Nostalgia - og Even er ti år!

Først av alt må vi si GRATULERER MED DAGEN til Even som blir ti år i dag! En blir jo litt nostalgisk når en slik milepæl rundes, det føles som om Even ”alltid” har vært der. Jeg husker likevel godt da valpene kom. Vannet gikk på Majken, men noen pressveer kom aldri. Da hun la seg til for å sove, var ikke veien til veterinæren lang, her trengte vi hjelp. Og med ”vi” mener jeg mamma og pappa, for de hadde ikke anstendighet nok til å vekke meg! (Hvorfor skjer alle fødsler på natta?) Utpå morgenen våknet jeg av meg selv, lurte på hvorfor jeg ikke var på skolen, men skjønte jo kjapt da jeg kom opp at noe var galt. Dette var før mobilens tid, så jeg måtte bare vente rastløs på at de kom tilbake, og håpe at alt gikk bra. Og det gjorde det – de kom tilbake med en groggy Majken og seks vitale valper! Og resten er historie, som det sies.
Even ble kjapt ”min”, han har en spesiell plass i hjertet mitt, og er en gjennomført god gutt. Uproblematisk, frisk og vakker, kan en be om noe mer? Ti år til er vel kanskje å være litt storforlangende…
Elmer (Eros) var den første i kullet som døde, og han ble syv år og åtte måneder.
Ni år og to måneder gammel fikk Embi (Embrace Me) slippe.
Ni år og fire måneder fikk Emilio (Enrico) fikk slippe.
I sommer levde både Enya og Bamse (Emilio), jeg har forsøkt å få tak i de for å høre om også de fikk oppleve tiårsdagen sin – uansett har de blitt over ni og et halvt år begge to. Jeg synes dette er pene levetall for kullet, sett som helhet. Selvfølgelig skulle vi gjerne hatt de for evig, selvfølgelig skulle de alle blitt både ti og tolv, men med fingeren i jorda er dette pene tall. Dessverre – men tross alt noe vi er stolt av.
Og ja, det stemmer at en valp heter Emilio på stamtavla og en valp kalles Emilio til daglig. De som hadde valpen som ble kalt Emilio hadde falt så for navnet, at de valgte å beholde det.
Vi sender en stor hilsen til Stian Bergli, som hadde valpenes pappa N.Uch. Journeyman Jerobas av Milkcreek!

Og for å fortsette på denne mimringsstien, kan vi nå se tilbake til et helt år med X’en – 13. oktober var det nøyaktig et år siden vi hentet henne. Det føles i grunnen som om hun har vært hos oss i en evighet også, det er rart hvor tilpasningsdyktige og vanebundne vi mennesker er. Jeg klarer neimen ikke å huske hva vi gjorde før vi fikk henne i hus… Søte X’en, herlige X’en, fandenivoldske X’en, smarte X’en, oppgitte X’en – det er en hund med mye personlighet, hun er en sann berikelse og en stor fryd. Lettlært og glad i å jobbe, vakker, sunn og frisk (bank i bordet), snill og hengiven, elsker verden og er akkurat den X’en jeg drømte om – pluss mye, mye mer. Formelt oppfyller hun også raseklubbens avlsregler, og er altså klarert som avlstispe. Fortsetter hun, søsknene og halvsøsknene den utviklingen jeg håper på, slik at mine personlige ”avlsregler” innfris, ser det ut til at hun skal få bli mor til Latrudas F-kull. 14 måneder gammel sier det seg selv at vi har god tid. Det er mye annet som skal skje før det, for eksempel litt mer venstresvingsløping og ei bronsemerkeprøve…
Tusen takk til Gro Solberg for tilliten, vi håper dette er første året av mange, og vi er sikre på at de framtidige årene vil bli like bra som dette har vært!




13. oktober 2007 og 15. oktober 2008

For virkelig å slå an den nostalgiske tonen, har jeg oppdatert hjemmesiden med en håndfull gamle bilder som min kjære tante har vært så snill å plukke fram fra gamle fotoalbum.