Det går likar no...

I dag kom brevet fra NKK, med peneste hoftebokstaven... :-) Jeg har jo i grunnen sett noen tusen av disse brevene, etter å ha jobbet i NKK, men har i grunnen aldri opplevd at hjertet hopper over et slag ved å se et slikt brev før. Jeg liker å bli påminnet om gode nyheter, jeg, så jeg får enda litt sommerfugler i magen når jeg ser tittelen til X'en.

Etter altfor mange uker uten vaskemaskin, kom den endelig i går - o lykke! Den får nok å gjøre framover. Været er av en slik art at det går med noen håndklær og plutoduker for tiden... Fine blåseren står fast på stuegulvet, og det er ikke fordi den er direkte dekorativ. Det er fordi det er praktisk - rett ut på terrassen med X'en etter tur, og blåseblåse. Søla står jo av og til rundt henne, og det føles som om mye av det havner i fjeset mitt. Sandpealing?

Det har blitt mer lydighetstrening denne uka - både spontane, kjappe repetisjoner i løpet av en luftetur, og planlagte, lengre økter. Jeg føler selv at vi nå har alle øvelsene inne til bestått, på en god dag - med unntak av stå under marsj, den får jeg bare ikke til, men jeg gir ikke opp enda. Men jeg vet også at vi ikke kommer til å ha bronsemerkeprøva på en god dag, det kommer til å være nerver (det får jeg, punktum), vi er ikke så vant til å bli kommandert (burde kanskje få noen til å gjøre det), og X'en er et dyr - ikke en maskin.
Ja, og en annen liten detalj er jo det at vi foreløpig ikke har forsøkt å sette sammen hele programmet uten godbitbelønning i mellom... Planen framover er å styrke øvelsene og skape større toleranse for forstyrrelser - og å gjøre to og to øvelser uten godbit mellom, som en start. Noen dager tror jeg at vi skal klare merket, andre dager innser jeg at det er vi nok ikke klar for, men da klarer vi det en annen gang. Det er veien som er viktigst for oss nå, målet er såpass stort at vi når det uansett: Bli bedre i lydighet! For det er innmari moro, synes vi!