Stole på X'en...

Det er vanskelig å slå fast en syklus på X'en med tanke på at hun bare har hatt to løpetider, men om hun nå skulle finne på å følge samme mønster som hun tegnet ved sin første løpetid - så forventet jeg at hun ville begynne å røyte i månedsskiftet oktober/november. Og joda, tirsdag satt jeg for første gang igjen med en relativt anselig mengde hår i hånda mens jeg klødde på dyret. Vel hjemme fra jobb (vi må jo ha kosestund på jobben også!) var det fram med kammen for å få av det verste.
Onsdag (for de som synes kronologiske dag for dag-detaljer er spennende!) ble det en intens pelsøkt. Hans og jeg tok hvert vårt redskap, la henne på gulvet og satt i hver vår ende. Etter en liten time hadde vi fått av en diger haug, og det kom ikke så mye mer på kam/børste når de ble dratt gjennom pelsen.

Det er forresten ofte spørsmål og diskusjoner om hva som er det beste pelsutstyret. Jeg er veldig godt fornøyd med en helt enkel langtagget, grovtagget kam som kostet en femtilapp på en eller annen stand på utstilling. Den går dypt i pelsen på bernerne, og får med seg mye. For floker har jeg en tilsvarende kam med finere tagging, men for pelsarbeid som dette er grovkammen gull! Jeg vet noen sverger til furminator (det var også en produktomtale av den i sist Berner'n), og joda, jeg har selv sett at den tar mye pels på kort tid. Dessverre skar den også dekkhår da jeg forsøkte den på egen hund, det synes jeg ikke noe om, og derfor kommer den aldri inn i vårt hus. Børster skal ta løs pels, vil jeg ha av frisk pels har jeg saks til slikt... Men jeg skjønner jo at for de som ikke tenker utstillingspels og -kondisjon, er det et glimrende og effektivt verktøy.

Jeg er veldig spent på hvor langt ned hun har tenkt å røyte nå - etter første løpetid gikk hun heeeeelt ned - vi snakker ingen underull, kun noen grå og flassete dekkhår hvor huden lyste gjennom, rottehale, og mobbeoffer for de som var forunt å se henne. Men, første røyting etter første løpetid er gjerne slik, så jeg håper hun kan se litt mer anstendig ut nå. Det er utstilling framover, og "pels" er vel kanskje ikke en gang sett på som "det lille ekstra" som trengs for å hevde seg i åpen klasse, det er vel heller en del av det dommeren forventer å finne i basispakka... Jaja, det er langt fram. Nå vet jeg i hvert fall at hun startet røytingen omtrent på dagen denne gangen, så får det være mitt problem at jeg likevel har meldt henne på. Sist gang tok det tre måneder før hun var i full pels igjen - det er lenge... Moro med røyting...





Ellers jobber vi videre med apporten, og det er helt tydelig at hun har skjønt at det å gripe den fører til godbit, hun tilbyr den atferden mye oftere nå. Dog har jeg klart å få inn et mønster i henne at hun skal gripe den og legge seg ned - ikke akkurat det jeg mente... Det må vi få bort, jeg tenker det er på tide å flytte treningen ut og i langline, så kan vi bruke større plass og ved hjelp av langlina styre at hun kommer mot meg og ikke legger seg. Men det er kjekt å se hva en gjør, så jeg må enten trene det på dagtid (det vil si i helgene), eller håpe at fotballtreningene snart er over så vi kan bruke banen med lyskastere rundt. Jeg er skikkelig ikke fornøyd med at vi stilte klokka, før kunne en alltids få klort ihop en time-halvannen med dagslys etter jobb, nå er det kav umulig. Jeg DRITER i hvor lyst det er på morgenen på vei til jobb, det er etter arbeidstid jeg kan bruke dagslyset til noe. Det blir bedre når snøen kommer, men... En kan vel ikke trene apport i snøen? Eller gå spor? Eller trene felt? Vasse fri ved fot på ubrøytede fotballbaner er heller ikke stas. Jeg elsker vinteren, men jeg vil gjerne ha dagslys til å trene nå som det er bart.
Nei, det var dette nedlagte småbruket på landet tyve minutters kjøring fra jobben med en isolert låve jeg kan innrede som treningsbane, ja... Lete på finn.no, kanskje? Prislapp en million, det får holde!

I går var jeg forresten og hilste på en venninnes ti uker gamle shibavalp - ikke nydelig i det hele tatt! Ble ikke valpesyk, heldigvis... Sukk, noe så vakkert! Vi satt og snakket om valpeshow, og det er jo så gøy å starte med blanke ark med noe helt nytt. X'ens valpetid virker så langt unna... Men det er en sjarm ved alle aldre - det er ikke så verst å ha en vakker toåring heller. Jeg synes dyret har blitt riktig så vakker, for ikke å snakke om helt herlig i hodet og morsom å jobbe med. Så, i den rette myrsnipeånden, får dere her noen skrytemontasjer (den ene har allerede vært forside på hjemmesiden en stund, men jeg må jo få vist fram alle jeg lagde!):






Her har jammen Even sneket seg med også!

Stirrekonkurranse

Det er ikke pent å stirre, likevel er det det jeg har gjort hele helga, føles det som.

Jeg vil at X'en skal plukke apportbukken. X'en synes ikke den apportbukken er så innmari spennende når den ligger der helt urørlig for seg selv - særlig ikke etter at jeg har sagt fra et par ganger at den faktisk ikke er et tyggebein.

Men hun er jo i stand til å gripe ting på bakken som vekker hennes interesse - det være seg greiner eller søppel - tidligere i uka plukket hun en klesklype under et feltsøk. Så hun er fysisk i stand, det er viljen og forståelsen det går på.

Hun tar alltid bukken når jeg tilbyr henne den, men jeg må åpenbart fjerne meg selv som hjelper. Så i helga har jeg gitt henne bukken et par ganger og belønnet det, før jeg har lagt apportbukken på gulvet, gjort meg selv passiv, stirret på bukken, og ventet. Før eller senere må hun vel skjønne hintet?

Det er en treningsform som krever litt mer tålmodighet enn det jeg har, litt mer is i magen. X'en skjønner helt klart at hun skal gjøre noe, jeg står jo med godbitene framme og venter på en respons. Så da må hun jo prøve seg fram med det mest etablerte repertoaret.
Avstandskommandotreningen kicker inn hos henne, så hun legger seg et par meter foran meg. Nei, det var tydeligvis ikke riktig, ingen godbit. Så hun reiser seg opp i sitt. Var det riktig da? Nei... Legge seg ned igjen og ligge helt rolig lenge, kanskje det var fellesdekk hun skulle nå? Ikke det heller?
Jeg ser det kverner i hodet hennes, hva i alle dager er det jeg vil? Hun reiser seg opp og steller seg foran meg, står nydelig om vi hadde vært på utstilling. Logrer forsiktig, legger hodet på skakke. Vakker nok nå? Men nei.
Rygge, da? Rygging må være det jeg ventet på! Hun rygger større lengde og med bedre tempo enn på lenge, lysten til å belønne er der, men jeg holder igjen. Hun titter på meg, var ikke det bra nok? Se på meg! Hun kommer bort til meg igjen, rygger tvers over stua, uten å motta annen reaksjon enn at jeg ler mildt av henne.
Så jogger hun mot meg og smeller inn i en fin utgangsstilling. Min manglende respons får henne til å gå 360 grader rundt meg og forsøke en ny utgangsposisjon.
Hun er søt, hun er så forbanna ivrig og søt, men jeg holder isen kald, og venter.
Jeg prøver ikke å se på henne, men rette blikket intenst mot apportbukken som ligger på skrå til høyre for meg. Se den, dyret, se den og grip den!
Men jeg kan ikke telepati, og i mellomtiden begynner X'en på runden igjen. Dekk og holdt, dekk og holdt, opp og ned. Nydelig...

