Pinsetreffet 2010

Tiden strekker ikke alltid til, og nå vet jeg ikke om jeg skal bare hoppe over det som har skjedd de siste fjorten ++ dagene, eller om jeg skal forsøke å huske mest mulig...

Siden sist har det i hvert fall vært et pinsetreff, og vi var selvfølgelig der - det skal mye til for at jeg ikke får med meg raseklubbens hovedspesial.
På fredag tok jeg ut en avspaseringsdag, deilig å ha god tid. På formiddagen var vi en gjeng som møttes for å gå tur - seks mennesker med åtte hunder av seks forskjellige raser. Fra phalene til saluki, og alle gikk kjempefint sammen - først båndtur, og deretter frislipp på en stor gresslette. Vi koste oss skikkelig, og det er sunt for hundene å omgås ulike raser, tror jeg. Lære at hunder ser forskjellige ut, lære litt forskjellig språk - en schäfer ser jo helt annerledes ut enn en spaniel.



X'en mosjoneres av salukiene Qui og Hottie og schäferen Mandy.


X'en sammen med phalenen Demi, welsh springer spanielen Ellie og nova scotia duck tolling retrieveren Chilli.


Marie og Ellie, og X'en som innynder seg til litt kos fra noen av de andre.


Margrete aka Cesar Milan, og hele gjengen - bak fra venstre X'en, Chilli, Mandy, Hottie og Asti. Foran fra venstre Ellie, Qui og Demi.

Bildene er lånt av Marie.

Vel hjemme ventet et bad på den nå sorte berneren min, som hadde pløyet seg gjennom en rekke deilige grøftegjørmehull på turen. Hun liker spa, hun! Fint for huden med slik leireinnpakning... Og vi begynner å få rutiner på badet hjemme også - hun kommer ikke inn på badet på kommando (men kan gå frivillig inn når som helst ellers hvis døra er åpen og en av oss er der inne - den hunden vet når det er badetid...), men går inn når hun hentes, og da stabler hun seg oppi karet på eget initativ. Flink jente! Og jeg kjenner nå igjen kroppsspråket hennes når hun bare må riste seg, og rekker å trekke for dusjforhenget før jeg og badet blir altfor vått... Jada...
Føhning på trimmebordet ute i hagen - gratis pels til pippipene, mens jeg fikk formet utstillingshunden ut av gjørmeturhunden. Hun er bare vakker, når hun står på bordet nybadet, sola som skinner i pelsen, beina godt plassert i sine hjørner, og hun titter våkent mot noe spennende med stram positur - da er hun verdens vakreste, altså!

Så ble bilen pakket med regntøy, varmedress, solkrem, mat og annet en kan trenge på en slik tur, før vi satte turen nordover. Jeg hadde bestemt meg for at enten måtte jeg dra i god tid før tre for å unngå helgerushet, eller så kunne jeg like godt vente til nærmere halv seks. Og det ble sistnevnte, jeg var ikke rask nok til å rekke tidlig avgang... Men turen opp gikk fint, ingen nevneverdig kø, annet enn en snile jeg havnet bak gjennom Ringebu sentrum - enn å holde 30 i 50-sonen, det er irriterende, det!

Vi fikk innlosjert oss på rommet, og "vi" var Toril med Gross og Arok, og meg med X'en. Rett etterpå fant vi også - surprise - Even! Stian fikk overtalt meg til å melde ham på, så pensjonisten kom for en liten gjesteopptreden... Han travet rundt på plassen og syntes det var så stas å være på tur, og han er jo fritatt for regler og oppdragelse, så han tasset rundt fra menneske til menneske, innyndet seg hos de som grillet, fant alltid en hånd som kunne klø ham bak øret, og hadde en fantastisk kveld. Det virker som om de fleste lar seg sjarmere av ham, og ikke minst la seg fascinere av alderens hans. Det synes at han er gammel, men det er jaggu ikke mange bernere en får se som er så gamle! Derfor var det veldig hyggelig at det var så mange veteraner som stilte på Frya i år - og det var også noen "nye" fjes, godt at vi får rekruttering til veteranklassene.

