Høy på LP-lykke

Jeg har brukt tittelen "verdens beste lydighetsberner" mange ganger i denne bloggen - men det er helt fantastisk deilig å ha en vellykket trening, med mye fart, moro, oppmerksomhet og gjennombrudd i øvelser! Det gir et lykkekick og adrenalinboost å føle at NÅ er vi et godt team, og NÅ sitter øvelsene, og NÅ skjønte hun hva jeg vil. Uten å ha noe sammenligningsgrunnlag, tør jeg likevel påstå at det er bedre enn dop.

Som den smarte leser skjønner, trente vi altså lydighet i går. Jeg var litt spent på hvordan treningen skulle gå, i og med at hun har løpetid. Vi startet med en times tur, og det er høy snuse- og markeringsfaktor på snuppa, og det vet jeg jo at er typisk for henne under løpetid. Aaaalt er spennende å snuse på, og hun kan huke seg ned 14 ganger på en time. Eller huke seg ned, på slutten er det knapt nok bøy i knærne, men lar noen dråper falle mens hun snuser seg bortover.
Derfor er det ganske deilig å se at hun kan om hun må, når jeg setter krav kan hun komme ut av sin boble.

Seks ekvipasjer møtte opp på Brekke for OODKs lydighetstrening i dag, med tre av hvert kjønn, og alle hannhundeierne virket glade for at vi kom, da de hadde ulike utfordringer å trene på i forhold til løpetid. Så X'en fikk ligge i fellesdekk ved siden av en hannhund som trengte det, og en annen ekvipasje gikk mye rundt oss mens vi trente FVF for å terpe på sin kontakt - og det var jo god trening for oss også, å ha en slik forstyrrelse rundt oss.

Jeg hadde på forhånd bestemt meg for fire øvelser vi skulle jobbe med i dag, også ble det to fellesdekker i tillegg - og litt lineføring og fri ved foten. Så hun var faktisk gjennom ganske mye, vi var der i to timer, dog med litt pauser i bilen innimellom. Men hun holdt, den har kapasit i hode og kropp, den hunden, jeg behøver ikke undervurdere henne så mye som jeg kanskje gjør.

Vi startet med apporten, repeterte et par ganger at hun sitter i utgangsstilling og holder den. Hun var veldig giret på apporten, prøvde å stjele den ut av hendene mine, og var rett og slett herlig ivrig - så jeg lot det stå til, kastet bukken det jeg kunne (hvilket er rimelig klønete når en er keivhendt, men jeg ønsket å holde litt i halsbåndet hennes med venstrehånda, i fall hun ville løpe etter). Hunden sitret, tittet etter bukken, og formelig hoppet fram da jeg ga kommandoen. Galloperte bort til bukken, grep den kjapt (en av de andre som var der ropte til meg at det var et nydelig opptak - hahaha, det har vel ikke jeg tenkt på å trene på en gang, så det var i så fall pur intuisjon fra hunden, så får vi se om hun fortsetter sånn) - og sto så med bukken i kjeften og tittet på meg med fire strake bein. Et blidt "kom da!" fra meg, og hun galloperte tilbake til meg. Hun slapp bukken bak meg før hun kom inn i utgangsstilling, men det er helt greit enn så lenge - hun har mye forståelse for øvelsen, og jeg tror da vi skal få til det lille som mangler. Det er ikke motvilje mot å komme inn, hun bare vet ikke helt at hun skal inn. Og hun har ikke helt fått den eurekaopplevelsen av at det lønner seg å ta med bukken helt inn til meg. Men det er vel første gang vi har forsøkt hele øvelsen i ett, hittil har det vært mest delmoment og fokus på positiv apportering (jeg så en helt forjævlig film hos en facebookvenn i går, om tvangsapportering - det involverte blant annet fire stramme halsbånd og ører som dras bakover så hunden må åpne munnen...).
Jeg kunne jo ikke gi meg der, så vi forsøkte en gang til. Siden hun ikke forsøkte å tjuvstarte sist, holdt jeg ikke i halsbåndet da jeg kastet - så da tjuvstartet hun! Denne gangen grep hun bukken i et endestykke, hun ser jo ikke latterlig ut i det hele tatt med bukken dinglende ut av kjeften, hodet på skakke, en hale som logrer og en kropp som bare roper "fortell meg hva mer moro jeg kan gjøre!"... Har jeg sagt at jeg digger den hunden?
Vi kunne jo ikke avslutte treningen slik, så vi forsøkte igjen, hvor jeg kommanderte strengt at hun skulle bli sittende, kastet bukken, ga kommando, hun galopperte ut og grep bukken, sto og så på meg uten antydning til å skulle komme tilbake - så da bråsnudde jeg meg og løp fra henne. Og da var det hund som kom løpende etter, så moro det var å få beine etter muttern! Det fine var at hun ikke slapp bukken før hun var kommet bort til meg, før har hun spyttet ut bukken når jeg har kalt henne til meg, enda hun er jente og skal kunne gjøre flere ting på en gang...
Og da var jeg flink, og ga meg!
OK, vi har mye igjen før denne øvelsen er pen - men vi har kommet langt, og vi har hele tiden gleden i øvelsen. En hund som dasser ut til bukken og tilbake igjen, vil få masse poengtrekk. Jeg vil ha fart og glede i apporteringen, og siden jeg ikke har trent LP med noen hund før, må vi bare prøve oss fram, ta imot tips, prøve ulike metoder, og finne ut hva som fungerer på X'en. Hun har aldri vært en hund som leker med meg - jeg kan ikke kaste en ball, så henter hun den og kommer tilbake til meg for at jeg skal kaste den på nytt. Kaster jeg en ball, løper hun for å finne den, og legger seg ned for å tygge på den... Hun er ingen naturlig apportør, som for eksempel retrievere er, så da må vi spille på andre ting enn instinkter og sikkert feil ting jeg gjorde med henne i leken som valp og ung.
Neste valp... Herregud, så mye riktig jeg skal gjøre med neste valp :D

Neste punkt på programmet var hinderet - og vi jobber nå med klasse 1-hinderet for de nye reglene som skal komme ved årsskiftet. Ikke at jeg tror vi kommer til å fise avgårde i klassene, men framfor å lære henne bare den halvparten av øvelsen som kommer i klasse 1, lærer jeg henne hele øvelsen.
Så, starter hos meg, skal hoppe over hinderet selv, skal gå i sitt på kommando, og hoppe tilbake på kommando. I klasse 1 neste år skal hunden forlates ved hinderet, fører gå rundt, kalle henne til meg, og hun komme hoppende over på plass.
Vi har jobbet med hinderet hjemme, korte økter for ikke å gjøre det kjedelig - og for å skåne ledd for den belastningen det er å hoppe mye fram og tilbake. Derfor har vi også trent med lav høyde fram til teknikk og forståelse er på plass, så får vi presse høyde senere. Det er lettere å hoppe høyt med innmarsj enn fra sittende - og jeg må finne balansengangen mellom hvor nærme eller fjernt vi kan starte i forhold til å gi henne litt innmarsj - men ikke så langt unna at hun ikke skjønner at hun skal over hinderet.
Hun har stor forståelse for å hoppe over hinderet fra meg, og hun har nesten like fin forståelse for å hoppe over hinderet mot meg - en sjelden gang forsøker hun å gå rundt, og det er hvis hun sitter litt feil. Og det er utfordringen for oss i denne øvelsen per i dag - midten, få henne til å lande riktig slik at hun blir sittende i en posisjon som gjør tilbakehoppet lettest mulig. Av en eller annen grunn hopper hun veldig skjevt over, og lander veldig på siden av hinderet. Mulig det er fra dagens klasse 1-hinder, at hun hopper skjevt over for å søke meg i marsjen på andre siden. Så jeg skal prøve meg fram på hvordan jeg skal posisjonere henne foran hinderet for å få en bedre landing, samt at jeg må hjernevaske henne på å oppsøke plassen rett foran hinderet, jeg tror kanskje ikke jeg kan drive med dirigering før jeg slenger på en sitt-kommando! :D
En morsom øvelse med mange moment, og hun synes det er artig å trene på den - her kan tjuvstart bli et problem...

Dekk under marsj var neste øvelse, og den har hun vært så flink til, så jeg skulle vel egentlig bare sjekke at den fremdeles satt. Også satt den ikke!
Jeg prøvde gang på gang på gang, og enten ble hun stående, eller så fulgte hun bare etter meg uten antydning til å senke ned. Hva skjer?
Jeg var lettere frustrert et par sekunder, til jeg kom på at jeg kanskje var for blid i tonen, at jeg har pleid å ha en mer bestemt og streng kommando. Ok, vi prøver det, senker oss en oktav, og jaggu legger bikkja seg i dekk. Jadda, jeg burde hatt ordbok på diktafon, så jeg kan minne meg selv på hva slags kommando jeg pleier å bruke. Prøvde en gang til med antatt riktig kommando, hun gikk i dekk, og da klarte jeg heldigvis å gi meg - men belønnet selvfølgelig masse! Så tok vi et par innkallinger, bare fordi X'en synes den er så moro, og hun sikkert hadde litt spring i beina etter både fellesdekk og dekk under marsj.

Og X'en hadde spring i beina sine, så da sugde jeg tak i Hanne, som fikk lov til å være figurant i budføring. X'en ble sendt mellom oss mange, mange ganger - med gradvis økende avstand, og alltid påvirkning fra andre enden, for å få hjernevasket henne på kommandoen. Hun må ha løpt kanskje 15-20 ganger mellom oss, før det plutselig gikk tomt, hun ut for å snuuuuse og tiiissse og snuuuse. Da hørte hun ikke hva jeg hadde å si i det hele tatt - før hun plutselig var ferdig og kom beinende inn til meg. Hanne og jeg gikk da nærmere hverandre igjen, sendte henne en gang til fram og tilbake med masse belønning, og fikk avsluttet mens hun gjorde det bra.

Så tøyset vi litt med fri ved foten - i hvert fall tror X'en at vi bare tøyser, mens jeg pusher henne på oppmerksomhet og teknikk - vi gikk en god del, men med masse vendinger og 360 graders-vendinger, bare for å se hvor skjerpet hun kunne være etter en lang økt. Hun kunne, hun!

Så måtte jeg forsøke apporten en gang til, og hun ble sittende, galloperte fram, kom inn med "litt" påvirkning fra meg, men jeg ser lyset i tunellen, jeg gjør det!
Så var det fellesdekk, før vi avsluttet med rygging og annet tøys - bare for å ha det litt ekstra moro etter en super dag!

Og hvis noen syntes dette ble langt, må jeg bare minne om at jeg skriver for min egen del også, så jeg kan bla tilbake og se hva jeg har gjort og hva som har fungert tidligere... Også innbiller jeg meg at det er morsommere å lese detaljert om en lydighetstrening, enn å lese like langt om den timeslange turen vi hadde før treningen :D