Til slutt smelter isen min, og jeg vipper til bukken med tærne. Da "oppdager" X'en bukken, griper tak i den, og belønnes med en pølsebit i hodet (jeg siktet på munnen hennes, men er ikke helt god på sikter'n...).
Vi gjentar det er par ganger - jeg tupper til bukken, hun griper, og jeg pælmer snop på henne.
Så gjør jeg meg passiv igjen, stirrer på bukken, men rører den ikke.
Og ja! X'en griper bukken, titter sultent på meg, kaster fra seg bukken og kommer bort for å få pølse! Jeg burde kanskje ikke, men jeg belønner den også, selv om hun slapp uten lov.
Hun titter på meg for å få mer mat, men kiosken er stengt. Hun rygger prøvende, følger blikket mitt i retning bukken, og griper tak i den igjen - jeg er raskere nå, og får kastet godbiten på henne før hun rekker å slippe, jeg får belønnet at hun griper!
Vi gjentar det en gang til, men så avslutter jeg, tør ikke presse henne lenger, vil avslutte med suksess - flinkeste apportøren min!

Riktignok griper hun av og til i endestykkene og av og til i bærepartiet, men akkurat nå driter jeg i det. Mulig jeg skal få spise de ordene og svelge tungt senere, men nå trenger jeg at hun har lyst til å plukke opp bukken, så får stilen komme senere.

Skrudd sammen i hodet

For snart fjorten dager siden gikk X’en MH – mentalbeskrivelse hund. Dette er en beskrivelse, ikke en test som en får bestått eller stryk på. Det er ingen fasit på hvordan hunden skal reagere. Fører og/eller dommer kan dog velge å avbryte hvis de mener at løypa blir for tøff for hunden.
Det er etter hva jeg får med meg ikke mange bernere som går MH i dag – det var større aktivitet rundt det for 10-15 år siden, men mange av ildsjelene er ikke lenger i rasemiljøet.

Hvorfor gå MH med hunden?
Jeg gjorde det av nysgjerrighet – jeg ønsket å bli mer kjent med MH, forstå bedre hva det er og hva som skjer. Og jeg ønsket å se hvordan X’en reagerte på de ulike momentene – hvor godt kjenner jeg henne, hvor mye ville hun overraske meg? Nå har jeg hørt at mange, kanskje de fleste, blir overrasket i løpet av løypa – hunden presenteres for helt nye og til dels pressende situasjoner. Så jeg antok det ville være lærerikt for meg om min hund.
Dessuten er mentalitet viktig i avlsarbeid. Vi drar på utstilling for å sjekke at hunden er pen nok, vi foretar helseundersøkelser for å sjekke at hunden er sunn nok. Selv om jeg har min oppfatning av hvordan X’en er skrudd sammen i hodet, kunne det være greit å få en objektiv uttalelse også – det holder jo ikke at jeg sier hun er pen, selv om jeg synes det. Gemytt er både arvelig og sosialt betinget, og en dårlig tispe kan prege valpene på mange måter i løpet av åtte uker i valpekassa. Skuddredsel er om ikke hundre prosent, så i hvert fall meget sterkt arvelig. Samtidig skal en være forsiktig med å se en MH som fasit, for den beskriver hunden den dagen; andre dagsformer kan gi andre resultat. Men likevel får en noen indikasjoner.
Som avlsverktøy er en enstaket MH ikke særlig verdifull – jeg vet noe om X’en, men jeg vet ingenting om linjene hennes. Slik jeg har forstått det, brukes heller ikke en MH som avlsklargjøring, men som avlsevaluering. Hvis for eksempel alle X’ens søsken hadde gått en MH, kunne en lete etter mønster i hva deres foreldre ga.
Jeg vet at oppdrettere med bruksraser studerer MH på både avlsdyr, avlsdyrets søsken og avlsdyrets avkom for å se hva som preger linjene, for å finne det de vil ha, for å finne en hannhund som matcher tispa, som kan veie opp for hennes svakheter. I Sverige er det faktisk krav til kjent mentalstatus for å få registrert valper etter hunder hvis rase er tilknyttet Svenska Brukshundklubben – gjelder cirka 20 raser. Men mentalitet burde jo være prioritet i alle raser, for en hund skal jo først og fremst fungere som familiehund? Og en god familiehund er sosial, omgjengelig, avreagerer på nye ting i hverdagen, er ikke skuddredd, passer på gård og grunn – gradert etter rasespesifikke ønsker, selvfølgelig.
Selv om det ikke finnes noen fasit på hvordan en hund skal reagere, går det likevel an å sette sin egen hund opp mot andre verdier. Jeg har sammenlignet X’ens MH med tall fra genetica.se, som er gjennomsnittsreaksjonen på alle berner sennenhunder som har gått MH i Sverige. Det er dog vanskelig å sammenligne hele tall med desimaltall – et snitt er 3.5 og X’en fikk 3 (det krysses i en av fem ruter, som er nummerert en til fem) – hun er jo på samme ruta som gjennomsnittsberneren, det bare virker som om det er forskjell siden ikke X’ens treer graderes. Men det er der det er markante forskjeller det er interessant å legge merke til.
Det er potensiell forskjell mellom gjennomsnittsreaksjon og idealreaksjon, så i flere raser vet jeg det er utviklet en idealprofil, slik at en vet hva en skal avle mot – mer av ditten og mindre av datten. Så vidt jeg vet, skal SShK utvikle en slik raseprofil for berner.
Ideelt tidspunkt for å beskrive hunden er 12-18 måneder, men det er ikke lett å gjennomføre – jeg har forsøkt å få plass på MH til X’en siden hun var ett år gammel, men de blir fort fulle, og det arrangeres ikke såå mange i løpet av et år. Men nå fikk vi heldigvis plass!

Jeg må få gi honnør til arrangør Norsk Hovawartklubb, som i mine øyne hadde et godt arrangement. Vi hadde god tid, ikke noe stress, det ble servert kake og brødmat i lunsjpausen. Testleder var åpen og flink, forklarte godt underveis, kunne svare på alt. Figurantene så ut til å gjøre likt mot alle hundene – en koselig og lærerik dag i skogen! X’en var ekvipasje nummer tre, men jeg fikk sett alle de andre også. Det var såpass med pause mellom hver hund at det var god tid til å lufte hunden, varme opp og forberede seg. Det var rett og slett morsomt å se de ulike rasene, se hvor forskjellige individene var. De som gikk var en australian shepherd, en schäferhund, to berner sennenhunder, en belgisk fårehund tervueren, en bullmastiff og to hovawarter.

Denne bloggens gjennomgang av X’ens MH er nødvendigvis preget av at jeg ikke så alle hennes reaksjoner når jeg gikk/sto nærme hennes, jeg er ikke erfaren nok til å vite hva jeg skal se etter eller å kunne tolke alle signal hun gir, og jeg er rimelig sikker på at hukommelsen min spiller meg noen puss også. Så dette er ingen beskrivelse av X’ens mentalitet, dette er et referat av min opplevelse av å gå MH med X’en.

Mens beskriverne gjennomgikk punktene til ekvipasje nummer to, tok jeg X’en ut av bilen for å lufte og la henne snuse litt fra seg. Det tok litt tid før det ble vår tur, så jeg gikk bort til folket for å høre hva som ble sagt. Der hilste jo X’en på de som sto der, var happy for å finne folk. Men så kommer en fra arrangør og sier at jeg ikke har lov til å være der før X’en har gått løypa, hun skal ikke hilse på folka først. Folka som X’en fant var altså figuranter og øvrige eiere som ønsket å se hundene i løypa.

