Så ble det en økt hvor vi gikk og gikk og gikk og gikk, både med og uten lenke, med pirk fra Lisa. Veldig nyttig, selv om svetten silte til slutt – for jeg holder et rimelig høyt tempo under vanlig marsj med X’en, og sola tok godt i dag. Men det er alltid nyttig å få andre til å se og kommentere, så en kan vite bedre hva en skal jobbe videre med, hva som har blitt bedre og hva som er nye utfordringer. Og igjen overrasket det meg at X’en fulgte på, vi gikk lange strekninger og hun hang med – selv om jeg brukte betydelig mindre med belønning nå, for å presse henne på det. Hun gikk også mye bedre enn på stevner – det er vel min visshet om at jeg har godbit i lommene som gjør at jeg slapper av, og hun dermed går optimalt. Fine, onde sirkelen…
Til sist ble det en økt fra dekk til stå, for avstandskommanderingen. Caroline hadde en fin teknikk på det, som X’en tok kjapt. Jeg simpelthen ”drar” henne opp med en godbit stående på knær foran henne, slik at hun ikke kan få noe framdrift. Og hun låste også bakbeina da, så dette kan bli bra! En metode hvor det er en fordel at X’en er så matglad, og vil gjøre en slik litt tung bevegelse for en halv frolic ;)
I det vi satte oss ned for å spise lunsj kom laget som skulle overta banen etter oss, så det ble felles lunsj – og deretter tok vi fellesdekk med 11 hunder. Null stress for X’en, men hun spratt opp som vanlig – jeg har sagt det før, men vi må intensivere den treningen, og få bort den dumme tjuvstarten.
Trener på fra dekk til stå. Og ja, hun har teipet H&M-sokk på labben for å beskytte såret litt mot søle og skit.
Deretter dro vi ut i skogen, og i dag skulle vi til et nytt felt. Det er greit med terrengskifte av og til, slik at hundene får generalisert sporgåingen, og for at det ikke skal være for mye av våre gamle dufter i terrenget.
Først la vi ut ganske så identiske spor til alle hundene – rett fram hundre meter, vinkel til høyre og sporslutt etter 50 meter. Sporet til X’en fikk vel ligge i en times tid.
At vi var på nytt sted var ikke noe hinder for henne – hun skjønte hva vi skulle. Men så har vi ganske tydelige rutiner også – ut av bilen for å tisse, tilbake til bilen for å ta på sporselen, jeg tar med meg sporlina, vi går opp i skogen til sporstarten, hun må i dekk, jeg knepper på sporlina og kaster den bakover for å surre opp, tar av lenka og fester den på meg (mens jeg står på sporlina i fall ivrigfrekke dyret skal tjuvstarte), og så får hun start-kommandoen.
Hun gikk fint bortover mose og lav, sporet jevnt og med snuta lavt. Det gikk stier på kryss og tvers i terrenget, så hun måtte over en slik, og det gikk ganske greit med litt utreding og jobbing. Men så kom vi til vinkelen, og den var lagt bare en meter etter en ny sti. X’en forsvant noen meter forbi vinkelen, kom tilbake, sjekket til begge sider, lette nøye, virket rådvill og forvirret, søkte og søkte lenge mot venstre – før hun plutselig tverrsnudde og jogget mot høyre hvor sporet gikk. Sprø opplevelse! Antagelig har hun sjekket og sjekket for å eliminere venstre som mulighet, og dermed kunnet ta en så kjapp og overbevisende vending mot høyre. Også dette var et fremmedspor, så det var bare å følge med på hunden – og brått sto hun med halen høyt og nesa lavt, logret og hadde funnet sporslutten sin!
Lisa virket fornøyd med X’en, hun jobbet godt for å finne ut av vinkelen og ga seg ikke. Lisa ga som råd at når vi har såpass uerfarne hunder bør vi passe oss for å gi dem for mange utfordringer i et spor. Terrengskifte er en utfordring, vinkel er en utfordring – så å legge en vinkel rett etter et terrengskifte ville ikke hun anbefale oss nå, men heller gå ti meter videre før vinkelen ble lagt.
Så begynte vi å få litt tidsnød, for de fleste på laget trengte å rekke butikken før middagen. Så vi skyndte oss å legge ut nye spor, før vi satte bilene mot Drevsjø. Vi møtte reinsdyr langs veien, og måtte ha litt vikeplikt for dem.
Da alle igjen var samlet på standplass, fant vi ut at vi hadde for dårlig tid til å rekke å gå alle sporene før middag – siden Lisa ble med oss på alle sporene for å kunne kommentere underveis og etterpå. Så løsningen ble at vi ga sporene ekstra lang liggetid, dro for å spise middag litt kjapt, også ut i skogen igjen. Alle var innstilt på at sporene kunne gå dritt på grunn av det, men hey, noen utfordringer må en ta av og til. Det verste som skjer er at en bryter. Jeg hadde allerede brutt et spor med X’en denne uka, selv Lisa og Floyd måtte bryte et spor som ble for vanskelig for ham. Sånt skjer.
X’ens spor rakk å bli cirka to og en halv time gammelt – hennes eldste spor så langt. Siden Liv hadde lagt det ut, og hun har en del sporerfaring, ble hun med meg på sporet, så ble Lisa med de andre på laget.
Denne gangen så jeg nesten ikke på merkebåndene, jeg bare fulgte med på X’en, og det var så moro å kjenne hvor trygg og bestemt hun var i lina. Et sted tok hun en kjapp pause for å drikke litt myrvann, men så gikk hun videre. Etter en stund stoppet hun igjen, og var usikker på hvor sporet gikk. Verken jeg eller Liv vet hvorfor hun mistet det der, det var ikke noe særlig vanskeligere – men hun kom nå av sporet. Så da ble hun litt tullete, vasset i et myrhøl, rullet seg i gresset og forsøkte vel å være litt dust så jeg skulle hjelpe henne i gang på sporet igjen – som jeg jo alltid har gjort før. Men jeg sto med is i magen og ventet, og jaggu tok hun seg ikke sammen og fortsatte på sporet! Det var så moro å gå, for dette var et vanskelig spor. Liv hadde ingen plan da hun la det ut, bare at det skulle være langt. Ble terrenget for vått, tok hun en vinkel for å komme utenom de verste myrområdene. Om vi teller spormerkingene, siden hun merket alle vinklene, endte vi med fem vinkler! Rått! Lengden på sporet hadde Liv kommet ut av tellingen på, men det var betydelig lengre enn de sporene X’en gikk på onsdag på 400 meter, så kanskje dette var 500-600 meter? Også så lang liggetid! Jeg var rett og slett høy da vi kom i mål, dette var et kongespor, og tusen takk til Liv som ga oss en så krevende og utfordrende oppgave – og tusen takk til X’en som fikset biffen! Hvem trenger dop, når en kan bli så høy av å fyke etter en bruksberner i skauen?
På kvelden konspirerte vi i laget om en gave til Lisa, som hun skulle få dagen etter. Jaggu rakk vi et lagmøte med instruktøren også – for å oppsummere de siste sporene, planlegge neste dag, skravle hund og prate skit. En meget trivelig kveld! Og etterpå måtte jeg jo sveve og skryte overfor kjente om sporet X’en hadde gått på ettermiddagen…
Sosialisering av tobeinte
Flere bilder finner du her. Blogg for de andre dagene kommer utover.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar