Det ble en rolig, men koselig, feiring av bursdagen. Etter jobb på fredag stakk jeg til skogs for å gå spor. X'en fikk to spor utformet som litt korte D-spor, terrenget satte en naturlig stopper for lengden. Det første ble cirka 70x70x70 meter, det andre var et fremmedspor på cirka 50x100x50 meter. I "mitt" spor la jeg også ut tre pinner, og ny strategi for å se om hun finner pinnene var å legge en frolic oppå hver pinne.
X'en viste på Sølen at for ferske spor kunne være litt vanskelig, derfor fikk hun gå disse sporene allerede etter 20-25 minutter. Hunden er jo kav gærn, hun vet så inderlig vel hva hun skal, og spoler avgårde til sporet, det er ikke mulig å få henne til å gå en fin lineføring da. Men i og for seg greit at hun viser glede, iver og entusiasme! Og når vi kommer til sporstart klarer jeg å få henne i sitt, og hun er rimelig sanset i starten - heldigvis.
Jeg satte henne på sporet og lot henne få line og mulighet til å sondere, og når jeg så hun var på sporet fulgte jeg etter. Hun gikk ivrig den første tredjedelen. Jeg hadde lagt inn en utfordring, ved å gå over en trestamme. Hun måtte sjekke litt til hver side, før hun hoppet over trestammen og fortsatte. Rett etterpå var det en vinkel, hun kuttet ikke den i det hele tatt, og var faktisk borti spormerkingen, kremt... På det neste strekket hadde jeg lagt en pinne, men jeg hadde ikke tenkt på å merke for meg hvor de lå, for å kunne sjekke ekstra nøye hva hun gjorde. Her havnet vi også litt til siden for sporet, for plutselig skjenet hun en meter til høyre og spiste en frolic. Men så fortsatte hun der jeg hadde gått. Sporet gikk på en sti en fem-seks meter, før jeg hadde gått av og ut i terrenget. Ny test til X'en, som dessverre har lært av eieren sin at mange spor går langs stier, jeg har lagt for mange spor på den måten for å kunne huske sikrere hvor sporet gikk og sjekke om hun er presis... Og X'en dura videre på stien forbi der jeg hadde gått av, oppdaget feilen, sonderte rundt og fikk slått inn på sporet igjen - flinkeste! Den andre vinkelen måtte hun jobbe litt mer med - men det er mulig at et av de andre sporene var kommet litt for tett på. Rett ved vinkelen fikk også X'en en gjenstand i nesa, som hun måtte bort for å sjekke, men hun kom tilbake og lette videre etter vinkelen. Jeg hadde is i magen, hun sjekket og sjekket, og til slutt tok hun til venstre som hun skulle.
På dette strekket lå det to pinner, og begge steder stoppet hun for å spise frolic'en, men viste ingen interesse for pinnen - som jeg klarte å se, begge pinnene kom jo brått på meg... Ny strategi må utvikles, hun vet ikke at hun skal plukke pinner i sporet, men hun har jo gjort det før - hvorfor? Hva klaffet da, hva gjorde jeg da?
Også på dette strekket kom vi til en trestamme, her måtte hun sjekke mye mindre (en erfaring rikere?), og gikk bare litt til siden for sporet for å kunne hoppe over på et sted uten så mye grener.
Og så kom vi til slutten.
Det andre sporet var altså fremmedspor, etter ønske fra meg - for jeg merket på det første sporet at jeg ikke var like flink til å stole på X'en, jeg var litt for opptatt med å kjenne igjen terrenget og lete etter spormerkingene mine. Så nå ville jeg gå et spor hvor jeg var helt prisgitt X'en.
X'en ble satt rett på sporet også nå, og hun tøffet avgårde i et ganske høyt tempo - sikkert mye fert enda i et så ferskt spor, med høy og våt blåbærlyng. Den første vinkelen gikk hun i følge sporleggeren veldig bra!
På et tidspunkt snubler jeg og må ta noen ekstra steg, mister litt balanse, kommer bakpå, og mister sporlina. X'en får derfor gått flere titalls meter spor før jeg får tatt henne igjen, og jeg har åpenbart ikke sjanse til å kjenne hvordan hun går.
Om jeg husker rett, tar X'en nå en vinkel til høyre, men sporlegger mener at vi har gått for langt, at X'en har passert vinkelen, og nå går feil. Jeg går derfor inn i terrenget og tilbake mot der vi kom fra, for å se om X'en kan finne igjen sporet på tvers etter vinkelen, som et slags oppsøk. Ingen respons. Jeg setter henne på der jeg vet vi har gått spor, men der bare surrer X'en - ikke så rart når det er fert fra sporet, fra oss som gikk der i stad og de to som gikk rett bak oss. Til slutt går sporlegger ut av skogen, peker på sporslutten for meg, og jeg drar en imaginær vinkelrett linje, og setter X'en på der jeg tror sporet er. Hun går skikkelig ikke bra, men finner sporslutten og belønningen.
I retrospekt skulle jeg nok stolt på hunden når hun tok vinkelen, for sporlegger var ikke hundre prosent sikker på hvor sporet gikk (så neste fremmedspor skal jeg få vinklene merket, bare for å kunne sjekke litt bedre om X'en har peil eller feil). Jeg klarer ikke å rekonstruere terrenget i hodet, men jeg innbiller meg at sporslutten ikke lå så altfor feil i forhold til hvor X'en ønsket å ta vinkelen, om sporlegger hadde skrånet litt ut kunne det stemme.
