Kaoskontroll

Jeg har vært tyst en stund nå, har ikke orket å blogge i en slitsom uke hvor jeg ikke har vært i form på noen som helst måte. Men det går likar no, som de synger.
Og litt har en jo fått gjort. Forrige helg var jeg sjåfør og heiagjeng for ei venninne som skulle på utstilling i Hillerød og Lidköping, så det ble vel en 130 mil bak rattet i løpet av fredag, lørdag og søndag - men hva gjør en ikke for cert- og titteljakter? Helt normalt. Det unormale var at jeg ikke så en eneste berner bli utstilt disse dagene, for de ble bedømt motsatt dag av den vi var på både i Sverige og Danmark. Og det var litt trist, for jeg skulle gjerne heiet og jublet da X'ens halvbror Yo-Yo Bentley av Hiselfoss på søndag fikk cert, CACIB, BIR og BIG3 - og dermed ble dansk og internasjonal utstillingschampion! Gratulerer så mye til Bentley, Stian og Catrine - vel fortjent til en vakker, vakker bernerhannhund!

X'en var selvfølgelig ikke med til utstilling og utland, hun har en mild karantene på grunn av påskens parringer. Riktignok var hun påmeldt i både åpen klasse og lydighet klasse 1 på Norsk Kennel Klubs utstilling i Kristiansand, men den påmeldingen ble sendt inn før parring i fall noe skulle oppstå som gjorde at vi likevel dro - helgardering, kalles slikt. Derfor ble hun etter parring også påmeldt til NKK Drammen. Da har en muligheten, selv om en selvfølgelig håper vi ikke kan, men ligger hjemme og ruger på valper...
Så mens jeg var på utstillingsturné, var X'en på ferie hos Anette, Norma og Orry på Bygdøy. De sa det hadde gått veldig bra, og at hun hadde oppført seg eksemplarisk! Sånt varmer selvfølgelig.

Så var det en uke med mye biltull. Mandag ble den levert på verkstedet, og både ved timesbestillingen og innleveringen sa jeg fra om hva det gjaldt og at det var en reklamasjonssak. Mitt egentlige verksted har funnet feilen, men fordi det mener det går på garantien anbefalte de å ta reparasjonen direkte på merkeverkstedet for å lette reklamasjonsprosessen.
Tirsdag får jeg telefon om at de har funnet feilen, men ikke der mitt egentlige verksted mener feilen ligger. Nei nei, men bare bilen blir fikset er jo det greit. De må bytte en del til 1.500 kroner, men jaja, en kan jo ikke protestere på det, jeg kan ikke bil.
Delen ankommer ikke før onsdag, og utover dagen får jeg en telefon om at delen er byttet, men det reparerte ikke bilen... Så de skulle sette i gang med nytt feilsøk.
Torsdag ringer jeg for å purre et svar, og minne dem på at jeg må ha tilbake bilen før helga. De sier de feilsøker enda, men regner med at bilen er ferdig så jeg kan hente den på fredag.
Fredag vekkes jeg av en telefon fra verkstedet, hvor de klarer å spørre hva som egentlig var galt med bilen! Jeg kjenner jeg blir litt matt, men forklarer så godt jeg kan, og minner om at verkstedet mitt fant feilen og kan fortelle om dette på fagspråk. Jeg spør også når jeg kan hente bilen, i og med at jeg må ha den i helga. Når som helst før 1900 er svaret, og jeg parerer at jeg da kommer en gang etter 1700 så jeg unngår den verste rushtrafikken.
1715 ankommer jeg verkstedet og stengte dører - for de stengte visst tidligere på fredager! DA ble jeg sint, da! Heldigvis har en selger ikke forlatt åstedet, og kan hjelpe meg å finne nøkkel. Jeg kjenner at jeg fyrer noe innmari, men klarer å besinne meg, det er ikke selgeren som har gjort en slett jobb og gitt meg feilaktig informasjon.
I går fikk jeg ny telefon fra verkstedet og tilbud om ny time for videre feilsøk om nesten en måned. Da jeg forklarte at det ikke går kollektivt her jeg bor, og at jeg gjerne ville ha en lånebil den tiden de må ha bilen for i det hele tatt å komme meg hjem, fikk jeg tilbud om å leie en bil til over 300 kroner dagen. Det er ikke interessant i det hele tatt, kjenner jeg. Men jeg har fått luftet frustrasjonen min med kloke hoder, som mener at jeg skal gi dette verkstedet fingeren og prøve et annet sted - også skal jeg sjekke om jeg har krav på gratis leiebil gjennom NAF eller forsikringen. Så i morgen blir en telefondag, jeg er ikke komfortabel med å kjøre bilen slik den er nå, jeg kan faktisk risikere at motoren ryker.

