I dag startet vi ikke på appellbanen.
I dag startet vi ikke i skogen.
I dag startet vi i et grustak!
Anført av Lisa kjørte vi i kortesje til grustaket, hvor Lisa påsto at hundene skulle gå grusspor. Hvordan i alle dager skulle det gå til? Hvor mye fert kan en få av grus? Nei, dette hadde jeg ikke tro på at X’en skulle klare, men jeg var likevel spent på hvordan en gikk fram.
Først måtte vi lage sporslutter – det er viktig at de ikke har en farge som lager kontrast til underlaget, siden det ikke er så lett å gjemme de. De må også være flate, så de ikke står opp fra underlaget. Så fra bilen med det rare i trakk Lisa fram ei gammel bilmatte vi rev småbiter av.
Så måtte Lisa tilbake til hytta for noe hun hadde glemt, og da benyttet vi anledningen til å legge ut et spor for henne.
Vi skulle legge grussporene, og deretter gå de med en gang. Jeg var førstemann som skulle få lage grusspor, og skulle gi X’en tre spor på 30 meter hver.
På det første sporet skulle jeg lage avtrykk i grusen ved å vri foten i hvert steg – se for deg å danse twist, som en gang ble beskrevet som å sneipe sigaretten mens en tørket rumpa med et badehåndkle. Nå tar du med deg den sneipe røyken-fotbevegelsen ut i gruset, og går slik bortover i 30 meter. Needless to say, det var skoj – som Lisa sa – å se på!
Det neste sporet skulle ha slik ”twist” i første halvdel, deretter normale steg. Og det tredje sporet skulle twistes de første fem-seks metrene, deretter vanlig. I hver sporende lå det tre små biter av bilmatta.
Så var det til bilen, lufte X’en, på med sele og gå til sporet. Lisa anbefalte å bruke lenka framfor lina, da hundene ikke trengte å gå så langt foran oss. Jeg var innstilt på at dette ville bli mye tull fra X’en, at hun vel ikke ville forstå at det var spor der.
Jeg pekte kjapt på første fotsporet mitt for å vekke interessen hennes, og hun burnet av gårde! Hun snøftet i nesa og klatret framover, mens jeg holdt igjen i lenka alt jeg orket og var forsøksvis dette fordømte ankeret, ikke så lett når 50 kilo hund og 100 kilo vilje har spor i nesa! 30 meter går fort, brått var vi framme, X’en tok opp en bilmattesporsluttbit i munnen, men spyttet ut – den var jo ikke noe god? Men jeg belønnet masse og hun fikk rikelig med godbiter fra meg.
På det neste sporet ønsket Lisa å time belønningen bedre, så hun fikk en neve godbiter av meg. X’en ble satt på det andre sporet, og gikk av gårde like bra. Jeg hadde trodd hun ville stoppe når twist-merkene forsvant, men neida! Hun tok ikke slutten helt med en gang, men hun er jo heller ikke vant til å markere på gjenstander i sporet. Men da hun snuste på dem hev Lisa godbitene på X’en – perfekt timing av belønningen!
Det tredje sporet kjente jeg hadde mindre intensitet – jeg kunne gå normalt etter henne, måtte ikke tviholde i lenka og sette sjøbein. Men det var jo også mye mindre fert, jeg var så fascinert og forbauset over at hun kunne gå spor på grusen, så jeg gliste bare de 3 x 30 metrene jeg gikk bak X’en. Det må ha vært noe av det kuleste jeg har vært med på ever! Lisa var synlig imponert over X’en, hun tok det mye raskere og bedre enn hun hadde sett for seg, og på det første sporet gikk hun med en intensitet og iver nesten bedre enn i skogen! X’en gruser spor, hun! :D
Etter at de andre hadde gått sine grusspor, ga vi Lisa utfordringen – et spor med en times liggetid.
Så da var det på med sporlina – på Lisa. Hun skulle nå få gå et spor som oppsummerte vår ukes lærdom, innsikt, nyvunne viten og humor. Så først ble hun påvist f(j)ertgropa. Om hun gikk riktig, ville vi gi henne line. Om hun gikk feil, ville vi være anker og holde henne igjen. Lisa ned på alle fire, og forsøkte seg fram. Og ganske kjapt etter f(j)ertgropa kom første gjenstand, for å gi henne kjapp belønning og trigge motivasjonen. Første funn var rosa bæsjeposer – tøffe schäferhunder og eiere tør å bruke rosa, dessuten heter han jo Floyd som i Pink Floyd!
Sporet gikk videre, og ved ei buske fikk vi en flott dekkmarkering – på Batterybokser. Kjekt å ha når en skal kjøre den lange veien hjem til Bardu igjen. På den tredje gjenstanden valgte derimot Lisa å gi hals for å markere funnet – truse og luremus. Så var vi innom en eggløsning, før Lisa begynte å jobbe litt mye på overværet, opp på alle to og med strakt hals kunne hun finne en dorull i toppen av ei buske. Og til slutt fant hun sporslutten, som hun med stor glede kunne pakke opp og bli schempeglad for et portable toilet seat!
Vi dro tilbake til skogen for å spise lunsj i koselige omgivelser og planlegge siste halvdel av siste treningsdag. Lisa hadde en overraskelse til oss, som hun trengte å være i fred for å få planlagt. Så vi ble sendt av gårde for å lage egne spor, vi hadde tre kvarter til disposisjon. Caroline og jeg dro til samme sted. X’en fikk en slags hestesko – 50 meter, høyrevinkel, 40 meter, høyrevinkel, 40 meter, venstre vinkel – og sporslutt etter ti meter. Det ble en hale på hesteskoen for at sporslutten skulle ligge riktig i forhold til vinden. Det ble da forstyrrelser med et grisefjøs i enden og hovedveien langs den ene siden – men slikt må hun tåle.
X’en kom greit i gang på sporet, gikk slik jeg mente å ha gått – jeg valgte å stole på henne og ikke forsøke å huske om jeg gikk der eller der. Men det virket riktig, i hvert fall. Den første vinkelen var så kjapp og fin og presis at det var en fryd! Den andre vinkelen gikk også bra, men så begynte hun å jobbe litt på overvær. Jeg holdt igjen. Heldigvis husket jeg at jeg hadde gått helt bort til den stubben før jeg vinklet, så jeg kunne holde litt igjen og ikke la henne kappe vinkelen. Men flink jente gikk som hun skulle, buet litt røft i vinkelen, og fant slutten. Flink jente!
Tilbake på standplass ventet Lisa på oss med et lurt smil. Vi skulle nemlig få gå parallellspor! Det var lagt fem spor parallelt innover i skogen, med cirka 20-25 meter mellom hvert. Sporene var 50-60 meter lange, med gjenstand i slutten. Og førstemann til slutten!
Det var så rått å se hvordan hundene var helt klare for å gå spor, og det så ikke ut til at noen av dem lot seg påvirke av de andre. X’en tittet opp én gang helt til å begynne med, konstaterte at der var det en hund, men her var hennes spor, og gikk videre.
Jeg hadde fått det for meg at sporet gikk rett ut fra treet hvor merkebåndet hang, mens X’en insisterte på å gå på skrått innover i feltet. Jeg var redd hun hadde tatt nabosporet på overvær, men valgte likevel å stole på henne og følge på – nabohunden var foran oss i løypa, så vi ville heldigvis ikke krysse sporet hans, bare tulle på egenhånd.
På et tidspunkt roper Lisa til meg at X’en ikke har fått godbiter i slutten, og rett etterpå ser jeg at X’en slår på en gjenstand – og når jeg sier slår, mener jeg slår. Hun sto med labben og dasket på noe stort og skinnende som lå i slutten – en halvliter! Hun fikk en neve godis for innsatsen mens jeg tok Ringnesboksen, flinkeste ølhunden! Alle hadde selvfølgelig fått samme sporslutt, og X’en hadde slettes ikke rotet seg inn på et annet spor. Det er dumt å stole på hunden…
Så var det tid for gruppebilde og ekvipasjebilder, noen avsluttende ord, utveksling av etternavn for å finne hverandre på facebook, rydde bort spormerkinger og annet søppel, og si takk for i år til Sølenskogene.
Lisa Nordmo og Floyd, inspirerende og kunnskapsrik instruktør!
På kvelden var det avslutningsmiddag, og på mitt lag hadde den kreative skribenten Kathrine forfattet en sang vi som lag framførte. Den het selvfølgelig Kanskje kommer kongen, og jeg vil få gjengi vers og refreng dedikert til X’en:
Hei på deg, jeg heter X’en
Berner sennen på min hals
Det blir så som så med sex’en
Men er ganske god i vals
Kanskje kommer kongen
Selv om jeg er glad i mat
Mamma lovet meg en lang en
Men det blir nok bare prat
(Og den lange henspiller på pølsa jeg brukte under sprinten, hvis det er noen kofferthjerner som skulle lese bloggen…)
Det var utdeling av deltagerdiplom, noen vakre ord fra kursledelse og NBFs ledelse, god mat og skravling, slitne kropper og hoder. En blanding av solbrent, vasstrukken, myggspist og mørbanket – da vet du at du har vært ei uke på brukskurs!
Til slutt var det som vanlig trekning av gratis leie av stor hytte (med bedre komfort…) i tre dager blant de påmeldte. Til min store glede og overraskelse hørte jeg mitt eget navn bli lest opp! Yes! Så moro, bruksberneren stakk av gårde med tilgang til fine treningsområder :D Da må bare kalenderen studeres, så får en plotte en helg og håpe en har andre sporgående i omgangskretsen som vil være med.
Det sosiale laget fortsatte utover natta, og neste morgen var det bare å pakke og komme seg hjem. Jeg hadde heldigvis fått en haiker, så da hadde jeg noen å skravle med for å holde meg våken helt hjem, og jeg var veldig glad for at jeg ikke skulle på jobb påfølgende mandag! Sølen 2010 er over, vi har lært mye, hatt mange fine opplevelser i skogen, og jeg har fått fornyet tro på X’en som sporhund. Og jeg har truffet mange nye, trivelige hundefolk!
Dual purpose-berner - både vakker og brukandes
Flere bilder fra Sølen 2010 finner du her.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar