i flukt med hagen, og det er skikkelig ikke interessant. Jeg blir jo provosert av slik ensidig kategorisering også, jeg... Og megler risikerer å tråkke i salaten med begge hovene - hva om vi har slitt med å bli gravide? Hva om jeg nettopp har spontanabortert? Hva om det viste seg at Hans er steril? Er det for mye forlangt at meglere kan forsøke å vise såpass mye fintfølelse og pedagogikk at de ikke risikerer å såre eller irritere potensielle kjøpere? Vi leter etter en bolig med tre soverom, og da skal det være et soverom til meg og Hans, det skal være et som blir kontor, og det tredje skal vi ha valpekassa i - hah!

OK, en liten frustrasjonsutblåsning der - jeg vet at par i slutten av tyveårene ofte etablerer seg og får barn. Men samtidig er det å få barn både et personlig valg og noe meget privat - kanskje meglerne skulle tatt det innover seg, og ikke med en gang kommet med en salgstale beregnet på en bestemt sjanger? Hva med å være litt mer mainstream?
Og hvorfor hører en aldri om nærheten til gamlehjem??? Skal vi ikke bo der lenge, da! :D

Anyway, søndag var det ny utstilling, og siden NBSK var arrangør var det tid for dugnad. Jeg møtte opp litt før åtte for å sitte i sekretariatet - ta imot betaling fra de som ikke har fått startnummer, svare på spørsmål, forberede premielistene til gruppefinalene, ta imot meldinger om biler med lysene på, og ellers være en informasjons- og serviceinstans. Og egentlig passer det meg godt - jeg har en godt innarbeidet telefonstemme etter jobber hvor en skal være høflig selv om en får skyllebøtter av kjeft over seg i telefonen, jeg liker å hjelpe og veilede, jeg tør påstå at jeg KAN en del utstilling og kan svare på hva BIM valp betyr og forklare at ting er lov i henhold til utstillingsreglene. Så jeg satt i luka og hjalp de utstillerne som trengte det - men jeg ble vel litt lei av å svare på når gruppefinalene begynner etter å ha fått spørsmålet 23 ganger :) Og jeg synes det er dypt urettferdig at JEG skal få kjeft for at en dommer er syk - har jeg forgiftet ham, liksom? Men, jeg tør påstå at jeg beholder roen og svarer høflig, jeg er flink pike og passer til slike jobber.

X'en var selvfølgelig påmeldt, så jeg var bortom ringen for å løpe et par runder med henne. Det hadde kommet rapporter til luka mi om en dommer som var særdeles streng og virkelig brukte skalaen - etter hva jeg forstår har halvparten av de nærmere 70 påmeldte fått blått, gult eller null. Og vi er jo ikke vant til det i bernerringen, hehehe.
Dagens dommer ville gjerne se oss løpe, så vi fikk ta to runder i samlet gruppe. Og da kjente jeg at smertestillende ikke fungerte, det gjorde VONDT å løpe, jeg kjente tårene i øyekroken. Noen har foreslått at jeg skulle tatt det litt roligere nå, og fått andre til å stille henne. Men når jeg hører andre fortelle at de brakk halebeinet i 1982 og kjenner det enda, tenker jeg at jeg får bare presse meg gjennom det, og håpe at det blir noe bedre på sikt. Jeg tar litt hensyn i hverdagen, men å løpe et par runder annenhver helg kan neppe skade?
Dommer hadde masse godt å si om X'en - likte hennes størrelse, type og hode. Men det ble en blå, jeg kan ikke huske at vi noen gang har fått en kritikk med så mye feil og negativt, faktisk! Dog hadde jeg litt sansen for dommer - hun delte ut sløyfe og kritikk selv (vanligvis er det ringsekretær som deler ut det), sa noen positive ting om hunden, og forklarte deretter premieringen. Det synes jeg er bra, da skjønner en med en gang hvorfor og slipper å tolke kritikken. Dommer sa også at hun hadde et håp om at alder og utvikling kunne rette på det hun trakk for, så vi behøver ikke å avskrive dommeren om hun skulle komme tilbake til Norge om et par år.

Så løp jeg tilbake til luka mi for å gjøre ferdig listene som skal brukes i gruppefinalene (i fall noen tror jeg ble snurt og stakk fra ringen dypt vonbroten over den blå - vi var da i godt selskap!).
Halv fire fikk jeg sneket meg fra hallen, og hadde ikke veldig dårlig samvittighet for å dra fra for eksempel frender i avdeling Oslo som skulle rydde og klargjøre hallen etter utstilling. Jeg hadde jobbet i sekretariatet i over syv timer, og måtte - igjen! - skynde meg til Oslo for å rekke enda en visning. Det var skikkelig ekkelt å kjøre - frontruta frøs igjen av tåke og fukt i lufta, så jeg holdt et lavt tempo. Men vi kom oss på visning. Det blir nok ikke noe bud der heller, men om ikke annet blir vi bedre kjent i Oslo...