KONTAKT
Folka har gått i forveien, X’en og jeg går sammen med testleder bort til dem. Jeg skal oppsøke dem, slik at X’en har mulighet til å sjekke og hilse. Men hun har jo allerede gjort det, så hun er mer opptatt av å snuse rundt og sjekke ut stedet – morsom, ny skog!
Deretter skal testleder overta hundens lenke og gå ti-tolv meter med hunden – hvordan reagerer hunden på at en fremmed tar den med? X’en ble villig med, vekselvis snuste rundt i grøftene og søkte mot testleder, logret og var gjerne med på tur. Satte seg når hun fikk beskjed om det, ble med tilbake uten å få noe særlig til temposkifte selv om de gikk mot meg.
Neste punkt er håndtering, hvor testleder skal ta på hundens kropp og sjekke tenner – ikke like grundig som en eksteriørdommer, men skal få ta på og kontrollere. X’en kan jo dette, så hun sto rolig, susset vel litt på damen om jeg ikke husker feil, og syntes det var stas å få slik kos.
Jeg hadde faktisk trodd at hun skulle hilse mer på folka som sto der, det er jo mennesker! Men samtidig hadde hun allerede hilst på dem, og vi har også trent på passering, så kanskje det kicket litt inn i hodet? Hun er vanligvis mye mer overøsende i sin hilsing, men jeg tenker at det er et skille på fremmede og kjente – logisk nok, og helt greit.
På hilsing og samarbeide ligger X’en på rasesnittet, mens hun faktisk er litt mer håndterbar enn snittet.

LEK
Beskriverne vurderer både lekelyst, griping og drakampen.
Testleder og jeg kaster en fille mellom oss noen ganger, X’en løper fram og tilbake og vil være med på moroa, testleder hiver filla til siden ut i lyngen, og X’en løper bort for å se. Men den var jo ikke så spennende, så hun snuser rundt videre og finner på noe annet, tygge på en pinne eller noe. Jeg tror dette gjentok seg en gang til, med cirka samme reaksjon? Så inviterer testleder til drakamp med filla, og jo da, X’en kan godt holde i filla, dra imot, bruke litt lyd, legge litt i det, men hun trenger litt tid på å komme i gang, og når testleder står passiv blir X’en passiv også (andre hunder sto og dro og dro i filla for å få testleder til å leke mer). Og jeg er ikke overrasket, det er ikke overvettes mye lek i X’en, og hun trenger litt tid på å komme i gang. Det var vel cirka det beskriverne sa også. Men X’en ligger på linje med rasesnittet, og jeg kunne sikkert også motivert fram mer lek i henne som valp og ung. Jeg har brukt den hunden til ganske mye og utforsket ulike belønninger, og lek er morsomt bare en kort stund, mens mat jobber hun evigheter for. Dessverre sier ikke en MH noe om matlyst, der hadde hun scoret høyt!










X'en i lek! Fotograf Camilla Dahl Hansen.

JAKT
En fille i snor forsvinner bortover veien i et sikksakkmønster ved å bli dratt i et trinsesystem. Hunden ser at gjenstanden forsvinner bortover bakken, og når den er halvveis i løypa slippes hunden. X’en løper ganske kjapt bortover, men stopper utover i løypa, det skjedde jo ikke noe mer spennende der! Hun kommer tilbake, og da skal testleder, hund og fører gå til andre enden av banen, for å vise hunden at det er lenger fram. Det som er artig, er at X’en fikk sporet i nesa, og fulgte fillas løype på bakken, gikk sikksakk bortover! Vi går tilbake, filla legges opp på nytt uten at X’en ser det, den starter, hun slippes på gitt tidspunkt, og løper enda kortere fram enn sist. Stopper opp, snur seg mot oss, tenker vel som så at dette har jeg sett før, og tar heller til høyre for å se hva verden byr på der. Men hun kommer på innkalling, og får noen kommentarer om jaktlysten sin, noen mente hun ville ha sultet i hjel i vill tilstand?
Skal vi sammenligne henne med genetica.se igjen, ser det ut til at svenske bernere er litt bedre jegere – snittet er nærmere det å løpe helt fram til gjenstanden, og snuse på den. Mens X’en får at hun avbryter jakta og overser byttet/ikke springer fram til det. Og jeg kan fint leve med det, vi har møtt elg i skogen, og det var helt greit hvordan hun reagerte da: X’en skremte opp en elg som lå gjemt. Elgen bråsnudde og løp fra oss, X’en bråsnudde mot oss, ivrig hale og giret – så dere den? Så dere den også? Så dere hvor stor den var? Sjå på’n, sjå kor rar den er (sies med fortellerstemmen i Snekker Andersen, når nissens unger får se den lange snekkeren for første gang).





Trinsesystemet hvor haren forsvinner, og vi har vært i andre enden for å vise X'en at det kan skje noe der Fotograf Camilla Dahl Hansen.

AKTIVITET
Fører steller seg på angitt sted og skal stå i ro i tre minutter med hunden i lenke. Hunden skal holdes igjen hvis den vil gå lengre enn lenka tillater, ellers skal fører være helt passiv. X’en snuste litt rundt, spiste litt blåbær, satte seg, reiste seg og snuste mer rundt, tittet på meg, tittet på de andre, la seg ned, rullet seg, og roet seg etter hvert. Men var ganske aktiv, hvorfor stå helt rolig i en spennende skog som dette?
På det punket avviker X’en noe fra rasesnittet i Sverige, der har bernerene vært flinkere til å slå seg til ro. X’en er en hund som synes at det skal skje noe, og har vel ofte fått viljen sin på akkurat det, å kjede seg er litt oppskrytt, rett og slett.

AVSTANDSLEK
Jeg holder X’en fast i halsbåndet, 20-30 meter (meg og avstandsbedømmelse…) fra oss hører vi et par bankelyder som påkaller X’ens oppmerksomhet, så kommer det snikende fram en figurant i et kostyme. Figurant stopper opp og gjør seg stor, går videre, stopper, går videre, stopper, tar av seg hetta og viser ansiktet, og hiver en draleke fra LEK-momentet opp i lufta et par ganger, før figurant løper i nytt skjul. Når figurant har fått av seg kostymet (og det tar type to sekunder) blir hunden sluppet. X’en var hele tiden veldig oppmerksom på figuranten, logret, prøvde å komme seg løs for å undersøke nærmere, hadde nysgjerrighet og interesse. Når jeg endelig slipper fyker hun fram noen meter, bråstopper, og ser ut som om hun lurer på hvorfor ikke jeg ble med. Hun tar en kjapp avstikker i skogen for å tisse, i mellomtiden kommer figurant fram – uten kostyme, og da løper X’en ned for å hilse på damen. Figurant inviterer til lek, men det vil ikke X’en være med på, hun står vel hos figurant litt og lurer på hvorfor hun vifter med den filla, før hun løper tilbake til meg. Da avsluttes momentet.
Og igjen reagerer X’en som svenske bernere gjør (og vi velger å se positivt på det, hahahahahahahah!) – det er nysgjerrighet, det er vilje til å utforske, det er bare ikke så himla interessant å leke.






Busemannen var ikke noe skummel å hilse på, men kunne få leke alene. Og cirka da det tredje bildet ble tatt, spurte testleder humoristisk om den hunden var vant til å posere mye på utstilling og visste hvor pen hun var... Pose, baby, pose! Fotograf Camilla Dahl Hansen.

OVERRASKELSE
Vi går bortover en sti, et par meter foran oss spretter en overall opp i været, og blir stående urørlig, med armer ut til siden og stive bein.
Dette momentet husker jeg faktisk veldig dårlig, dels fordi jeg hadde fått beskjed om å slippe lenka i det overallen føk opp, og deretter stå rolig og titte mot overallen. Så jeg så ikke så mye av det som skjedde. X’en skvatt, noe annet ville jo vært rart, hun bjeffet på overallen, men så gikk hun bort til den på eget initiativ for å undersøke – bra! Så skal vi gå forbi overallen, fram og tilbake to ganger. På vei tilbake skal vi gå tett innpå overallen. På vei ned kaster hun et blikk på overallen, men blir med videre uten merkbar tempoendring eller retningsskifte. På vei opp vil hun derimot ikke gå så tett inntil som jeg gjør – jeg går i en passasje mellom overall og et tre, og X’en velger å gå på andre siden av treet. Det samme gjentar seg på andre runde – overallen er helt grei så lenge hun ikke må gå helt inntil den.
Det som vurderes i dette momentet er redsel, trussel/aggresjon, nysgjerrighet, gjenstående redsel og gjenstående interesse.
På redsel er det en merkbar forskjell i vurderingen av X’en og det svenske snittet – og det til hennes favør. Hun er avhuket for ”stanser, kort stopp”, mens snittet sier ”gjør unnamanøver uten å vende seg bort”.
Derimot går hun kjapt fra en reaksjon til neste, og hun gikk rett i vokt med varslingen sin. Hun får utslag på mer vokt/trussel enn snittet, noe vi også fikk sett senere i løypa.
Hun har også mer nysgjerrighet, og der overrasket hun meg faktisk når hun gikk bort til kjeledressen uten hjelp. Bernersnittet er at hunden går bort når fører står ved siden av, eller har gått bort og prater med kjeledressen.
Derimot gjenstår det noe mer redsel og interesse for overallen, hun blir ikke like fort ferdig med den. Hun holder et øye med den, hennes indre vokterhund slapper ikke helt av med en gang.

LYDFØLSOMHET
Her er jeg forberedt på store reaksjoner, siden hun har en episode fra valpetiden som har preget henne. Et metallbur sto sammenslått lent inntil en vegg, hun kom borti det og det veltet over henne – kjempevondt og overraskende for en liten valp. Etter det har hun ikke vært glad i ting som lager skramlelyder. Det er ikke noe som plager henne i hverdagen, men jeg kan merke det hvis for eksempel et kompostbingeelement velter, da skvetter hun litt unna. Fordi det ikke er noe som påvirker hverdagen, har vi heller ikke gjort så mye med det. Men jeg regnet med at hun her – hvor jernskrammel skal dras over bølgeblikk – ville gi sterke reaksjoner.
Vi går bortover veien, på høyde med oss dras skrammel over blikken, som instruert slipper jeg X’ens lenke og snur meg mot lyden. Hun stanser kjapt, ser veldig mot der lyden kom fra, før hun tusler undersøkende ned mot objektet. Hun snuser på skrammelet, og kommer logrende tilbake til meg. Jeg hadde faktisk trodd hun ville reagere sterkere, men dette var jo flott! Det vitner nok om at hennes reaksjoner tidligere er koblet til tingene som står lent inntil veggen, og ikke lyden i seg selv.
Etterpå går vi opp og ned to ganger på veien forbi der det skramlet, og X’en traver ubesværet forbi, gløtter i retning skrammelet, men ingen unnamanøver eller negativ reaksjon – både jeg og beskriverne tolket det som å opprettholde en viss interesse og nysgjerrighet.
Både på reaksjon og nysgjerrighet avviker X’ens resultat fra snittet, men for meg i en positiv retning. Hun reagerer mindre, og går fram på egen hånd, snittet har noe større reaksjon, og trenger hjelp av eier til å gå bort. Den vedvarende redselen er derimot tilsvarende – den er ikke der. Hun har også høyere vedvarende interesse enn svenskesnittet. Hun er en nysgjerrig hund, og jeg har også forsøkt å opprettholde nysgjerrigheten hennes for å bruke den når vi jobber.

SPØKELSER
X’en og jeg står på anvist sted, og fra to kanter kommer to spøkelser gående. De bytter på å gå og å stå stille. Det tar tid før de nærmer seg, og cirka to meter fra oss snur de seg med ryggen til oss. Da skal fører slippe hunden.
X’en ser først det ene spøkelset, for deretter å oppdage det andre. Hun avventer rolig en liten stund, men når de fortsetter å gå begynner hun å bjeffe. De nærmer seg fremdeles, X’en stiller seg foran meg og bjeffer videre. Av og til er lenka helt stram, av og til er den slakkere. Hun bjeffer ikke i ett, tar noen pauser, ser de an, tar de hintet? Men spøkelsene gjør ikke det, og X’en har all oppmerksomhet rettet mot dem, bjeffer tidvis. De stopper, snur seg, og jeg slipper X’en. Heldigvis gjør hun ikke som beskriver hadde opplevd tidligere – plutselig kjente han hunden satt i rumpa på ham! X’en vokter og varsler, men hun stormer ikke uvettig fram. Hun sirkler rundt, undersøker der de kom fra, snuser litt rundt for å se om de blir borte i mellomtiden. Hun oppsøker ikke spøkelset før jeg har gått bort og pratet med det. Men da kan hun hilse, og da går hun også selv bort til det andre, det var jo mennesker inni der!
Hun viser noe mer vokt/trussel enn snittet, og snittet oppsøker noe lettere spøkelsene, trenger ikke like mye hjelp fra fører. Ellers reagerer hun ikke avvikende.








Spøkelsene trigget fram vokthunden i X'en, men når de var avslørt og jeg hadde akseptert dem, kunne X'en gjerne hilse. Fotograf Camilla Dahl Hansen.

LEK 2
Så er det ny runde med lek, som gjøres på samme måte som første gang, for å se om hundens lekelyst avtar eller øker, hvor sliten og berørt den er av testen. Og X’en gjør mye det samme som sist gang – er gjerne med på å løpe mellom oss for å se hva vi hiver, kan dra litt, men det tar tid å komme i gang og er ikke noe hun jobber for å opprettholde. Men da har hun i hvert fall ikke dødd på seg av å gå MH!

SKUDD
Jeg får X’en i gang med drakamp, og mens vi leker går et skudd. X’en gløtter så vidt i retning skuddet, før hun leker videre. Nytt skudd, samme minimale reaksjon. Deretter avsluttes leken, og mens X’en står i løs line faller nytt skudd. Hun snur seg i retningen den kom fra, det skjer ikke mer, og hun snuser videre. Nytt skudd, hun titter på nytt i retningen, og fortsetter med sitt. Vi avslutter med mer lek, og så var MH’en ferdig!
Det ble 1 – beste mulige – på skudd, ”viser ingen berørthet, rask kontroll og siden helt uberørt”. Hun er verken døv eller dum, det er lov å titte i retningen når noe skjer. Men hun avreagerer kjapt og driter i skuddet, rett og slett. Ikke veldig overraskende, hun har aldri brydd seg om fyrverkeri eller torden, men en vet aldri – det finnes hunder som reagerer på det ene, og ikke det andre. Det svenske skuddsnittet er 1.7, så det virker som en skuddfast rase.


Skikkelig berørt av skudd... Fotograf Camilla Dahl Hansen.

Kort oppsummert så mener testbeskriverne at X’en er en trivelig, herlig berner. Ikke veldig mye til jaktinstinkt, og hun trenger tid på å komme i gang med lek. Masse nysgjerrighet, vilje og evne til å utforske. Hun er ikke lydberørt eller skuddredd. Hun viser at hun har mye vokt, og det er ingen tvil om at hun legger trykk i ”ordene sine”, hun mener det når hun vokter, men når hun er ferdig å varsle synes hun at eier kan fullføre arbeidet. Og er ikke det den sveitsiske gårdshunden, da, som skal vokte og varsle for sin bonde, men la ham ta avgjørelsen om hva som er velkomment og hva som er inntrengere? Hun har for det meste reagert som en berner – litt mer vokt, litt mer nysgjerrighet, men ingen drastiske forskjeller slik jeg leser skjema. Skjema skal som sagt ikke leses som fasit, men det var spennende og lærerikt lell!

Ørkenhunden

Spørsmål: Hva ville du hatt med deg hvis du skulle strande i en ørken, og vandre hjelpeløs i fjorten dager? Du kan kun velge én ting.

Svar: X'en.

Jeg trenger ikke å tenke meg om en gang, X'en simpelthen må være med i en slik situasjon. Den hunden har et talent som er helt utrolig - hun finner vann hvor som helst! Det er riktignok ikke alltid ImsdalOldenkvalitet over vannet - men det er væske, det kan drikkes, og det kan splæsjes i.
Det er en fin årstid...