Forrige uke løste jeg kollektivproblemet ved å bo i huset i Oslo, så fikk jeg pakket ferdig og vasket litt. Søndag fikk jeg god hjelp av familie og Astrid til å flytte så å si resten av flyttelasset fra Oslo til Mogreina. Smekkfull henger og tre fullastede biler ble resultatet, nå gjenstår bare en åtte-ti banankasser og fire enkle stoler som jeg regner med å klare å få i egen bil når jeg må inn igjen for å vaske, legetimer og andre Osloærend. Tusen takk for hjelpen, folkens, jeg er imponert over hva dere får til! Jeg er ikke akkurat velmuskulert, så jeg er veldig takknemlig for at andre dro opp ermene og trådde til.
Nå har jeg rene luksushuset her på Mogreina - i kjelleren har jeg fått på plass fryseboks, og vaskemaskina er båret ned. På kjøkkenet har jeg fått inn komfyr, kjøleskap og oppvaskmaskinen. På soverommet har jeg fått senga mi på plass. Så nå kan jeg jo spise normal mat tilberedt på normal måte, og sove behagelig i en seng jeg våkner uthvilt fra. Ikke verst!

Det er fremdeles et overveldende kaos her, men jeg jobber meg gjennom det, og har en slags plan. Jeg prøver å få gjort noe hver dag, i hvert fall, så en kan se at det er skjedd endringer når en legger seg.

I går fikk jeg tatt første malingstrøket på gulvet i vaskerommet, det har jeg vært flink og utsatt leeeenge. Jeg fryktet malingsøl når to ulike bokser skulle blandes før bruk, og jeg lurte litt på om det ville bli vanskelig å få malt uten å bli isolert i et hjørne langt fra døra. Men det gikk kjempebra, jeg føler meg jo nesten litt flink. Jeg vet ikke hva jeg kan før jeg har forsøkt... Malingen har 24 timers tørketid, så jeg er i grunn glad jeg ikke malte meg fast i et hjørne!

En tur på Obs ble det også, med en handleliste hvor det bare sto "Alt" - nå skulle tomt kjøleskap fylles opp!

Og i dag har X'en og jeg kost oss helt alene i skogen, fant en ny runde vi utforsket som viste seg å være passe lang akkurat nå. Ellers har jeg holdt på å pakke ut og styre i huset - fjerne flyttelasset som fyller stua slik at jeg kan fortsette med taket (det skulle liksom vært ferdig til helga, men en fikk jo ikke gjort noe mens en var strandet i Oslo uten bil), fylle klesskapene og komme litt mer i stand. Det er mye en ikke er klar over at betyr en del i hverdagen før det er borte. En tar en del for gitt, men jeg har altså levd uten hvitevarer siden 31. mars, for eksempel. Alt går, men det går bedre med! :D

Lørdag var jeg forresten ringsekretær, veldig moro - det var schäferspesial, og jeg var forberedt på sirkus. Men jeg synes ting foregikk mer gemyttlig og organisert enn forventet. Det var en god tone både i og utenfor ringen, hundene oppførte seg bra, dommeren var særdeles sympatisk og hadde åpen bedømmelse på samtlige hunder (48 påmeldte). Selvfølgelig var det dobbelthandling og trippelhandling, og på en ordinær utstilling hadde jeg slåt ned på det. Men på spesialer får de kjøre sitt løp så lenge ingen plages av det. Hundene viste ingen tegn på stress av showet, og jeg sto for det meste og gliste, det er jo litt underholdende når en ikke er vant til den måten å stille hund på! Men jeg lot meg også imponere, for eksempel i beste hannhundklasse ville dommer se bevegelsene forfra og bakfra på de fem-seks med CK samtidig - så de gikk så tett som det bare var mulig å få til opp og ned ringen. Uten problem.

