Latruda beretter: Tilbake fra Tyrkia

Så er vi tilbake fra sydenferie i Tyrkia, en helt ny opplevelse for meg i hvert fall – er egentlig ikke så veldig glad i verken sol, strand eller vann, og synes at ferier skal være fylt med opplevelser. Men etter et par dager med rastløshet og dårlig samvittighet klarte jeg jammen meg å slappe av og kjenne at det var litt deilig å bare senke skuldrene og gjøre ingenting, eventuelt plaske litt i bassenget! Og vi fikk sett og opplevd litt av Tyrkias natur og historie også, så det ble en slags kompromissferie. Anledningen var at svigerfar og kone begge feirer seksti år i år, og ville feire det sammen med sine barn og barnebarn. Så vi var faktisk 14 i reisefølget!

Det ble en ekstremt hundeløs uke, så én løshund og det var det. Veldig godt å komme hjem til X’en igjen, som hadde feriert hos pappa og Even. Og apropos Even – forrige blogg var jo dedikert ham. Dagen etter at bloggen ble publisert dro jeg til pappa for å levere X’en. Bakluka til berlingoen ble stående åpen, og gjett hvem som helt ubesværet hoppet inn i bilen og la seg til rette i bilburet? Det var Even, han som vanligvis trenger litt hjelp for å komme inn i bilen. Mon tro om han leser bloggen min?

(Mobilbilde, derav kvaliteten)

I går traff vi Norma og Anette for å trene lydighet og å gå tur. Værgudene var ikke helt på vår side, men det er nå bare å kle på seg. Hva gjør vi om det kommer regn under en konkurranse? Regn er sjelden et problem for X’en, men det er likevel greit å venne seg til å jobbe i all slags vær – for alt jeg vet kan det være at jeg blir litt annerledes?
Det var vel borti tre uker siden vi hadde hatt en bevisst LP-økt, og X’en var fremdeles noe ekstatisk og elektrisk over å få være tilbake hos meg, så vi trengte litt tid på å finne tilbake til godfølelsen, få riktig kontakt og modus. Hun var såpass svevende at jeg prøvde å burne ut litt energi ved å ta noen innkallinger, men da gjorde hun så mye tull og feil at jeg heller bandt henne til et tre, og hjalp Anette med å være figurant i noen øvelser. Og etter å ha fått se på at Norma hadde moro og at jeg bidro til det, var det en berner som kunne ha fokus og bakkekontakt når hun fikk slippe bort fra treet! Så da fikk vi kjørt gjennom noen fine dekk fra holdt og stå under marsj – det er jo øvelser hun kan veldig godt, og ofte feiler på konkurranser… Vi holder de ved like, så er planen å gjøre øvelsene på så mange forskjellige steder og i så mange ulike situasjoner (variere hvilke øvelser som er rett foran, variere om det er tidlig eller sent i treningsøkta, også videre) at de blir bankers – at hun kan de i blinde, og at jeg får tilbake troen på at hun kan øvelsene og slutter å klabbe det til på stevner…

Det har faktisk gått to måneder siden jeg trente på budføring, så det var på tide å børste støv av den øvelsen nå som jeg hadde tilgjengelig medhjelper. Dyret trengte et par repetisjoner og litt hjelp for å huske at øvelsen innebar å løpe til figurant, ikke bare løpe ut fra meg og til vilkårlig gresstrå… Men kjære vene, det er lov å glemme på to måneder!
X’en fikk kommando ”gi bud” hos meg mens jeg pekte mot figurant, i det jeg har gitt kommando avløste Anette med ny kommando ”X’en på plass”, og dyret beiner til Anette og inn i utgangsposisjon – flinkeste! Hun kom også bra tilbake til meg, jeg har jo slitt litt med at det er så kult hos figurant at hun ikke har det største behovet for å komme tilbake til samme, gamle, kjedelige meg. Men det var ikke noe problem i går.
For hver utsending tok den som ikke hadde hunden et steg bak, så avstanden ble gradvis lengre. Vi var vel oppe i en fem meter på det lengste, og avsluttet da X’en tok en perfekt budføring – fikk kommando fra meg, Anette sa ingenting, og dyret løp inn på plass. Da ble det julaften og bursdag og sirkus på en gang!
Med det som siste minnesbilde fikk dyret hvile i bilen, mens Norma ble introdusert for samme øvelse for første gang. Og det er litt annerledes å jobbe med Norma enn X’en! Hun er jo så pitteliten, X’en kjenner jeg at sitter i posisjon, og ser det lett – Norma må en jo lete etter, lille frøkna… Hun har også direkte innsitt på venstre side, som var litt uvant for meg, og har i tillegg ”ja fot!” som kommando framfor ”på plass” – jeg ble jo rent sliten av å huske på alt det! Men morsomt å se hvor kjapt Norma tok poenget – en får mat av Stine om en setter seg hos henne, og jaggu får en mat om en løper tilbake til mutter’n også! Tror hun syntes det var en snodig, men morsom øvelse. Søta!

Så fikk Anette lov til å kommandere X’en og meg i fri ved fot, hvor vi ønsket oss mange vendinger. Og det fikk vi, ble jo nesten svimmel, særlig siden jeg ikke husker forskjell på høyre og venstre og må tenke ekstra på det… Så, vi trenger dette! Vi fikk framprovosert at X’en detter ut i helomvendingene, og diskuterte litt hva jeg skal gjøre med det. Vi ble enig om at det neppe er noen idé å belønne henne når hun har kommet til meg igjen, i fall hun lærer at det lønner seg å dette ut av og til. En mulig løsning kan være å avslutte når hun faller ut – bryte, binde henne til et tre, sette inn i bilen, eller på andre måter feile henne og gi tenkepause. Problemet er som før, at jeg kan trenge en medhjelper som forteller meg med en gang hun detter ut, jeg ser det ikke så godt alene. For når hun går godt, går hun veldig godt, og vi blir stadig bedre sa Anette, kan gå godt over lengre og lengre strekninger. Veldig kjekt at andre ser utviklingen vår. Men det er teit at den helomvendingen skal ødelegge for oss. Jaja, godt vi ikke er perfekt enda, så kjedelig det hadde blitt!

På tampen prøvde jeg spontant litt avstandskommandering, inspirert av Anette og Norma sin trening av den øvelsen. Vi har vel snust litt på den før, men da har X’en fått det for seg at hun må komme inn til meg når jeg sier ”sitt opp”. Det er jo hyggelig at hun har lært utgangsposisjon, da…
Avstandskommandering er altså at hunden skal på kommando gå fra dekk til sitt til dekk til sitt (eventuelt noen ganger til?), mens fører står på X antall meters avstand, husker ikke helt hvor mange, men det er en klasse 2-øvelse.

Etterpå fikk jentene løpe og leke tur i skogen, og var rimelig våte og skitne etterpå. Men det var i grunnen deilig å kjenne at en frøs litt etter en veldig varm uke i Tyrkia!

Utover kvelden fikk jeg lyst til å prøve avstandskommandering igjen, fant ut at det var en grei øvelse en kan trene på innendørs. På kjøkkenet har vi ei fillerye som er nesten like lang som X’en i dekk, så den er grei å bruke for å måle om hun har noe framdrift. Og det var gøy å se at jeg i løpet av få repetisjoner kunne bevege meg lengre og lengre bakover, uten at hun kom etter – som hun har gjort før. Et eller annet har koblet riktig i hodet hennes! Dessverre har hun fått det for seg at hun fra dekk til sitt må justere rumpa etter at hun har kommet opp i sitten – så jeg skynder meg å belønne at hun har sittposisjon før hun løfter rumpa. Jeg vet ikke om fillerya kanskje gjør at hun sklir og trenger justeringen, for hun fikk ny repetisjon i gangen uten teppe, og da satt hun som klistret. Men da sto også 250 gram vom og ventet som belønning rett bak henne – får ikke mye framdrift av det! :-D Vi får nå prøve oss fram, det er uansett morsomt å trene på nye øvelser. Og hun lærer fort, hun prøvde seg på noen tjuvstarter, ikke vente på kommandoen min! Så jeg må huske å variere treningen – også for at hun ikke skal begynne å koble inn øvelsen under fellesdekk, for eksempel… Kommandere i dekk, gå i fra, og gå tilbake for å belønne uten oppsitt i mellom. De behøver ikke tenke så mye selv, disse dyra…

Dagen i dag har derimot ikke vært så begivenhetsrik – vi var på to timers skogstur som jeg hadde planlagt at skulle vare lenger, men jeg rotet meg vekk fra den stien jeg skulle følge, sklei og surret nedover en bratt og moseglatt åsside, og plutselig fant jeg lysløypa, så da syntes jeg det var lettere å gå hjem enn å finne tilbake til stien jeg tenkte å følge. To timer er ikke så verst søndagstur det heller. Stakkars dyret ble tvunget til å posere nå og da, orket ikke dra med eget kamera, mens Hans’ kompaktkamera er ikke bra på action- og løpebilder, så da måtte det bli noen hund i lyngen-bilder for å få noen illustrasjoner til bloggen, samt et par vellykkede spontan-shots. Og som vanlig har jeg ikke tatt hensyn til begrensningens kunst…