Uansett hvor vi går tur, X'en finner bekker og myrhull, skyter avgårde som en pil, og i skumringen hører jeg lyden av plask og vannsprut. Hunden kooooser seg! Jeg prøver å være litt på forskudd, men har vel for det meste resignert. Enten må hun gå kontrollert fot hele turen, eller så må hun få løpe og springe og hoppe og base - og plutselig være i et spaanlegg... Men vi prøver å bli enig om at badesesongen er over, og at det ikke er nødvendig å løpe ut i vann (sånne store vannansamlinger med rent vann, badevann og slikt) lenger, jeg er redd det skal bli for kaldt, at hun skal få sjokk i vannet eller bli syk etterpå. Der går grensen.

Nylig kom siste medlemsbladet til Stovner Hundeklubb i posten, og der var det en artikkel om selvtillit og dets betydning for prestasjon i konkurranseringen. Kjapt oppsummert sto det at en hund med stor selvtillit vil prestere bedre under konkurranse. En hund får selvtillit gjennom mestring, om en hund gjentatte ganger har mestret utfordringer og kommandoer som eier har gitt den, vil hundens selvtillit bli med inn i konkurranseringen, og hunden vil prestere selv om settingen er noe annerledes og fører kanskje også er litt annerledes. Men det har også en annen effekt: Når fører gjentatte ganger ser at hunden mestrer nye utfordringer, vil også eier få selvtillit og tro på at hunden kan også nye og uforutsette ting, og vil derfor slappe av mer i ringen!
Og det er jo noe jeg og X'en trenger i ringen - jeg må slappe av og stole på at hun gjør det hun skal, og hun må skjønne at det er det samme vi skal selv om jeg blir rar i ringen...
Jeg er ikke alltid så kreativ på tur og i trening, men jeg har i det siste forsøkt å legge inn element når anledningen byr seg. Fra før av gjemmer jeg meg nå og da, både som en morsom søksøvelse for hunden og som et hint til X'en at det lønner seg å følge med på hvor jeg er. Men nå utfordrer jeg henne mer konkret - balansere på en smal benk, hoppe opp på en høy stein, gå over en ekkel bro, plassere kroppen sittende på en stubbe, hoppe over et høyt tre, posere på et bestemt sted, også videre. Små filleting, sikkert sånt som andre vanligvis gjør med hunden sin. X'en er rimelig flink til å aktivisere seg selv på tur - løper rundt, hopper og spretter, snuser og spinner, hun har ikke trengt min hjelp til å "gjøre" ting på turen, hun er ikke den som lunter rolig i hælene mine. Men nå har jeg altså lagt inn noen utfordringer, og det er morsomt å se reaksjonene hennes. Hun er en hund som gjerne vil jobbe, gjerne vil utføre, så det er ikke vanskelig å be henne. Og ofte skjønner hun hva jeg vil uten at jeg trenger å gjøre så mye selv. I går fant jeg en smal benk, gikk bort til den, kalte X'en til meg, og hun hoppet opp. Jeg gikk et skritt framover, og hun gikk bortover benken. Jeg kalte henne til meg, og da snudde hun og kom tilbake. Ros, belønning, godbit. Hunden hopper ned fra benken, for så å hoppe opp igjen og jogge fram og tilbake flere ganger - søta!

Hjemme trener vi på et nytt, superviktig triks - rygge opp en trapp!
Første økta tror jeg kanskje at hun trodde vi trente på noe annet. Jeg fikk henne til å gå opp et trappetrinn, og belønnet det - problemet er bare at hun satte seg ned hver gang, så av og til forsøkte hun bare å reise seg opp og sette seg ned igjen. Og det var jo ikke det jeg ville.
Men andre økta skjønte hun mer, og hun rygget fire trappetrinn! Det er faktisk ikke så lett for dem, de ser jo ikke hvor de setter beina og hva slags hindringer som er bak dem. Og X'en er ikke firehjulsdrevet, hun har framdriften i fronten. Rygging i trapp øver vi derfor på for å få en bedre bakpartskontroll. Denne øvelsen forutsetter at hunden bruker bakparten bevisst. Fra før av har vi trent på rygging på flatmark, men der har hun ingen styring, og ender med å rygge i sirkel! Så vi må finne på noe der, så hun klarer å styre hvor rumpa går.
Jeg har foreløpig ikke fått til at hun kan begynne å rygge opp trappa fra bunnen - hun må allerede stå i trappa for å få rygget. Det er ikke så god plass ved trappa, vet ikke om det har noe å si. Eller at hun simpelthen er vant til at trappa går vi opp med fronten først, så jeg må få twisted på den default'en der? Uansett har vi moro - hun rygger til toppen av trappa, jeg hiver en godbit til henne, hun kommer ned fire-fem trappetrinn, rygger de samme opp igjen, jeg hiver en godbit til henne - slik kan hun repetere flere ganger uten at jeg gjør noe annet enn å pælme frolic, så hun har helt klart skjønt hva som lønner seg i trapper. Dog har hun ikke begynt å tilby det når vi går i trappene ellers, kanskje like greit :-)

Dårlig LP, moro med spor

Som jeg sa i sist blogg – tiden flyr, det har visst passert noen dager uten at jeg har blogget...

Siden sist har vi feiret elleveårsdagen til Even og Enya – det er imponerende! Begge er i fin form, og skal ikke få vite hvor mange lys det er på bursdagskaka.
Bamse (Latruda’s Emilio) er gått bort siden sist bursdag. Han fikk slippe i sommer etter tre drypp og redusert allmenntilstand – men drøye ti og et halvt år er ingen skam. Når en da også tenker på at han hadde E på albuene og D på en hofte, beviser det at røntgenstatus ikke er en dødsdom – heldigvis! Han var også operert for korsbåndskade, en skade han fikk gå med altfor lenge da en veterinær mente det var voksesmerter. Dermed feil- og overbelastet han det andre bakbeinet i lang tid, og det er det beinet som gikk ut med D. En vil aldri få vite om han hadde vært fri eller hatt en lavere grad om han ikke hadde gått i flere måneder med en skade – men det er ubetvilelig ikke sunt med en slik skjevbelastning! Men Bamse er en fighter, og har vært hos en alle tiders familie som har gjort det de kunne for ham – tusen takk for at dere har tatt så godt vare på ham! Som eier sa, de har vært påpasselig med at han skal holdes tynn og i god kondisjon, de har aldri slurvet med turene, og han har fått skogsturer, fjellturer og snøbasing. Trysil må være et bernereldorado!
Enya lever opp til rasens historiske status som gårdshund, og er fast med i stallen for å se husets datter ri og delta på sprangstevner. Litt stiv i bakparten og litt selektiv hørsel, men det må være lov for en dame i den alderen. Hun har også mange av faktene til Even – elsker å rulle seg på ryggen i gress og snø, og bærer rundt på ting for å få oppmerksomhet. Raringene! Bursdagsgave er sendt til både Even og Enya, håper dere får åpne pakkene selv!