Ellers må jeg si tusen takk for alle koselige kommentarer i bloggen og tips til både oppussing, innredning, hagestell, og slikt.
Jeg fikk spørsmål om hvordan det går med X'en, og hun har det bare bra, ligger på gulvet ved siden av meg og gumler på middagsrestene mine.

Jeg skal få avtalt time for ultralyd, så en kan finne ut om det er noe inni magen hennes. Jeg er egentlig ganske trygg på at hun er drektig - men så vet jeg jo også at håpet gjør at en tolker alle tegn slik en vil, og en finner de tegnene en har lest i boka at en skal finne! Jeg har hatt en sånn underlig visshet siden tredje parring om at jupp, nå er hun drektig. Så jeg kommer til å bli enormt skuffet om hun er tom, selvfølgelig, eller om noe går galt framover. Jeg prøver å forberede meg på at hun er tom, men det er ikke så lett når en så veldig gjerne vil.

Hun har hatt det obligatoriske oppkastet - men det hadde hun ved sist kullforsøk også. Hun kastet opp to ganger torsdag morgen, og deretter hev hun seg over matfatet. Så redusert matlyst har hun ikke hatt, men det har jeg litt vanskelig for å se for meg at hun kan få også... Hun er jo bildet på matvrak på Wikipedia...

Jeg synes hun har blitt en anelse tynnere, er det noen som spiser for henne eller er det tilfeldig? Hvis jeg får UL rimelig kjapt, drøyer jeg tilleggsfôring til jeg eventuelt ser at det er noe der, hun er ikke for tynn, og jeg vil ikke fôre henne feit til NKK Drammen om hun er tom heller. Vekta kan jo gå opp og ned ellers også, avhengig av aktivitetsnivå. Jeg har gått mer og lengre turer med henne i det siste, det kan gjøre noe med forbrenningen. Vi har heller ikke trent lydighet på evigheter, så hun får ikke ekstra næring fra godbiter for tiden.

Hun har mistet pels på magen, rundt brystvortene, og det skal jo være et godt tegn - og et tegn jeg aldri fant i fjor. De fire fremste pattene har også vokst, og er nå like store som de fire bakerste. Vanskelig å si om de fire bakerste har vokst, jeg har i grunnen aldri målt størrelsen, og hvem husker vel hvordan de så ut for fire uker siden? Men for alt jeg vet vokste de slik etter forrige løpetid også, jeg sjekket jo ikke sånt da.

Jeg synes hun virket mer hoven og hadde litt utflod bak en stund etter parring, jeg fant dog aldri noe tydelig "majones", men hun vasker seg så flittig og hyppig at det er jaggu ikke lett å finne noe i det hele tatt.

Hun virker mer klengete og intens i kosingen sin, hvilket overrasker meg, jeg trodde ikke hun kunne bli mer kosete. Men hun kan for eksempel ta framlabben rundt meg for omtrent å holde meg fast i kosingen, hun på en måte krever litt mer inderlighet. Tror jeg. Eller om jeg bare legger opp til det selv og får de tegnene jeg ønsker meg...

Jeg synes også hun virker litt roligere på tur, men hun har aldri vært noen stor racer når vi går på tur alene. I helga gikk vi sammen med Lundii til Astrid, og da ble X'en med på en burn out, ellers tasset hun rundt oss. Det er ikke unormalt, men det er ikke helt normalt heller. Hun er slik nå på alle turer, før har det variert mer på dagsform, humør og innfall. Men kanskje sender jeg noen rare signal som gjør at hun holder seg i nærheten?

Hun virker også litt mer stinn i magen, som om hun alltid nettopp har spist og er hard og fylt. Jeg vet en kan kjenne foster nå, men jeg aner ikke hvordan jeg skal kjenne og tør uansett ikke klemme hardt nok.

Drektig, tom, hvem vet? Jeg gleder meg til UL, så slipper en å se positive tegn og jobbe med å snu de til noe normalt, forklare det som innbilt. Hun fikk faktisk litt melk etter løpetiden i september, så hvem vet? Jeg ser i hvert fall fram til å få et svar, så slipper en å gruble så mye - eller tenke hardt på å ikke gruble!