Lørdag morgen bråvåknet jeg av et skjærende skrik. Jeg spratt opp av senga, så at Toril sin seng var tom, rev fra gardinene for å titte ut, men så ingenting. Det skrek og skrek, rene dødsangsthylene - og jeg kaldsvettet til jeg endelig fikk identifisert lyden til Torils mobil. For en ringelyd!
Med sjokket noe neddempet, kunne jeg kjenne etter og innså at jeg hadde fått uventede menssmerter - så vondt at jeg ikke klarte å stå oppreist eller gå, så jeg hev innpå et par paracet og tok en time til i senga, i håp om at det skulle hjelpe. Det gjorde det ikke, så da gikk jeg på jakt etter sterkere dop, og fikk buffet litt fra ulike folk, følte meg jo som den junkie'n :D

Kvart på ti gikk jeg opp til lydighetsringen for å sette opp bur og stol, og for å se hva slags mønster en skulle gå LF og FVF. X'en hadde sent startnummer i lydighet, så jeg regnet med at vi skulle inn i fellesdekk nummer to, kanskje tre. Men da jeg kom opp til ringen var de allerede i full gang - da ble jeg stresset, hadde jeg bommet på klokka? Hadde LP vært innkalt til ni? Men nei, de hadde bare begynt tidlig fordi det var mange påmeldt og det skulle vært paintball i skogen senere på dagen... OK, så da kunne jeg roe litt ned. Ingen gikk i startrekkefølge, en kunne komme inn i ringen når en var klar, og jeg var skikkelig ikke klar, jeg klarte knapt å gå oppreist. Jeg dytta innpå enda flere tabletter, ventet på at de skulle kicke inn. I mellomtiden luftet jeg X'en. Jeg snek meg unna andre fellesdekk, da tredje fellesdekk skulle gå var det enda ikke effektivitet i pillene jeg hadde fått. Til slutt innså jeg at jeg måtte bare gå inn i ringen nå, jeg ville ikke bli noe mer klar, og jeg kunne ikke ta flere piller.

Så, når den siste hunden i forrige fellesdekkrunde er på sine siste øvelser tar jeg ut X'en for å varme litt opp før fellesøvelsene. Ekvipasjen i ringen blir ferdig, dommer kaller inn til siste fellesdekk, og da viser det seg at resten av ekvipasjene er oppe ved utstillingsringen. Så da blir det en pause for å hente de. Riktignok er det bare en ekvipasje til som møter, så vi blir bare to i fellesdekken.
Tannvisningen går som den skal, 10 poeng.
Fellesdekk, X'en legger seg som hun skal, vi går ifra, og jeg står som vanlig og teller til 60 to ganger. Når jeg kommer til 30 andre gangen reiser X'en seg opp i sittende! WTF??? Det har hun ALDRI gjort før, jeg kjenner at jeg punkterer, blir så skuffet, hva var dette, skal dette bli en dag hvor hun bare gjør rare ting? X'en har ALLTID hatt en bankers fellesdekk. Faen... Vi går tilbake til hundene, og jeg prøver å klappe og belønne henne som vanlig, men jeg er bare tom og motløs. Vi får 5, hun lå jo ganske lenge, men det var 12 eller 15 poeng som forsvant i dass, som vi alltid ellers får. Skikkelig unødvendig, jeg er skuffa, og klarer ikke å blåse det av meg før vi skal inn til de invidiuelle øvelsene. Før vi startet har jeg tenkt opprykk, det gikk så bra sist, nå skal vi klare det, jeg klarer ikke å koble ut ambisjonene, jeg kjører meg inn i et mønster - og da kombinert med store smerter i kroppen OG en hund som satte seg opp på fellesdekken... Trenger jeg å si hvordan resten gikk?
Lineføring - det ble jo noen poeng, men det er mye rart. Jeg er tung i kroppen, klarer ikke stokke beina. Vi går laaaaangt. Hun henger i lenka, hun er ikke med i vendinger, hun gjør ikke holdter, vi går ikke en gang en trivelig tur i gresset... Det føles skikkelig dritt, selv om noe må ha vært greit. 7 poeng.
Fri ved foten - jeg er varm og sliten, jeg har skikkelig ikke lyst til å gå noe mer, jeg klarer ikke å være normal, og X'en ender med å gå rundt og snuse i ringen på egen hånd, går med meg av og til, henger etter, dropper holdt'er... Stakkars hunden, som må gå der ute med meg. Men hun ble i hvert fall i ringen. 0 poeng.
Dekk fra holdt - innmarsj, på høyde med en kjegle skal vi gjøre holdt. Men X'en setter seg ikke - som hun jo sjelden gjør på konkurranse, hvorfor får vi det til på trening, men ikke konkurranse??? Jeg kommanderer X'en litt sint sitt, og jeg ser hun lukker ørene og titter på kjegla som står der. Og jeg vet hva hun synes om kjegler, de er nemlig til for å apportere og løpe fort-fort-fort med! Hun har fått rappet med seg en kjegle mer enn en gang på ulike fellestreninger, så jeg aner ikke hvordan vi skal få trent inn fremadsending når den tid kommer. Men nå, i konkurranse, sugde jeg i hvert fall tak i henne, vrælte nei og fikk kjegla ut av kjeften hennes. Jeg fikk bekreftet at dommer allerede hadde nullet oss da hun ikke satte seg, så jeg brøt hele øvelsen og kom oss bort fra kjegla. Ikke vits å forsøke på nytt med en slik fristelse. 0 poeng.
Innkalling - dommer anviser plassering, og "banen" går selvfølgelig rett forbi kjegla. Jeg plumper ut med noe á la "du synes vel det er lurt å sende hunden i full fart ut forbi en kjegle hun så gjerne vil leke med?" Men så lærer dommer Arild Berntsen meg at han jo ikke vet hva slags retningssans jeg har, så om jeg kommer til å skjene noe veldig bort fra kjegla kan han jo nesten ikke trekke meg for det :D Så jeg går fra X'en og skjener som det dophuet jeg vel er den dagen, vi kaller inn og får den herlige reaksjonen hun har! Kjapt oppe med rumpa, beiner avgårde, og smeller inn i en klassisk skjeiv X'ensitt, med et lykkelig uttrykk i fjesen sin! Og jeg er der og da så fornøyd med at hun til tross for varme, til tross for kjeften i ringen og til tross for teite eieren beiner det hun kan for å komme fort fram til meg. På slike dager hadde jeg skjønt det om hun ga meg fingeren og stakk en annen vei, men kanskje er hun i ferd med å bli litt voksen og skjønne mer av hva jeg vil når jeg er uforståelig? Herlige hunden som digger innkalling, 8.5 poeng.
Stå under marsj - for at hun ikke skal stoppe for tidlig, gjør jeg det jeg kan for å få en raskere og mer intens innmarsj, med det resultat at jeg trenger to kommandoer for å stoppe henne. 0 for dobbeltkommando, sa dommeren da. Jeg trodde at jeg kunne ha to kommandoer på stå under marsj, men da har jeg lært det. Uansett må vi få til den øvelsen bedre, som alltid, jeg har sagt det 17 ganger før...
Og det endte vår tragiske konkurranse, for arrangør hadde glemt igjen hopphinderet, så da fikk alle 10 poeng i den øvelsen. Hurra for tier, liksom... Sukk, X'en elsker jo å hoppe hinder, så for oss er det en knallbra avslutning på en konkurranse, få gjøre en moroøvelse!
Ja, også fikk vi 7 i helhetsinntrykk, uvisst hvor vi klarte å score på det :D

Under premieutdelingen kan vi notere oss en tvilsom rekord - bunnrekord, med 83 poeng. Men, vi ble ikke sist i klassen! Mange hadde vanskelige dager, det var mange debutanter som gjorde sitt beste med konkurransenervene sine - jeg har enda konkurransenerver selv om vi har startet en håndfull ganger.