Lørdag var det tid for den månedlige fellesturen i Osloavdelingen, men jeg fant aldri noen kjørebeskrivelse, så da fikk jeg heller med meg Hans på tur i skogen "vår". En deilig tur ble det, fint vær, men jeg kunne tenke meg at det enten tørker eller fryser litt, det er noe fuktig i bakken... Men dyret var fornøyd, i hvert fall inntil vi kom hjem og Hans mente hun burde dusjes. Så da fikk han den fornøyelsen, jeg er jo erfaren hundeeier og vet at hun er like møkkete igjen etter neste tur! Men godt å få av litt skit og stæsj, så kan en bytte det inn med ny og fresh skit på neste tur :-D

Søndag hadde vi en katastrofal lydighetstrening hvor jeg følte at det meste gikk galt :-(
Jeg hadde ikke lagt noen plan for økta, så alt ble gjort på slumpen etter innfallsmetoden. I stedet for å jobbe og pirke på én øvelse, deiset vi heller innom åtte-ti forskjellige øvelser og bare soset med ”greit nok”-innstilling. Jeg var vel ikke helt motivert, heller, og ble ikke akkurat mer fornøyd med økta av alle hundene som kom bort til oss. Vi trente sammen med Anette og Norma, og møttes på et tursted for å få forstyrrelser – og det er greit, det må vi trene med, så flott at folk gikk og syklet forbi oss. Men når folk går tur med hunden sin, og velger å ha den løs, da må de da for pokker ha litt oversikt og kontroll på den? Jeg kom til slutt ut av tellingen av hvor mange forskjellige hunder som kom bortom oss, og ofte tok det mer enn lang tid før en eier kom sigende og kunne kalle inn hunden. Ja, hvis hunden visste hva den het, da... En eier ropte på Charlie, men det kan ikke ha vært hundens navn, for det var ingen respons. Og det er jo dumt å komme bort for å hente bikkjefaen, som hadde nesa oppi røven på X’en, det hjelper nok å rope 20 ganger på Charlie. De løp rundt og rundt, og jeg fikk gjetet de mot eieren, og han flirte at de hadde det jammen moro! Ja, det er bra noen har det moro, hveste jeg tilbake, ikke veldig fornøyd med eierens manglende innsats. Charlie! ropte eier igjen (og det må sies med litt nasal beste vest-stemme, btw), hvorpå jeg sier at jeg kanskje ikke tror at hunden hans har tenkt til å komme? Til slutt får han tak i hunden sin, men jeg var så sur og så sint på slike idioter! En annen kødd kom med en setter, som hadde noe enormt med menasjeri rundt halsen – peiler? Strømhalsbånd? Aner ikke. Anette og jeg sto og holdt på hver vår hund mens setterfaen løp bajas fram og tilbake rundt oss. Norma satt i ro, mens X’en spratt litt for å få være med. Mens setteren svinser rundt og rundt våre hunder klarer eier å utbryte at det kanskje hadde vært en idé å bruke lenke? Ja, kanskje det!
Jupp, slike hundeeiere klarer å sette stemningen for en gooood lydighetstrening...
X’en var ufokusert, jeg var irritert og oppgitt, jeg klarte ikke å gjøre det jeg må for å få X’en til å jobbe, så da ble det jojo-trening – to sekunder på, to minutter av, to sekunder på, to minutter av... Men, når hun var på er hun jo så flink, og vi fikk til noen fine enkeltmoment. Jeg hadde dog tenkt at vi skulle trene konkurranserettet, ha tilstrekkelig kontakt og fokus til å gjennomføre flere øvelser i ett strekk... Men jeg fikk aldri samlet meg og tatt meg sammen. Jaja, da hadde vi en sånn trening den dagen.
Det som dog fungerte bra, når vi var i samme galakse, var budføringen! Den får hun mer og mer forståelse for, skjønner at hun skal inn i utgangsposisjon, og har ikke noe problem med at vi øker avstanden. Jeg leste i regelverket at budføringen i klasse D er 50 meter... 50 meter er langt... Anette skrittet det opp, 50 meter er veldig langt... Men, i går kom vi oss til ti meter, og jeg er fornøyd med det! Det jeg merker er at hun synes det er morsommere å løpe til Anette enn til meg, så jeg må sørge for å ha litt mer sirkus hos meg enn Anette/figurant får ha hos seg. Hun løper uten hjelp til Anette, men tilbake til meg må hun ha en liten påminnelseskommando etter gi bud-kommandoen. Men et par repetisjoner med kjøttboller og lek hos meg, så skal vi nok få se en hund som har rakett i rumpa begge veier!
Vi trente også på vendinger – 90 og 180 grader, og flinke meg husket å gå til både venstre og høyre, jeg er visst litt venstrevridd... Jeg synes hun fulgte fint med, falt ikke ut og hadde god oppmerksomhet, kan det være at treningen har hjulpet???
Avstandskommandering trente vi også på, og jeg trodde jeg skulle stå laaaangt unna på den, men i klasse 2 er det ifølge Anette "bare" fem meter. Og det betyr at vi faktisk ikke er så innmari langt unna å ha den øvelsen i boks, med mindre vi støter på noe tull i innspurten. Jeg har ikke målt nøyaktig, men jeg må da stå tre-fire meter fra henne nå? Det vanskeligste er den første oppsitt’en, jenta har jo lært fellesdekk og at vi da blir liggende. Men når jeg endelig får henne opp på den første, går de andre som regel bra og trenger bare en kommando hver. Moro!
Vi svinset også innom apporten, hvor målet var at hun skal plukke fra bakken. Det gjorde hun ikke, og jeg fatter ikke hvorfor. Hun kan jo plukke alt annet rart fra bakken, så det er ikke evnen det går på. Hun plukker den når jeg holder den en centimeter over bakken, men legger jeg den ned klarer hun ikke. Jeg ser dog at apportbukken er litt liten for snyteskaftet hennes, det blir smalt mellom klossene, så kanskje har det noe å si? For moro skyld har jeg fått låne en større apportbukk av Anette, bare for å se om det hjelper. Men det vi fikk til i går, var å løpe med apportbukken i munnen – i det hun griper bukken løper jeg av gårde, og da må hun følge etter (for hun er i lenke), og det er nada problemo å løpe med den, så langt jeg kan se ingen tygging (men hun blir litt slurvete i bittet når vi sitter, kanskje vil en tyngre bukk være lettere å holde, at den gir mer motstand i grepet?), og løpeturene ble avsluttet med at jeg fikk henne inn til meg i utgangsposisjon, hvor hun må holde til jeg tar bukken. Fornøyd!
Stå under marsj testet vi også ut, det er jo en grei øvelse, men jeg vil ha mer pang-stopp på stå’en. Men jeg må ha hjelp for å få det til, så det er strengt forbudt å herpe på den øvelsen alene fra nå av (og det har jeg sagt før også, jeg er ulydig, jeg...).
Økta ble avsluttet med en løperunde i skogen (for de firbeinte, noe annet skulle tatt seg ut!), så var det en fornøyd og sliten hund som ble med hjem, ikke veldig ren lenger etter gårsdagens bad...

Og i dag har vi endelig gått spor igjen, jeg har hatt lyst til det lenge, men ikke fått til av ymse grunner. Men i dag ble det noe av! Det er pinlig lenge siden sist vi gikk spor, så jeg startet forsiktig for å sjekke hvor mye X’en – og jeg – husker. Det ble derfor et kort spor på cirka 100 meter, med rett vinkel halvveis. Et par godbiter i starten, et par i vinkelen og sporslutt. Sporet lå vel 20-25 minutter før det ble gått. Jeg hadde også med meg siste tilskudd i hundeutstyret – sporflagg! De virket så praktiske på Sølenkurset. Jeg er ikke direkte imponert over de jeg har kjøpt, det ser ut som en firkantet bølgepappbit som er tredd på en blomsterpinne, men de duger som markering og er ikke uerstattelige om vi roter oss bort fra dem. Jeg satte et flagg ved sporets start og slutt, og et flagg et par meter før vinkelen så jeg ble forberedt på at den kom, gå tettere i lina og følge bedre med på X’en. Det sto også en pinne halvveis mellom vinkel og slutt, for å gi en feeling på hvor løypa var.
Jeg ga X’en søkskommando et par meter før sporets start, og hun virret litt rundt. Hun har ikke fått oppsøk så veldig mange ganger, og dette ble oppsøk i vinkel – vanligvis settes hun enten rett på sporet eller et par meter rett foran sporet, så jeg tror hun var forvirret av det. Men hun fant til slutt sporstarten, og fes av gårde! Hun stoppet opp i vinkelen for å spise de to godbitene som lå der, forsøkte deretter å gå videre rett fram, jeg holdt igjen, hun sjekket mot venstre, sjekket mot høyre, og gikk tilbake til venstre – hvor sporet gikk! OK, jeg holder litt igjen i lina, lar henne ikke gå totalt som hun vil, men hun utredet selv – fornøyd med snuppa mi!
Her er terrenget litt ekkelt å gå så jeg må slippe på lina for ikke å holde henne for mye igjen, men selv kunne gå litt saktere for ikke å snuble i skumringen. X’en stopper, jeg skjønner ikke hvorfor, men når jeg kommer nærmere ser jeg at hun har plukket sporpinne! Rettere sagt sporflagget! Søta! Hun står så fornøyd med flagget i munnen, og bytter gjerne mot en godbit. Vi søker videre, og hun tøffer til slutt – hvor hun også plukker opp flagget! Den bytter hun gladelig mot en boks kattemat, veldig bra deal for flink sporhund, det!
De to første flaggene så hun ikke, for starten plukket jeg mens hun utredet området, og flagg to gikk hun litt til siden for. Men på de to andre kjente hun helt klart lukten min og plukket. Så: Skal jeg bruke sporflagg må jeg bruke de litt smartere, så hun ikke lærer at de betyr noe – for eksempel markere sporets slutt et par meter etter, så jeg kan orientere meg ut fra det.
Når hun plukket disse, skal vi helt klart gå videre neste gang, og legge ut pinner i sporet. Det begynte vi jo med på Sølen, og hun plukket flere da, så det er ingen grunn til ikke å avansere, det er bare oktober og vi kan få gått flere spor til før frosten kommer! Det er mørket som er utfordringen...

Tiden flyr...

Det er i dag allerede to år siden vi hentet den lille, store X'evalpen... Hvor blir tiden av?

Oktober er en fin måned

Oktober er en fin måned, fordi...

...en slipper å tenke på flåtten
...hoggormen er over alle hauger
...det ikke er for varmt for våre sorte, pelskledde firbeinte venner
...en kan parkere bil med hund i hvor en vil, uten å tenke på skygge og hvor sola flytter seg
...færre går tur og en kan få ha skogen for seg selv
...en får valuta for hundeblåseren en har investert i
...det er så fine farger i naturen
...det er moro med vanndammer og søle, i hvert fall hvis du er hund
...det er koselig å komme innendørs til kakao, pledd, pc/bok og levende lys
...gulvene blir oftere vasket enn på sommeren, fint å være huslig
...det er lett å trene LP i ulikt vær, på en og samme dag, for å konkurranseforberede seg

Jeg fant heldigvis laderen til kameraet, så i dag ble speilrefleksen med meg og X'en på tur. Det ble noen bilder, gitt...
X'en storkoste seg - jeg trodde kanskje årets badesesong var over, men det syntes ikke hun, før jeg rakk å tenke meg om sto hun midt uti Sognsvann... Det var mange hunder på tur i dag, og hun fikk lekt med en riesenschnauzer, en berner sennenhund, en bull terrier, en chihuahua, en irsk setter, og flere jeg ikke husker. Også skremte hun kvart hjerteinfarkt på en papillon og en frisé, som begge hylte til da vi rundet en sving og kom i deres synsfelt. Den var schwær og schtøgg, den berneren der... Men X'en latet som hun ikke så dem og gikk normalt forbi, flink til å ta hensyn og justere seg etter andre, hun. Litt tvangsposering og litt naturfotografering ble det, det var en vakker dag å gå tur.

Ellers er det vel ikke så mye å berette - blogg fra MH'en kommer, men jeg venter på at hoffotografen skal bli ferdig med redigeringen av alle bildene.
Jo, var forresten hos pappa i går, og der synes jeg Even virket sprekere i gangen enn han har vært på lenge... Han leser bloggen min, det er jeg sikker på. Forsøkte å bli med i bilen, gjorde han også. Vil være med han, glemte å spørre han om han ville være pensjonist... De siste fjorten dagene har han gått på et annet tørrfôr og fått et naturmiddel jeg ble anbefalt tilsatt i kosten, jeg vet ikke om det har gjort utslaget allerede, om han hadde en god dag i går, eller om det er ønsketenkning. Det er vanskelig for pappa som går oppi ham hele tiden å se endringene selv. Men gubbegutten er i form, i hvert fall, rare snålingen...
Kimito har jeg også nylig hilst på, tror ikke jeg har nevnt det i bloggen, og han virker eldre enn Even. Nå er han jo også det, Even er snart 11 og Kimito blir 12 i mars. Men jeg ser stor forskjell på Kimito fra sist gang - han hører dårligere, har blitt smågretten, vil være for seg selv og klare selv, ting skal skje på hans premisser. Vil han ikke kose, nei, så skal vi ikke kose. Da blir han sur. Men ellers er han i fin form, operasjonene (kastrering pga kreft og tannfjerning) hans har gått veldig fint.

Høstbukett:






































Som bildene viser: Hvor vellykket en tur har vært, reflekteres av hvor våt og skitten hunden er!

Apport og kløv

Først må jeg få oppklare en eventuell misforståelse i sist blogg: Jeg var ikke stolt og fornøyd fordi X'en lett lot seg avspore og hadde jojo-konsentrasjon, jeg var primært veldig fornøyd med at hun taklet nesten klasse 2-dekken så bra, og dernest var jeg veldig fornøyd med at hun tross alt jobbet så bra som hun gjorde. Sånn, så skjønner folk at jeg legger lista høyere enn som så!

Jeg lovte X'en at vi skulle ta det roligere i går og i dag, bare kose oss på tur og ikke trene. Vel, det er vanskelig å holde slike løfter, særlig siden hunden ser ut som om hun har lyst til å finne på noe...
Så i går kveld fant jeg impulsivt fram apportbukken. Hun har ofte ansett den som en leke, så når hun har fått den har hun gått fra meg, lagt seg og begynt gnagingen. På sist lydighetskurs delte vi øvelsen opp i delmoment, og jeg fikk tips til ulike måter å trene de på. I går fant jeg ut at bare det å holde bukken også er et delmoment, og å akseptere at det ikke er tyggegummi eller leke. Jeg kommanderte X'en i sitt, for å gi signal om at det var trening, og tilbød bukken - hun grep, og ble sittende. Slapp hun, sa jeg bare rolig nei, og tilbød på nytt. Belønning kom ved at jeg kastet godbiter på henne - jeg vil at hun skal holde lengst mulig, og jeg vil ikke be om bukken hver gang, tror jeg får et slappere bitt da, og hun har tidligere vist at hun nettopp slipper den kjappere for å få godbit. Så fokus i går var altså å holde bukken, og å belønne at hun holder.
Det er ganske statisk og kjedelig trening, så vi tok ikke mange repetisjonene i går - vil ikke tverre henne ut, vil ikke at hun skal bli kreativ. I dag drøyde jeg strikken litt for langt, og fikk tygging. Hvis jeg forsøkte å irettesette henne med et rolig "nei" slapp hun bukken og tittet på meg - hun skjønte ikke hva nei'et var myntet på. Så hos oss fungerte det best at jeg ved antydning til tygging la en finger lett under haka hennes. Da opphørte tyggingen, jeg fjernet fingeren, og om hun fortsatte å holde bukken fint i munnen kastet jeg godbit på henne.
Jeg kaster godbiten for at jeg ikke skal lokke henne til å slippe apporten ved å gi godbiten - hun skal holde helt til godbiten kommer, hun skal ikke få mulighet til å tro at godbiten er belønning for at hun slipper (som hun må for å få tak i godbiten jeg hadde tilbudt - henger dere med?)

Jeg forsøkte i dag å avansere videre, ved at hun skal gå med bukken i munnen. Jeg forsøkte å få det til ved å kommandere "på plass" som i fri ved fot, men da slapp hun bukken og ble med meg... Forsøkte et par ganger uten hell. Ny strategi neste gang blir nok at jeg står foran henne og får henne mot meg ved hjelp av lenke, men i dag fant jeg ikke lenka i farta... (Gosj, så deilig det er at båndtvangen er over, og en har mulighet til å rote bort lenka på grunn av fine turer og lufterunder med løs hund!)

Hovedmomentene som er igjen i apportøvelsen er å plukke og å bære - det vi jobber med nå er å holde. Jeg deler opp i minst mulig biter, altså ikke bare disse tre elementene, så får vi se hvordan det blir etter hvert.



Jeg har også forsøkt å gå videre med avstandskommandering i dag - jeg lagde så stor avstand som er fysisk mulig i leiligheten - kanskje fem meter? Har nok bare stått en tre meter unna før. Men det ble veldig vanskelig for henne, da skjønte hun ingenting. Jeg antar minnesbildet hennes sier det er fellesdekk, og da ligger vi. Kanskje gikk jeg for fort fram i avstanden, vi får gå tilbake noen steg neste gang.

Ellers har jeg fått låne en kløv, og i dag fikk vi endelig prøvd den. Riktignok har hun hatt den på seg innendørs tidligere i uka, men nå skulle vi på tur. Kløven ble lesset med en halvliter vann på hver side, bæsjeposer og husnøkler på toppen, også dro vi avgårde. Jeg var forberedt på at hun ville synes kløven var uvant og reagere, og var innstilt på å ta en kort tur. Men hun lot seg ikke merke av den, oppførte seg helt som normalt, bortsett fra at hun feilberegnet hvor mye plass hun nå tok ut av døra. Hun gikk, spratt, hoppet, lekte, poserte, tygde pinner og var rimelig normal på turen. Naturtalent av en brukshund, ass! :-D
Jeg synes derimot kløven satt løst på henne - bukreimen løsnet til og med et par ganger, og jeg synes kløven skled rundt på ryggen og dinglet vel mye. Jeg ville ikke stramme mer, hun skal jo ikke få vondt heller. Må få noen som kan kløv til å se på hva jeg har gjort feil, eller om kløven er feil størrelse/fasong til henne.

Noen poseringsbilder, igjen med et kompaktkamera som både er litt dårlig og ukjent for meg. Hadde tenkt til å ta med mitt speilreflekskamera, men det var utladet - og jeg finner ikke batteriladeren! *panikk*













Fordelen med slike kompaktkameraer er derimot at en kan få en filmsnutt også:

Første gang med kløv from Stine Bøe on Vimeo.

God helg!

Flinkeste berneren i byen!

Jeg har verdens beste X, jeg...

Vi har trent lydighet i dag, var på fellestrening i Stovner Hundeklubb, og sjekket ut deres nye sted for første gang. Utendørsområde, kunstgressmatter som underlag, det er lys, og god plass til både parkering og trening - og fine turmuligheter. Dog hadde lydighetsbanen i dag fått et uventet tillegg - mulighet for Svømme- og Redningsprøve, da en diger dam ikke hadde rent bort etter siste dagers regn og lå midt i banen.

X'en har en egen evne til å skjønne hvilke steder som er morsomme, og girer seg opp i bilen. Det har vel også noe å gjøre med at Norma og Anette satt på, og at de fleste steder X'en er med til er steder hun skal gjøre noe (utstilling, stevner, playdates, trening, turer, også videre). Men hun forble litt høy en stund, så mye å observere og ta inn over seg på dette nye stedet! Tett inntil lydighetsbanen var agility i gang, og det har hun vel ikke sett på så nært hold før. Mye action der, flere hunder som ble trent samtidig, løping, bjeffing, roping, mennesker som løp uten hund, mye å titte på! Så jeg lot henne få tid til å ta ting innover seg, sanse seg og lande litt. Framfor å kreve oppmerksomheten hennes på et slikt nytt sted tok jeg det helt lugnt, og belønnet henne hver gang hun på eget initiativ tok kontakt med meg.

Etter hvert som vi var på samme nett, begynte jeg enkelt med vendinger på stedet - noe hun vanligvis gjør veldig bra. Men nå var hun såpass høy at rumpa spratt i alle kanter, det ble ikke videre pent! Jeg er knapt vant til at hun er så på, ble litt satt ut, hvordan skulle jeg best utnytte dette? Hun var rett og slett litt rar å trene med i dag - ufattelig på i forhold til å ta kontakt, ville samarbeide, ville trene, ville få til - men også like ufattelig lett av i distraksjon av alt det som skjedde rundt oss. Lineføring og fri ved fot la jeg helt bort, det fantes ikke tilstrekkelig konsentrasjon i henne i dag til å klare det. Men jeg fikk presset henne på å ha kontakt, selv om jeg plasserte oss helt inntil agilityutøverne. Så jeg var veldig fornøyd med henne, det må være lov å være påvirket av et nytt sted, og jeg kunne sikkert tvunget fram mer samarbeid. Men jeg vil at hun skal innse at det lønner seg å ta kontakt, jeg tror kontakten og samarbeidet blir bedre den veien, selv om det tar lengre tid.

Jeg kjørte gjennom "den hellige treenighet" en gang - omtrent som om det var konkurranse, med dekk fra holdt, innkalling og stå under marsj kjapt etter hverandre. Den første øvelsen gikk flott. Innkallingen la hun hjerte og sjel i, og kom flyvende i vill fart, var et øyeblikk redd for at hun skulle innføre støting i repertoaret sitt, men heldigvis skjente hun til siden og kom rundt meg i stedet. Grusomt skjev sitt, men hvem klarer å få rett sitt uten bremselengde etter å ha løpt i hundreogsnørrogførti? Stå under marsj var også jeg ukonsentrert på, så jeg ga kommandoen feil og stoppet henne fysisk med hånda på snuta hennes - stakkars dyret! Men så tok vi den om igjen, utført slik den skal (dog kan jeg godt få bort håndtegnet...) Anette studerte, og det er ingen bråstopp, hun trenger to skritt. Men hvor mye skal en forlange, er det mulig å få en bråbrems?

Fordi vi var på nytt sted ville jeg sjekke hvordan hun utførte avstandskommando her, siden hun har tatt det så fint innendørs hjemme.
Hun trengte en dobbeltkommando på den første oppsitten, fikk en rakett i rumpa og spratt sittende bakover! Jaja, det er jo i hvert fall ikke framdrift, som andre sliter med... På neste sitt belønnet jeg kjapt med en gang hun var oppe, før hun rakk å rumpedanse mer, og på tredje oppsitt satt den. Jeg synes også hun hadde bedre dekker i dag, de har vært litt seige og stakkato før, nå virket de mer flytende - men så har jeg også hatt fokus på å gjøre dekk til en morsom greie, lekt og jublet, rost og belønnet for en enkel dekk, i håp om at hun bygger forventning og glede til øvelsen.

Det siste vi gjorde, bortsett fra rygging og tøysing, var fellesdekk - og denne gang bestemte jeg meg for å introdusere henne for klasse 2-dekken! Altså med skjult fører!
Nå pinglet jeg ut i mørten, og turte ikke gå inni krattet som var eneste tilgjengelige gjemmested der vi lå - men jeg stilte meg helt inntil, i skyggen, så jeg var ikke lett å se (sa Anette). X'en hadde nok stålkontroll på hvor jeg var, tittet i min retning hele tiden, litt lang hals - men hun lå for øvrig knall! Neste gang skal jeg få gjemt meg på ordentlig, og jeg er optimist på at hun vil ligge for det. Hun er så stødig på fellesdekken til vanlig, har aldri vært utrygg på andre hunder, er selvstendig, og jeg tror hun vil takle klasse 2-dekken utmerket bare hun kommer over overraskelsen at jeg innfører noe nytt. Flinkeste dyret mitt!

I går gjorde vi ikke noe mer fornuftig enn å gå en times tur i regnet med Osloavdelingen - klissvåte, men du så mye moro de hadde! Refleksdekken og hodelykt gjorde turen noe lettere. Lurer på når Oslo kommune skal slå på lysene som er plassert rundt om i marka...

Oktober

Oktober kom med en overraskelse i kalenderen, jeg klarer ikke helt å identifisere hva slags superhelt dette skal parodiere, tok ikke poenget... Kanskje noen av mine lesere skjønner det? For ordens skyld, dette er altså en kalender fra en latvisk kvinneorganisasjon, som har brukt tegninger som vrir på klassiske mannsideal og -stereotypier for å vise hva slags menn vi egentlig vil ha. Jeg ser selvfølgelig at han stryker, men hva er pun'en her?