Flinkeste berneren i byen!

Jeg har verdens beste X, jeg...

Vi har trent lydighet i dag, var på fellestrening i Stovner Hundeklubb, og sjekket ut deres nye sted for første gang. Utendørsområde, kunstgressmatter som underlag, det er lys, og god plass til både parkering og trening - og fine turmuligheter. Dog hadde lydighetsbanen i dag fått et uventet tillegg - mulighet for Svømme- og Redningsprøve, da en diger dam ikke hadde rent bort etter siste dagers regn og lå midt i banen.

X'en har en egen evne til å skjønne hvilke steder som er morsomme, og girer seg opp i bilen. Det har vel også noe å gjøre med at Norma og Anette satt på, og at de fleste steder X'en er med til er steder hun skal gjøre noe (utstilling, stevner, playdates, trening, turer, også videre). Men hun forble litt høy en stund, så mye å observere og ta inn over seg på dette nye stedet! Tett inntil lydighetsbanen var agility i gang, og det har hun vel ikke sett på så nært hold før. Mye action der, flere hunder som ble trent samtidig, løping, bjeffing, roping, mennesker som løp uten hund, mye å titte på! Så jeg lot henne få tid til å ta ting innover seg, sanse seg og lande litt. Framfor å kreve oppmerksomheten hennes på et slikt nytt sted tok jeg det helt lugnt, og belønnet henne hver gang hun på eget initiativ tok kontakt med meg.

Etter hvert som vi var på samme nett, begynte jeg enkelt med vendinger på stedet - noe hun vanligvis gjør veldig bra. Men nå var hun såpass høy at rumpa spratt i alle kanter, det ble ikke videre pent! Jeg er knapt vant til at hun er så på, ble litt satt ut, hvordan skulle jeg best utnytte dette? Hun var rett og slett litt rar å trene med i dag - ufattelig på i forhold til å ta kontakt, ville samarbeide, ville trene, ville få til - men også like ufattelig lett av i distraksjon av alt det som skjedde rundt oss. Lineføring og fri ved fot la jeg helt bort, det fantes ikke tilstrekkelig konsentrasjon i henne i dag til å klare det. Men jeg fikk presset henne på å ha kontakt, selv om jeg plasserte oss helt inntil agilityutøverne. Så jeg var veldig fornøyd med henne, det må være lov å være påvirket av et nytt sted, og jeg kunne sikkert tvunget fram mer samarbeid. Men jeg vil at hun skal innse at det lønner seg å ta kontakt, jeg tror kontakten og samarbeidet blir bedre den veien, selv om det tar lengre tid.

Jeg kjørte gjennom "den hellige treenighet" en gang - omtrent som om det var konkurranse, med dekk fra holdt, innkalling og stå under marsj kjapt etter hverandre. Den første øvelsen gikk flott. Innkallingen la hun hjerte og sjel i, og kom flyvende i vill fart, var et øyeblikk redd for at hun skulle innføre støting i repertoaret sitt, men heldigvis skjente hun til siden og kom rundt meg i stedet. Grusomt skjev sitt, men hvem klarer å få rett sitt uten bremselengde etter å ha løpt i hundreogsnørrogførti? Stå under marsj var også jeg ukonsentrert på, så jeg ga kommandoen feil og stoppet henne fysisk med hånda på snuta hennes - stakkars dyret! Men så tok vi den om igjen, utført slik den skal (dog kan jeg godt få bort håndtegnet...) Anette studerte, og det er ingen bråstopp, hun trenger to skritt. Men hvor mye skal en forlange, er det mulig å få en bråbrems?

Fordi vi var på nytt sted ville jeg sjekke hvordan hun utførte avstandskommando her, siden hun har tatt det så fint innendørs hjemme.
Hun trengte en dobbeltkommando på den første oppsitten, fikk en rakett i rumpa og spratt sittende bakover! Jaja, det er jo i hvert fall ikke framdrift, som andre sliter med... På neste sitt belønnet jeg kjapt med en gang hun var oppe, før hun rakk å rumpedanse mer, og på tredje oppsitt satt den. Jeg synes også hun hadde bedre dekker i dag, de har vært litt seige og stakkato før, nå virket de mer flytende - men så har jeg også hatt fokus på å gjøre dekk til en morsom greie, lekt og jublet, rost og belønnet for en enkel dekk, i håp om at hun bygger forventning og glede til øvelsen.

Det siste vi gjorde, bortsett fra rygging og tøysing, var fellesdekk - og denne gang bestemte jeg meg for å introdusere henne for klasse 2-dekken! Altså med skjult fører!
Nå pinglet jeg ut i mørten, og turte ikke gå inni krattet som var eneste tilgjengelige gjemmested der vi lå - men jeg stilte meg helt inntil, i skyggen, så jeg var ikke lett å se (sa Anette). X'en hadde nok stålkontroll på hvor jeg var, tittet i min retning hele tiden, litt lang hals - men hun lå for øvrig knall! Neste gang skal jeg få gjemt meg på ordentlig, og jeg er optimist på at hun vil ligge for det. Hun er så stødig på fellesdekken til vanlig, har aldri vært utrygg på andre hunder, er selvstendig, og jeg tror hun vil takle klasse 2-dekken utmerket bare hun kommer over overraskelsen at jeg innfører noe nytt. Flinkeste dyret mitt!

I går gjorde vi ikke noe mer fornuftig enn å gå en times tur i regnet med Osloavdelingen - klissvåte, men du så mye moro de hadde! Refleksdekken og hodelykt gjorde turen noe lettere. Lurer på når Oslo kommune skal slå på lysene som er plassert rundt om i marka...