Og jeg hadde egentlig ikke tenkt til å blogge noe om det jeg skal si nå, men det har gnaget meg helt siden pinsa, så da får jeg heller bare si det:
Jeg overhørte publikummere rundt lydighetsringen, jeg hørte tydelig at de snakket negativt om et par av ekvipasjene som var i ringen, at de ikke var noe gode, at de ikke skulle ha gått inn i den ringen, at de ikke hadde noe der å gjøre, at hunden ikke var godt nok trent. Og det synes jeg er skikkelig dårlig gjort - for mange er det skummelt å starte, en blir veldig synlig i den ringen når en går der alene og forsøker å vise det som ALLTID fungerer så mye bedre på trening. Jeg vet at mine nerver ble mer frynsete av å vite at noen skulle stå og disse det vi gjorde i ringen, og jeg antar flere også hørte hva de sa. Skikkelig trist å høre på... I ettertid skulle jeg ønske at jeg var tøff nok til å konfrontere de det gjaldt der og da.
Jaja, på alle andre stevner vi har gått har det vært god stemning rundt ringen - applaus for gode karakterer, sympati når en tydeligvis ikke har dagen, positive tilbakemeldinger om en har gjort noe bra, og trivelig prat - selv om det bare er for meg fremmede der.

Rundt utstillingsringen på Frya var det også god stemning, etter litt mat og hvile var jeg nesten klar for å gå inn i ringen. Sånn bortsett fra at smertestillende enda ikke fungerte, og jeg tok litt mer. Men når jeg satt i skyggen følte jeg meg i bedre form, så jeg gikk inn i championklassen med Gross for Toril. Det skulle jeg aldri gjort...
Den ringen var varm. Og stor. Sola stekte, jeg ble helt tørr i munnen og svimlet, magen gjorde opprør, og jeg forbannet mitt biologiske kjønn. Vi løp to runder innledningsvis, og i det vi skulle stoppe så jeg faktisk bare svart. Heldigvis var Gross langt uti rekka, så jeg fikk drukket en del vann og stilt oss begge i skyggen.
Gross, som var så behagelig å løpe med og stille opp kvelden før, syntes også sola var ubarmhjertig, så det ble varmt for oss begge. Han fikk sin røde, men en streng dommer ga ikke CK til mer enn halvparten av klassen, og vi fikk et takk for oss. Neste gang skal jeg gjøre en bedre jobb, Toril!

Så var det bare å bytte hund og nummerlapp, og gjøre Even klar for sin "special appearance". Jeg merket med en gang at han ikke hadde sin beste dag i dag, men vi gikk nå inn for å vise oss fram. Tre gubber påmeldt. Even fikk en søt kritikk, og ble sist i klassen, bak Kendo og Kvatro. Gubbelille var sliten, ikke rart slik som han festet kvelden før, han pleier jo å sove hele kvelden, mens nå var det grilling og kos! :D

Lørdag var det min tur til å "feste", med medlemsfesten som var på Frya - reker, godt drikke og trivelig selskap gjorde at jeg holdt ut lenger enn smertestillende varte, men etter diverse tannlegepraktisering, forsøk på å håndpiske krem til andres irish coffee og underholdning av visse stuntdamer, trakk jeg meg tilbake for å finne senga :D

Søndag, ny dag og nye sjanser som floskelen sier. Jeg følte meg i betydelig bedre form, heldigvis. Da X'en og jeg gikk inn i åpen klasse, kjente jeg at jeg kunne løpe lenge, og var skikkelig fit for fight, klar for å reise kjerringa etter lørdagens begredelige uttelling. Men X'en ville det annerledes, og vi røk ut med blått på grunn av rotete bevegelser. Rotet var rett og slett X'en som forsøkte å klø seg mens vi løp, uten at jeg fikk henne ut av det. Jeg forsøkte både å stoppe for å la henne klø og å løpe på for å dra henne ut av kløen, men hun fikk aldri vist noe rent trav, så da ble det som det ble. Surt, men sånn var det.

På slutten av dagen ble gubbelille Even kalt inn i ringen, for han skulle få oppmerksomhet som helgas eldste berner - ikke bare eldste hannhund, men altså eldste berner! Vi fikk en diger rosett og vakker glasskål, applaus - og på æresrunden løp han betydelig bedre enn under klassebedømmelsen dagen før. Men så hadde han fått hvilt ut mer også nå. Det var gøy å få vist folk at berneren kan bli så gammel - etter hva jeg har blitt fortalt har det aldri blitt vist noen eldre berner på pinsetreffet, men jeg skal ikke selge sjela mi på den påstanden. Vi får kalle oss uoffisiell rekordholder - og vi vil mer enn gjerne se at noen slår den rekorden!

Så vet jeg at "noen" tok masse bilder av Even, men han har ikke sendt de til meg enda, så det får bli i et senere blogginnlegg...