Og i retrospekt skulle jeg heller brutt sporet enn å hjelpe X'en så vanvittig mye som vi gjorde på slutten, det ble ingen god avslutning på sporet. Men - I live and learn...
Og det virket ikke som om så ferske spor var noe særlig problem, hun gikk det mye bedre nå enn på Sølen, i det minste.
Det er ikke lett å være sporlegger, verken for egen eller andres hund. En prøver å bite seg merke i kjennetegn underveis, men 20 minutter senere er alle tuer og trær piss like... :D
Tusen takk for en fin trening, jeg lærte i hvert fall mye av å gå disse to sporene! Neste pinnestrategi blir forresten å legge ut betydelig større pinner - når X'en har plukket pinner, har de hatt en god størrelse, kanskje omtrent som en slik tykk marsipanpølse som selges i trepakk med fargerikt strøssel på. Mens det jeg har laget i stand av pinner de siste gangene har vært mer som de små IKEA-blyantene.
Og etter noen våte og litt kjølige timer i skogen var det godt å komme hjem til ullpledd, snop og bursdagsgaver! :D På døra hang det blomster fra Hans' tante og onkel i anledning bursdagen min - veldig koselig! En vakker bukett med masse fine blomster jeg ikke aner hva heter, men de er vakre og det varmet, det er noe spesielt å få blomster på døra.
Lørdag gikk vi en fin tur med Britt med Gozita og Alfi, og Vibeke med Dina. Jeg har ikke gått i lysløypa på lenge, men den har blitt "pusset opp" - planert, utvidet og fylt med grus så den ikke er like gytjebad og gjørmehøl som den ellers har hatt lett for å være. Dermed kunne vi tobeinte holde oss rimelig tørrskodd, mens hundene fremdeles hadde myrhull, grøfter og dammer langsetter å boltre seg i. X'en så som vanlig ikke ut da vi kom hjem, men det er faktisk slik at en turs grad av vellykkethet for X'en er ekvivalent med graden av søle og skit en kan ta med seg hjem! Og med et par plutoduker i bilen og en god blåser hjemme er det slettes ikke noe problem, fisefin har jeg aldri vært. Og hvis noen lurer på våteksemen hennes, er det så lite og så høyt oppe at jeg velger å la henne få være hund og lykkelig - det gror fint, væsker minimalt, og jeg kjenner ingen skorper. Jeg synes væskingen tørket kjappere sist gang når jeg hadde bacimycinpudder til hjelp, men vi får da knekken på dette også.
Så vendte vi snuta mot Varteig for å tilbringe resten av helga der med flere pakker, god mat og skravling.
Ferden skulle vise seg å ikke være helt uproblematisk.
Da jeg kjørte inn i tunellen var været pent, men da jeg kom ut ved Tusenfryd høljet regnet ned, store dråper som klasket i ruta og raskt ga dårlig sikt. Vindusviskerne gikk på det raskeste, nedbøren tordnet på ruta, og jeg byttet til venstre fil for å få bedre sikt og slippe spruten fra bilen foran meg. Den bilen svinger av for å fortsette på E18, og jeg legger meg på plass i høyre fil igjen, og så skjer det: Foran meg ser jeg plutselig at det lyser sterkt fra røde bremselys på en bil litt foran meg, og samtidig innser jeg at været som trommer på ruta slettes ikke er regn, men hagl. Jeg hogger i bremsene, og bare sklir bortover, et kjapt blikk i dødvinkelen før jeg seiler ut i venstre fil hvor det ikke er noen biler, og får pumpebremset bilen til stillstand. Takk og lov, jeg skled rett forbi bilen foran oss og enda en bil, det kunne gått virkelig ille om det ikke var tomt i venstre fil. Det lå et tjukt lag med hagl og sørpe på veien, og rett før neste tunell hadde en bil spunnet. Den sto på tvers i veien, hadde heldigvis unngått å kræsje i tunellen. Øsj, skikkelig ekkelt, jeg er ikke forberedt på glatte veier i august, altså... Jeg holdt femti gjennom tunellen og tittet meg godt om da vi kom ut på andre siden - men der skinte sola på tørr asfalt. Rare, rare været...
Men vi kom oss trygt fram, og hos pappa var det selvfølgelig også gjensyn med godeste Evensen. Han er i så fin form for tiden - mye sprekere og lettere til beins nå enn da jeg viste ham fram på Frya i år, for eksempel. Men sånn er det med ham, det går opp og ned. Så lenge det ikke går for langt ned, er det greit. Akkurat nå klarer han seg utmerket uten rimadyl, og er fornøyd med livet. Han var så glad for å få besøk, og viste tydelig at han gjerne skulle vært med i berlingo'n på tur! Det var litt stas med firbeint besøk også, han er jo en flokkhund som har blitt litt ensom. Men han har selvfølgelig sine begrensninger - Hans skulle ta Even og X'en med på en runde i skogen i dag, og på et tidspunkt fant Even ut at nå hadde han gått nok, tverrsnudde, og jogget tilbake til heimen. Hans fulgte ham trygt hjem, før X'en fikk en lengre runde. Gamle bernergubber skal få velge selv hvor lang tur de vil gå. Men han er jo bare søt og herlig, når han legger seg på ryggen med alle fire beina i været og ruller seg i gress og busker. Fineste gubbelille, det...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar