Judolf
Vi startet med ny lekeøkt i dag, og jeg synes jeg fikk mer dreisen på det å kontrollere leken med X’en. På et tidspunkt snuste hun rundt mens Lisa forklarte et eller annet – da ser jeg i øyekroken at Judolf har kommet tilbake, og igjen bare er ti meter fra oss. Damn, de beveger seg lydløst! Nå har X’en møtt vilt før uten å demonstrere et fnugg av jaktlyst, men en behøver jo ikke å teste det mer enn nødvendig, så jeg kneppet helt non chalant på henne lenka og tok henne i bilen. I mellomtiden forsøkte Caroline og Liv seg som reinsdyrskremmere. Det fungerte ikke helt, for mens vi satt og pratet kom han tilbake og tittet storøyd på oss mellom bilene. Kanskje han trengte venner? Eller var understimulert og trengte et spor å gå? Men så gjorde Judolf det dumme å gå nesten helt bort til bilen til Floyd, og da var det schäfer som sa fra, og da ble Judolf borte vekk…
Før lekeøkta var det lagt ut spor til alle hundene, så med Judolf vel borte var det tid for å bruke nesa.
X’en ble satt på fertgropa, og tøffet av gårde. Jeg sklei og spola i lav og mose, måtte til og med ned på knærne en gang eller to, men hun lot seg ikke affisere av slikt – jeg holder igjen ganske tungt i sporlina hennes (”vær et anker!”) og hun tåler fint om jeg skulle rykke til, det tar hun ikke som feiling, hvis hun mener hun vet hvor sporet er. Så vi gikk på. Ved den første spormerkingen etter starten tok X’en den på overvær, hoppet opp på treet, dro av merkebåndet, slapp det fra seg og gikk videre. Og det har vært en utfordring for oss, at hun jobber såpass mye på overvær at hun identifiserer spormerking og begynner å gå på en kombinasjon av syn og overvær. Jeg har derfor måttet prøve meg fram for å finne løsninger som lurer henne. Og å henge merkebåndene høyt er i hvert fall en nødvendighet.
Kan hun plukke merkebånd, kan hun vel snart plukke pinner også...
Jeg trodde det var vinkel ved merkebåndet, vi hadde jo gått et stykke, men neida – Liv hadde merket cirka hver femtiende meter så vi skulle vite at vi var på rett vei. X’en lå litt til siden for sporet gjennom tirsdagen, men det kan være på grunn av vindforholdene. Vi merket best at hun lå til siden fordi hun måtte pendle ”ut” for å spise godbitene som var lagt ut – og da var hun jo egentlig i sporet. Men ellers gikk hun jevnt og fint, så det var trolig mest sidevind som gjorde det. Eller så er hun skeiv i nesa, eller tett i et nesebor… :D
Etter cirka 150 meter er det vinkel, X’en tar den greit, og jeg følger på. Hun går og går, jeg følger mest med på henne, forsøker å ignorere spormerkingen, stole på hunden. Så kommer vi til et merkebånd, hvor Lisa forteller at det ikke er vinkel, men sporet er lagt i en bue herfra og til sporslutten – for å gi hunden en ny utfordring, så den kan erfare at ikke alle spor går rett fram og i nitti graders vinkler. X’en holder sporet en stund, men så virker hun mer usikker, jeg får mer slækk i lina. Hun stopper og snur seg mot meg for å få hjelp, men jeg har is i magen og venter henne ut. Hun leter og leter, men klarer ikke å finne sporet igjen. Vi ser sporslutten kanskje 25 meter foran oss, og har en cirka idé om retningen hun skal gå, men det er hun som må finne veien.
Etter litt foreslår Lisa at jeg skal gå av sporet, gå ti meter på skrått mot venstre, gå mot sporet igjen, og se om X’en får det i nesa – et sporoppsøk, med andre ord. Jeg gjør som fortalt, X’en får en søk spor-kommando av meg, vi går mot den antatte sporlinjen, og ganske riktig slår X’en på sporet – og går bakspor mot høyre, tilbake til der Lisa og de andre står, hvor vi gikk av sporet. Hun snur og går mot venstre igjen, men kommer på et punkt ikke videre. Så da velger vi å bryte. Sånt skjer, noe ble for vanskelig for henne her. Kanskje var det noe med vinden, kanskje kom vi litt skjevt ut, kanskje var det litt mye forskjellig terreng akkurat der, kanskje ble det for gammelt (det var nok over to timer gammelt) – eller kanskje hadde Judolf laget litt for mange kryssende spor for X’en. Hun jobbet kjempegodt så lenge hun hadde sporet, det var på antatt 400 meter, og hun manglet som sagt bare 20-25 meter for å være i slutten. Så det var tydeligvis blitt noe krøll der, hun virket ikke sliten i det hele tatt, bare rådvill. Men jeg koste og roste for vel utført arbeid, også gikk vi tilbake til bilen. Lisa var veldig opptatt av at sporslutten skal finnes – ikke fåes.
Liv la ut et nytt spor til oss – tilsvarende opplegg med vinkel, bue og lengde, men det fikk noe kortere liggetid. Også krysset vi fingrene for at Judolf ikke hadde tråkket i det sporet rett etter at det ble lagt ;)
Og denne gangen gikk sporet betydelig bedre – jeg hadde en skikkelig god følelse, X’en jobbet seg framover, jeg lente meg bakover med svikt i knærne for å holde igjen som anker, jeg leste henne, jeg stoppet når hun løftet hodet eller orienterte seg, jeg slapp på når hun var på sporet, jeg gjorde alle de lure tingene i lina når vi trengte det, det føltes helt rått! Og midt i sporet kom det kontant fra Lisa ”no går dokke skitbra!” Og DET er kompliment fra den instruktøren! Det lå ikke én godbit i sporet, X’en jobbet og jobbet, og jeg var høy på adrenalin og lykke da hun fant sporslutten. Hun klarte det, og hun kan gå så lange spor!
X'en leter opp sporet.
Lisa var som sagt opptatt av hundenes motivasjon, så hun hadde en siste oppgave til oss før vi fikk dra og spise middag (som heldigvis var en time senere i dag, så vi rakk å gjøre det vi skulle uten å komme for sent!) Etter dagens lange spor, fikk hundene hvert sitt spor på femti meter. Et kort og ferskt spor med kjapp belønning – god trigger for motivasjonen. Men det skulle være litt lærdom her også, så vi ble bedt om å sette hundene vinkelrett på sporet et par meter unna, for å begynne å tenke sporoppsøk. Både X’en og jeg var litt ufokusert ved starten, så da jeg sa ”søk spor” føk hun fram der nesa pekte, og det var i motsatt retning av sporet… Men jeg fikk snudd henne så hun ikke skulle søke opp et av de andre sporene som lå parallelt bortenfor, og da kom vi oss på sporet. Hun gikk ellers fint bortover, fant slutten og fikk masse ros for å være så flink. Det var da ingen big deal, virket det som om X’en tenkte. Flinkisen!
Det smakte fortreffelig med taco etter en lang dag i skogen, og jeg var høy på adrenalin enda. Etter middag var det sprint. Jeg hadde fulgt med på X’ens fot, og hun hadde ikke antydning til halting - men gikk riktignok med potesokk for å holde såret rent. Så vi meldte oss på, noen må jo ha sisteplassen. Dette er tross alt et kurs spekket med raske brukshunder, runderingshunder, lette bruksraser – en femti kilos berner kan ikke hamle opp med dem. Men en må da få med seg mest mulig av moroa når en er på kurs?
Som i ethvert stort mesterskap var det opprop av startrekkefølge og felles innmarsj. Strekningen var hundre meter, og en kunne gjøre hva en ville underveis. En valgte for eksempel å sykle fra hunden – og hun fikk også hederspremie for kreativiteten. Noen slepte filler og leker for å trigge hundene, mens noen beinet i fra mens de ropte og giret opp hunden. Vi på laget hadde diskutert dette, og det ble framsatt en hypotese om at hundene bruker opp energien sin om de blir giret opp for mye før de får løpe. Så vi vurderte derfor som strategi å gå rolig fra hunden, for deretter å kalle på den. Det passet meg utmerket, siden jeg hadde ganske vondt i beinet i dag. Holdemannen fikk X’en, jeg viste henne mitt hemmelige våpen – en grillpølse, og gikk rolig fra henne. Da jeg nærmet meg punktet hvor hunden ville bli sluppet begynte jeg å løpe, ropte ”X’en, kom å få pølseeeee!”, og spurtet fra henne. Jeg snudde meg på et tidspunkt for å se etter henne, men fikk sola rett i øynene og så ingenting – før jeg plutselig så dundreberner komme i hundreogsnørrogførti rett mot meg, rett foran meg. Pølse!!!!!!
Vi hadde forresten startnummer 13 og bodde i hytte nummer 13, kan det gi lykke?
Det ble en liten pause etter at alle ekvipasjer hadde gitt sitt ytterste, så juryen kunne trekke seg tilbake og kåre en vinner.
33 hunder stilte til start, og de ti beste fikk applaus og symbolsk påskjønnelse. De tre beste fikk også premie. Jeg hadde nok på forhånd satset på whippeten om jeg skulle gamblet på en vinner, og den fikk pallplass, men det var en schäfer-rakett som vant. Det var flere ærespriser, for eksempel publikumsfavoritten (en dvergschnauzervalp på ti uker), innsatsprisen, også videre. Så skulle de dele ut Forutinntattprisen 2010 – for en hund hadde virkelig overrasket juryen, og løpt betydelig kjappere enn de noen gang kunne forestille seg at en så stor hund kunne løpe. Og den som sto for den bragden – ja, det var ræserhunden X’en! Kjempegøy :D Vi vant matboks og rååååsa kong, og det var jo noe hun trengte. Nå må vi bare ha en råååsa kong til, så har vi noe å bytte med. X’en, nå også en lurecourser???
Bilde lånt av Siri Guldseth.
Det var god stemning blant folket og frokost en time senere neste dag, så det ble en sen kveld med noe godt i glasset og noe godt i godteskåla i godt lag. En god kveld, med andre ord. Utenfor hytta mi var vi i det kreative hjørnet, og komponerte alternative kommandoer for å få inn et mer festlig og avslappet lydighetsprogram. Alle kommandoer skal helst synges. Fellesdekk var selvfølgelig valgfri vuggesang. Hals var ”who let the dogs out?”. Budføring var ”Run Forest, Run!” Rundering var ”Mil etter mil eller mil”. Det ble også foreslått ”Near, far, wherever you are” fra Titanic… ”These boots are made for walking” tror jeg var til LF/FVF. Vi innførte også litt flere håndtegn. For innkalling skal du for eksempel simulere å kaste fiskesnøret og sveive inn, og for dekk under marsj skyter du over skuldra mot hunden. Har du innkalling med dekk blir det følgelig kaste fiskesnøret, før du skyter mot hunden. Jupp, lydighet vil helt klart bli en mye mer publikumsvennlig sport, og vi kommer til å søke NKK om disse endringene fra og med 010111, når det likevel kommer store endringer i lydighetsklassene :D
Flere bilder finner du her. Blogg for de andre dagene kommer utover.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar