Dårlig LP, moro med spor

Som jeg sa i sist blogg – tiden flyr, det har visst passert noen dager uten at jeg har blogget...

Siden sist har vi feiret elleveårsdagen til Even og Enya – det er imponerende! Begge er i fin form, og skal ikke få vite hvor mange lys det er på bursdagskaka.
Bamse (Latruda’s Emilio) er gått bort siden sist bursdag. Han fikk slippe i sommer etter tre drypp og redusert allmenntilstand – men drøye ti og et halvt år er ingen skam. Når en da også tenker på at han hadde E på albuene og D på en hofte, beviser det at røntgenstatus ikke er en dødsdom – heldigvis! Han var også operert for korsbåndskade, en skade han fikk gå med altfor lenge da en veterinær mente det var voksesmerter. Dermed feil- og overbelastet han det andre bakbeinet i lang tid, og det er det beinet som gikk ut med D. En vil aldri få vite om han hadde vært fri eller hatt en lavere grad om han ikke hadde gått i flere måneder med en skade – men det er ubetvilelig ikke sunt med en slik skjevbelastning! Men Bamse er en fighter, og har vært hos en alle tiders familie som har gjort det de kunne for ham – tusen takk for at dere har tatt så godt vare på ham! Som eier sa, de har vært påpasselig med at han skal holdes tynn og i god kondisjon, de har aldri slurvet med turene, og han har fått skogsturer, fjellturer og snøbasing. Trysil må være et bernereldorado!
Enya lever opp til rasens historiske status som gårdshund, og er fast med i stallen for å se husets datter ri og delta på sprangstevner. Litt stiv i bakparten og litt selektiv hørsel, men det må være lov for en dame i den alderen. Hun har også mange av faktene til Even – elsker å rulle seg på ryggen i gress og snø, og bærer rundt på ting for å få oppmerksomhet. Raringene! Bursdagsgave er sendt til både Even og Enya, håper dere får åpne pakkene selv!

Lørdag var det tid for den månedlige fellesturen i Osloavdelingen, men jeg fant aldri noen kjørebeskrivelse, så da fikk jeg heller med meg Hans på tur i skogen "vår". En deilig tur ble det, fint vær, men jeg kunne tenke meg at det enten tørker eller fryser litt, det er noe fuktig i bakken... Men dyret var fornøyd, i hvert fall inntil vi kom hjem og Hans mente hun burde dusjes. Så da fikk han den fornøyelsen, jeg er jo erfaren hundeeier og vet at hun er like møkkete igjen etter neste tur! Men godt å få av litt skit og stæsj, så kan en bytte det inn med ny og fresh skit på neste tur :-D

Søndag hadde vi en katastrofal lydighetstrening hvor jeg følte at det meste gikk galt :-(
Jeg hadde ikke lagt noen plan for økta, så alt ble gjort på slumpen etter innfallsmetoden. I stedet for å jobbe og pirke på én øvelse, deiset vi heller innom åtte-ti forskjellige øvelser og bare soset med ”greit nok”-innstilling. Jeg var vel ikke helt motivert, heller, og ble ikke akkurat mer fornøyd med økta av alle hundene som kom bort til oss. Vi trente sammen med Anette og Norma, og møttes på et tursted for å få forstyrrelser – og det er greit, det må vi trene med, så flott at folk gikk og syklet forbi oss. Men når folk går tur med hunden sin, og velger å ha den løs, da må de da for pokker ha litt oversikt og kontroll på den? Jeg kom til slutt ut av tellingen av hvor mange forskjellige hunder som kom bortom oss, og ofte tok det mer enn lang tid før en eier kom sigende og kunne kalle inn hunden. Ja, hvis hunden visste hva den het, da... En eier ropte på Charlie, men det kan ikke ha vært hundens navn, for det var ingen respons. Og det er jo dumt å komme bort for å hente bikkjefaen, som hadde nesa oppi røven på X’en, det hjelper nok å rope 20 ganger på Charlie. De løp rundt og rundt, og jeg fikk gjetet de mot eieren, og han flirte at de hadde det jammen moro! Ja, det er bra noen har det moro, hveste jeg tilbake, ikke veldig fornøyd med eierens manglende innsats. Charlie! ropte eier igjen (og det må sies med litt nasal beste vest-stemme, btw), hvorpå jeg sier at jeg kanskje ikke tror at hunden hans har tenkt til å komme? Til slutt får han tak i hunden sin, men jeg var så sur og så sint på slike idioter! En annen kødd kom med en setter, som hadde noe enormt med menasjeri rundt halsen – peiler? Strømhalsbånd? Aner ikke. Anette og jeg sto og holdt på hver vår hund mens setterfaen løp bajas fram og tilbake rundt oss. Norma satt i ro, mens X’en spratt litt for å få være med. Mens setteren svinser rundt og rundt våre hunder klarer eier å utbryte at det kanskje hadde vært en idé å bruke lenke? Ja, kanskje det!
Jupp, slike hundeeiere klarer å sette stemningen for en gooood lydighetstrening...
X’en var ufokusert, jeg var irritert og oppgitt, jeg klarte ikke å gjøre det jeg må for å få X’en til å jobbe, så da ble det jojo-trening – to sekunder på, to minutter av, to sekunder på, to minutter av... Men, når hun var på er hun jo så flink, og vi fikk til noen fine enkeltmoment. Jeg hadde dog tenkt at vi skulle trene konkurranserettet, ha tilstrekkelig kontakt og fokus til å gjennomføre flere øvelser i ett strekk... Men jeg fikk aldri samlet meg og tatt meg sammen. Jaja, da hadde vi en sånn trening den dagen.
Det som dog fungerte bra, når vi var i samme galakse, var budføringen! Den får hun mer og mer forståelse for, skjønner at hun skal inn i utgangsposisjon, og har ikke noe problem med at vi øker avstanden. Jeg leste i regelverket at budføringen i klasse D er 50 meter... 50 meter er langt... Anette skrittet det opp, 50 meter er veldig langt... Men, i går kom vi oss til ti meter, og jeg er fornøyd med det! Det jeg merker er at hun synes det er morsommere å løpe til Anette enn til meg, så jeg må sørge for å ha litt mer sirkus hos meg enn Anette/figurant får ha hos seg. Hun løper uten hjelp til Anette, men tilbake til meg må hun ha en liten påminnelseskommando etter gi bud-kommandoen. Men et par repetisjoner med kjøttboller og lek hos meg, så skal vi nok få se en hund som har rakett i rumpa begge veier!
Vi trente også på vendinger – 90 og 180 grader, og flinke meg husket å gå til både venstre og høyre, jeg er visst litt venstrevridd... Jeg synes hun fulgte fint med, falt ikke ut og hadde god oppmerksomhet, kan det være at treningen har hjulpet???
Avstandskommandering trente vi også på, og jeg trodde jeg skulle stå laaaangt unna på den, men i klasse 2 er det ifølge Anette "bare" fem meter. Og det betyr at vi faktisk ikke er så innmari langt unna å ha den øvelsen i boks, med mindre vi støter på noe tull i innspurten. Jeg har ikke målt nøyaktig, men jeg må da stå tre-fire meter fra henne nå? Det vanskeligste er den første oppsitt’en, jenta har jo lært fellesdekk og at vi da blir liggende. Men når jeg endelig får henne opp på den første, går de andre som regel bra og trenger bare en kommando hver. Moro!
Vi svinset også innom apporten, hvor målet var at hun skal plukke fra bakken. Det gjorde hun ikke, og jeg fatter ikke hvorfor. Hun kan jo plukke alt annet rart fra bakken, så det er ikke evnen det går på. Hun plukker den når jeg holder den en centimeter over bakken, men legger jeg den ned klarer hun ikke. Jeg ser dog at apportbukken er litt liten for snyteskaftet hennes, det blir smalt mellom klossene, så kanskje har det noe å si? For moro skyld har jeg fått låne en større apportbukk av Anette, bare for å se om det hjelper. Men det vi fikk til i går, var å løpe med apportbukken i munnen – i det hun griper bukken løper jeg av gårde, og da må hun følge etter (for hun er i lenke), og det er nada problemo å løpe med den, så langt jeg kan se ingen tygging (men hun blir litt slurvete i bittet når vi sitter, kanskje vil en tyngre bukk være lettere å holde, at den gir mer motstand i grepet?), og løpeturene ble avsluttet med at jeg fikk henne inn til meg i utgangsposisjon, hvor hun må holde til jeg tar bukken. Fornøyd!
Stå under marsj testet vi også ut, det er jo en grei øvelse, men jeg vil ha mer pang-stopp på stå’en. Men jeg må ha hjelp for å få det til, så det er strengt forbudt å herpe på den øvelsen alene fra nå av (og det har jeg sagt før også, jeg er ulydig, jeg...).
Økta ble avsluttet med en løperunde i skogen (for de firbeinte, noe annet skulle tatt seg ut!), så var det en fornøyd og sliten hund som ble med hjem, ikke veldig ren lenger etter gårsdagens bad...

Og i dag har vi endelig gått spor igjen, jeg har hatt lyst til det lenge, men ikke fått til av ymse grunner. Men i dag ble det noe av! Det er pinlig lenge siden sist vi gikk spor, så jeg startet forsiktig for å sjekke hvor mye X’en – og jeg – husker. Det ble derfor et kort spor på cirka 100 meter, med rett vinkel halvveis. Et par godbiter i starten, et par i vinkelen og sporslutt. Sporet lå vel 20-25 minutter før det ble gått. Jeg hadde også med meg siste tilskudd i hundeutstyret – sporflagg! De virket så praktiske på Sølenkurset. Jeg er ikke direkte imponert over de jeg har kjøpt, det ser ut som en firkantet bølgepappbit som er tredd på en blomsterpinne, men de duger som markering og er ikke uerstattelige om vi roter oss bort fra dem. Jeg satte et flagg ved sporets start og slutt, og et flagg et par meter før vinkelen så jeg ble forberedt på at den kom, gå tettere i lina og følge bedre med på X’en. Det sto også en pinne halvveis mellom vinkel og slutt, for å gi en feeling på hvor løypa var.
Jeg ga X’en søkskommando et par meter før sporets start, og hun virret litt rundt. Hun har ikke fått oppsøk så veldig mange ganger, og dette ble oppsøk i vinkel – vanligvis settes hun enten rett på sporet eller et par meter rett foran sporet, så jeg tror hun var forvirret av det. Men hun fant til slutt sporstarten, og fes av gårde! Hun stoppet opp i vinkelen for å spise de to godbitene som lå der, forsøkte deretter å gå videre rett fram, jeg holdt igjen, hun sjekket mot venstre, sjekket mot høyre, og gikk tilbake til venstre – hvor sporet gikk! OK, jeg holder litt igjen i lina, lar henne ikke gå totalt som hun vil, men hun utredet selv – fornøyd med snuppa mi!
Her er terrenget litt ekkelt å gå så jeg må slippe på lina for ikke å holde henne for mye igjen, men selv kunne gå litt saktere for ikke å snuble i skumringen. X’en stopper, jeg skjønner ikke hvorfor, men når jeg kommer nærmere ser jeg at hun har plukket sporpinne! Rettere sagt sporflagget! Søta! Hun står så fornøyd med flagget i munnen, og bytter gjerne mot en godbit. Vi søker videre, og hun tøffer til slutt – hvor hun også plukker opp flagget! Den bytter hun gladelig mot en boks kattemat, veldig bra deal for flink sporhund, det!
De to første flaggene så hun ikke, for starten plukket jeg mens hun utredet området, og flagg to gikk hun litt til siden for. Men på de to andre kjente hun helt klart lukten min og plukket. Så: Skal jeg bruke sporflagg må jeg bruke de litt smartere, så hun ikke lærer at de betyr noe – for eksempel markere sporets slutt et par meter etter, så jeg kan orientere meg ut fra det.
Når hun plukket disse, skal vi helt klart gå videre neste gang, og legge ut pinner i sporet. Det begynte vi jo med på Sølen, og hun plukket flere da, så det er ingen grunn til ikke å avansere, det er bare oktober og vi kan få gått flere spor til før frosten kommer! Det er mørket som er utfordringen...